logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Parlamentarisme i Finnmark

Partiet Høyre er det eneste i Finnmark fylkesting som vil innføre parlamentarisme. I denne sammenhengen betyr parlamentarisme å etablere en «fylkesregjering» etter mønster fra rikspolitikken. Et slikt fylkesråd må gå om den får flertallet i fylkestinget mot seg.

Dagens ordning kalles formannskapsmodellen, der alle politiske underutvalg settes sammen ut fra styrkeforholdet i fylkestinget. Troms og Nordland har innført parlamentarisme på fylkesnivå, og Tromsø by er sammen med Oslo kjente eksempler på kommunal parlamentarisme.

Det var altså et overveldende flertall mot parlamentarisme i Finn­mark fylkesting. Det synes vi er forståelig. Det vil være feil å innføre en ny politisk arbeidsform i en tid der alle sider av kommunenes og fylkeskommunenes drift og ansvarsområder er opp til vurdering i forbindelse med den såkalte kommunereformen.

Fylkeskommunal, og for den del kommunal, parlamentarisme kan ha sine fordeler. I praksis betyr dette at politikerne får instruksjonmyndighet overfor de ansatte, og at rådmannen/fylkesrådmann­ens makt i teorien minker. Det kan også være fornuftig å ha en ordning som innebærer politisk styreskifte i løpet av valgperioden, slik at man til en hvert tid har et flertall bak de som styrer, også om det politiske bildet endrer seg.

Samtidig har vi sett at parlamentarisme innebærer økt hemmelighold og avgjørelser i de lukk­ede rom. Både Tromsø og Oslo har en lei slagside når det gjelder manglende respekt for offentlighetsloven og demokratisk innsyn og kontroll.

Derfor bør lovverket justeres slik at det ikke skal være tvil om at fylkesrådene og kommunalrådene må praktisere åpne møter og fullt dokumentinnsyn. Først da kan man vurdere å innføre parlamentarisme på bredere basis, hemmelighold avler i verste fall så alt for ofte kameraderi og korrupsjon.

| 18.12.2014 |

En viktig teknologisk landevinning

For 10 år siden ble språkteknologisenteret Divvun ved Universitetet i Tromsø etablert. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Sametinget og Kommunaldepartementet.

I forrige uke ble ett av de praktiske resultat­ene demonstrert for den samiske verden. Divvun har utarbeidet en app for samisk tastatur til smarttelefoner. Appen kan lastes ned gratis, og fungerer både på nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk, skoltesamisk, pitesamisk og enaresamisk. Altså på alle seks samiske språk i Norden.

Den offisielle markeringa skjedde ved at kommunalminister Jan Tore Sanner (Høyre), som er Norges sameminister, sendte en SMS på nordsamisk til sametingspresident Aili Keskitalo (NSR). Statsråd­ens SMS ble forøvrig forfattet med god hjelp av de samiske veiviserne Anne Berit Pulk, Sárá Márjá Utsi, Yvonne-Marie Minoggio og Jon-Christer Mudenia.

Sametingspresidenten lot seg slett ikke målbinde av statsråden og kvitterte med en kvikk svar-SMS på nordsamisk. Her uttrykker Keskitalo glede over å kunne kommunisere på samisk med Sanner ved hjelp av det nye tastaturet.

– Nå gjør teknologien det enklere å bruke samisk som hverdagsspråk for mange. Jeg håper særlig ungdom tar i bruk det nye tastaturet, sier kommunalminister Jan Tore Sanner i en kommentar til Ságat.

Også sametingspresident Aili Keskitalo er full av godord om det nye samiske tastaturet.

– Smarttelefoner blir stadig viktigere for oss både privat og på jobben. Med samisk tastatur blir det enklere å kommunisere på samisk. Dette er bra for den enkelte og for de samiske språkene, fastslår Keskitalo overfor Ságat.

Vi kan bare understreke betydningen av den teknologiske landevinning som nå er gjort. Den samiske appen inneholder også stavekontroll som kan være til god hjelp for alle som ikke er helt stødige i samisk rettskrivning.

| 17.12.2014 |

Nytteløst for kvænsk språk?

Tidligere i høst vedtok fylkestinget i Finnmark å støtte heving av kvænsk til nivå III i det europeiske språkcharteret. Nylig vedtok også fylkestinget i Troms det samme. Flere kommuner har allerede gått inn for det samme.

