logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Siste nyheter

Kaptein Sabeltann på samisk

Kaptein Sabeltann

kongen på havet:

Ságats yngste testspiller (3 år) er kanskje ikke helt i målgruppen for dette spillet, men hun syntes det var veldig artig å dra ut på tokt med kongen på havet, selveste Kaptein Sabeltann.

AV KRISTIN MARIE ERIKSSON

Sjørøverspillet Kaptein Sabeltann på nye tokt, er nå tilgjengelig på samisk, i Appstore og Google Play. Verdens mest fryktede sjørøv­erkaptein er på jakt etter gull, og om du tør, kan du bli med. Ferden går over store havområd­er med fiendtlige skip og skumle havner, og målet er å fylle kapteinens skattkammer med skatter og gull. Spillet ble tilgjengelig tirsdag denne uken.

Det er Ravn studio som har utgitt den samiske versjonen av Kaptein Sabeltann på nye tokt. Ravn studio er et prisvinnende spillutviklingsstudio med mer enn 20 utgivelser bak seg, innen de fleste sjangre og plattformer. Spillet er utviklet i tett samarbeid med rettighetshaver Terje For­moe, som «er» selveste Kap­tein Sabeltann. I den samiske versjonen hører vi Egil Keskitalo som forteller og som Kaptein Sabeltann, mens Lemet Maheli Gaup Myrnes spiller Pinky. Innstillingen er gjort ved Guov­da­geainnu Lagasradio (GLR). Den samiske versjonen av Kaptein Sabeltann er utviklet med støtte fra Sametinget.

Ságat har testet spillet der kongen på havet er samisktalende. Vi lastet først spillet opp på iPhone, og ble lite imponert. Grafikken var elendig. Men etter å ha lastet spillet opp på en iPad i stedet, ble inntrykket et helt annet. Grafikken forbedret seg betraktelig, og spilleopplevelsen ble en helt annen.
Dommen fra to barn, som også har vært med på å jakte etter skatter og gull: – Artig spill. Jeg liker å kjøre båt med Kaptein Sabeltann. (Jente, 3 år). – Kult at Kaptein Sabeltann snakker samisk! Helt ok spill. (Gutt, 18 år). Kaptein Sabeltann på nye tokt har fått terningkast 5 av 6 i både Aftenposten og Adresseavisen. Etter å ha vurdert spillet sammen med de to andre testspillerne, hiver Ságat seg med, og gir spillet 5 stjerneluer.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 30.07.2015 |

Gleder seg til å være samisk veiviser

Gleder seg til å være samisk veiviser

ny veiviser:
Elle Káre Somby (21) flytter hjem til Tana, og til høsten blir hun student ved Samisk høgskole for å forberede seg på jobben som samisk veiviser. 

(Foto: Hans-Petter Tapio)

AV HANS PETTER TAPIO

Elle-Mari Dunfjell Oskal (19) fra Kautokeino, Lisa Kaisa Vester­heim Skoglund (19) fra Karasjok, Maien Gaup Sandberg (18) fra Tromsø og Elle Káre Somby (21) fra Tana er de nye samiske veiviserne. – Jeg synes det er veldig viktig det veiviserne arbeider med, og jeg kjenner flere som har vært det, sier Elle Káre Somby til Ságat. Elle Káre Somby er fra bygda Sirbmá. Hun har gått på videregående skole i Kirkenes og Alta. Hun har også vært utvekslings­elev i Lyon i Frankrike. Hun har studert internasjonale relasjoner ved Universitetet i Nordland.
Det siste året har hun arbeidet som servitør på en restaurant i Trondheim. Somby har vært ett år i militær­et som Crew Chief Assistent ved Bodø flystasjon, der hun jobbet som tekniker på jagerflyet F-16. Somby er veldig glad i å reise, og hun forteller at hun liker å treffe nye mennesker og at hun får lett kontakt med folk. – Jeg er samfunnsinteressert, og synes at særlig det samiske bør komme mer frem blant det norske, sier hun. – Jeg merker at nordmenn er interessert i å vite mer om samer, sier den ferske veiviseren Elle Káre Somby. Somby forteller at de har hatt det litt travelt etter at de kom til Márkomeannu-festivalen, der de nye veiviserne ble presentert fredag kveld.
Lørdags kveld var de konferansierer og introduserte artistene som spilte på Márkomeannu. Somby var svært fornøyd med å få lov til å introdusere sin favoritt Jon Henrik Fjällgren, vinneren fra Talang Sverige i 2014. Til høsten skal de nye veiviserne ta et forberedende kurs ved Samisk høgskole. Her skal de blant annet jobbe med presentasjonen de skal bruke som veivisere. – Jeg har bare to vakter igjen som servitør i Trondheim. I første omgang flytter jeg hjem til Sirb­má, avslutter Elle Káre Somby.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 29.07.2015 |

Fjällgren trollbandt Márkomeannu

 Jon Henrik

fullt trøkk på scenen:

Jon Henrik Fjällgren var i storform på Márkomeannu.

(Foto: Hans-Petter Tapio)

AV HANS PETTER TAPIO

Den sørsamiske artisten Jon Henrik Fjällgren kom til Márkomeannu to timer for sent. Men han var verdt å vente på. Lenge hersket det stor dramatikk i kulissene til Márkomeannu. Flyet fra Stockholm var så forsinket at Fjällgren ikke rakk flyet videre fra Oslo. Staben til Márkomeannu jobbet på spreng og klarte å finne nytt fly til Fjällgren. Produsent for Márkomeannu, Ellen Berit Dalbakk, bekrefter overfor Ságat at de bestemte seg for å leie inn en privatjet til Fjällgren. – Styret mente at det var viktig å ikke skuffe publikum som allerede hadde betalt billett til konserten. En avlysning ville mest sannsynlig ha ført til store refusjonskrav. Dessuten ville vi ikke skuffe alle som kom for å høre på Fjällgren, sier Dalbakk.

Hun sier at de var i kontakt med SAS, men de kunne ikke hjelpe. – Det var en kostnad vi simpelthen måtte ta, og vi er spente på hva dette vil bety for det endelige resultatet, sier Dalbakk. Jon Henrik Fjällgren ble kjent da han vant Talang Sverige i 2014. I den svenske Melodifestivalen i år fikk han en hederlig andreplass med sangen «Jag är fri» (Manne Liem Frije).  Fjällgren er født i 1987 og vokste opp i Funäsdalen i Sverige i en reindriftsfamilie, etter å ha blitt adoptert fra Colombia. Kveldens store trekkplaster åpnet konserten rundt midnatt med hiten «Daniels joik». På forhånd hadde et stort antall ungt publikum samlet seg foran scenen i påvente av sitt store idol.

Jon Henrik Fjällgren holdt en rundt 50 minutters konsert på Márkomeannu lørdag. I tillegg til «Jag är fri» (Manne Liem Frije) og «Daniels joik», fikk vi blant annet høre «Reingjeterens joik» og en joik til ørnen, og en joik om sitt hjemsted. Han hadde også laget en sang om Utøya, og hunden hans Ránne hadde også en egen joik. Akkurat nå har ikke Márkomeannu-staben oversikt over antall besøkende, men ifølge produsent Ellen Berit Dalbakk har festivalen så langt fått gode tilbakemeldinger fra publikum.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 28.07.2015 |

Mary fikk hederspris

Catarina og Mary

Stolt:

Styreleder i Sámiid Doudji Catarina Utsi med sjekken på 10.000 kroner og en stolt Mary Mikalsen Trollvik med diplomet.

(Foto: Privat)

AV SIGURD SCHANKE

Mary Mikalsen Trollvik fra Manndalen fikk Sámiid duodjis duodjipris for sitt iherdige arbeid med duodji.

– Det var veldig fint og jeg er veldig stolt av det. Jeg visste at de hadde opprettet en pris, men jeg hadde ingen anelse om at jeg skulle vinne. En stor overraskelse, sier Mary Mikalsen Trollvik til Ságat.

Hun fikk hedersprisen på Sámiid Duodjis landsmøte i Alta i slutten av mai. Det er første gang prisen ble utdelt, og vinneren fikk en diplom og en sjekk på 10.000 kroner.

Flinke utøvere

Trollvik setter utrolig stor pris på at hun fikk Sámiid Duodji hederspris, men føler at det finnes andre som er verdige vinnere.

– Det er mange flinke utøvere. Jeg ville trodd at det var en utøver som ville vinne, sier Trollvik.

Hun har arbeidet med Doudji 50 år.

– Jeg har jobbet med kvinnfolkene innsats i doudji-sammenheng. De er de virkelig bærerne av doudji. På den måten at nesten alle i det samiske miljøet som drev med doudji var kvinner, forklarer hun og legger til:

– Doudji var kvinnfolkenes domene. De holdt på mest, innimellom alt annet de gjorde i hjemmet.

For henne er det viktig at de fremmer doudji.

– Det som har vært viktig, har vært å få frem kvinnfolkenes arbeid. Da var det fint å organisere seg og lage doudji i lag. Kunne man samarbeide ble man sterkere, sier hun.

Verdig vinner

Styreleder i Sámiid Duodji, Catarina Utsi synes det er viktig å få løftet frem doudjimiljøet.

– Det er en fin markering fordi det er en del av vår identitet. Det er viktig at vi ikke mister den, sier hun.

Det er ingen tvil om at Trollvik er en verdig vinner av hedersprisen.

– Hun er en helt utrolig fin kvinne og en flott forbilde. Det er virkelig beundringverdig at hun har stått på og fått frem kvinners kunnskap og tradisjoner, sier Utsi til Ságat.

– Hun har kjempet for doudji og fått det inn i Sametinget. Den samiske verden er en del av vår kultur som er en del av identiteten vår. Det å løfte frem en person som har jobbet for det her er veldig fint, forklarer hun til Ságat.

Utsi håper på Sámiid Duodji kan være med på å løfte frem og gi ros til de som har jobbet for duodji.

– Det er sikkert flere som fortjener ros. Ta oss tid og gi ros til de som gjør en god jobb. Uten de kan ikke vi ta over. Så viktig er de eldre. De er veiviserne, de er grunnlaget i det her. De gjør at vi har noe å bygge videre på, forteller hun til Ságat.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 24.07.2015 |

Fiskeparadiset Porsanger

lykke

Den første ørreten:

Det er nesten umulig å beskrive lykkefølelsen en slik fangst gir.

(Foto: Privat)

AV ROGER ALBRIGTSEN

En sommernatt ved et fiske­vann eller ved en elv gjør noe med deg. Sitringen du får når det vaker, eller når du kjenner at laksen hugger, til er enestående. Norges tredje største kommune er et eldorado for innlands­fiske, i tillegg kan man frist­e lykken i fantastiske lakse­elv­er. Bli med to Oslo-gutter på tur sin første tur inn i villmarka.

Den første laksen

Mats Roli og Kenneth Stenholen er begge 25 år gamle. Guttene vokste opp på Mortensrud i utkanten av Oslo. Interessen for fiske kom relativt tidlig, i hvert fall hos Mats.

– Jeg var vel 7 år da jeg var med min far til i Eira, Molde. Der fikk jeg sett laksefiske for første gang. Etter å ha vært med på noen turer, fikk jeg min første fiskestang. Jeg var nok rundt 12 år da jeg fikk min første laks. Etter en times kamp fikk jeg den på land, laksen veide 7 kilo og var like lang som meg, minnes han. Etter den opplevelsen bestemte han seg for å vie all­e sine midler og all fritid til å fiske. Fra 17-årsalderen begynte han med flue­fiske og i 2014 var han for første gang i Finn­mark, denne gangen i Tana.

Aldri nord for Trondheim

Kenneths forhold til fiske er noe helt annet enn hva Mats forteller.

– Jeg har alltid hatt reiser, opplevelser, brettsport og fotball som hovedinteresser. Dette er noe jeg stadig har dratt med Mats på opp igjennom årene, sier Kenneth og ler. Han forteller at han hadde aldri vært nord for Trondheim før kursen ble satt mot Finnmark. Mats derimot drar flere ganger i året til Gaula i Sunnfjord for å fiske.

– Der har jeg tatt laks og noen flotte ørreter, smiler Mats.

To fluer i en smekk

Idéen om å dra til Porsanger for å fiske var blant annet et resultat av at Mats hadde vært i Tana for ett år siden.

– Som fluefisker blir interessen for de ukjente stedene, de øde elvene, og fiskemulighetene disse gir, stor etter at man har fisket en del, forteller Mats. Han røper at han også hadde hørt om Stabburselva tidligere.

– Dette i kombinasjon med et vell av fiskemuligheter gjorde at vi satte kursen nordover. Vi kunne slå to fluer i en smekk ved at Kenneth, som aldri hadde fisket før, og heller ikke hadde vært nord for Trondheim, skulle få smaken på fiske.

Jegertvillingene

Uten tvil har tv-serien med jegertvillingene vært med på å inspirere guttene til å komme seg mer ut i naturen.

– At Kenneth turte å bli med er nok et direkte resultat av tv-serien, ler Mats og ser på kameraten. Han forteller at de ankom Alta den 5. juli og forsøkte seg på fiske i Eiby uten hell. Porsanger lokket! Dagen etter var de klare for nye eventyr i Stabbursdalen og Stabburselva.

– Det ble noen netter i leiebilen, siden vi ikke hadde tatt med oss telt, forteller Mats.

Hekta!

Guttene opplevde mye i løpet av uken. Pors­angmoen, Brennelv og andre områder ble besøkt og opplevelsene sto i kø. Begge er enige om at opplevelsene i Stabbursdalen var unike.

– Vi startet turen med å gå til Stab­burs­fossen hvor vi slo leir. Hele turen inn til fossen var en opplevelse i seg selv. Prikken over i-en må være laksen jeg fikk, forteller Mats og sier at den ble satt pent tilbake i elven.

Man kan trygt si at den noe uerfarne Kenneth ble hekta. Opplevelsen av å få sin første ørret noensinne, og at den i tillegg var to kilo, klarer han nesten ikke beskrive med ord. Han ble rett og slett hekta.

Mats og Kenneth

På Midnattsrock:

Mats og Kenneth fikk deltatt på deler av Midnattsrocken.

(Foto: Roger Albrigtsen)

Midnattsrock

Tilfeldigvis ble det arrangert Midnattsrock mot slutten av guttenes opphold i Pors­ang­er.

– Da jeg var i militæret i Målselv hørte jeg om Midnattsrocken. Alt passet med planene våre og festivalen ble en naturlig avslutning på turen. Mats og Kenneth er fulle av lovord om festivalen som de besøkte for første gang.

– Vi var på rocken torsdag og lørdag kveld, det var en spennende opplevelse. Vi kan bare beundre hvordan finnmarkingene er som folkeferd. Imøtekommende, åpne og ærlige. Rett og slett en veldig god opplevelse for oss. Konsertene og stemningen på festivalen var magisk! Hadde vi hatt litt mer tid, og et telt, hadde vi nok blitt der hele helgen, sier Kenneth.

Begge er nokså sikre på at de kommer tilbake neste år.

Fantastiske Finnmark

Guttenes uke i Finnmark oppsummeres slik:

– Vi har hatt noen fantastiske turer i fjellet og ved elvene, men bilturene fra sted til sted har også vært enestående, avslutter de to som nå trygt kan kalles Pors­anger-patrioter.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 21.07.2015 |

Viddas datter er ikke klar ennå

Berit og Katy

livsengelen:

Venninnen Katy (til venstre) har satt i gang en pengeinnsamling for Berit. – Hun er min livsengel, og har gitt meg håpet tilbake, sier Berit om Katy.

(Alle foto: Privat)

AV KRISTIN MARIE ERICSSON

Berit Hætta fikk dødsdommen av legene, i februar i år. Kreften har overtatt kroppen hennes. Likevel øyner hun et håp. Det finnes en behandling.

I 2001 forlot Berit Hætta (51) Kautokeino og flyttet til Hønefoss. Sønnen ble med henne, men datteren ble igjen i Kau­to­kei­no.
Lengselen etter reinsdyrene hun var oppvokst med, gjorde at hun fikk hentet noen rein sørover, og foretaket «Viddas datter» ble til. Berit ga søringene en bit av den samiske kulturen.
– Jeg tør å påstå at det er jeg som har fått i gang sledekjøring med rein i hele Norge. Noen få har drevet med sledekjør­ing i nord. Men da jeg begynte med det her sørpå, så poppet det liksom opp med andre sledekjørere. Til og med folk som ikke har tradisjon med rein og slede, sier Berit til Ságat.
Berit har seks rein i den lille flokken sin på Hønefoss, og så lenge hun klarer å stå på beina skal hun fortsette å tilby turer med rein og slede. Foreløpig klarer hun det. Men hvor lenge, det vet hun ikke. Berit har nemlig fått dødsdommen av legene, og har mellom seks måneder og et og et halvt år igjen å leve.

Jobbet og spydde

I august i fjor ble Berit veldig dårlig, og begynte å spy. Hun dro til legen da det ikke ga seg, og kom ut fra legens kontor med tabletter mot magekatarr.
Julen 2014 hadde Berit flere oppdrag med rein og slede. Hun gjennomførte, til tross for at hun var veldig dårlig.
– Jeg løp bare bak hotellet på Beito­stølen for å spy, av og til. Men jeg måtte jobbe.
– Tenk om fastlegen min hadde tatt meg på alvor da jeg først ble syk. Det viste seg at jeg hadde kreftsvulster i tarmen. Det fikk jeg bekreftet i januar i år, etter å ha vært hos en annen lege, som tok prøver av meg. 9. januar fikk jeg en telefon fra min fastlege. Da hadde hun sett prøvene den andre legen hadde tatt. Hun kom hjem til meg og hentet meg i sin private bil, forteller Berit.
Og da begynte ballen å rulle. Berit ble lagt inn på sykehuset. Likevel klarte ikke viddas datter å la være å gjennomføre sine oppdrag.
– Hodet mitt ville at jeg skulle gjennomføre disse to oppdragene jeg allerede hadde kontrakt på. Legene mente at det ikke var lurt, men jeg tok permisjon fra sykehuset, fikk med meg noen venner og gjorde det likevel. Med svulster og alt. Det var viktig å gjøre det. Jeg klarte ikke å skuffe de ungene som skulle være med på disse turene.

Dødsdommen

15. februar ble Berit operert. Deretter fikk hun dødsdommen.
– Jeg har spredning til lever og buken, forteller hun.
Da Berit fikk beskjed om at hun ikke har lenge igjen ble hun helt nummen.
– Først blir an bare sjokkert. Foruten at jeg var lei meg hadde jeg ingen følelser. Jeg kjente ikke sinne, ingen glede. Ingen­ting. Jeg var bare tom. Det var liksom ingenting å gjøre annet enn å la meg få lind­rende behandling mot smertene.
Berit ordnet testamente, hun merket utstyret til hver enkelt rein med reinens navn, hun skrev opp koder og passord til kontoer, e-poster og til hjemmesiden sin.

Berit

fra kautokeino til hønefoss:

Seks reinsdyr har Berit i sin lille flokk på Hønefoss, der hun driver «Viddas datter», og tilbyr turer med rein og slede.

Klassisk i begravelsen

– Jeg og min sønn satte oss ned og snakket om hvordan vi vil ha det i begravelsen min. Hvem som skal inviteres til å følge meg til graven, vilke sanger han skal spille. Han er pianist, skjønner du. Jeg er så stolt. Og jeg elsker å høre han spille klassisk musikk, sier hun stolt.
– Begge barna mine er voksne nå. Men de tok dødsdommen tungt, naturligvis. Huffameg. Jeg har heldigvis ingen mann. Kanskje har det vært en mening med det, jeg vet ikke. Jeg har i alle fall skånet et menneske fra å gå i gjennom dette med meg.
Å planlegge sin egen begravelse er rart, sier hun. Hun og sønnen hennes måtte gjøre det på en galgenhumoristisk måte, for å klare det.
– Han har et ønske om å kremere meg, har jeg forstått. Jeg har sagt at da må han strø litt av meg over på Valdres-siden, for det føler jeg er mitt andre hjem. Jeg vet ikke om man har lov til å strø folk hvor som helst, men jeg vil i alle fall strøs litt der, ler hun.

Finnes hjelp i utlandet

Berit så ingenting annet enn døden foran seg. Så kom venninnen Katy Hansen og ga henne håpet tilbake.
– I Tyskland finnes det et sykehus som har spesialisert seg på å hjelpe kreftpasienter. Det handler om å bygge opp immunforsvaret. Jeg vet om en mann som hadde fått ett døgn å leve. De reiste til Tyskland og fikk behandling. Det er nå tre år siden, og han lever ennå. Jeg føler at det vil være veldig rett for meg å reise dit, sier Berit.
Behandlingen i Tyskland koster mye. Den første konsultasjonen og vitamininnsprøytningen koster 150.000 kroner, ifølge Berit.
– Hele behandlingsopplegget koster mellom 700.000 og 1 million kroner.
Venninnen Katy har allerede sendt alle prøvene til Berit til dette sykehuset, og hun har satt i gang en pengeinnsamling for å få dette til.
Kreften har overtatt Berits kropp, men både hun og Katy har stor tro på at behandlingen i Tyskland kan jage døden på dør.
– Det er for jævlig at vi i Norge ikke kan få dette tilbudet som de har i Tyskland. For ille at vi ikke kan få dekket det av helsevesenet i landet vårt. Norge kan ikke, for det koster for mye. Om en kreftpasient dør, er det liksom ikke så farlig. Er ikke våre liv verd å prøve alt? Den er tung å svelge, sier Berit.

Skynder seg sakte

Berit prøver å leve som normalt. Døden lurer i bakhodet, men de negative tankene er i stor grad byttet ut med positive. Hun er ikke klar til å dra ennå.
– Jeg skynder meg sakte. Jeg klarer ikke å gjøre så mye, for jeg blir fort sliten, men jeg forsøker å holde meg sysselsatt med ting jeg synes er morsomt. Det er viktig å ha noe å gjøre.
Hun har en del smerter, forteller hun. Men hun spyr i alle fall ikke lenger.
– Katy, som er min livsengel, holder meg oppe. På folkemunne her på Høne­foss kalles hun bare for «fastlegen» i Veme. Hun er veldig flink på ernæring, og jeg prøver så godt jeg kan å følge hennes råd, og endre på kostholdet for å hjelpe kroppen i kampen mot kreften. Jeg har sluttet helt med karbohydrater og sukker. Jeg tar joddråper og jeg drikker en gugge av hvitløk og akevitt, tre ganger om dagen. Den blandingen har forresten stått og godgjort seg i 20 dager. Da kan man tenke seg.

Gabba

gabba:

Gjennom hele vinteren har reinen Gabba oppført seg annerledes mot Berit. – Gabba har nok skjønt at jeg er syk, sier hun.

Gabba

– Jeg må bare få fortelle deg noe. Det hvite reinsdyret mitt, Gabba, har gjennom hele vinteren oppført seg annerledes. Hver gang jeg har vært nært ham har han vært veldig opptatt med å snuse på nesen min. Jeg burde ha skjønt linken, men det gjorde jeg ikke før nå i sommer. Han visste nok. Selvfølgelig gjorde han det. Det har vært mange slike tegn, men jeg har ikke tatt dem. Jeg tror dyrene mine kjenner at jeg er syk, sier Berit, og skryter av reins­dyr­ene sine, som er så samarbeidsvillige og snille med henne.
– Jeg har litt selvsikkerhet. I dag sa jeg faktisk ja til å kjøre med rein og sled­e i Hokksund i september. Jeg har hjul på sledene mine, så jeg kan kjøre på barmark. Jeg har bestemt meg for at jeg skal leve en stund til. Jeg vil ikke skuffe noen, sier Berit Hætta.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 20.07.2015 |

Pettersen kjørte Scooter

Pettersen med Scooter

Hardcore møte:

Torbjørn Pettersen skryter av møtet med artistene i Scooter. Her står H.P. Baxxter, Torbjørn Pettersen og Phil Speiser.

(Foto: Privat)

AV SIGURD SCHANKE

Torbjørn Pettersen fra Lakselv fikk den store æren å kjøre Mid­natts­rock­ens store headliner, bandet Scooter.

– Jeg ble starstruck når jeg møtte dem. Det er en gruppe man møter en gang i livet. Jeg ville kjøre selv så jeg fikk møte dem personlig, sier Pettersen til Ságat.

Pettersen avfeier kritikk om at bandet er høy på seg selv.

– Jeg hadde et personlig og jordnært møte med dem. Det var mange som sa at de er ovenpå og høy på å pæra. Det er forbannet tull, de er skikkelig grei, konkluderer Pettersen.

Ville ha isbiter

Bandet ankom Banak lufthavn i Lakselv med privatfly lørdagskveld.

– De åpnet portene slik at vi fikk kjøre helt inn til flyet, forteller han.

De ble først kjørt på hotellet for å slappe av og spise, men de følte ikke for å spise buffet. De ville ha hamburger.

– Jeg foreslo Go Biten og kjørte dem dit. De tok sin tid på restauranten og bestilte hamburger, pizza og mer, forklarer Pettersen.

Scooter krevde å kjøres i Audi A8, så festivalarrangøren hadde leid inn Petter­sen og bilen hans.

– Manageren til Scooter spurte meg om hvorfor jeg har kjøpt en så stor bil i lille Lakselv. Jeg svarte at det var spesielt for å kjøre dere, sier Pettersen. Og legger til at manageren flirte og likte svaret.

Den tiden Scooter var i Porsanger stilte han seg til rådighet for bandet, uansett hva de trengte.

– De ringte meg før de skulle spille, og spurte om jeg kunne skaffe isbiter. Jeg sa «Ingen problem, jeg har ismaskin hjemme». Så kjørte jeg isbiter til bandet og de ble glad for servicen, forklarer Pettersen til Ságat.

Kjempeshow

Bandet var spent på hvor mange som kom for å se på konserten deres.

– Jeg sa at det er mange som er der for å se på dere. Jeg tror det blir maksimalt med folk, garantert 6-7.000 personer, fortalte han til Scooter.

Bandet synes det var et kjempeshow på Brennelvnesset.

– De var kjempefornøyd, de stortrivdes i Lakselv, sier Pettersen til Ságat.

Ønsker å komme tilbake

Bandet trivdes så godt i lavvoen backstage at Pettersen var flere ganger innom før han kjørte dem til Stabbursnes.

– Jeg var og snakket med dem og ble enig om når de skulle hentes. Først ville de ha en time til, etter en tim­e vill­e de ha ennå en time i lavvoen. Når jeg kom for å hente dem var de forsinket med en halvtime. Jeg leverte de i Stabbursnes klokken fire på natta, sier han.

Gruppen bodde i luksushytte i Stab­bursnes. – Jeg satt i lag med de der og pratet med dem mens de drakk. De invitert meg inn og spurte hva jeg skulle ha å drikke, sier Pettersen som tok en kopp kaffe.

På søndag satt de kursen mot Tyskland. – Jeg sa til dem «Jeg håper dere kommer tilbake» og de svarte, «Vi ønsker å komme tilbake. Vi stortrivdes her», avslutter Pettersen.

 

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 16.07.2015 |

– Utkonkurrerer VG-lista

Staysman og Lazz backstage

Norges feteste backstage:

Stian «Staysman» Thorbjørnsen og Lasse «Lazz» Jensen i midten får ikke skrytt nok av backstage og Lakselv. Her sitter de med Bøbben & Yogi fra Hammerfest.

(Alle foto: Sigurd Schanke)

AV SIGURD SCHANKE

Staysman og Lazz fikk publikum til å synge og hoppe på Brenn­elv­nesset. De avsluttet Mid­natts­rocken 2015 med et smell.

Stian «Staysman» Thorbjørnsen og Lasse «Lazz» Jensen utgjør duoen Staysman og Lazz. De skryter uhemmet av festivalen.
– En ekstrem fet opplevelse. Kommer ikke på noen kuler­e festival akkurat for øyeblikket. Alt var så bra, backstage, publikum og arrangør. Nydelig, forteller Thorbjørnsen.
Selv om duoen har opptrådt på VG-lista, så kan det ikke måle seg med rocken.
– Det ligger an til å bli høydepunktet så langt. Det utkonkurrer VG-lista og alt. Jeg synes det er helt konge, smiler Staysman.
Etter konserten har han fortsatt godord.
– VG-lista er selvsagt ekstremt kult, men der spiller man jo bar­e en låt. Det er også alkoholfritt. Mid­nattsrocken var mye mer hjem­mebane for oss, kan faktisk ikke få skrytt nok, forteller duoen til Ságat.

– De har baller

Duoen overrasket alle med å ta med Bøbben og Yogi på scenen.
– Jeg kjenner gutta og har laget én sang med Bøbben. De er Nord-Norges svar på oss. Man kan si det på den måten at de har baller til å si hva vi ikke tør å si på sanger, forklarer Thor­bjørn­sen.
Bøbben og Yogi fra Ham­mer­fest har spilt med duoen flere ganger.
– Vi gleder oss veldig. Det som er kult å spille med noe­n i samme sjanger, er at man gjør det sammen, men samtidig så får man en vennskapelig konkurranse. Man yter litt ekstra, forklarer dem.
Staysman skyter inn:
– Vi må gi bånn gass før de kommer og gir gass, sier han til latter for hele gjengen.

Staysman samisk flagg

Samiske flagg:

Staysman og Lazz leverte varene og allsang ble det på Brennelvneset. Her står Staysman og synger med publikum og vifter med det samiske flagget.

Scooter varmer opp

Med god stemning i lavvoen sier guttene at headliner Scooter skal få prøvd seg.
– Scooter varmer opp, flirer Stays­man.
De gikk på scenen rundt klokken to på natta og guttene er overrasket over hvor mye energi publikum hadde.
– Til tross for at man gikk på scenen 02.00, var publikumet helt fantastiske. Utrolig imponert over at de fortsatt hadde såpass med krutt på lager etter en tredagersfestival. Det hele var en sinnsyk opplevelse jeg håper alle musikere i Norge en gang får oppleve, forteller de til Ságat.

Bar overkropp

Thorbjørnsen har en vane for å ta av seg skjorta når han spiller.
– Jeg klarer å ikke å spille uten å være i bar overkropp. Spørs­målet er om det blir bukseløs eller ikke, flirer han.
Han endte ikke opp helt naken. Det nærmeste Staysman kom bukseløs var boxer på scenen.
– Det fine med å være i Nord-Norge er at hvis jeg hadde tatt av meg buksa her oppe, så hadde ingen reagert. Det er sånn «Ja, ja, der var en naken mann på scenen». Ingen wow-effekt i det hele tatt. På Østlandet hadde jeg blitt buret rett inn, sier Stian Thorbjørnsen med et lite glimt i øyet.

Staysman og Lazz

I boxeren:

Stian «Staysman» Thorbjørnsen endte opp i boxeren på scenen. Her drar Lasse «Lazz» Jensen i boxeren mens han har en BH rundt halsen.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 13.07.2015 |

– Nytt pasientregister, men ikke for samer

Larsen

Språkbehov må registrerES:

Vibeke Larsen har i mange år jobbet for å få pasienters morsmål og kulturbakgrunn registrert. Nå mener hun det må inn i lovendringene som regjeringen har sendt ut på høring.

(Foto: Arbeiderpartiet)

AV STEINAR SOLAAS

I det nye lovforslag­e­t om et kommunalt pasientregister står ingenting om å legg­e inn pasienters eget språkvalg. – Slik informasjon kan være forskjellen på liv og død, sier Vibeke Larsen (AP).

Torsdag sendte Helse- og omsorgsdepartementet ut på høring et lovforslag om å etablere et kommunalt pasient- og brukerregister.

Hovedformålet med det nye kommunale pasient- og brukerregisteret (KPR) er å gi grunnlag for planlegging, styring, finansiering og evaluering av kommunale helse- og omsorgstjenester for sentrale og kommunale myndigheter.

Samiske behov utelatt

– Til tross for uttalt politisk målsetning fra regjeringen om likeverdige helsetjenester også til samer, drøfter ikke høringsbrev­et muligheter for å registrere pasienters eget språkvalg i møt­e med helsevesenet eller deres kulturbakgrunn, sier Vibeke Larsen parlamentarisk leder for Arbei­der­partiets sametingsgruppe.

– For samiske pasienters og brukere vil slike opplysninger være viktig i møte med helsevesen­et. I enkelte tilfeller vil slik kunnskap være forskjellen på liv og død, framholder hun.

Det nye pasient- og brukerregisteret skal ikke brukes på individnivå, men Larsen ønsker også at opplysning om språk og kulturbakgrunn skal ligge klar for hver pasient.

– Det blir jo en forenkling også for helsevesenet at man har opplysningen liggende klar når pasienten ligger der, og kanskje ikke er i stand til å gjøre rede for seg.

– Gjennom årenes løp har vi stadig blitt påminnet hvordan manglende språk- og kultur­kom­petanse i helsevesenet har gitt uheldige episoder med feildiagnoser. Familier har måtte døgntolke for å sørge for familiemedlemmet får formidlet kunnskap om egen helse på sitt eget morsmål.

– Kjenner ikke sin befolkning

Larsen mener at et register som også innbefatter kunnskap om pasientens og brukerens språk- og kulturbakgrunn også synliggjøre over både kommunale og sentrale myndigheter behovet for å planlegge og tilrettelegge for sin samiske befolkning.

– Vi har kommuner som ennå ikke vet at de har samer i sin befolkning. Kommuner må bli observant på at man har samer blant seg, sier Larsen til Ságat.

– Hvorfor tror du dette ikke er nevnt i høringsnotatet?

– Det er en enorm kunnskapsløshet i Helsedepartementet at de ikke skjønner at språk og kulturbakgrunn har betydning i møtet mellom lege og pasient, sier Larsen til Ságat.

Ikke etnisk register

– I slike saker kommer ofte diskusjon etnisk register, som er ulovlig. Tror du det har noe med det å gjøre?

– Dette blir ikke et etnisk register. Opplysningene i registret skal jo lages slik at det ikke kommer til andre enn de som skal bruke det til de spesifikke formål­ene, framholder Larsen.

– Men det kommer garantert til å bli en diskusjon om etnisk regi­ster. Det er ikke første gang Sametinget ønsker å få registrert at man har samisk som morsmål, og blir møtt med at det blir er et etnisk register.

For dyrt?

Kommunelege Amund Peder Teig­mo i Karasjok har vært pådriver for dette i mange år. I november i fjor uttalte han til Ságat at det ligger til rette i pasientjournal­en for å legge inn opplysning om språkbehov og kulturbakgrunn. Teigmo mente også at grunnen til at dette ikke blir gjort til en regel, er at myndighetene er redd det blir å koste for mye.

– Blant formålene med registeret nevnes finansiering? Kan det være at det blir for dyrt hvis man legger inn for mange «spesialbehov»?

– Jeg blir lei meg når penger alltid kommer opp når det er snakk om samer. Når det er snakk om det norske er fokuset at man skal ha best mulig helse. Det må det også bli for samer, fastslår Vibeke Larsen.

– Jeg oppfordrer sametingsrådet til å følge opp denne hør­ingen og bidra til å få registrert språk- og kulturbakgrunnen i tillegg til alt annet man ønsker å få registrert i dette nye registret, avslutter Vibeke Larsen.

Helse- og omsorgsdepartementet har satt fristen til 1. oktober for å komme med høringsinnspill.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 07.07.2015 |

Hattfjelldal blir samisk

Ailo og Asgeir

endelig samisk:

Hattfjelldal-ordfører Asgeir Almås møtte sametingspresident Aili Keskitalo på Sametinget for ett år siden. Prosessen om innlemmelse i samisk språkforvaltningsområde startet i november 2013, og nå har kommunestyret gjort sitt endelige vedtak.

(Foto: Steinar Solaas)

AV STEINAR SOLAAS

Hattfjelldal kommun­e har vedtatt å søke innlemming i forvaltningsområdet for samisk språk.

Sametinget skriver i en pressemelding at de har fått den glede­lige beskjeden at Hattfjelldal kommunestyre har vedtatt å søke om innlemming i forvaltningsområdet for samiske språk.

– Jeg er glad over at den politiske ledelsen i Hattfjelldal har fattet dette vedtaket. Dette vil styrke det samiske språket, uttaler sametingspresident Aili Kes­ki­talo.

Forankre i folket

Hattfjelldal kommunestyre har også vedtatt at det er en forutsetning at tiltaket er godt forankret i kommunens befolkning. Det blir nå laget en plan for opplysning, involvering og holdningsskapende aktivitet frem mot endelig vedtak om innlemming i språk­forvaltningsområdet.

Dette mener kommunestyret er viktig for å nå de ønskelige mål ved innlemming i samisk språkforvaltningsområde.

Til regjeringen

Et enstemmig kommunestyr­e i Hatt­fjelldal startet den samiske prosessen i november 2013. Det fortalte ordfører Asgeir Alm­ås til Ságat da han besøkte Same­tinget i juni 2014, hvor han hadde møte med sametingspresidenten om eventuell innlemmelse.

Etter at en kommune har gjort vedtak om å søke innlemmels­e i forvaltningsområdet, sender den søknad til Kommunal- og moder­niseringsdeparte­mentet. De­partementet kontakter Same­ting­et som uttaler seg om kommunens søknad, også om størrelsen på tospråklighetstilskudd. Søknaden avgjøres til slutt av regjeringen i statsråd.

Når innlemmelse i forvaltningsområdet kan skje, avhenger av behandlingstida i regjeringen.

Sørsamisk kommune

Hattfjelldal ligger helt sør i Nordland fylke og grenser i sør mot Nord-Trøndelag og øst mot Sve­rige. Hattfjelldal et sørsamisk område, og Sameskolen for Midt Norge ligger i Hattfjelldal sentrum. Kommunen er også vertskommune for et eget samisk kultursenter, Sijti Jarnge.

Nabokommunen Røyrvik ble medlem i ­forvaltningsområdet i november 2013. Og fra før er Snå­sa kommune, som også ligger i samme sørsamiske område, med.

Inkludert Hattfjelldal er tre sørsamiske, én lulesamisk (Tysfjord) og sju nordsamiske kommuner med i det samiske språkområdet.

(Les hele saken på papir eller i eAvisa)

| 02.07.2015 |

/assets/images/eAvis.gif

google plusfacebooklinkedintwitteremail