Ledere

Hybelhusets pris

Porsanger kommune har fått bygget et hybelbygg beregnet til elever ved den videregående skolen i Lakselv. Bygget ble planlagt og reist uten at det på forhånd var avtalt hvordan det økonomiske skal løses.

De tallene Ságat har fått tyder på at månedsleia blir over 14.000 kroner per hybel, noe som selvfølgelig er langt over det en skoleelev kan betale. Dermed må det offentlige inn med et bidrag, og spørsmålet for kommunen er om og eventuelt hvor mye penger Porsanger bør bidra med.

Porsanger kommunes engasjement i bygging av hybelhuset er omstridt blant lokalpolitikerne. Skeptikerne mener det kan ligge en økonomisk fallgruve i dette, og at de styrende partiene burde forberedt saken bedre slik at man kjenner de økonomiske virkning­ene best mulig på forhånd. Man er redd faste utgifter til hybelhuset vil føre til reduksjon i bevilgningene til andre kommunale tiltak.

Den som intet våger, intet vinner. Vi er selvfølgelig enig i at det burde ligget en avtale i bunn før byggingen ble bestemt og startet opp. Men slik ble ikke situasjonen, og da er spørsmålet hvorvidt kommunen skulle sitte stille eller agere. Kommunen valgte det siste, og det tror vi kanskje er den beste løsning totalt sett.

Å ha en attraktiv videregående skole er et aktivum for en kommune. Det trekker ungdom, og man skaper og beholder arbeidsplass­er. I tider der det stadig lanseres kuttplaner for videregående skole er det strategisk lurt av Porsanger å vise at man ønsker ungdommen velkommen. En slik satsing bør betale seg i senere runder.

Vi tror ikke Finnmark fylkeskommune ønsker å ruinere en kommune fordi den støtter den fylkeskommunale skolen. Porsanger bør ha en god forhandlingsposisjon forut for samtalene med fylkeskommunen om pris.

Vi har også registrert at den videregående skolen i Alta må rive sitt hybelbygg, og at der må bygges nytt. Det er umulig å tro at rammevilkårene for hybelbygg i Alta skal bli annerledes enn i Pors­anger.

| 2013-05-18 |

Gyrosmitte må hindres

Stortingspolitiker Jan-Henrik Fred­riksen (FrP) fra Finnmark slår alarm og er sterkt bekymret over den korte avstanden fra gyrodactylus-infiserte elver i Nord-Finland til norske vassdrag i Finnmark.

– Vi må gjøre noe straks, dialog alene er ikke nok, sier han til Ságat.

Tidligere har også Tana jeger- og fiskerforening advart mot spredning av den dødelige lakseparasitt­en gyrodactylus salaris.

– Lakseparasitten er påvist på finsk side av grensen og det er bare noen kilometer til Anárjohka som er en del av Tanavassdraget. Faren for at både Tanaelva, Altaelva og flere andre elver i Finnmark og Troms kan bli smittet er stor, mener Fredriksen.

Om Tanaelva skulle bli smittet, så ville det vært en stor katastrofe. Vassdragets størrelse, inklusive flere sideelver med egne laksestammer, gjør det omtrent umulig å bli kvitt parasitten med kjente behandlingsformer. Derfor må alt gjøres for å unngå smitte. Føre-var-prinsippet må gjelde.

Tanalaksen er unik, både i omfang og rent genetisk. Det ligger en enorm forpliktelse på Norge og ta vare på denne ressursen.

For befolkningen langs dalen, og ikke minst for elvesamisk kultur, er tanalaksen helt sentral. For mange er laksefisket en livsstil. Noe man ikke kunne tenkt seg å leve foruten.

Fredriksen har skriftlig koblet fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen til saken. Vi håper statsråden skjønner faren og setter i verk nødvendige tiltak for å stoppe spredningen av lakseparasitten.

| 2013-05-16 |

Flott initiativ i Børselv

Kvænforeningen i Børselv (Norske Kvæner Børselv) har invitert de som bor på østsiden av Porsanger og utflytta børselvværinger til et samarbeid om et kvænarrange­ment i Børselv i slutten av juni.

En skisse som er sendt ut viser at man tenker seg kvænfotball, kafé, tradisjonelle kvænske lekeaktiviteter, grillkveld, sang og musikk, bygdefest, kvænsk gudstjeneste, kirkekaffe og foredrag på Kvensk institutt. Det er god grunn til å rose initiativet fra kvænforeningen i Børselv.

Tre ganger arrangerte børselvværingene Kipparifestivalen, med store felles anstrengelser og en utrolig innsats. Så var det slutt, og det så mørkt ut for nye festival­er. Men ingen kunne bebreide børs­elvværingene for det. Opprinnelig var det meningen at denne festivalen skulle gå på rundgang mellom kvænske bygder, men ingen var villige til å ta opp hansken etter den første festivalen. Børselvvær­ing­ene syntes da at de måtte fortsette, og bygdefolket hadde krefter til hele to nye runder til, før de måtte gi opp. Og Børselv skal ha all mulig ros for innsatsen, for Kipparifestivalene ble svært vellykket, sett med utenforstående øyne.

Derfor er det svært positivt at børselvværingene nå vil ha et arr­angement i bygda om sommeren, med en kvænsk innretning, men uten de tunge forpliktelsene de hadde pålagt seg selv med Kippari-festivalen. Det er jo grenser for hva ei bygd med litt over 200 innbyggere kan mobilisere av dugnadsinnsats over flere år. At man nå synes å legge opp til et adskillig mindre krevende arrangement er svært positivt, også når det gjelder det kvænske.

Det at bygdefolket får møte utflytta børselvværinger i en positiv ramme gagner absolutt også den kvænske kulturen i bygda, i tillegg til å samle bygdefolket om oppgaven. At man ønsker seg et mindre arbeidskrevende arrange­ment er rett og slett bare å forholde seg til livets realiteter.

Vi tror at både utflytta og fastboende bygdefolk fra østre Porsanger vil kunne få like positive opplevelser som de fikk under Kippari-festivalen. Og det blir sikkert ikke dårligere hvis kvæner fra Lakselv og andre steder finner veien til Børselv, slik de gjorde under Kippari-festivalen.

| 2013-05-15 |

Uverdig forfølgelse av sjølaksefiskere

Asbjørn Andersen fra sjøsamebygda Smørfjord i Porsanger har fisket laks i sjøen i 36 år. Nå vurderer han seriøst å slutte. Årsak; statens langvarige reguleringer av sjølakse­fisket. Nå er det så lite fisketid igjen at det nesten ikke er verdt å drive på.

Andersen står frem i Ságat 10. mai og forteller om den dystre utviklingen. Da han begynte å fiske, startet sesongen 15. april. I dag er fisketida for krokgarn i Porsanger fra 1. juni til 1. juli. Seneste reguler­ing skjedde for tre år siden, da forsvant enda ett døgn fisketid i uka.

– Nå kan vi bare fiske tre dager i uka i tilsammen fire uker, forteller Andersen.
Dårlig vær og strømforhold kan fort forkorte sesongen enda mer.

For kilenot er fisketida i Porsanger fra 1. juni til 21. juli. Men dette er et kostbart redskap som kun et fåtall «yrkesfiskere» bruker i dag.

Reguleringene har hele veien blitt begrunnet med behov for å dempe fisketrykket etter villaks. Myndighetene vil ha mer laks opp i elvene, og sjølaksefiskerne har fått lide.
Det vi har vært vitne til er intet mindre enn svært uverdig forfølgelse av en sjøsamisk næringsgruppe. Og staten er nå nær ved å oppnå sitt mål, nemlig å utradere sjølaksefisket helt.

Det har vært drevet sjølaksefisk­e på strekninga Billefjord-Repvåg­nes­set i mer enn 100 år. Ifølge Andersen har det i dette området vært rundt 100 garnbruk i sjøen på det meste.

– I fjor talte jeg 4-5 garn i krokgarnperioden, forteller Andersen.

Andre steder har man sett en lignende utvikling. Fra et yrende liv på sjølaksefiskeplassene til nesten ingen aktivitet. På kysten av Finnmark er fisketida enda mer avkortet enn i Porsanger.

Da kan man saktens spørre seg om sjølaksefisket virkelig utgjør en så stor trussel mot laksestammen som myndighetene skal ha det til.

| 2013-05-14 |

Vekstpakke for næringslivet i nord

Regjeringa har lagt frem forslag til veksttiltak for næringslivet i Norge. Formålet er å bedre konkurransekrafta, øke lønnsomheten og styrke investeringene.

Fra neste år skal inntektsskatten for selskaper reduseres fra 28 % til 27 %, og en tilsvarende reduksjon gjennomføres for selvstendig næringsdrivende (enkeltpersonforetak og deltakere i deltakerlignede selskap). Dette koster omlag 3 milliarder kroner og finansieres delvis ved en tilsvarende økning i særskatten for petroleumsutvinning og grunnrenteskatten for vannkraftanlegg.

For å stimulere til investeringer foreslår regjeringa å innføre startavskrivninger for driftsmidler i saldogruppe D (maskiner m.v.) med 10 %. Dette medfører at avskrivningssatsen det første året i driftsmidlets levetid økes fra 20 % til 30 %. Den økonomiske fordelen av dette er anslått til omlag 400 millioner kroner år.

Også den såkalte Skattefunn-ordningen styrkes med 100 millioner kroner for å stimulere til økt forskning og utvikling. Samtidig begrenses fradragsretten for rentekostnader i konsernforhold, for å motvirke at flernasjonale konsern flytter overskudd ut av landet. Dette vil gi 3 milliarder kroner i statskassa.

En sur pille for mange vil være at ligningsverdien av sekundærbolig­er og næringseiendommer økes fra 50 til 60 % av anslått markedsverdi. Dette gir økt inntekt på 500 millioner kroner.

Reduksjon av skattesatsene vil gi positive utslag for næringslivet i hele Norge, også i Sápmi. Spesielt vil vi berømme forslaget om å innføre startavskrivninger. Dette er ikke skattelettelse, men skattekreditt, hvor beskatningen flyttes noe fremover i tid fra investeringstidspunktet. De penger statskassa «taper» i inntekter det første året vil man altså få tilbake de senere år, da ingen kan avskrive mer enn 100 % av kostpris.

Inntil skattereformen på begynnelsen av 1990-tallet hadde næringslivet i distrikskommunene en særordning med inntil 50 % startavskrivning på alle investeringer. Dette var en god ordning som traff målretta, ikke minst for små og mellomstore bedrifter. Ideen var at staten ikke skulle ta ut sin skatte­proveny i investeringsåret, hvor bedriftens likviditet ofte er pressa, men i senere år, når invester­ingen har begynt å gi inntjening.

Start­avskrivningene forsvant i drag­suget med den tidligere distriktsskattelov­ens bestemmelser om betingede skattefrie avsetninger. Dette var en ordning som ofte medførte et skattemotivert investeringspress og som derfor ble opphevet. Dessverre så man den gang ikke helt den prinsipielle forskjell­en mellom slike avsetninger og startavskrivninger.

Når regjeringa nå har innsett at startavskrivning er et godt redskap til å stimulere til investeringer i bedriftene, bør man gjeninnføre den gamle ordningen, i alle fall i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. Dette vil være en viktig stimulans for investeringer, som nominelt ikke koster staten ett eneste øre. Tvert om kan en fornuftig skatte­kreditt være med på å styrke bedriftene i det kritiske invester­ings­året, noe som over tid kan øke inntjeningen og dermed statens fremtidige skattegrunnlag.

Regjeringa har innført positive skatteordninger for olje- og gass­næringa i nord. Gjeninnføring av startavskrivninger vil være med på å styrke det øvrige næringslivet.

Vi må til slutt komme med et hjertesukk. Grensa for aktivering av driftsmidler ble for 30 år siden økt fra 10.000 kroner til 15.000 kroner, men har siden da vært uendra. Nå er det på tide å øke dette til 100.000 kroner. Dette vil spare både næringslivet og skatteetaten for mye unødvendig arbeid, uten at statskassa nominelt vil tape ett eneste øre.

| 2013-05-11 |

Privat grunnskole

I samiske Gáivuotna/Kåfjord har foreldrene som sokner til Manndalen gitt opp kommunen som skoleeier. Bakgrunnen er at Kåfjord kommune har bestemt seg for å legge ned ungdomstrinnet i Manndalen.

Mellom 50 og 60 foreldre møtte opp på et folkemøte, som konkluderte med at foreldrene vil starte opp privat grunnskole. Den nye «Manndalen privatskole», som også får et samisk og kvænsk navn, vil etter planen stå ferdig i 2014. Vilken type privatskole man skal gå for er ikke avgjort. Alternativene er kristen skole, montessoriskole eller steinerskole.

Vi har stor forståelse for at foreldrene i Manndalen reiser seg til kamp mot sin egen kommune. Det er for oss et stort paradoks at foreldrene finner et driftsgrunnlag for en skole, mens kommunen konkluderer med det motsatte.

Etter vår mening bør det være en høy terskel før en kommune skal kunne få lov til å legge ned en skole mot foreldrenes og elevenes vilje. Skolen er en avgjørende del av infrastrukturen som trengs for at folk skal bli boende, og at det kan komme tilflytting til bygdene.

Ordfører Bjørn Inge Mo (AP) har nylig kritisert Sametinget for å støtte sentralisering, fordi en av Sametingets stillinger er flyttet fra Kåfjord til Tromsø. Sametingsdirektør Rune Fjellheim tilbakeviser kritikken med å signalisere at Sametinget ønsker å plassere inntil seks nye stillinger i nettopp Manndalen. Det er merkelig at den politiske ledelse ikke skjønner at de sjøl bidrar til å gjøre Manndalen mindre attraktiv som lokaliseringssted, når man aktivt nedlegger infrastruktur­en i bygda.

Skolene er en merverdi for kommunen, som erfaringsvis ikke blir forvalta godt nok. Begrunnelsen for å legge ned er nærmest alltid dårlig økonomi. Vi er rimelig trygge på at dette argumentet i beste fall er noe overdrevet. De som vil kan jo lese kommunens budsjett fem, 10, 15 eller 20 år tilbake i tid. I vilket år sto det i budsjettet at økonomien var god? Svaret er at det aldri står der. Norske og samiske kommuner har solid tradisjon for å svartmale sin egen situasjon. Det er trist å registrere i et av verdens rikeste land.

Ungdomsskolen i Manndalen legges ned fordi kommunestyrets flertall ikke vil ha den.

Foreldrene har svart med at de ikke vil ha kommunen som skoleeier. Det har vi full forståelse for, men vi håper kommunen etter hvert tar til vettet, fremfor å fremtvinge privatiser­ing av grunnskolene i bygdene.

| 2013-05-10 |

Nærbutikkene i distriktene

I Porsanger truer Coop Finnmark med å legge ned butikkene i Indre Billefjord og Børselv. Ledelsen mener at lokalbefolkningen i begge de to områdene handler for lite i nærbutikken. Samtidig annonserer Coop Finnmark at de skal bruke ca. 30 millioner kroner på en ny butikk i Lakselv.

Sett fra distriktenes side kan dette lett oppfattes som ren arroganse overfor befolkningen der. Men det er nå engang slik at de økonomiske lovene råder når det er snakk om butikker, som på de fleste andre områder innenfor næringslivet. Det er ingen som driver med veldedighet i denne bransjen.

Det er ikke akkurat en nyhet at dagligvarebutikker i distriktene legges ned. Det er en trend over hele landet, og kan delvis forklares med fraflyttingen fra distriktene. Men det er også en annen forklar­ing på nærbutikkdøden, som man også ser i byene. Nærbutikkene ut­konkurreres av store supermarkeder og store kjeder.

Distriktsbutikkenes verste konkurrenter er de store butikkene i sentrale strøk. Om vi holder oss til Porsanger som eksempel, så er det liten tvil om at kjedebutikkene med sin billigprofil er den sterkeste konkurrenten til bygdebutikker i Børselv og Indre Billefjord.

Som alle andre, ønsker også folk i distriktene å kjøpe sine dagligvarer billigst mulig. Det er ikke uvanlig at folk bor på de mindre sted­ene i en kommune og pendler til jobb i kommunesenteret. På veien hjem fra jobb handler de i kommunesenteret, hvor utvalget av varer er større og prisene er lavere.

I tillegg er det en stadig økende andel av eldre pensjonister i distriktene, og deres inntekter er lavere enn lønnstakernes. Man kan i dagens verden rett og slett neppe forlange at folk i distriktene skal betale mer for dagligvarene sine enn folk på større steder. Og siden markedene i distriktene er lite i utgangspunktet, skal det ikke mye til før nærbutikken begynner å slite.

Derfor er det også svært vanskelig å anvise en effektiv løsning på den butikkdøden man ser i distriktene. Myndighetene har opprettet ulike støtteordninger som helt klart har hatt en positiv effekt. Staten gir gjennom Merkur-programmet støtte til investeringer i butikker og i drivstoffanlegg, samt til aktiviteter og tiltak som kan utvikle butikken. Noen kommuner har også gitt direkte driftsstøtte i varierende omfang.

Man kan spørre om de aller fleste husstander vil klare seg godt, selv om butikken ligger noen mil unna der de bor. Svært mange familier, også blant pensjonistene, har egen bil. De som ikke har det, finner alltids en løsning, om det nå er å «haike» med andre eller ta bussen for å handle (hvis den går).

Man må heller ikke glemme at nærbutikken i distriktene ofte er et samlingssted, og det vil forsvinne sammen med butikken hvis den legges ned. Da forsvinner også en viktig trivselsfaktor i bygda. Det er kanskje like så ille som at man må handle et annet sted.

| 2013-05-08 |

Lokalt sjølstyre i areal- og miljøsaker

Høyres ordførere og varaordførere i Norge har tatt et viktig initiativ for å gjenreise det lokale sjølstyre i areal- og miljøsaker. Stadig mer makt og myndighet blir overført fra de lokale, folkevalgte organer til statsforvaltninga. Det lokale handlingsrommet blir stadig innsnevret.

Dette er en utvikling som har pågått over tid, gjennom ulike regjer­inger. Desto mer hyggelig er det at Høyres grunnfjell nå reiser seg i protest mot en utvikling som går i gal retning. Prinsipielt er det forkastelig at embetsverket får økt sin maktbase på bekostning av lokaldemokratiet. Dette rammer også Sápmi med full kraft, kanskje særlig fordi folket her er svært aktive utmarksbrukere.

I 1985 kom den første plan- og bygningsloven med det nye prinsippet om juridisk bindende arealdel til kommuneplanen. Lovgivers hensikt med dette var å styrke det kommunale sjølstyret. Kommune­ne skulle bli herrer i eget hus. I praksis har det motsatte skjedd.

Handlingsrommet spises opp av stadig nye lovregler, forskrifter, statlige planer, planbestemmelser og andre rikspolitiske føringer. Dette følges aktivt opp av fylkesmennene og andre statsetater gjennom aktiv bruk av innsigelser og klager. I praksis blir det dermed de statlige sektormyndighetene som setter rammer for den kommunale planlegging, og ikke de respektive kommunestyrer. At et byrå­kratisk pennestrøk kan overprøve et enstemmig kommunestyre viser hvor galt utviklinga er kommet.

Høyre-ordførerne krever en helhetlig gjennomgang og vurdering av lovverket og forvaltningssystemet, med siktemål å begrense statlig overprøving på bekostning av lokaldemokratiet. Statens adgang til klage og innsigelser må begrenses til lovlighetskontroll, uten å overprøve det lokale skjønnet. Det foreslås å opprette et uavhengig tvisteløsningsorgan/forvaltningsdomstol for å løse konflikter mellom stat og kommune.

Videre foreslås å styrke den lokale verneforvaltningen, slik at de nye verneområdestyrene får flere oppgaver, mer ansvar og ressurser for reelt å fungere som lokaldemokratiske forvaltningsorganer. Verdiskapning og bærekraftig bruk i og rundt verneområdene skal være en reell målsetting og en viktig forutsetning for vellykka vern. Verneområdestyrene skal motivere, initiere og støtte opp om verdiskapningsprosjekter, for å øke forståelsen og aksepten for vern, foreslår Høyre-ordførerne.

Dette er svært godt gjennomtenkte forslag som bør få bred politisk støtte. Det er all grunn til å minne om at verneverdig natur gjennom generasjoner har blitt forvaltet av lokalsamfunnet gjennom forsvarlig og fornuftig bruk. Å gjenreise kommunestyrene som den reelle beslutningsmyndighet i areal- og miljøsaker vil både gi gode, balanserte løsninger, og samtidig gjøre det mer interessant å drive lokalpolitikk. I bunn og grunn dreier dette seg om rikspolitikerne har tillit til sine egne partifeller på lokalplanet.

| 2013-05-07 |

Domstol med tillit

Lederen i Finnmark bondelag, Grethe Liv Olaussen fra Porsanger, har påpekt at den kommende utmarksdomstolen må ha tillit hos finnmarkingene. Dette vil bondelaget sikre vet at det utarbeides en dommerprofil for utmarksdomstol­ens dommere, der forholdet til legitimiteten ivaretas spesielt. En slik ordning finnes i dag, og er i bruk ved utvelgelsen av jordskiftedommere.

Bondeleder Olaussen har naturlig nok sin egen næring i minne, og påpeker at god fagkompetanse innen jordbruk er svært ønskelig.

Vi synes den nyvalgte bondelagslederen i Finnmark har markert seg meget godt i den viktige debatten om eierskapet og bruksretten til land og vann i fylket. Det er helt på sin plass å påpeke at en domstol som har med så grunn­legg­ende rettighetsspørsmål å gjøre, må ha legitimitet i den befolkningen den skal dømme på vegne av. Det er også riktig og nødvendig at bondelaget markerer at det er flere tradisjonelle næringer enn reindrifta som har eierskap og rettigheter i utmarka.

Til nå har Finnmarkskommisjon­ens rapporter nærmest vært en parademarsj og et halleluja-kor for Finnmarkseiendommen (FeFo), som utleder sin rett fra statens sjølbestalta og folkerettslig tvilsomme eierpretensjon. Det er derfor viktig at utmarksdomstolen sammensettes med kompetente dommere som både har den nødvendige uavhengighet og integritet, men også inngående kjennskap til samisk rettskultur og sedvaner. Spesialkompetanse i samiske rettsforhold er en selvsagt forutsetning for å kunne ha legitimitet og tillit i den samiske befolkninga. Hele hensikten med denne særdomstol­en er å sette et kritisk blikk på det bygdefolk og andre tradisjonelle utmarksbrukere opplever som urett.

En rekke høringsinstanser har nå uttalt seg om domstolen som snart på komme på plass. Det er bred enighet om at dommerstilling­ene må utlyses offentlig, slik at det kan bli reell og sunn konkurranse om disse viktige posisjonene. Det er også riktig at de ulike brukerrepresentanter samt Sametinget og Finnmark fylkeskommune trekkes aktivt inn i ansettelsesprosessene.

Vi deler de mange høringsinstansenes bekymring når det gjelder Justisdepartementets sendrektighet med å få utmarksdomstolen i gang. Fristen for å bringe tvister inn for domstolen går ut allerede 20. september i år, når det gjelder det første feltet Finnmarkskommisjonen gjennomgikk. Det må ikke bli slik at samenes og andres rettigheter lider ytterligere skade på grunn av departemental sommel.

| 2013-05-04 |

Fiske og jordbruk i Sápmi

Antallet fiskere og jordbrukere, som er en viktig forutsetning for bosetting i distriktene, går stadig nedover. Både jordbruket og sjø­fisk­et er blitt kraftig effektivisert helt siden annen verdenskrig, samtidig som den gamle fiskarbondens tid for lengst er forbi.

I dag er det få som vil leve på den tradisjonelle måten med kom­bi­na­sjons­bruk. Effek­ti­vi­ser­ing­en har også gjort at man tvinges til å velge et eneyrke, enten å være fisker
eller jordbruker. Og det er altså stadig færre som velger noen av disse to yrkene.

Ungdom har helt andre krav til livet i dag enn for et par en generasjoner siden. Altfor mange ser ikke muligheter innenfor primærnæringene, og velger å flytte til mer sentrale strøk.

Desto hyggeligere er det når noen får det til, etter å ha satset alt på å lykkes. Her vil vi trekke frem bøndene Geir Wirkola og Peder Jenssen i sjøsamebygda Bekkarfjord i Lebesby kommune. De ha fått en høy utmerkelse fra Tine for å ha levert elitemelk sammenhengende i 15 år. Wirkola og Jensen kjøpte et gårdbruk i Bekkarfjord i 1985, og mange ristet på hodet og mente at det ikke var mulig å leve av dette bruket. Og selv om det var tungt i begynnelsen, så har de to melkebøndene i Bekkarfjord vist at det er mulig å leve godt av jordbruk i Finnmark.

Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (AP) viderefører også i år ordningen med ungdomsfiske. Denne ordningen gir ungdom over hele landet mellom 12 og 25 år anledning til drive fiske om sommeren. Det er meninga at denne ordning­en skal gi ungdom muligheten til å prøve fiskeryrket. Slik skal de få et bedre grunnlag for å finne ut om de vil satse på det eller ikke. Det er neppe noen som vet om denne ordningen har bedret rekruttering­en til fiskeryrket, men man kan jo håpe.

Problemet for denne næringen når det gjelder nordområdet er at selv om man har et av verdens beste fiskefelter så å si rett utenfor kysten, så henter det voldsomme industrifisket med store fartøyer sørfra ut mesteparten av gevinsten. På grunn av finanskrisen er også noe av bunnen falt ut av markedet for norsk fisk, og prisene er kraftig redusert. Mange steder er det stopp i mottaket av fisk på grunn av dette.

Midt i alt dette er det likevel viktig å huske at fiskeriene er slik innrettet at markedene svinger og krisene kommer og går. I en verden som sulter vil det alltid være bruk for den fisken som finnes i Mearra-Sápmi. Derfor trenger man ikke å se så mørkt på situasjonen, på lang sikt. Det samme gjelder også for jordbruksprodukter, for folk vil alltid trenge mat.

Med et stadig sterkere fokus på kortreist mat og matvaresikkerhet, er det faktisk grunn til optimisme, også i nordområdet. Det gjelder bare å ha litt is i magen.

| 2013-05-03 |