En heving fra nivå II, hvor kvænsk er i dag, til nivå III vil bety at kvænske språkbrukere får de samme rettighetene som samiske språkbrukere. Det er også nylig kommet en egen kvænsk grammatikk. Den kommer etter et omfattende arbeid både hos forfatteren 1. amanuensis Eira Söderholm og i Kvensk språkråd, som består av fagfolk, samt i Kvensk språkting, som er vedtaksorganet for kvænske språksaker. Språktinget består av språkbrukere fra ulike kvænske dialektområder.

Både vedtakene om å løfte kvænsk språk i forhold til det euro­peiske språkcharteret og utgivelsen av en egen kvænsk grammatikk er utmerkede tiltak, og kan bare roses. Men vi frykter dessverre at alt dette kommer for sent for det kvænske språket. Man vet ikke sikkert hvor mange kvænsktal­ende det er igjen i Norge i dag, men estimatene er ofte på noen få tusen personer. Etter det man vet, er det i dag ingen kvænsktalende barn igjen Norge, og da heller ikke i hele verden. For kvænsk er definert som et eget språk, til forskjell både fra finsk og tornedalsfinsk (meänkieli), selv om det er en del likheter mellom disse tre språkene.

Det er vanskelig å se hva som skulle redde det kvænske språk­et fra undergangen, særlig siden det ikke er barn igjen som snakker det. Dette er et svært sikkert tegn på at et språk er i ferd med å dø. Kvænsk er også for en stor del et muntlig språk. Det finnes svært lite litteratur på dette språket. Det mest kjente som er utgitt, er de tre romanene av nå avdøde Alf Nilsen-Børsskog om krigstida i Børselv. Utover disse romanene, er det svært lite litteratur på kvænsk. At språket i hovedsak er muntlig, gjør også at det ikke brukes i offentlig sammenheng. Også det er negativt for et språks fremtid.

Kvænene er også til dels sterkt splittet i flere fraksjoner, blant annet en gruppe som ikke ønsker å bli omtalt som kvæner i det hele tatt. At det er forskjellige synspunkter innad i en folkegruppe er selvsagt normalt, men for kvænenes del betyr det at det er vanskelig for myndighetene å orientere seg i hva kvænene selv ønsker.

Det er også et stort problem for det kvænske at ­myndighetene betrakter kvænene som en inn­van­d­rer­­be­folkning. Dette ser det ikke ut til at det skal bli noen endring på, noe som er med på å forsterke faren for at det kvænske språket er i ferd med å dø.

| 16.12.2014 |

Styrket politi?

Kautokeino kommune er Norges største i areal. Nå vil politiet fjerne to stillinger derfra, og i stedet styrke regionlensmannskontoret i Alta. Ifølge regionlensmannen er forslaget en forbedring for Kautokeino. Det er vi ikke enig i.

Med de avstandene vi har i Sápmi er det ikke mulig å ha en tilfredsstillende politiberedskap om personellet er stasjonert mer enn hundre kilometer unna. Det er rett og slett meningsløst å påstå at tjenesten bedres i Kautokeino ved å fjerne politifolk derfra. At man innfører større grad av døgnkontinuerlig tjeneste i Alta vil i liten grad påvirke befolkningen i Kautokeino positivt. Vi må huske at polititjenestemenn i Alta også skal betjene Loppa. Selv på skrivebordet virker opplegget så håpløst at det må forkastes straks.

Politiet må være nær befolkningen. Tjenestemenn må kunne rykke ut på kort varsel ved behov, og de må ha tilstrekkelig lokalkunnskap til å håndtere et bredt saksfelt. Det er mye å hente innen forebyggende arbeid, men forebygging krever nærhet. Politiet må organiseres og bemannes på en måte som gjør at etaten er nær befolkningen.

Dessverre har de omorganiser­ingsforslagene og -vedtakene vi har sett innen politiet hatt sentralisering som fellesnevner. Dette vil særlig være negativt for samiske områder om trenden får fortsette.

