logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

De samiske veiviserne

Ordningen med samiske veivisere har eksistert i 10 år, og hittil har 35 veivisere vært i arbeid. Samiske veivisere reiser rundt og informerer ungdommer i skoler og andre arenaer om samisk kultur og samfunnsforhold. De samiske veiviserne reiser hovedsaklig rundt på videregående skoler, men besøker også andre ungdomsfora og studenter ved lærerutdanningene i landet. Deres kunnskaper er sterkt etterspurt også på dette nivået.

Og akkurat dette er med på å bekrefte at kunnskapen om samene er sparsom i dette landet. Vi har en mistanke om at altfor store deler av befolkningen nærmest ikke vet noe som helst om samene. Og kunnskapene er nok ekstra små i Sør-Norge, hvor altfor mange synes å ha fått det for seg at Norge slutter i Nord-Trøndelag. Det har lenge irritert oss her i Nord-Norge at noen sørpå har tatt for seg «hele landet» i en eller annen sammenheng, og det viser seg at det egentlig bare dreide seg om en rundtur i Sør-Norge.

Når man med glatt ansikt våger å fremstå som så intetanende uopplyst, kan vi andre dessverr­e ikke vente at kunnskapen om land­ets egen urbefolkning skal få plass i deres bevissthet. Og derfor vil det nok være svært god bruk for de unge samiske veiviserne i mange år fremover.

Det sies at mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves. Men vi håper inderlig at de samiske veiviserne, i alle fall over tid, kan lage noen sprekker i den massive uvitenheten om samene som man til tider kan oppleve.

Så kan noen spørre om hvorfor dette er så viktig. Og svaret er ganske enkelt: Det kan bli et farlig demokratisk problem hvis altfor mange av de som stemmer ved valgene ikke er informert om at vi har en urbefolkning i Norge, eller at de vet for lite om urbefolkningens vilkår. For norsk politikk handler også om samepolitikk, selv om ikke alle velgerne synes å være klare over det.

| 29.07.2015 |

Statens rovdyrpolitikk

Statens rovdyrpolitikk overfor beitenæringene er i bunn og grunn en skam og en skandale. Stortinget har besluttet at det skal være rovdyr i utmarka. Men regninga for dette er staten svært uvillig til å ta. Det økonomiske ansvaret skyves over på private næringsutøvere i reindrifta og landbruket.

Det er ille å se dobbeltmoralen på Stortinget og i regjeringskvartalet. Politikerne fatter gjerne vedtak som skal beskytte rovdyra, men er lite villig til å sørge for effektiv gjeting og fôring av statens verneverdige rovdyr. Derfor kan disse meske seg omtrent uhemma i private rein- og saueflokker som er på beite i utmarka i Sápmi og distrikts-Norge forøvrig.

Det burde være et soleklart statlig ansvar å ta ut skadedyr som herjer i rein- og saueflokkene, så raskt som mulig. Men staten sørger for at regelverket for såvel konfliktdemping, skadeforebygging og erstatning er minst mulig rettferdig og effektiv.

Leder Øystein Kristiansen i Klubb­vik beitelag i Nesseby beskriver den uholdbare situasjonen slik til Ságat: – Først mister vi sauer, så må vi nærmest knegå for å få fellingstil­lat­else. Deretter må vi sette sam­men et jaktlag selv og lønne jegerne. Og spørsmålet er hvor lenge vi har råd til å drifte dette. Eksempelvis fem mann til 2.000 kroner om dagen. Det blir dyrt på sikt, fastslår Kristiansen.

Det er grovt uansvarlig av Stortinget og regjeringa å skyve ansvaret for politiske vedtak over på private næringsdrivende. Myndighetene burde tvert om applaudere at saue- og reindriftsnæringa i distriktene produserer kortreist og sunn kvalitetsmat. Mange steder har rovdyrene tatt så overhånd at det ikke lenger er liv laga for de urgamle beite­nær­ingene.

Særlig oppsikt har det vakt at Klima- og miljødepartementet bruker «dagens regler» som begrunnelse for å nekte at midlene til konfliktdempende tiltak kan nyttes til administrasjon av skadefell­ingslag. Dette har blant annet medført at det velfungerende interkommunale skadefellingslaget i Øst-Finnmark måtte nedlegges.

Skadefelling er i utgangspunkt­et statens eneansvar. Når kommuner i Sápmi tar ansvar for privat næringsliv og dyrevelferd ved å organisere interkommunale skade­fellingslag, skulle det være en selvfølge at staten stiller opp med midler. Særlig fordi Stortinget har bevilget midler til konfliktdemping. Det er med god grunn at de kommunale viltnemndene i Nesseby og andre samiske kommuner føler seg tatt ved nesen av staten.

Når statssekretær Lars Andreas Lunde (Høyre) i Klima- og miljødepartementet overfor Ságat bruker dagens regelverk som begrunnelse for avslag, illustrerer han en politisk talentløshet av dimensjoner. Noen burde forklare statssekretær­en at hvis et regelverk er til hinder for å gjøre noe fornuftig, da må man heller endre reglene, fremfor å unnlate å gjøre det fornuftige. Det er dette som kalles politikk.

Vi er forundret over at statsråd Tine Sundtoft (Høyre) og regjeringa Solberg forøvrig virkelig kan se seg tjent med slik politisk talentløshet. Her forventer vi at Stortinget må gripe inn. Hvor er Frank Bakke Jensen (Høyre) og Jan Henrik Fredriksen (FrP)?

| 28.07.2015 |

Valg og realisme

Det er valg til høsten. De første valgprogrammene har begynt å dumpe ned i velgernes postkasser. Valgkampen er i sin spede be­gynn­else, men vil ventelig ikke ta av før ferietida er over. Noen små trefninger på leserinnleggsplass og litt tyvstart på sosiale medier har vi fått med oss, men fortsatt er det stille før stormen.

For frem mot valgdagen vil partiene og listene intensivere aktiviteten i betydelig grad. Og bra er det. Vi vil gjerne vite hva de mener om saker som er viktige, og velgerne vil gjerne opplyses om hva som egentlig er forskjellen om man stemmer på parti X eller Y. En aktiv og god valgkamp hjelper oss med det.

De valgprogrammene vi hittil har lest har nok dessverre en del mangler. Partiene og listene vil gjerne «bevare» og «utvikle» både helsestell og undervisning. Næringsutvikling og arbeidsplasser vil de også ha. Men partiene er som regel svært lite konkrete på hvordan de skal gå frem. Her må velgerne være våkne, og kreve mer nøyaktighet fra politikerne og færre tomme ord.

Realiteten i kommune-Sápmi er ikke at tingenes tilstand vil være som i dag, eller forbedret, i løpet av de neste fire år. Det faktiske forhold er at alle kommuner kutter i tjenestetilbudet sitt, og det kommer de til å fortsette med. Skatteinntekter og andre overfør­inger til kommunen øker ikke i tråd med prisstigning og behov. Alt taler for at morgendagens kommunepolitikere i Sápmi og distriktene forøvrig må administrere kommunale «fattigkasser» uten rom for utvikling og fremskritt.

Det vil forsvinne enda flere di­strikts­skoler. Eldreomsorgen vil bli mer sentralisert. Kommuner vil bli slått sammen, med tap av admini­stra­tive arbeidsplasser som et av resultatene. Eiendomsskatten vil gå opp, ikke ned. De lokalpolitikere som snakker om å fjerne den, lyver. Oppsigelser av kommunalt ansatte på grunn av lite penger vil høyst sannsynlig måtte skje.

Dette er noen av de utfordring­ene valgprogrammene vi hittil har sett i liten grad angir noen løsning på. Vi må kreve av våre politikere at de før valget sier hva de vil prioritere. De må også kunne svare på de ubehagelige spørsmålene. Vi i media har et stort ansvar for å hjelpe til med dette. Ta gjerne kontakt med oss om du har spørsmål som du mener politikerne og partiene må kunne svare på.

| 25.07.2015 |

Kofter til besvær

Med jevne mellomrom dukker det opp jukseprodukter med samisk tilsnitt. Mest beryktet ble kanskje dagligvarekjeden Kiwi, som syntes det var morsomt å kle på seg grønne «kofter» under en firmafest.

Finske hoteller og reiselivsbedrifter har også en lei uvane med å kle opp sine ansatte i kostymer som er ment ligne på noe samisk. Vi er nok ikke helt fri for samme tendens her i landet heller, verken på reiselivsfronten eller i andre sammenhenger. Mange, også samer, bruker det man må kalle kopiplagg, og det skjer oftest når det er fest og moro det er tale om.

Festivalen Márkomeannu har valgt å varsle fra om at slike plagg ikke er ønsket der. Det kan også være grunn til å tro at kofta har en folkerettslig beskyttelse mot at andre enn samer kan profittere på den.

