logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Utillatelig av samenes hovedstad

Både fylkesmannen i Finnmark og Helsetilsynet reagerer over at Karasjok kommune ikke besvarer henvendelser i en klage- og tilsynssak. De statlige tilsynsmyndighetene har både kontaktet rådmannen og ordføreren, men er kun møtt av en mur av taushet. 

Bakgrunnen for saken var en klage fra en navngitt bruker hjemmehørende i Karasjok på et kommunalt vedtak om utmåling av brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Kommunen besvarte ikke brukerens henvendelser, og vedkommende kontaktet da fylkesmannen som klageinstans og tilsynsmyndighet. 

Heller ikke fylkesmannens henvendelser ble besvart, og det ble deretter oppretta tilsynssak mot kommunen. Men dette var som å skvette vann på gåsa. Også fylkesmannen ble totalt ignorert i saken, som da ble videresendt til Statens helsetilsyn. 

Helsetilsynet gjorde flere forsøk på å få kommunen i tale. Både rådmannen og deretter ordføreren ble kontaktet, uten noen respons. Helsetilsynet ser svært alvorlig på kommunens opptreden. Men samtidig står man maktesløs, fordi lovverket ikke har noen sanksjonsmidler mot lovbrudd. Dermed står fylkesmannen og Helsetilsynet helt uten sanksjonsmulighet mot kommuner som unndrar seg tilsyn. 

Helse- og omsorgsdepartementet er nå koblet inn i saken. Departementet er orientert om Karasjok kommunes oppførsel, og de manglende sanksjonsmulighet­ene mot ulydige kommuner. 

Denne saken er svært ille for Kar­asjok kommune. En ting er at kommunen opptrer hovmodig overfor statlige myndigheter. Noe helt annet og mye verre er det at kommunen neglisjerer og tråkker på rettighetene til en av sine egne innbyggere. Dette er totalt utillatelig og nærmest utilgivelig. 

Karasjok er samenes ­hovedstad, og et utstillingsvindu for det samiske samfunnet. Det tilsier at kommunen må være ekstra nøye med å ta vare på sine innbyggere på en forbilledlig måte. Dette gjelder ikke minst de som ikke er funksjonsfriske, samt andre brukere av helse- og sosialtjenester. 

Kommunens arrogante og nonsjalante oppførsel tyder på at det kan være en alvorlig ukultur i deler av den kommunale forvaltninga i Karasjok. Den nytiltrådte rådmannen, som er helt uforskyldt i denne konkrete saken, står derfor overfor en viktig ryddejobb for å gjenopprette tilliten til kommunen. 

At også den politiske ledelse unnlot å gripe inn gjør det hele ekstra ille. Det tyder på at kommunes toppledelse synes det er greit å tråkke på de små i lokalsamfunnet. Også her må man ta et kraftig oppgjør med egne holdninger. 

Det er litt for ofte i vår lodd å kritisere fylkesmannen i Finnmark for negativ, smålig og urimelig saksbehandling mot befolkningen. I denne saken fortjener imidlertid både fylkesmannen og Helsetilsyn­et all mulig ros for at i hvert fall de tok på alvor klagen fra karasjok­vær­ingen som hjemkommunen har sviktet så grovt. 

| 31.07.2014 |

Reintallsreduksjonen

En reineier har klaget inn et de­par­tementalt vedtak om rein­talls­reduk­sjon for Stortingets om­budsmann for forvaltningen (sivil­­om­buds­mannen). 

Ombudsmannen er kommet til at departementet skulle vurdert om vedtaket om forholdsmessig reduksjon er i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1) om eiendomsrett. Ombudsmann­en mener at reineiernes rettigheter må vurderes individuelt. 

Reindriftsforvaltningen kan ifølge sivilombudsmannen ikke gå generelt til verks og kreve prosentvis reduksjon uten å vurdere hvert enkelt tilfelle individuelt. Ombudsmannen presiserer at han ikke har konkludert i spørsmålet om vedtaket er i strid med EMK P1-1, men at departementet skulle ha vurdert dette spørsmålet i klagebehandlingen. EMK står over norsk lov, og et vedtak er ikke lovlig hvis det er i strid med konvensjonen.

Det har lenge vært klart at det ikke er en enkel sak å få ned reintallet i Finnmark. Rekken av storkjefta, nytiltrådte statsråder som skulle ordne opp, begynner å bli lang, kanskje like lang som lista over stortingsvedtak om sak­en. Samtidig fortsetter overbeitet i deler av fylket, og situasjonen er uholdbar, både for reindriftsnær­ingen sjøl og for naturressursene. Det er ikke tvil om at noe må gjøres, men det lettere sagt enn gjort.

Tamrein er privat eiendom, og samisk reindrift er en tradisjonell urfolksnæring som har sterke rettigheter i seg selv. Derfor er det svært viktig at alle sider ved en tvangsmessig reduksjon av rein­tall­et vurderes grundig. Et sjablongvedtak hvor alle skjæres over én kam, er ikke en farbar vei.

Reindrifta selv har fått mange sjanser til å redusere reintallet, uten at det har skjedd over alt. Derfor må de ansvarlige offentlige myndigheter sørge for at det blir en reduksjon som er tilpassa det naturgitte beitegrunn­lag­et. Men det må skje med god og rettferdig ivare­takelse av alle sider av saken.

Nå har sivilombudsmannen gitt departementet et rapp over fingrene, som synes å være velfor­tjent. Staten er nødt til å vise respekt og trå varsomt i en sak som denne. Det nytter ikke å dundre frem som en elefant i et glassmagasin. 

Samtidig kan staten ikke kost­e på seg å stoppe opp av den grunn. Fremtidige generasjoner av samiske reindriftsutøvere i Finnmark må også ha et trygt og godt grunnlag for sin tradisjonelle næring. I bunn og grunn dreier det seg om å ivareta det store flertallet av seriøse næringsutøvere, og treffe nødvendige tiltak mot de som ikke er det. 

| 30.07.2014 |

Usaklig om kystfiskekvota

Fisker Geir Halvard Nilssen Antonsen fra Svolvær i Vågan kommune reagerer på at fiskere i sjøsamiske kommuner har ekstra torskekvote. I et sint brev til Sametinget hevder han at ordningen medfører diskriminering av nordmenn og er «apartheid på sitt verste». 

Problemet for den kjeftsterke fisk­eren fra Svolvær synes å være at han egen torskekvote er for liten. Da ville han ha stått seg på å argumentere saklig for at kyst- og fjordflåten i egen kommune burde få øket sin kvote, eventuelt at Vågan burde innlemmes i ordningen med ekstra torskekvote. Gode argumenter vil ha gode muligheter for å nå frem, mens usaklighet vil ha den motsatte effekt. 

Enhver grense vil kunne oppleves som urettferdig og urimelig, alt etter eget ståsted. Dette gjelder alt fra aldersgrenser til geografiske grenser. At misunnelsen noen ganger kan være større enn kjønnsdrifta, er utvilsomt en kjensgjerning. Det er også forståelig at fiskere ønsker seg en størst mulig kvote med det inntektspotensiale dette representerer. 

Det er derimot uforståelig at vreden rettes mot Sametinget som har jobbet for at yrkesfiskere i tradisjonelle sjøsamiske områder skal ha best mulige vilkår. Kyst­fiske­kvota er på 3.000 tonn, som fordeles på ialt 35 nordnorske kommuner. Alle eiere av merkeregistrerte fartøy i åpen gruppe som bor innenfor virkeområdet, får del i ekstrakvota.

Denne kvota er å regne for et spøtt i havet i forhold til de enorme kvoter som for eksempel trålerflåten er tildelt. Hvorfor rette harmen mot de små (Same­tinget og fiskere i sjøsamiske kommuner) – og ikke mot storkapitalen og kvotekongene i fiskeriene? 

Sjøl om kystfiskekvota i bunn og grunn kun er et lite plaster på sår­et for den urett som er begått mot det sjøsamiske folk, får alle som oppfyller vilkårene, del i ordninga uansett etnisk avstamning. Det vil si at hvis Antonsen flytter fra Vågan til en kommune som omfattes av ordninga, vil også han få tilleggskvote, uavhengig av etnisitet. 

Det faller derfor på egen urimelighet å påstå at denne geografiske ordningen medfører apart­heid, raseskille eller diskriminering av nordmenn. Alle både innenfor og utenfor virkeområdet blir behandlet likt. En sjøsamisk fisker i Vågan kommune vil ikke få noen ekstrakvote, mens etnisk ­norske fiskere i virkeområdet får del i kystfiskekvota på lik linje med sine sjøsamiske naboer. Å påstå noe som alle og enhver kan kontrollere er feil, medfører bare at man dummer seg ut. 

Antonsen vil gjøre klokt i å beklage sine heftige utspill mot Same­tinget og sjøsamiske yrkesfeller. I stedet for å sutre bør han gi kon­struktive innspill til Same­tinget og den nye fjordfiskenemnda. Det er slett ikke umulig at gode, saklige argumenter både kan gi grunnlag for å øke kystfiskekvota og utvide ordninga geografisk. 

| 29.07.2014 |

Terrortrusselen mot Norge

Torsdag kunne Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fortelle om at det er planlagt en terroraksjon mot Norge. De kunne ikke si noe om når en slik aksjon eventuelt skulle skje, og heller ikke noe om hvor den kunne skje. Ifølge PST er det en ekstrem islamistisk gruppe rekruttert i Syria som skal ha slike planer.

Ikke siden 1973 har norske myndigheter slått en lignende terror­alarm, forteller terrorforsker Tore Bjørgo. Han mener ifølge VG Nett at målet med slik alarm er å avskrekke og avverge terroristene. PST-sjef Benedicte Bjørnland bekreftet også torsdag at hun håpet det å gå ut offentlig på denne måten kan virke forebyggende og avskrekkende.

Selv om man ikke vet hvor en eventuell terrorhandling kan skje, vet man at terrorister stort sett opptrer i områder med mange mennesker. Utfra dette er det nok lite trolig at det kan skje noe i Nord-Norge eller i de tradisjonelle samiske områdene ellers i Norge.

Men terrorens mål er ikke bare å skade, men også skremme. Derfor er det viktig at trusselen om en terrorhandling ikke lammer verken enkeltpersoner eller samfunnet. For da vil terroristene allerede ha oppnådd mye.

Det er også svært viktig at en slik terroralarm ikke vekker hat mot muslimer i Norge. Man må alltid huske å skille mellom vanlige mennesker med en islamsk tro, til forskjell fra islamister som bruker religionen til å oppnå sine kriminelle mål. Men vi tror at den flerkulturelle toleransen i Sápmi er såpass stor at det neppe vil komme til noen ytterligheter her. Og vi tror heller ikke at samene som folk er et terrormål for noen.

Men verden er såpass urolig at vi dessverre ikke kan utelukke noe.

| 26.07.2014 |

Løyperevisjon utgått på dato

Porsanger kommunes forslag til endring av løypenettet for sneskutere i Østre Porsanger møter bastant motstand fra den sjøsamiske urbefolkninga i området.

Kommunen planlegger både å inndra og omlegge eksisterende løyper. Hensikten er å ‹frigjøre» løypemeter som kan flyttes til ­indre del av kommunen. Her skal nye, attraktive områder gjøres tilgjengelig for allmennheten, mens sjøsamene i Østre Porsanger altså skal betale regninga for dette.

Det er mildt sagt forkastelig hvis hyttefolk fra kommunesenter­et Lakselv blir prioritert fremfor bygdefolk i Brenna-Biesaid­goh­p­pe-­området. Hvis det er behov for en adkomstløype til nye hytte­felt, må dette løses uten at kommunen straffer bygdefolket.

Vi synes kommunen bruker en feilslått og lite gjennomtenkt strategi. Den normalt storkjefta politiske ledelsen i Porsanger synes å ha gjort et lite kledelig knefall for fylkesmannens forelda ­holdning om at antall løypemeter skal være konstant og uforanderlig inn i evigheten. Dette har fylkesmann­e­n i dag overhode ingen politisk dekning for, verken hos regjeringa eller i Stortinget. Det sier seg sjøl at nye tider alltid vil kunne medføre nye behov og nye løyper.

Timinga er også ekstremt ­dårlig, nær sagt som vanlig. For bare en måned siden påla Stortinget regjeringa å snarest mulig fremme forslag til endring av motorferd­sels­loven som sikrer lokal forvaltning innenfor tydelige nasjonale retningslinjer. Departementet har nå sendt på høring et forslag som vil gi kommunene adgang til å styre løypenettet for sneskutere gjennom bruk av plan- og bygningsloven. I dag er slike løyper bare tillatt i Nord-Troms og Finnmark, hvor fyl­kes­mannen kan opprette løyper etter forslag fra kommunestyret.

Det at både Stortinget og regjer­inga nå er utålmodige og vil styrke det kommunale sjølstyret, tilsier med all tyngde at den nye loven vil være en realitet om relativt kort tid. Da vil hjemmel­en til å opprette løyper overføres fra fylkesmann­e­n til det enkelte kommunestyre.

Dess­uten skal ordningen, som i dag er geografisk begrenset til til­taks­sonen i nord, gjøres landsomfattende.
I stedet for å stjele eksisterende løyper fra bygdefolket bør Porsanger og andre kommuner spille på lag med egne innbyggere og posisjonere seg for den nye loven med de nye muligheter den vil gi. Kommunene bør allerede nå starte aktuelle planprosesser etter plan- og bygningsloven for å regulere nye løyper der dette anses ønskelig. Dette slik at det foreligger ferdige reguleringsplaner som formelt kan vedtas av kommunestyrene straks den nye loven er trådt i kraft.

| 25.07.2014 |

Vellykket Kippari-festival

Festivalleder Egil Borch er fornøyd med 800 solgte billetter på den kvænske Kippari-festivalen i Børselv i helgen. Det har han all grunn til å være, og festivalarrangørene har også grunn til å være fornøyd med seg selv.

Vi vet at dette arrangementet er et voldsomt krafttak for den lille bygda Børselv, hvor det er i noe overkant av 200 innbyggere. Desto bedre grunn er det til å rose bygdefolket med et vellykket arrangement.

Det er tre år siden forrige Kippari-festival. Da erklærte bygdefolket at de måtte ha en pause. Det ble for mye med en såpass stor festival hvert eneste år. Og det var ikke noe å si på det, annet enn at arrangørene nok hadde gapt over litt for mye med de første festivalene. Bak det lå en sterk vilje om å synliggjøre det kvænske, og opprinnelig var meningen at denne festivalen skulle gå på rundgang mellom kvænske bygder og byer.

Men slik ble det ikke. Ingen av de andre stedene, ei heller «kvænbyen» Vadsø tok opp denne hansken, og børselvværingene bestemte seg for å ta fortsettelsen alene. Men det ble altså for mye, og de måtte ta en pause. Det tjener de andre kvænske bosettingsområdene i Finnmark til liten ære at ingen av dem følte seg kallet til å fortsette sta­fetten med å arrangere Kippari-festivalen, og heller overlot til børselvfolket å ta denne store jobb­en.

Nå har børselvværingene krympet selve festivalen til én dag, og det er færre arrangementer i festivalen. De har også bestemt seg for at det ikke skal være en festival i Børselv hvert år, men i alle fall annet hvert år. Det tror vi var svært klok beslutning. Det står jo ikke skrevet i noen bibel eller lovbok at slike festivaler må arrangeres hvert år. Og bygda selv må avgjøre hva de har krefter til på dette området.

| 24.07.2014 |

Samiske læremidler

Det samiske forlaget Čálliid­Lágá­dus i Karasjok må permittere halvparten av sine 10 ansatte. Årsaken er at forlaget ikke har fått omsøkte midler fra Sametinget til produksjon av digitale læremidler. 

Nettopp produksjon av læremidler, faktabøker og skjønnlitteratur er kjernevirksomheten for Čál­liidLágádus. Forlaget er ­skuffet over Sametingets ­prioritering­er, som medfører at bedriften nå tvinges til å permittere fem lærebok­forfattere i en tid hvor det er skrik­ende mangel på samiske lærmidler. 

Sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR) konstaterer at Sametinget mottok søknader på tilsammen 67 millioner kr til læremiddelproduksjon, mens det bare var 17,6 millioner kr til disposisjon. Dette medførte at en rekke gode prosjekter ikke kunne prioriteres på grunn av manglende midler. 

Same-APs parlamentariske leder Vibeke Larsen er kritisk til dagens ordning, hvor Sametinget tildeler midler én gang i året. Larsen ønsker mer langsiktighet og forutsigbarhet. 

– Samiske forlag bør heller få  flerårige oppdrag enn å leve i uvisshet fra år til år, sier Vibeke Larsen til NRK Sápmi. Hun er redd for at forlagene kan miste sin solide kompetanse, fordi de ansatte ikke vil jobbe lengre under usikre forhold. Det er en fare for at folk vil søke seg vekk fra prosjektbasert læremiddelproduksjon til faste jobber. 

Vi synes Vibeke Larsen her har gode poeng som sametingsrådet gjør klokt i å ta på alvor. De rammevilkår som tilbys samiske læremiddelprodusenter er ganske enkelt ikke holdbare. Både forlagsbedriftene og de ansatte har krav på forutsigbare og langsiktige rammevilkår. Får man ikke dette, vil produksjonen av læremidler bli negativt rammet på flere måter. Også kvalitetsmessig. 

Situasjonen for samiske læremidler er et meget stort paradoks. På den ene siden skriker det samiske samfunnet etter læremidler av beste kvalitet, samtidig som høykompetente forfattere må permitteres på grunn av pengemangel. Hovedutfordringen synes således å være mangel på tilstrekkelige bevilgninger for å gi samiske barn og ungdom like gode moderne læremidler som de norske har. 

Her kan man stille flere kritiske spørsmål: Er problemet at Oslo bevilger for lite penger til Sametinget, eller ligger en viktig del av forklaringa i Karasjok ved Sametingets egne prioriteringer? Bruker Sametinget for mye av samenes budsjettkake på seg sjøl og egen admini­strasjon, og for lite på samefolket? Altså, har Sametinget gått i samme byråkratifelle som storsamfunnet? 

Er dagens ordning med ramme­bevilgning til Sametinget den mest hensiktsmessige for samiske læremidler? Eller bør bevilgningen til samisk læremiddelproduksjon gis på en særskilt post på statsbudsjettet, noe som vil ansvarliggjøre nasjonale myndigheter i større grad enn i dag?

 

| 23.07.2014 |

Eiendomsskatt og reindrift

Høyre og Fremskrittspartiet vant kommunevalget i Porsanger i 2011 med sine løfter om å fjerne den upopulære eiendomsskatten som ble utskrevet året i forveien. Et flertall av Porsanger-folket ønsket et regimeskifte for å avvikle ordning­en med eiendomsskatt. 

Etter valget har det motsatte skjedd. I stedet for å minske og fjerne eiendomsskatten, har Høyre og FrP sørget for å øke skattetrykket. Bunnfradraget er fjernet, og nå ønsker man å utvide skattegrunnlaget til også å omfatte reindriftsanlegg. Den politiske led­else i Porsanger har altså i praksis gjort det stikk motsatte av det de på forhånd lovet sine velgere å gjøre, dersom de fikk folkets tillit. En kraftig politisk bløff, med andre ord. 

Etter vår mening er ordningen med eiendomsskatt generelt en usosial og urettferdig ordning. De som ønsker et rettferdig og sosialt skattesystem burde heller jobbe for å fjerne eiendomsskatten, fremfor formueskatten. I dag må eiere og festere av eiendommer som kjent betale begge deler, noe som medfører en høyst urimelig dobbelbeskatning. Men i motsetning til eiendomsskatten, har formueskatten en bedre sosial profil. 

De færreste betaler skatt med stor glede. Men i tider med dårlig kommuneøkonomi vil nok de fleste kunne akseptere å måtte betale en passende skjerv for å opprettholde kommunale tjenester som snebrøyting, gatelys med videre. Skatten må her stå i rimelig forhold til den tjeneste som utføres. 

I områder hvor kommunen ikke bidrar  med slik infrastruktur, fremstår eiendomsskatten derimot som en umoralsk fiskalavgift. Folk blir altså pålagt å betale, uten å få noe som helst igjen. Et sugerør inn i folks lommebok. Det som på godt norsk kan kalles «tyveri», men som i Norge er lovlig, fordi det foregår i offentlig regi. 

Eiendom som drives som gårdsbruk eller skogbruk er ved lov fritatt for eiendomsskatt. Det medfører at jordbruket og skogbruket slipper unna denne skatten. 

Porsanger kommune vil nå, som den første kommune i land­et, innføre eiendomsskatt for rein­driftsanlegg. Ifølge kommunen foreligger lovhjemmel for slik innkreving. Etter vår mening er det rettslige grunnlaget heller tvilsomt. 

Uansett jus er det blodig urettferdig om reindrifta skal forskjellsbehandles negativt i forhold til øvrige landbruksnæringer. Det hører ikke hjemme noen steder at én landbruks­nær­ing pålegges eien­domsskatt, mens de andre har fritak. Dette fremstår som regelrett diskriminering. 

Timingen er også ekstremt dårlig, ettersom Porsanger for tida får mye velfortjent pep­per for en lite samevennlig poli­tikk. Noen vil kunne se en rød (for ikke å si blå) tråd i alt dette. Dette vil helt klart bidra til en helt unødvendig økning av konflikt­nivå­et mellom reindrifta og Porsanger-samfunn­et, i en tid hvor alle gode krefter burde jobbe for det motsatte. 

Vi har forståelse for at sommerbeitekommunene ønsker seg skatteinntekter fra reindrifta. Dette er et gammelt krav som ennå ikke har funnet sin løsning. Stedbunden beskatning av næringsvirksomhet er et veletablert prinsipp i skatteloven, men praktiseres av en eller annen merkelig grunn ikke for reindrifta. 

Uansett må dette skje på en måte som ikke påfører de enkelte reindriftsutøvere ekstra kostnader. Vur­deringstema her er en rimelig fordeling av næringsinntekt mellom de kommuner hvor næringa utøves. Her må det også bli snakk om tilstrekkelige statlige kompensasjonstiltak for dagens reindriftskommuner, som åpenbart vil tape inntekter på en ny for­del­ings­ord­ning. 

| 22.07.2014 |

Godt initiativ fra Karasjok

Ordfører Anne Torill Eriksen Balto (SP) i Karasjok har sendt et innspill til Samferdelselsdepartmentet angående snuhavna som er planlagt hos naboen Porsanger. Eriksen viser i brevet til regjeringas bevilgning til ekstraordinære tiltak som følge av ekstrabelastningen med utvida virkeområde for arbeidsgiveravgift i nord.

Karasjokordføreren peker rett mot snuhavnprosjektet når hun gir råd om hva som skal prioriteres høyest på lista. Hennes innspill er kort og godt at finansieringen av en moderne havnestruktur ordnes via de nevnte midlene.

Vi synes ordføreren i Karasjok med dette viser klokskap, raushet og lederegenskaper. Etter at flertallet i Porsanger kommunestyre nærmest etter innfallsmetoden nylig forkastet regionsamarbeidet med Karasjok og Kautokeino, kunne man kanskje vente en form for negativ reaksjon. I stedet velger karasjok­ordføreren den aller viktigste enkeltsaken for Porsanger som sin fanesak overfor regjeringa, når det gjelder fordeling av offentlige midler til samferdselssektoren. Signaleffekten av dette er sterk.

Det er nettopp saker som dette som gjør samarbeid mellom samekommunene så viktig og kanskje avgjørende. Alle roper på mer statlige midler, men kravene får en helt annen tyngde om støtten bak er bred. Nettopp her kunne Ávjovárre urfolksregion ha blitt en viktig politisk maktfaktor, om de tre sam­arbeidskommunene hadde kjent sin besøkelsestid. 

At både Karasjok og Porsanger nå argumenterer med positive regionale virkninger av snuhavnprosjektet vil helt sikkert telle tungt når samferdselsministeren skal foreta sine prioriteringer. Ketil Solvik-Olsen (FrP) er allerede informert, og stilte etter vårt syn konstruktive spørsmål om prosjektet da han nylig besøkte Porsanger. 

Vi regner med at statsrådens partifeller lokalt følger opp og sikrer et positivt vedtak til fordel for Midt-Finnmark og omegn i snuhavn-saken. I så måte har ordføreren i Karasjok gått foran med et utmerket eksempel.

| 19.07.2014 |

Viktige festivaler

Midnattsrocken har nylig gått av stabelen, med herlig stemning og godt besøk. Samiske artister, og artister fra samiske områder, fikk som vanlig bred plass. Som utstill­ingsvindu og springbrett er Midnattsrocken uvurderlig for samisk musikk-kultur. Vel blåst!

Riddu Riđđu foregikk samtidig som Midnattsrocken. Det er nok ikke optimalt at disse to festival­ene kolliderer, da de i noen grad henvender seg til det samme pub­likummet. Men samtidig er det  ikke så mange helger å velge mellom, og de to festivalene må også ta hensyn til andres arrangementer. Riddu har befestet seg som en særs viktig urfolksfestival, som også evner å sette samfunnsspørsmål på dagsordenen. Et annet viktig treffsted er Langnesmarkedet i Tana, som dessverre også kolliderer med Lakselv og Manndalen. 

I helga har kvænene sin festival i Børselv. Kippari-festivalen har hatt en pause på tre år, men er altså nå tilbake. Samenes «søskenbarn» kvænene trenger denne festivalen. Det er avgjørende for bevaring og utvikling av kultur at man har noe felles å samles om. Et slikt arrangement midt i sommerferien gir mange mulighet til å være til stede og delta.

Selv om de største festivalene nå har heltidsansatte medarbeidere og blir stadig mer profesjonalisert, er det likevel dugnadsånden som gjør det mulig å få disse arrangementene opp å gå. Vi er virkelig imponert over at så mange ofrer sin knappe fritid for å være gratisarbeidere på festivalene. At lag og foreninger tjener en ekstra slant  i den forbindelse er ren bonus.

Den økonomiske biten er alltid et usikkerhetsmoment for festival­ene. Vi krysser fingrene for at godværet vi har opplevd sender besøkstallene i været i tilstrekkelig monn til at det blir balanse i regnskapene. Festivalene gjør en viktig jobb for kultur-Sápmi, og fortjener ikke en økonomisk baksmell i ettertid.

| 18.07.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail