Sametinget og nasjonale minoriteter
Sametinget får kritikk for unnfallenhet. Fra flere hold reageres det på at tinget, som støtter urfolk og minoriteter i andre land, ikke gjør det samme når romfolket trenger hjelp i Norge. En av dem som reagerer, er sjefredaktør Anders Opdahl i Nordlys.
– Med den historien som Sametinget er tuftet på, med hat og undertrykkelse, bør Sametinget spille en rolle for å være talsmann for andre nasjonale minoriteter, sier Opdahl til NRK Sápmi. Sametingspresident Egil Olli (AP) sier at Sametinget kommer til å ta tak i saken.
Det er på høy tid at Sametinget viser et slikt engasjement som presidenten nå lover. Helt siden Sametinget ble etablert i 1989, har det vært påfallende lite interessert i de andre nasjonale minoritetene i Norge, og deres kår. I stedet har tinget vært like påfallende opptatt av fjerne urfolk som har svært lite til felles med samene, annet enn å være definert som urfolk.
Det er selvsagt aldeles flott og helt utmerket å engasjere seg for andre urfolk i fjerne himmelstrøk som er verre stilt enn samene. Men man må også kunne ha hjerte for de andre nasjonale minoritetene i eget land. Sametinget har på en lite kledelig måte gitt grobunn for en oppfatning om at samenes folkevalgte organ er seg selv nok, og at man bryr seg lite om andre kulturelt utsatte folkegrupper i Norge.
Det tok svært mange år før Sametinget ytret ett eneste ord om en annen nasjonal minoritet som står samene mye nærmere enn noen annen gruppe, nemlig kvænene. Dette er høyst bemerkelsesverdig, ettersom kvænene vitterlig er samenes søskenbarn.
Vi har påpekt det før, men vi gjentar gjerne at mange samer også er kvæner, samtidig som mange kvæner også er samer. Sammenlignet med mange urfolk ute i verden lever både samer og kvæner et luksusliv og er godt integrert i samfunnet. Men det betyr ikke at livet er helt problemfritt.
Den kulturelle undertrykkelsen over mange år er i ferd med å ta knekken på den kvænske kulturen. Det er liten tvil om at det kunne hjulpet med en solidarisk håndsrekning til kvænene mens det ennå er håp for å berge stumpene av denne kulturen. Vi har flere ganger oppfordra Sametinget til å stille seg som fadder for det fremtidige Kvæntinget, uten å få noen respons på dette.
Vi skal være forsiktige med å pålegge Sametinget et ansvar for dette. Men det er heller ikke slik at sametingspolitikerne kan ha verdens beste samvittighet når det gjelder kvænene og andre nasjonale minoriteter i Norge.
La oss derfor håpe at presidenten nå vil stake ut en ny kurs, hvor Sametinget engasjerer seg positivt for romfolket og andre minoriteter, også i Norge. At Norges Storting og regjering eventuelt ikke bryr seg, må aldri bli en sovepute for det samiske parlamentet.
| 2012-08-03 | Les mer i Ságat |