Vi samer er glade i koftene våre, og stolte av den. Ved siden av de samiske næringene og samisk språk og levesett er kanskje kofta den klareste identitetsmarkøren. På samme måte som de norske ikke liker at noen tukler med bunadene, er vi samer lite glade for plastaktige koftekopier fra Kina eller deromkring. Noen blir provosert av dette, andre bli rett og slett lei seg og føler seg og sin identitet tråkket på.

Det er tatt til orde for forskjellige måter å forby eller begrense salget av slike produkter på. Vi tror ikke forbud er veien å gå. Blant annet vil det være svært vanskelig å sette grenser for hvem som skal produsere kofter, og håndhevingen kan også vise seg nærmest umulig å få til.

Vi bør heller ikke begrense muligheten for ikke-samer til å bruke kofte, slik blant annet rettighetseksperter har tatt til orde for. Vi må tvert om heller være rause, og glade for at andre enn vi samer vil iføre seg vår drakt. Hva ville vel være bedre enn om hele verden ville gå med ekte samiske klær?

Samer og samiske institusjoner må heller enn forbud og reguler­ing sørge for en god informasjon om hva god og riktig koftebruk er. Her må man være tolerant, og ikke oppfattes som å være en form for politimyndighet. Koftene er hele tida i utvikling, og vi samer må tåle å se farger, pynt og mønstre som utfordrer det vi er vant med.

Et folk som er trygg på identiteten sin lar seg ikke pille på nesen av noen billigplagg.

| 24.07.2015 |

Hundene som passer på oss

Ságat fikk være med Norske redningshunder på trening. Avdelingen i Øst-Finnmark samlet seg i Smalfjord i Tana i helga.

Oppdraget hundene og eierne fikk var å finne en bortkommet mann i sekstiårene. Mannen led av narkolepsi, altså plutselige og ukontrollerbare søvnanfall.

Det var imponerende å følge redningshunden Skars innsats for å finne objektet for letingen. Figuranten, altså han som «spilte» den forsvunne mannen, ble raskt lokalisert og Skar gjorde så hundeføreren oppmerksom på funnet. Da hadde figuranten ligget ute i terrenget i kun en halv time.

Dette var bare trening, men historien kunne like godt ha kommet fra virkeligheten. Godt trente hunder gjør en enorm jobb for menneskene. Sammen med sin hundefører er de et til tider uslåelig og uunnværlig team.

Redningshunder brukes til alle årstider. Det er kanskje som lavinehunder de er mest kjent, muligvis på grunn av dramatikken og det spektakulære i forbindelse med sneras. Mange menneskeliv er reddet på grunn av hundenes innsats her.

Men de som driver med redningshunder kan også fortelle at jakt- og bærsesongen, som straks står for døra, også er høysesong for redningshundene. Det er da det er aller flest leteaksjoner, og på denne tida er mange redningshunder og deres førere i beredskap med en sekk ferdig pakket og klar i bilen. I en utrykning vet de aldri sikkert hva de møter, og hundeføreren må også være trent å klar til å håndtere svært utfordrende situasjoner både fysisk og mentalt.

Det er frivillig arbeid av beste merke vi er vitne til. De frivillige bruker av sin ferie og fritid for å gjennomgå nødvendig trening, slik at de kan tre i aksjon på kort varsel om det behøves. Det er vi svært takknemlige for.

De av dere som leter etter en god sak å støtte, støtt gjerne Norske redningshunder!

| 23.07.2015 |

Foreldreansvar og homofili

Under Riddu Riđđu ble det arr­angert en debatt kalt «Queering Sápmi». Debatten foregikk med grunnlag fra prosjektet med samme navn. Dette prosjektet har satt  situasjonen til samiske homofile, lesbiske, transvestitter og bifile på dagsordenen.

På slutten av Riddus debatt fortalte festivalens styreleder og same­tingsrepresentant Christina Hen­rik­sen (NSR) fra Sør-Varanger om sin tid som lærerstudent. Da opplevde hun at foreldre tok ut sine barn fra skolen når det skulle undervises om homofili. Henriksen framholdt under seminaret at foreldrene via ukeplanen vet at spørsmålet kommer opp, og hun nevnte særskilt læstadianske foreldre da hun tok opp spørsmålet.

Gjennom Ságat forsvarte den  læstadianske predikanten Hans Nicolai Nilsen praksisen med å ta barna ut av skolen når det skal undervises om homofili. Han henviser til Bibelens ord. Nilsen sier selv til Ságat at han er en av de som ikke aksepterer homofili i det hele tatt. Nilsen peker på at foreldrene har ansvar for barnas oppdragelse, og at det dermed ikke er noe galt i at foreldrene velger å holde barna hjemme i denne sammenhengen.

Vi er enig med Nilsen i at foreldrene har hovedansvaret for barns oppdragelse. Men man bør tenke seg nøye og vel om før man benytter sin foreldrerettighet til å hindre barna i å motta lærdom. Det finnes mye i verden som kan sies å stride mot det læstadianismen og andre deler av kristendommen og andre religioners lærebøker sier.

Vi får håpe at alle troende mennesker vil reflektere over styrken i det man selv tror på. Om vi ikke er sterkere i troen enn at vi frykter at sannheten vil være skadelig, er det nok ikke først og fremst skolesystemet det er noe galt med.

Ved å forsøke å skjule for barna at homofili finnes er det også fare for at man samtidig også kan bryte det åttende bud. Ved å nekte barna undervisning setter de voksne sin oppfatning foran barns rett til undervisning. Det bør vi ikke gjøre.

| 22.07.2015 |

Reformfiasko hemmer utviklinga

Mange rister på hodet av saken om Finnmarkseiendommen (FeFo), som må bruke inntil en halv million kr for å klarere en ledig tomt av umatrikulert grunn som de sjøl forvalter og har hjemmel til.

Vi synes denne saken illustrerer vanviddet i de juridisk bindende plankrav som den forrige plan- og bygningsloven av 1985 innførte. Før dette var kommunenes gene­ralplaner veiledende, men ikke juridisk bindende. Kommunene hadde dog hjemmel til å vedta plankrav i konkrete tilfeller, eller for spesielle områder av kommunen. Dette fungerte i all hovedsak svært tilfredsstillende.

Dagens lovregler bidrar kun til unødig for­sink­else, trenering og fordyrelse av nytteprosjekter. Samtidig bindes enorme offentlige ressurser opp til behandling av enkeltsaker. Både det offentlige, næringslivet og private grunneiere lider under dagens system.

I sin tid het det seg at kommuneplanens arealdel skulle være juridisk bindende for å styrke det kommunale sjølstyret. I praksis har det stikk motsatte skjedd. Det er ikke kommunene, men fylkesmannen og andre statlige sektormyndigheter som har fått styrket sin råderett – på bekostning av nettopp det lokale folkestyret.

Resultatet ble at flere kommuner ble narret eller følte seg tvunget til å vedta juri­disk bindende areal­plan­er hvor det meste av arealet er utlagt som LNF-område, hvor alt utenom stedbunden næring er forbudt. Dermed må svært mye av arealforvaltninga styres gjennom dispensasjonspraksis, hvor kommunene ofte er imøtekommende, mens det statlige embetsverket gjerne er det motsatte. Ikke minst i Sápmi ser man klare kulturforskjeller mellom holdningene til de folkevalgte i kommunene og statens embetsverk.

De juridisk bindende arealdel­ene til kommuneplanen er forutsatt rullert hvert fjerde år. Svært få kommuner klarer å etterleve dette, da slike planprosesser både er langdryge og ressurskrevende. I Porsanger er for eksempel gjeldende arealdelplan for kommunesenteret Lakselv med omegn fra 1992, mens arealdelen for kommunen forøvrig skriver seg fra 1998.

For kommuner som har vedtatt sin første generasjons arealplan, er det dessuten vanskelig å foreta senere endringer i planen. Dette fordi loven legger opp til at «bordet fanger». Har kommunen først vedtatt en plan for et område, må man komme frem til enighet med de statlige sektorinstanser om eventuelle planendringer. Det er ikke alltid like enkelt å få statlige «småkonger» til å bøye seg for folk­ets vilje.

Her bør kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore ­Sanner (Høyre) snarest ta grep for å reversere planjungelen med alt sitt unødvendige og kostbare byrå­krati. Det er ganske tøvete at kommuneplan­ens arealdel skal være juridisk bind­ende, når kommuneplanen forøvrig ikke er det.

Det er på tide å innse at denne «reformen» i 1985-loven har vært og fortsatt er en total fiasko som kun bidrar til å hemmer en positiv samfunnsutvikling. Dessuten griper loven inn i privat eiendomsrett på en utilbørlig måte.

| 21.07.2015 |

Kostbart og helt unødvendig

Finnmarkseiendommen (FeFo) skal bygge et nytt hovedkvarter i Lakselv. I den forbindelse er Sápmis største grunnforvalter på jakt etter en høvelig tomt.

Ett av foreløpig tre aktuelle alternativer er en lokalitet på den såkalte Gjestgiveribakken. Den aktuelle tomta utgjør 10 dekar av umatrikulert grunn under gnr 18 bnr 1 som FeFo sjøl forvalter. For ikke å tape tid i fremdrifta av byggeprosjektet, har FeFo iverksatt oppstart av detaljregulering av det aktuelle området. Dersom denne lokaliteten ikke blir valgt, vil planarbeidet bli avsluttet.

Direktør Jan Olli anslår overfor Finnmark Dagblad at regninga for den igangsatte regulering på Gjestgiveribakken vil komme på noe mellom 300.-500.000 kr, om det gjennomføres i sin helhet. Men arbeidet kan avblåses før alle pengene er brukt, dersom FeFo-styret går for en annen lokaliser­ing.

Styreleder Raymond Robertsen (Høyre) i FeFo har forståelse for at vanlige folk kan synes dette er en vanvittig pengebruk på en tomt som kan bli forkasta. Men Robertsen bruker tidsaspektet til å forsvare pengebruken. Byggeprosjektet er kalkulert til 40 millioner kr, og ett års utsettelse med en inflasjon på 2,5 % vil utgjøre én million kr. – Da blir det i realiteten «småpenger» vi nå bruker i planlegging for å kunne ta fatt på byggingen neste år på rett tomt, sier styreleder Robertsen til FD.

Vi vil først berømme FeFo for å jobbe aktivt med å realisere byggeprosjektet i Lakselv. Både av hensyn til publikum og de ansatte er det viktig å få et funksjonelt signalbygg i Lakselv, hvor det meste av virksomheten kan samles under ett tak. I dag befatter FeFos hovedkontor seg ikke med egen kjernevirksomhet. Grunn og rettigheter styres fra Vadsø. Det er viktig å dimensjonere nybygget slik at hovedkontoret også kan omfatte FeFos kjernevirksomhet.

Styreleder Robertsens uttalels­e om at det er «småpenger» å bruke hundretusener av kroner på planarbeid som til slutt kan havne i søpla, faller neppe i god jord hos folk flest. Mange vil nok se dette som et flåsete uttrykk for høy sigarføring hos politikerbroilere som leker storkar på andres regning.

Hovedpoenget i denne saken er likevel at det må være det glade vanvidd å bruke inntil en halv million kr for å «klarere» en ledig tomt til et samfunnsmessig nytteformål, før spaden er satt i jorda. Tomta ligger der, klar til bruk. Området er avsatt som LNF-område i kommunedelplanen for Lakselv. Denne planen ble vedtatt i 1992 av kommunestyret, og var forutsatt revidert minst hvert fjerde år. Planen er fortsatt uendra, 23 år i ettertid.

Etter vår mening burde kommunens planutvalg kunne gi de nødvendige tillatelser uten en kostbar omregning. Den konkrete arealplanen er snart 20 år på overtid. Å dispensere fra en håpløs forelda plan må være helt kurant, etter en vanlig høringsprosess.

| 18.07.2015 |

Ny bru må bygges nå

Brua over Tanaelva ved kommunesenteret Tana bru er trafikkfarlig. Den er for smal, og er rett og slett ikke dimensjonert for biltrafikken vi har i dag på E6 og tilknytta fylkesveier.

Sannheten er at nåværende bru for lengst har gått ut på dato både trafikkmessig og sikkerhetsmessig. Bygging av ny bru er et gammelt krav, og det er fullt ut berettiget at bruprosjektet er tatt inn i gjeldende nasjonal transportplan med byggestart neste år.

Brua er sentral i avviklingen av trafikken mellom Øst- og Vest-Finn­mark. Stadig mer av godsfrakten går nå langs vei. Brua ligger ved et knutepunkt for trafikk fra og til byene Vadsø, Vardø og Kirkenes, samt sterke fiskeindustrimiljøer i Berlevåg og Båtsfjord. Det er samfunnsøkonomisk riktig å prioritere denne brua nå.

Slik vi har oppfattet det ligger alt til rette for byggestart så snart som overhodet mulig. Planarbeid­et er unnagjort både hos kommunen og Statens vegvesen. Det eneste som gjenstår er en plan for rasteplassen ved brua (der fiskestanga står). Dette skal politikerne i Tana avgjøre i august. Ellers er alt på stell, men med et viktig unntak:

Det er ikke bevilget penger til byggingen.

Kostnadene er beregnet til å bli om lag en halv milliard kroner. Beløpet synes kanskje umiddelbart noe høyt ut. Man man må ha i minne at investeringen munner ut i en samfunnsnytte som vil vedvare i mange tiår. Prosjektet er dessuten så overmodent for igangsettelse at en utsettelse ikke vil ha noe for seg, og vil i alle fall ikke medføre noen besparelse totalt sett.

Det er et rimelig krav at brua over Tanaelva finansieres fullt ut via statsbudsjettet med byggestart i 2016. Vi forventer at alle våre stortingsrepresentanter fra Finnmark jobber knallhardt for dette målet, også via argumentasjon i offentlig debatt.

Det må være en styrke for saken at regjeringspartiene har to stortingsrepresentanter fra Øst-Finnmark. Frank Bakke Jensen (Høyre) og Jan-Henrik Fredriksen (FrP) må snarest på banen i denne saken.

| 17.07.2015 |

Viktig å ta tak i mobbeudyret

Sør-Varanger kommune er en av ialt fire kommuner i Norge som er bøtelagt på grunn av manglende tiltak i en mobbesak. Boten var på kr 50.000, som må dekkes av kommunekassa.

Bakgrunnen for at Sør-Varanger kommune ble straffet på denne måten, var en stygg mobbesak ved Hesseng skole. Forholdene ble etterhvert så ille for den impliserte eleven at familien så seg nødt til å regelrett flykte fra Sør-Varanger på grunn av mobbinga.

Dette forteller at skolen og kommunen ikke kan ha tatt mobbing på alvor, når mobbeudyret har kunnet herje så uhemmet som i denne saka. Vi er derfor glad for at oppvekst- og kulturutvalgets leder Stine Ihler (SP) nå forlanger alle kort på bordet i kjølvannet av den konkrete mobbesaken.

Utspillet forteller at i hvert fall én sentral politiker i Sør-Varanger tar mobbinga på alvor og er innstilt på å ta et kraftig oppgjør med denne ukulturen. Det vil vi gjerne applaudere.

Ihler har helt rett når hun påpeker at politikerne må ta ansvar og ikke bare vedta seg bort fra slike tilfeller. Det er en fallitt for vårt demokratiske system når foreldre og mobbeofre må henvende seg til politi og påtalemyndighet for å bli hørt og oppnå rettferdighet. Den velfortjente boten som Sør-Varanger har fått, er et bevis på at både skolen og kommuneledelsen har sviktet fundamentalt.

Ofte er det ikke bare reinhekla ondskap, men også en god porsjon uforstand som medfører at medelever og andre mobbes. Alt for mange av oss har for dårlig tåleranse overfor medmennesker som på en eller annen måte stikker seg ut og/eller oppfattes som «spesielle». Man kan da lett komme til å trø over den skjøre grensa mellom litt vennlig erting og en mer ondsinnet mobbing. Særlig hvis offeret bare passivt tar imot mobbinga, uten å ta igjen. Da kan det etterhvert gå «sport» i mobb­inga, sjøl om den i bunn og grunn er helt uten mening og innhold.

Da er det viktig at skolen og lokalsamfunnet kjenner sitt ansvar og slår ring rundt offeret. Mobberne må tas i nakken og stoppes. Man må forstå at mobbing kan gjøre hverdagen til et ekte helvete for de som rammes. Når mobbinga oppleves så ille at en familie ikke ser annen utvei enn å flytte eller flykte vekk, har samfunnet tapt ettertrykkelig.

Mobbeofrene må hjelpes og beskyttes. Hvis noen skal måtte flytte eller flykte, må det være mobberne og plage­åndene, og ikke deres ofre. Men samtidig må vi ikke glemme at også ugjerningsper­son­ene trenger hjelp og oppfølging til å forstå galskapen i egne handlinger.

Hovedutvalgsleder Ihler fortjener ros for å ha grepet fatt i et alvorlig problem. Mobbing er trolig mer utbredt enn vi liker å tro. Så håper vi det ikke bare blir med praten, men at politikerne også iverksetter konkret handling, slik at noe lignende kan unngås i fremtida.

| 16.07.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail