logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Bukken og havresekken

Utskriving av eiendomsskatt i hele Sør-Varanger kommune har medført en klagestorm. Årsaken er at beregningsgrunnlaget for eiendomsskatt på den eldre bebyggelsen i distriktene er svært mangelfullt.

Det er hevet over enhver tvil at eiendomsskatt generelt en svært usosial ordning, fordi den rammer alle likt. En mangemillionær må betale like mye som en ubemidla minstepensjonist. Hvis formue­skatt er en dobbelbeskatning av akkumulerte allerede beskatta inntekter, er eiendomsskatt således en trippelbeskatning. Mange savner derfor en samordning mellom eiendomsskatt og formueskatt. Dette er blant annet et viktig tema på Høyres landsmøte i helga.

Det enkelte kommunestyre i Norge bestemmer suverent om det skal innkreves eiendomsskatt i hele eller deler av kommunen. Til nå har distriktene i Sør-Varanger vært fritatt for eiendomsskatt. For to år siden vedtok kommunestyrets flertall å utvide eiendomsskatten til å omfatte hele kommunen.

Normalt gir det offentlige eiendomsregisteret (matrikkelen) et godt grunnlag for korrekt utligning av vedtatt eiendomsskatt. Men svært mye av den eldre bebyggelsen i Sør-Varanger er mangelfullt registrert. Mens Kirkenes ble bombet sønder og sammen under 2. verdenskrig, ble store deler av bebyggelsen i distriktene spart. Det gjelder særlig i Østre Sør-Varanger og i Bugøynes, hvor matrikkelen mangler bygningsdata på førkrigsbygg. Det samme gjelder også nyere bygg som er oppført før det ble innført søknads- og meldeplikt på byggetiltak på privat grunn utenfor regulerte områder.

Det naturlige ville vært at kommunen tok kontakt med grunneiere og festere for å få innhentet korrekt informasjon om bebyggelsen. I stedet for en slik direkte dialog valgte kommunen å bruke millionbeløp på å engasjere et firma til å taksere bebyggelsen. Det viser seg at mange av disse takstene er fiktive, noe som har fått tildels idiotiske utslag, som har vært behørig påpekt i pressen.

Saken er imidlertid mer alvorlig enn som så. De mer eller mindre fiktive takstene er nemlig blitt innført i matrikkelen i strid med gjeldende matrikkellov og forskrift. Regelverket stiller strenge krav om behørig dokumentasjon for å matrikkelføre opplysninger.

Dessuten skal registrerte grunneiere og festere i det minste ha beskjed om vilke konkrete endringer som er foretatt på de respektive eiendommer. God forvaltningsskikk tilsier at det også bør innhentes uttalelse fra berørte parter før retting foretas på kommunens eget initiativ.

Mange som klager på eiendomsskatten, vil derfor unnlate å kreve retting av matrikkelen ganske enkelte fordi de ikke har mottatt lovbestemt informasjon og dermed er lykkelig uvitende om at matrikkelen er endret. Matrikkel­for­skrift­en har også klare bestemmelser om at innkomne klager skal anmerkes i matrikkelen, samt at det gjelder en saksbehandlingsfrist på seks uker.

Å endre matrikkelen i strid med regelverket, og uten informasjon til grunneiere og festere, er en svært alvorlig sak. Slike regelbrudd er generelt med på å undergrave den allmenne tillit til matrikkelen, og dermed også dens legitimitet. Dette kan over tid medføre krav om at den lokale matrikkelmyndigheten overføres fra kommunene til en statlig fagetat.

Enda verre er det om slike endringer foretas for å legitimere kommunens krav om eiendomsskatt. Da blir det bukken som passer havresekken, hvis kommunen kan nyregistrere uriktige bygningsdata og som belønning innkassere uberettiget høy eiendomsskatt.

| 25.04.2015 |

Presses ut av nasjonalparken

Reindrifta føler at de er i ferd med å bli presset ut av sine tradisjonelle områder i Reisa nasjonalpark. Ulike bestemmelser medfører at vanlig reindrift i prinsippet vil bli forbudt og næringsutøverne kriminalisert.

Problemet er egentlig ikke nasjonalpark­en i seg sjøl, men verneforskriften og praktiseringen av denne. Forvaltningen av verneområdet tar ikke tilbørlig hensyn til eksisterende samiske rettigheter, på tross av at disse skal være beskyttet av såvel Norges grunnlov som folkeretten.

Reisa nasjonalpark ble oppretta i et samisk kjerneområde i 1986. I likhet med de fleste verneområdene i Sápmi er også denne nasjonalparken ulovlig i den forstand at vernet og vernereglene først og fremst rammer urbefolkninga i området i strid med folkeretten.

Da parken ble oppretta var det forutsetningen at verken reindriftas eller andre samiske rettig­heter skulle bli skadelidende. Men hverdagen gjennom de siste snart 30 år har vist det motsatte. Når reindrifta føler seg pressa ut av verneområdet, kan man lure på om det foreligger en skjult agenda bak hele vernet.

Med en fleksibel tilnærming til eksisterende rettigheter i verne­om­rådet burde det ikke være grunnlag for noen reelle konflikter. Disse er oppstått ene og alene fordi vernemakta overkjører lokalbefolkninga, inkludert reindrifta, i stedet for å ha en dialog og et konstruktivt samarbeid.

Stortinget har anerkjent at ut­marksnæringer som reindrift, skogbruk og landbruk skal ha rett til motorferdsel i utmarka. Da er det nedverdigende at disse nær­ingsutøvere skal tvinges til å søke dispensasjon for å kunne drive sin tradisjonelle næring i verneområdet. Urfolket blir altså avhengig av herrefolkets nåde for å kunne eksistere i sitt eget område.

Også nasjonalparken i Reisa forvaltes nå av et lokalt nasjonalparkstyre, hvor Sametinget sitter i førersetet. Det samme er også tilfelle for andre nasjonalparker. Her er vi hjertens enig med sametingsrepresentant Mariann Wollmann Magga (AP) fra Sør-Varanger som sier at rettigheter som følger av alders tids bruk, må overordnes verneforskriftene.

Da blir det veldig patetisk når Reisa nasjonalparks styreleder Hilde Anita Nyvoll (AP) forsvarer dagens praksis med at de må forholde seg til verneforskriften. For det første har nasjonalparkstyret et betydelig handlingsrom både innenfor forskriftene og lovverket forøvrig. Man kan ta initiativ og finne gode løsninger om man ønsker det.

For det andre forventer vi at politikere som Sametinget har valgt inn i ulike forvaltningsorganer, skal ha sin lojalitet retta mot Sametinget og det samiske folk. Sametingets folk skal verken være alibi for storsamfunnet eller nikkedukker for embetsverket. Tvert om skal samenes representasjon bidra til at samiske rettigheter og interesser blir respektert og hensyntatt.

Dessverre er det en økende trend at Sametingets representanter i ulike organer glemmer sitt opphav og mandat. I stedet for å kjempe for samene, er man i stedet med på å forsterke undertrykk­elsen. Altså bidrar Sametinget til at vondt blir verre for de som rammes. Dette er et alvorlig problem, som har fått utvikle seg uhemmet de siste år.

Sametinget gjør klokt i å ta dette på alvor. Hvis Sametinget ikke klarer å stille krav til sine representanter, vil dette først og fremst slå kraftig tilbake på Sametinget sjøl.

| 24.04.2015 |

Dumt å overse samene

Barentskonferansen ble avsluttet i går onsdag. Denne konferansen foregår i Hammerfest, og er etter hvert blitt en fast institusjon med egne ansatte. Petroleumsindustrien er konferansens tema, og olje- og energiministeren innledet på årets konferanse. Sametinget har tidligere vært fast gjest, men i år ble de ikke invitert.

Ságat har gjentatte ganger forsøkt å få direktøren for konferansen i tale. Vi ville gjerne vite hvorfor Sametinget ikke ble invitert i år. Tross gjentatte henvendelser har direktøren unnlatt å svare oss.

Derfor må vi ta høyde for at det kan være en eller annen form for feil som gjør at Sametinget ble glemt denne gang. I så fall regner vi med at dette rettes opp til neste år.

Men det gir grunn til uro at led­elsen for konferansen både overser samenes politisk valgte representanter, og at de unndrar seg å svare på spørsmål fra samisk presse. Om dette er en strategi, så er det en svært dårlig strategi for absolutt alle. Petroleumsindustrien inkludert.

Staten Norge er tuftet på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Dette faktum, fastslått av kongen, får naturligvis også følger for industrien utenfor fastlandet, og for tilknyttet virksomhet på land. Det er uten tvil av stor nytteverdi for bransjen å knytte kontakter med representanter for det ene folket, samene.

Slik vi ser det vil petroleumsindustrien i det lange løp helt klart tape på at kontakt­en med samene er for dårlig. Om bransjen er i tvil om dette, kan de jo henvende seg til vindkraftutbyggerne, som nylig smertelig har erfart hva manglende konstruktiv dialog med samene og samiske næringer medfører.

Arrangørene av Barentskonferansen bør ikke gjemme seg for verken Sametinget eller samiske medier. I stedet bør man respektere kongens ord, og ta samene med i de fora begge parter har interesse av å være representert i.

| 23.04.2015 |

Forsvaret tilbake til Finnmark

For å møte en eventuell trussel fra Russland vil generalinspektøren for hæren, Rune Jakobsen, ha tilbake faste kampstyrker i Finnmark. Han mener at fysisk tilstedevær­else vil redusere tiden for å være stridsklar, sammenlignet med å måtte flytte styrker fra Indre Troms.
200-300 soldater i en jegerbataljon samt et stridsvognkompani på Garnisonen i Porsanger er ett alternativ. Det andre er at avdelinger ved Brigade nord til enhver tid er til stede på rotasjonsbasis.
Hærsjefen understreker at det ikke er noen trussel i dag. Men russerne har viktige atomvåpenlagre på Kolahalvøya, som de vil ønske å beskytte hvis det skulle bli konflikt med NATO, ifølge Jakobsen.
Det må være lov å påpeke at de fagmilitære toppene i Norge har snudd helt om når det gjelder forsvaret av Finnmark. Etter at Sovjetunion­en gikk i oppløsning, har tonen vært at man ikke trengte noen militær tilstedeværelse i Finnmark. Angivelig var det ingen som helst slags trussel mot denne delen av landet.
Forsvaret i hele landet ble bygget kraftig ned, og i nord konsenterte man styrkene til indre Troms. Der trengte man av en eller annen grunn tydeligvis fortsatt et landforsvar. Samtidig brukte man store summer på sende soldater utenlands for å slåss i kriger i utlandet, som offisielt ikke var kriger, og med tvilsomme begrunnelser.
Det var mye snakk om «fredsbevaring» under fjerne himmelstrøk, men resultatene av disse kostbare anstrengelsene er det ikke mulig å få øye på. Imens forfalt forsvaret av Norge slik at militære eksperter i dag sier at det norske forsvaret bare hadde kunnet forsvare en liten bydel i Oslo.
Russlands annektering av Krim-halvøya gjorde at myndighetene her i landet bråvåknet og oppdag­et at verden her i nord aldeles ikke var blitt et så fredelig sted likevel. Norge er fortsatt nabo med en noe uberegnelig stormakt og ingen kan være helt sikre på hva denne stormakten kan finne på.
Så langt er det ingen konkret trussel mot Norge og Finnmark, og faren må heller ikke overdrives. Men usikkerheten er stor nok til at man bør være bedre forberedt enn vi har vært de siste 15-20 årene. Vi tror ikke at en direkte konflikt mellom Russland og Norge er særlig sannsynlig.
Det er mer sannsynlig at nervekrigen mellom Russland og NATO kan øke, og at man kan oppleve at ulike former for provokasjoner og press mot Norge. Da er det om å gjøre å ha et troverdig forsvar som ikke frister noen til overilte handlinger.

| 22.04.2015 |

Når rovdyra angriper

Reineier John Tore Gaup fra Karas­jok dokumenterer rovdyrtap med video. Men det holder ikke som bevis for myndighetene, meldte Ságat på lørdag.

Den norske stat har fredet en rekke rovdyr og rovfugler som gladelig forsyner seg av rein og bufe på beite i utmarka. Mange steder har rovdyrbestandene eksplodert voldsomt i omfang nettopp fordi de kan meske seg uhemmet med beitedyr. Men staten har ikke pålagt seg sjøl noen vokteplikt for sine rovdyr. Derimot er beitedyreierne pålagt å vokte sine dyr. Ansvaret er altså helt speilvendt.

For å bøte på skadene som freda rovdyr og rovfugler gjør på beitedyr, har staten oppretta en erstatningsordning. Men et vilkår for å få erstatning er at tapet er behørig dokumentert og bekreftet av Statens naturoppsyn (SNO). Reglene er svært rigide og virker langt på vei mot sin hensikt.

Man skulle tro at det er statens eget ansvar å sørge for en velfungerende ordning for å dokumentere reelle tap som statens fredning påfører næringsutøvere i utmarka. I stedet har staten valgt å skyve også dette problemet over på beitedyreierne, ved å gjøre dokumentasjonsordningen unødvendig innfløkt og vanskelig.

Om en reineier eller saueeier kommer over et kadaver kan vedkommende gjerne ta kontakt med SNO. Men det er overlatt til SNOs velbehag sjøl å avgjøre om de har kapasitet (les: gidder) å rykke ut til tapsstedet. I de fleste tilfeller tvinges derfor den tapslid­ende dyreeieren å frakte kadaveret til nærmeste SNO-kontor, som ofte kan ligge mer enn 100 kilometer unna tapsstedet.

Denne ordninga er både unødig tungvint og byråkratisk, og påfører næringsutøverne et ekstra tap i tid og penger med transport av kadaver til SNO. Dette får de ingen kompensasjon for. Og hva verre er: Når kadaveret fjernes fra stedet, vil rovdyret/fuglen kunne fristes til å ta nye dyr for å stille sulten og drapstrangen. Altså bidrar systemet til å gjøre vondt verre.

Man kan sjølsagt ikke se bort fra at noen useriøse beitedyreiere kan falle for fristelsen til å prøve å utnytte erstatningsordningen. Men det store flertallet er seriøse næringsutøvere som ikke vil snylte på staten, men kun ha erstatta sine reelle tap. Verken mer eller mindre.

At videoopptak ikke godtas som dokumentasjon for rovdyrtap er nesten ikke til å tro. En slik regel hører hjemme i Molboland. I verden forøvrig er video ofte avgjørende bevis, ikke minst i alvorlige straffesaker som mord og andre overgrep. Men rovdyra i Sápmi blir frikjent, sjøl om angrepet er behørig foreviget på foto, film og video.

Etter vår mening er det umulig å forsvare dagens dokumentasjonsordning. Her må staten ved landbruksministeren og miljøvernministeren ta seg sjøl kraftig i nakken. Staten må ta det hele og fulle ansvaret for skadene fra statens egne rovdyr. Det kan ikke fortsette som nå, hvor staten opptrer med rovdyrmentalitet mot ærlige og seriøse næringsutøvere.

| 21.04.2015 |

Integrering og barnehage

Porsanger kommune har vist en positiv innstilling til å ta imot flyktninger. Den trekulturelle kommunen fører etter vårt syn en klok politikk når det gjelder å ta vare på mennesker fra land der utrygghet­en rår i så stor grad at man må flykte derfra.

Men selv om man er velmenende, kan det alltids dukke opp praktiske problemer som må løses. I dette tilfellet kunne vi i torsdagens Ságat fortelle om at det i realiteten kun er én av kommunesenteret Laks­elvs barnehager som tar i mot flyktningebarn. Antallet barn fyller nå opp tilsvarende en avdeling.

Dermed er det stor fare for at man ikke oppnår den graden av integrering som er ønskelig. Når en tredjedel av barnehageplassene opptas av flyktningers barn, hjelper det ikke om medarbeiderne i barnehagen gjør en god jobb. Innslaget av flyktningebarn blir da så stort at integrering nødvendigvis må bli vanskelig.

I Lakselv finnes ytterligere en kommunal barnehage. Men dagligspråket der er samisk, og dermed er den ikke helt egnet i denne sammenheng, selv om også flyktninger med fordel kan lære seg samisk språk. De private barnehagene har sine aksjonærer å tenke på, og kan per i dag ikke prioritere flyktninger.

Situasjonen som er oppstått er ikke god for noen. Vi håper den kan løses, for eksempel ved at kommunen kjøper plasser/aksjer i de private barnehagene slik at også disse kan motiveres til å ta inn barn av flyktninger. Kommunen bør også medvirke til at flere flyktninger kan bosettes ute i distriktene, slik at barnehagene der kan benyttes.

Det er veldig viktig at barna blir godt ivaretatt når situasjonen først er blitt så gal at de må flykte fra sitt eget land. En rask og vellykket integrering er nødvendig, også for å hindre ytterligere belastning for mennesker som har det vanskelig fra før.

Det er viktig at vi i Sápmi viser hjertevarme for de som ikke har det så bra som oss sjøl. Det må vi aldri glemme, 70 år etter at freden kom til oss.

| 18.04.2015 |

Bredbånd i grisgrendte strøk

En egen aksjonsgruppe krever fibernett på vestsiden av Porsangerfjorden. Porsanger kommune har sendt utbyggingen av bredbånd i distriktet ut på anbud, uten at de har stilt krav om fiber. Gruppen mener at fiber er det beste og det eneste akseptable.

Lokalpolitiker Ulf Ballo i Tana har levert inn 150 underskrifter til sin kommune med et opprop om å få fibernett i Nedre Tana. Beboerne på strekningen fra Tana bru til Langnes har sett seg lei på dårlig internettforbindelse, og forlanger nå at det blir bygd ut fibernett på strekningen. Strekningen for fibernett var ifølge Ballo prioritert fra kommunens side for utbygging høsten 2013, men ble ikke gjennomført. Der står saken.

I Porsanger sier Jan Ove Peder­sen i kommunens IT-avdeling at kommunen ikke har lov til å kreve vilken teknologi skal brukes. Pedersen mener at fiber ikke er så mye bedre enn såkalte DSL-løsninger over telefonlinjen.
– Har du 30 megabit over fiber ell­er 30 megabit over en telefonlinje, så har du den samme hastigheten uansett, mener han.

Vi er forundret over at kommun­ene angivelig ikke skal kunne bestemme hva kommunen selv skal betale for, altså vilken teknologi som skal brukes ved utbygging av bredbånd. Det er absolutt ingen tvil om at fiber er himmelhøyt mye bedre enn å bruke Telenor sine gamle telefonlinjer for å gi folk tilgang til internett. Her ser Porsanger kommun­es IT-ansvarlige ut til å være et stykke ute på viddene. Vi håper ikke at dette også er tilfelle i Tana kommune, siden intet skjer.

Det er flere selskaper som tilbyr internettilgang over eksisterende telefonlinjer. Om vi holder oss til Tele­nor, så tilbyr de nedlastingshas­tighet på opptil 50 megabit/s og opplast­ingshastighet på 15 mega­bit/s. ADSL, som er det vanligste å bruke hittil, kan bare yte hastigheter opp til 8 megabit/s ned og 864 kilobit/s opp. Skal man høyere i hastighet, så må man ikke bo for langt unna telefonsentralen, og mer avansert DSL-teknologi må brukes.

En sjekk vi har gjort i Lakselv, viser at Telenor ganske riktig kan tilby 50 megabit/s nedlasting og 15 mega­bit/s opplastingshastig­het for en adresse rundt 800 meter fra telefonsentralen. For en adresse 2 km fra telefonsentralen i Lakselv kan Telenor tilby bare 6 megabit/s nedlasting og 0,5 megabit/s opplastingshastighet med DSL på sine gamle telefonlinjer. Disse tallene vil selvsagt også gjelde i Tana.

Dette er en dramatisk forskjell. Hvor mange er det ute i distrikt­ene som bor under en kilometer fra den lokale telefonsentralen? Det kan ikke være mange. Hvis det bygges ut fiber, spiller avstandene derimot ingen rolle. Ved fibertilknytning har man også samme hastighet både ved opplasting og nedlasting av data. Det har i seg selv betydning for ned­last­ingshastigheten, som er det viktigste for de fleste husholdninger, for eksempel for å se på film på nett.

Man bør også være oppmerksom på at Telenor har all mulig interesse av å få utnyttet sine gamle kobberlinjer til å tilby såkalt «bredbånd» i grisgrendte strøk, enten ved å bruke dem selv eller ved å leie dem ut til andre DSL-operatør­er. Men i tynt befolkede områder er DSL-teknologi i praksis ikke å betrakte som «bredbånd». Kommunene må derfor selvsagt kunne kreve at den beste teknologien skal benytt­es når bredbånds­til­bud­et bygges ut.

| 17.04.2015 |

Svært viktig å delta

Norges statsminister Erna Solberg (Høyre) har  takket nei til å delta i markeringen i Moskva av 70-årsjubileet for den russiske frigjør­ings­dagen 9. mai. Det er en uklok avgjørelse  og en dårlig nabohandling mot Norges store nabo i øst.

Vi må aldri glemme at Øst-Finnmark ble frigjort av den røde armé høsten 1944. Mange russiske liv gikk tapt for å gi denne del av Norge en frihet som vi alle i dag tar som en selvfølge. Betydningen av dette er betydelig underkommunisert i Norges krigshistorie.

En offisiell norsk deltakelse ved frigjøringsjubileet ville ikke ha betydd noe knefall verken for sovjet­tidas Sta­lin eller dagens Putin, men en hyllest til de mange russiske kvinner og menn som betalte den ultimate pris for vår frihet. At det offisielle Norge ikke vil være med på en slik hedersbevisning er både skammelig og pinlig for Norges internasjonale renommé.

Det samme kan man i enda sterkere ordelag si om Norges njet til å heve et flyvrak med døde russiske piloter fra havbunnen utenfor Tana­fjordens munning. Å koble dette sammen med Russlands folkerettsstridige annekter­ing av Krimhalvøya og aggresjonen i Ukraina er både en direkte logisk kortslutning og umenneskelig.

Frigjøringsdagen vil også bli markert i Murmansk den 9. mai. Der vil en norsk delegasjon delta, med blant annet fylkesordfører Runar Sjåstad (AP) og fylkesmann Gunnar Kjønnøy fra Finnmark og ordfører Cecilie Hansen (SP) fra Sør-Varanger.

Etter vår syn blir stumpene av Norges ære reddet av denne delegasjonen fra Finnmark. Ved at det offisielle Finnmark er topptungt representert, synliggjør vi både takknemlighet og respekt for den enorme russiske krigsinnsatsen på nordfronten.

Russland har fra tidenes morgen vært en god nabo for det nordlige Norge. Pomorhandelen var en udelt velsignelse for alle parter. I 1826 delte kolonistatene Russland/Finland og Sverige/Norge de vestlige skoltesamiske sii­da­om­rådene mellom seg, sjølsagt helt over hodet på urbefolkninga.

Russland har siden da hatt felles riksgrense med Norge, bortsett fra tida 1917-1944 da Petsamo-området var finsk. Om Russland hadde hatt fiendtlige hensikter mot oss, kunne Øst-Finnmark ha lidd samme skjebne som Petsamo.

Det er svært viktig for Finnmark og Norge å opprettholde et best mulig naboskap med Murmansk og Russland. Dessverre ser det ikke ut til at norske myndighetene i sør skjønner betydningen av dette. Finnmarks deltakelse på jubileet i Murmansk illustrerer derimot et godt naboskap og vennskap mellom to broderfolk.

| 16.04.2015 |

Lykke til med valget!

Da er fristen ute for innlevering av valglister til årets kommune- og fylkestingsvalg. Ságat har allerede begynt presentasjonen av listekandidatene i de kommunene som vi tror er mest relevant for våre lesere.

Vi vil også presentere politikere og partier i kommuner og fylkeskommuner der det samiske ikke er fremtredende, men likevel viktig. Som avis er vi partipolitisk uavhengig og nøytral. Vi har ingen problemer med å ønske alle kandidater en god valgkamp og godt valg. Lokal- og regionalpolitikere gjør en viktig innsats for landet og for samene.

Særlig kommunevalgene er ofte preget av de lokale og nære sakene. Dette vil nok være tilfelle også denne gangen. Mens stat­en er søkkrik, sliter de aller fleste kommuner med å få pengene til å dekke alle oppgavene som må løses. Noe må prioriteres, mens annet må vente.

Lokalpolitikerne må via sine pro­grammer og i valgkampen si fra om hvor de står i de forskjellige stridsspørsmålene. Velgerne må avgjøre hva og hvem de stoler mest på er egnet til å løse lokale oppgaver.

Selv om de fleste av sakene i lokalpolitikken er preget av de nære ting, er det også nødvendig å ta stilling til en del mer overordnede spørsmål. Samene er i mindretall i nesten alle av landets kommuner. Det kan være greit at man før valget får avklart hvor politikerne står blant annet i spørsmål om samisk identitet, kultur og språk.

Som avis vil vi gjøre vårt beste for å belyse valgkampen og sak­ene på en grundig måte. Men vi trenger også hjelp fra dere lesere, som jo har den beste viten om hvor skoen trykker. Henvend dere gjerne til oss med tips om saker, og bruk leserinnleggssidene våre til å si deres mening.

På den måten bidrar alle på hver sin måte til at demokratiet fungerer.

| 15.04.2015 |

Kvænsk bibliotektjeneste

En prosjektgruppe fra fylkesbibliotekene i Nord-Norge og Universitetet i Tromsø skal arbeide med etablering av en nasjonal kvænsk bibliotektjeneste. Nasjonalbiblioteket har bevilget 200.000 kroner til prosjektet, mens 130.000 kroner skal komme fra de involverte bibliotekene. Og det er ikke tvil om at det er behov for en slik tjeneste, etter at kvænsk språk er anerkjent som et minoritetsspråk i Norge. Det er som kjent også laget en kvænsk grammatikk.

Leder Nils Petter Pedersen i Norsk-finsk forbund er positiv til tanken, men er bekymret for at en kvænsk bibliotektjeneste vil gå ut over den eksisterende finske bibliotektjenesten dersom den legges til Finnmark fylkesbibliotek i Vadsø. Samtidig understreker Pedersen at det er viktig å skille den kvænske litteraturen fra den finske.

Dette er godt begrunna innvendinger som etter vår mening må hensyntas. Sjøl om den finske staten har hovedansvaret finsk litteratur, er det viktig å opprettholde dagens velfungerende finske bibliotektjene­ste i Vadsø. Hvis denne blir skadelidende ved en samlokalisering, er løsninga selvsagt å plassere den nye kvænske bibliotektjenesten et annet sted. Her vil vi spesielt påpeke Porsanger bibliotek som et godt alternativ. Det er uansett viktig at den nye tjenesten blir plassert i et levende kvænsk språk- og kulturmiljø.

Vi er noe forundret over den omsorgen for finsk kontra kvænsk som enkelte oppviser. Kvenlandsforbundets leder Bjørnar Seppola fra Skibotn skrev nylig et leserinnlegg i Ságat hvor han tok til orde for at både finsk og kvænsk må gis beskyttelse på nivå III i det europeiske språkcharteret.

Seppola, som er tidligere leder av Norske Kveners Forbund (NKF), hevd­er at det var såkalte «nykvæner» som i 1987 dannet dette forbundet. Han forklarer begrepet med «kvænfrelste, finske idealister». Vi må minne om at kimen til kvæn­enes organisering oppsto i Pyssyjoki i Porsanger, og at den første lederen i NKF var Terje Aronsen, fra nettopp Pyssyjoki. Vi tror han vil reservere seg kraftig mot å bli omtalt som «kvænfrelst, finsk idealist».

Finsk er et nabolandsspråk, men ikke definert som nasjonalt mino­­ritetsspråk i Norge. Riktignok har nettopp Norsk-finsk forbund erklært seg som norskfinner, og fått myndighetene til å bruke begrepet kvæner/norskfinner. Men likevel har den finske staten ansvar for finsk språk, mens norske myndigheter har ansvaret for kvænsk språk og kultur.

Vi vil advare mot utspill som kan gi gratis ammunisjon til de kreft­ene som helst ville sett at kvænene kunne henvises til Finland. Slike krefter er det dessverre også blant samer, som ikke evner å se at også kvænene har soleklare rettigheter når det gjelder språk og kultur.

Forsøk på å så forvirring med hensyn til kvænenes nasjonale tilhørighet er egnet til å kunne oppfattes som ren sabotasje mot en av de nasjonale minoritetene i Norge. Det er faktisk svært alvorlig.

| 14.04.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail