I representantforslaget ber han regjeringa utrede modeller som støtter bevaringen av hellige fjell og natursteder for kommende generasjoner.

Utbygging går foran

Stoknes påpeker at på tross av Grunnlov, kulturminnelov, kulturminnepolitikk og stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv, har i praksis ingen hellige fjell, innsjøer eller samiske offersteder fått en permanent anerkjent vernestatus i Norge. Dermed går fortsatt utbyggingsinteresser av naturområder ofte foran kulturminnevern og religiøse praksiser knyttet til for eksempel reindrift.

Fem utvalgte fjell

Videre ber MDG regjeringa igangsette en særskilt verneprosess for å tildele i første omgang fem utvalgte samiske hellige fjell og natursteder et styrket vern etter modell av svensk kulturreservat, ett fra hvert samisk språkområde og utvalgt av Sametinget.

– Det styrkede vernet skal sikre mulighetene for fortsatte religiøse og kulturelle praksiser knyttet til disse hellige fjellene og naturstedene, slik at man kan høste erfaringer med vernemetodene for senere utredning og videreføring, framholder Stoknes.

Fins andre steder

Stoknes viser til at stadig flere land anerkjenner hellige steder i landskapet som verneverdige fordi de har hatt og har en viktig funksjon i samfunnet.

– Hellige fjell finnes ikke bare i hele det samiske bosetningsområdet, men på alle verdens kontinenter. De siste årene har en rekke andre land fått på plass egnede lover og rettsvern som sikrer urfolks tilgang til sine hellige fjell, elver og andre spesielle steder. Både Sverige og Australia har innført regulatoriske ordninger for visse fjell. I Australia har rettighetene til det hellige fjellet Urulu nettopp blitt tilbakeført til urfolket. På New Zealand har både Mount Taranaki og elven Whanganui blitt egne rettssubjekt. I Sverige har det hellige fjellet Atoklimpen hatt status som kulturreservat siden 2005, fortsetter Stoknes.

Han forteller at det aktuelle fjellområdet i Sverige er på 940 hektar og viser til kontinuitet i levemåte gjennom 10.000 år med spor etter ildsteder, gamme/kåtetomter, lagringsanlegg, reindrift, gravsteder og offerplasser.

Religiøs praksis

I Norge er det fortsatt ingen hellige fjell som har oppnådd en slik status til tross for at de samiske kulturtradisjoner er godt dokumenterte. De bør anses som verneverdige med særskilt krav på beskyttelse. Forslaget vil anerkjenne, verne og støtte hellige steder med religiøs, kulturell og sosial betydning og ha stor verdi til fremtidige generasjoner.

Representanten fra Oslo, som er vara på Stortinget for partileder Une Bastholm, peker på nyere forskning og arkeologiske funn som har dokumentert religiøse praksiser rundt hellige fjell, innsjøer, skog, fjell, stein og andre naturformasjoner som fortsatt er levende i samisk kultur.

– De hellige fjellene er viktige for samenes tradisjonelle åndelig praksis og anses ha en åndelig kraft i naturen som samene har brukt til alle tider. Fra 1700-tallet ble samiske språk og kultur sett på som et onde for stat og kirke. Samisk kultur ble etter hvert ulovlig og strengt straffet. Alt av språk, sang, dans og tradisjonelle feiringer skulle erstattes med vestlig kultur. De samiske tradisjonene i det offentlige rom forsvant gradvis og ble forbeholdt de få i familien, i små grupper, mellom enkeltpersoner og kanskje ved bestemte anledninger. Reindrift og duodji, samisk håndverk, har vært sentral for overlevelsen av samiske religiøse tradisjoner. Stedsnavn som Sáivu, Bassi, Áiles, Háldi, Áahka forteller at det er hellige fjell og at de finnes i alle samiske områder, understreker Stoknes.

Han mener praksisene er nå kritisk truet.

– Økt tilrettelegging av gruvedrift, kommersiell turisme, vann- og vindkraft og annen infrastruktur fører til at de tradisjonelle praksisene knyttet til naturen svekkes. Nå er problemstillingene aktualisert gjennom planer for kraftutbygging ved mange hellige fjell, blant annet Rásttigáisá i Tana og Aahkansnjurtjie/Kjerringtinden i Hattfjelldal/Hemnes.

Men kirkene har vern

Stoknes viser til at mange hellige fjell har hatt funksjoner som på mange måter ligner på dem som kirkebyggene har hatt for kristne nordmenn.

– Der hvor kirkene og andre utvalgte bygninger har fått et sterkt vern, har de hellige fjellene i Norge ingen rettsvern og anerkjennelse som kulturelle og religiøse samlingspunkter.

I forslaget peker Stoknes på Grunnloven § 108, den såkalte sameparagrafen som lyder slik: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

– Den fastlegger en rettslig, i tillegg til en politisk og moralsk, forpliktelse for den norske stat overfor samene. Sameparagrafen underbygger at Norge har et særlig ansvar for det samiske folket og for bevaring og utvikling av den samiske kulturen, da størstedelen av det samiske folket er bosatt i Norge. Denne retningslinjen har ikke blitt brukt på hellige fjell og andre hellige steder i naturen.

Videre viser Stoknes til kulturminneloven § 2 står det blant annet står at «Tingsteder, kultplasser, varp, brønner, kilder og andre steder som arkeologiske funn, tradisjon, tro, sagn eller skikk knytter seg til» er automatisk fredet når de stammer fra oldtid og middelalder (inntil år 1537).

Til slutt viser stortingsrepresentanten til stortingsmelding om Samisk språk, kultur og samfunnsliv.