Etter vårt syn vil det være mye bedre om man omorganiserer og bemanner ut fra behovene di­strikt­ene har. Det er viktigere at Kau­tokeino og andre samiske om­råder har en stabil og tilstrekke­lig bemanning, enn at administrasjonen av tjenesten er plassert her eller der. Det hjelper lite å ha mange politidistrikter, om disse distriktene ikke tilbyr tjenester der folk bor. Derfor bør eventuelle fremtidige omorganiseringer ta utgangspunkt i det faktiske behovet for polititjenester, ikke politiets indre administrative liv. 

At Vestfinnmark politidistrikt vil svekke polititjenesten i en samekommune som Kautokeino, synliggjør behovet for et eget samisk politidistrikt hvor service til befolkninga i det samiske kjerneområdet kan stå i fokus. 

| 13.12.2014 |

Herre i eget hus

Finnmarksloven skulle gjøre folket i Finnmark til herrer i eget hus etter århundrer med kolonistyre sørfra. Nå har styret i Finnmarkseiendommen (FeFo) tatt dette bokstavelig og satser på å føre opp et eget FeFo-bygg i Lakselv. 

Det nye hovedkvarteret for FeFo i Lakselv har foreløpig fått en arealramme på 700 kvadratmeter og en prislapp på 40 millioner kroner. Dette tror vi vil være vel anvendte penger, både for å gi de ansatte skikkelige arbeidsforhold og for å gi institusjonen et verdig ansikt utad. 

Til nå har FeFo leid lokaler i 2. etasje i et bygg i Lakselv sentrum. Disse lokalene er allerede «sprengt» arealmessig, og det er et rimelig behov for å få mer hensiktsmessige og moderne lokaliteter. Blant annet fordi det er foretatt en organisasjonsendring som har medført at noen flere stillinger er blitt lokalisert ved hovedkontoret i Lakselv. 

Det nye bygget må dimensjoneres for å gi plass for hele administrasjonen i FeFo, og ikke bare de som allerede jobber i Lakselv. FeFos kjernevirksomhet er å forvalte grunn og rettigheter på vegne av og til beste for folket i Finnmark.  Da er det totalt bakvendt at hovedkontoret skal stelle med alt mulig bortsett fra institusjonens kjernevirksomhet. 

FeFos avdeling for grunn og rettigheter ble ved finnmarkslovens ikrafttredelse i 2006 lokalisert til Vadsø, hvor det tidligere Finnmark jordsalgskontor hadde tilhold. Mens FeFos hovedkontor i Lakselv i dag har 11 stillinger, har Vadsø-kontoret 16 ansatte, hvorav 11 jobber med grunn og rettigheter. I tillegg har FeFo seks ansatte i Alta og én i Kirkenes. 

Vadsø-avdelingen møter i det daglige folket i Finnmark og avgjør søknader om tomter og utmål av grunn. Denne avdelinga behandler og avgjør saker om eksisterende bygg og rettigheter på vegne av FeFo. Og denne avdelinga representerer FeFo i saker om grensegang og jordskifte. Slike saker blir sjelden og aldri forelagt styret eller direktøren til avgjørelse. 

Til nå har FeFos reelle hovedkon­tor og maktsenter vært i Vadsø, bygget opp omkring den tidligere statlige jordsalgsforvaltninga. I hverdagen tas alle avgjørelser som gjelder grunn og rettigheter til samer og andre finnmarkinger, i Vadsø, og ikke ved det formelle hovedkontoret i Lakselv. Til og med postadressen har til nå vært Vadsø og ikke Lakselv. 

Vi forutsetter som en selvfølge at FeFos kjernevirksomhet, avdel­inga for grunn og rettigheter, skal ha sin naturlige plass i det nye hovedkvarteret som skal bygges i Lakselv. FeFo kan ikke fortsette å tviholde på en organisering som verken er hensiktsmessig eller akseptabel. FeFos reelle maktsenter må ligge ved hovedkontoret i Lakselv, slik Sametingets plenum gjentatte ganger har krevd.

| 12.12.2014 |

Sametinget og kommune«reformen»

Kommunesammenslåing er et hett tema, og vil nok være det en god stund fremover. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) vil for eksempel slå sammen kommunene rundt de største byene i landet. 

Også Sametinget er positiv til større kommuner. Det viste de­batt­en om dette i Sametingets plenumsmøte i Karasjok nylig. 

Naturlig nok er sametingsrepre­sentantene opptatt av forvaltningsområdet for samisk språk, som i dag omfatter 10 kommuner. I disse kommunene har de samiskspråklige rettigheter som de ikke har i andre kommuner. Utfordring­en er hvordan disse rettighetene eventuelt skal ivaretas hvis disse kommunene slås sammen med kommuner som ikke tilhører dette forvaltningsområdet.

Nå mener vi at det ikke først og fremst er i de samiske områdene man skal se etter muligheter for å slå sammen kommuner, og i alle fall ikke i Finnmark, hvor de største samekommunene er. I dette fylket er det geografien som først og fremst må være bestemmende for om noen kommuner skal slås sammen med andre. 

I Troms og Nordland er det flere kommuner i det samiske språkforvaltningsområdet som kan være kandidater til å bli slått sammen med andre kommuner. Og her kan det være duket for en del vanskelige problemstillinger.

Så langt har det vært vanskelig for enhver regjering å få forståelse for å redusere antallet kommuner. Problemet med små kommuner er særlig synlig i Sør-Norge, hvor enkelte kommuner bare har noen hundre innbyggere. I tillegg ligger kommunene mange steder «tett som hagl». Man må være usedvanlig lokalpatriotisk for ikke å se at det kan være gevinster ved å slå sammen en del kommuner i slike områder. 

Debatten i Sametinget vil nok overraske noen, ved at de fleste talerne tilsynelatende var tilhengere av større kommuner, forutsatt at samiske språkbrukere beholder sine rettigheter. Det ble understreket at tjenestene til samene må bli bedre i de nye kommunene. Videre ble det påpekt at større kommuner vil ha større tyngde, noe man mente vil kunne være en fordel for minoriteter.

Vi tillater oss å betvile at dette resonnementet holder vann i Sápmi. Tvert om tror vi det vil vise seg vanskelig­ere for samene å nå frem med ulike krav i områder hvor man utgjør en stadig mindre minoritet av befolkningen. Det kan man tydelig se mange steder, ikke minst i den nordnorske hoved­stad­en Tromsø. Hodeløse kommunesammenslåinger kan dessuten bidra til å rasere et velfungerende samisk nærdemokrati. 

Likevel tror vi det kan være en klar fordel at Sametinget er offensivt i denne saken. Alternativet vil være å sette seg på bakbeina og protestere mot det meste som har med denne ­«reformen» å gjøre. For før eller siden kommer det en kommune«reform», og da er det viktig at samenes interesser er ivaretatt på en skikkelig måte, og ikke bare forsøkt ivaretatt gjennom protester og misnøye.

Vi har tidligere påpekt at denne ­«reformen» ved et pennestrøk kan fjerne opparbeidede rettigheter til bruk av samisk i forvaltningen. Og vi savner fortsatt å få vite mer om vilke konkrete forbedringer kommunesammenslåinger kan innebære både for samene og befolkninga forøvrig. 

Regjeringa har nokså ullent lovet forbedringer og økt makt til kommunene, mens vi stadig opplever det motsatte, «reformer» som stripper kommunene for kompetanse og viktige oppgaver. Siste eksempel i så måte er overføring av skatteoppkrevinga fra kommunene til staten ved skatteetaten. 

Sametingets klare tverrpolitiske signal er at de kommer til å holde øye med utviklinga og være offensive. Så får man se om samepolitikerne makter å holde sine fagre lovnader.

| 11.12.2014 |

Offentlighet i reindrifta

NRK Sápmi har skaffet seg tilgang til en oversikt over reintallet, brutt ned på siidaandeler. Satt opp mot det fastsatte øvre reintallet, viser resultatet at mange reineiere har langt flere dyr enn det er bestemt at de skal ha. Det er også grunn til å tro at en del reineiere har latt flokken vokse betydelig, som et strategisk svar på en kommende tvangsreduksjon og fastsetting av beiterettsgrenser.

Tallene NRK Sápmi har frembrakt viser også at det finnes svært mange lojale og lovlydige reineiere, som har fulgt opp pålegg om reduksjon og tilpasset sine reinhjorder til det naturgitte beite­grunnlag. Disse står nå i fare for å måtte tåle samme tvangstiltak som de som har jukset. Her må politikerne og forvaltningen utvise fornuftig skjønn innenfor reindriftslovens § 60. Den sier at en reduksjon skal skje ved at siidaandeler med et høyere reintall enn fastsatt, først skal redusere ned til fastsatt antall. Først deretter skal det eventuelt foretas forholdsmessig reduksjon. Det vil være totalt uakseptabelt å straffe de lovlydige for det jukserne har gjort.

Fra enkelte innen reindrifta har det kommet negative reaksjoner på at antallet rein tilhørende hver siidaandel er gjort offentlig. Det er her viktig å skille mellom reintallet til enkeltpersoner i siida­an­del­en og siidaandelens totale rein­tall. Reindriftsloven sier at opp­lysning­er om enkeltperson­ers reintall er underlagt taushetsplikt. Samtidig er det grunn til å presisere at denne bestemmelsen ifølge lovens para­graf 18 kun gjelder opplysninger i meldingen som leder­en for siidaandelen årlig skal gi til fylkesmannen om hvem som eier rein innenfor siidaandelen. Taushetsplikten gjelder altsåikke opplysninger om siidaandelens totale reintall, eller reintall som fremkommer andre steder i forvaltningen.

Bestemmelsen i reindriftsloven gjelder uansett ikke NRK Sápmi eller andre medier, som ikke er styrt av taushetsplikten som kun regu­lerer det offentlige. Det er all grunn til å rose NRK Sápmi, som via sin research og sine nyhetsoppslag har satt fokus på et uhyre viktig samisk næringsspørsmål.

Etter at sjokket over å ha kunnet lese om egen siidaandels reintall har lagt seg, tror vi at tida er inne for endring. Etter vårt syn er hemmeligholdet av reintallet en del av en ukultur, ikke en kultur. Åpenhet og innsyn vil gjøre næringa bedre i stand til å regulere seg selv, fordi ingen i skjul kan få bygge opp flokk­ene sine. Det er viktig å få frem hvem som eier reinen i de enkelte siidaandeler. Når alle har tilgang på korrekte opplysninger, vil man samtidig eliminere mulige feilkilder.

Det er ingen grunn til at reindrifta skal forskjellsbehandles i forhold til for eksempel fiskere og bønder på dette feltet. Derfor bør siste ledd i paragraf 18 i reindriftsloven endres, slik at ingen lenger kan skjule seg bak et unødvendig, uønsket og skadelig hemmelighold innen reindrifta.

| 10.12.2014 |

Rør ikke tiltakssonen

Scheel-utvalget som ble oppnevnt av Stoltenberg-regjeringa, leverte sist tirsdag sin innstilling til finansminister Siv Jensen (FrP). Utvalget fikk i oppdrag å vurdere selskapsbeskatningen, men har også fremmet flere forslag som rammer personbeskatningen.

Når det gjelder selskapsskatten foreslår Scheel-utvalget å ­redusere denne fra dagens 27 % til 20 %, mot å øke utbyttebeskatningen tilsvarende. Dette kan være et fornuftig grep, om dette stimulerer til at selskap bruker overskudd til investeringer og utvikling av bedriften, fremfor å utbetale eierutbytte.

Et annet grep som helt klart ville ha fremmet investeringslysten, er økt bruk av startavskrivninger. I den tidligere distriktsskattelov­en som ble opphevet ved forrige skattereform i 1992, var det adgang til inntil 50 % startavskrivning for investering i driftsmidler i det daværende DU-området. Dette ga positiv effekt for næringslivet i distriktene, blant annet ved at det ble lettere for bedrifter med svak egenkapital å hente inn ekstern kapital til nødvendige investering­er.

Distriktsskatteloven hadde også adgang til betinget skattefrie avsetninger til fremtidige invester­inger. Dette medførte i mange tilfeller et investeringspress som ofte kunne være mer skattemessig enn bedriftsmessig motivert. Det er således forståelig at adgangen til slike avsetninger ble fjernet.

Derimot er det uforståelig at Stortinget samtidig også fjernet adgangen til startavskrivninger. Slike avskrivninger er ikke skatte­lette, men skattekreditt ved at skattebyrden lempes på tidspunkt hvor bedriftene har likviditetsbelastningen med investeringer, mot at skattetrykket øker senere, når de foretatte investeringer begynner å gi inntjening. Et driftsmiddel kan normalt ikke avskrives med mer enn 100 % av kostpris, slik at det her blir spørsmål om tidspunkt for når staten skal ta ut sin skatteproveny.

Det var således et godt grep at Stortinget fra og med i år har innført adgang til 10 % startavskrivning i saldogruppe d (biler, maskiner, inventar). Dette er en ordning som bør utbygges videre, og gjerne differensieres i områder hvor politikerne øker å stimulere ekstra til investeringer, som for eksempel i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark samt andre distriktsområder.

Det er derfor helt på trynet at Scheel-utvalget vil fjerne startav­skrivningen, og det samme år som den er innført. Det samme kan man si om forslaget om å beholde nåværend­e grense på kr 15.000 for akti­vering av driftsmidler og utgiftsføring av restsaldo. Dette beløpet har stått uendra siden 1992, da aktiveringsgrensa ble økt med kr 5.000 (fra kr 10.000) og restsaldogrensa ble redusert med kr 5.000 (fra kr 20.000). Skal man følge konsumprisindeksen burde denne grensa i dag vært minst kr 25.000, men gode grunner taler for det dobbelte beløp, i alle fall for utgiftsføring av restsaldo.

Scheel-utvalgets forslag til endringer i personbeskatningen er også uspiselig. Utvalget synes å ha en merkelig aversjon mot fradrag, som alle er innført med svært gode og gjennomtenkte begrunnelser. Dette gjenspeiles i forslag om å frata folk retten til fradrag for kontingenter, gaver med videre, samt økt boligbeskatning. Også forslaget om å fjerne den gunstige bolig­spareordninga for ungdom bør være politisk uspiselig.

Scheel-utvalget synes temmelig uvitende om at det finnes en verden nord for Dovre. Dette gjenspeiles aller best i forslaget om å oppheve den såkalte finnmarksskatten, som gir skatteytere i den nordlige tiltakssonen lavere statsskatt og høyere fradrag. Tiltakssonen har absolutt vært en ubetinget suksess når det gjelder å bedre de tidligere problemene med å rekruttere fagfolk i nordområdet. At Scheel-utvalget så ubegrunna går til frontalangrep på denne velfungerende ordninga viser rett og slett manglende innsikt i distriktspolitiske utfordringer. I alle fall denne del av innstill­inga bør ganske raskt havne i papirkurven.

| 09.12.2014 |

Når ordføreren brøler

– Jeg finner meg heller ikke i at administrasjonen springer rundt i media og kommer med sånne ting. «Nå har politikerne igjen kommet med tiltak vi ikke aksepterer». Da blir jeg dritforbanna, sa ordfører Knut Roger Hanssen (H) i Porsanger til Ságat tirsdag.

Bakgrunnen for denne mildt sagt oppsiktsvekkende uttalelsen er at oppvekstsjef Knut Johnny Johnsen har påpekt at det ikke er mulig å avvikle Børselv skole og 5.-10. klasse ved Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter med virkning fra 1. januar 2015, slik Høyre og FrP har foreslått. 

Oppvekstsjefen har helt korrekt  vist til at kommunen må forholde seg til lover og avtaleverk, og at en avvikling derfor vil måtte vente til midten av mars neste år. Det igjen betyr at man ikke vil spare så mye som 4,3 millioner kroner på reduksjon i Billefjord og nedlegging i Børselv, slik Høyre og FrP foreslår.

Ordføreren erkjenner endog at forslaget på dette punkt er fremsatt mot bedre vit­ende. I det hele tatt bærer dette budsjettforslaget preg av lek med tall og regneark på gutterommet. 

De foreslåtte tiltak er forutsatt å gi en nettoinnsparing på 4,3 millioner kr. Men da lukker man øynene for at kommunen samtidig sitter igjen med omlag 10 «overtallige» ansatte som alle har krav på lønn. Sjøl om disse personellressursene kan brukes til å redusere vikarbehov­et og forbedre tilbudet ved Lakselv skole, vil forslaget trolig medføre overtallighet i flere år fremover. Dette vil igjen nødvendigvis generere relativt betydelige lønns- og personalkostnader som må hensyntas i regnestykket. 

Nedlegging av Børselv skole­krets og endring av Billefjord skole­krets er ikke foreslått behandlet som særskilt sak i tråd med gjeldende bestemmelser. Høyre og FrPs opplegg er at dette skal vedtas med endelig virkning under kommunestyrets budsjettbehandling den 19. desember. 

Dette vitner om en uakseptabel forakt for gjeldende bestemmelser og demokratiske prosesser i samfunnet. Å prøve å få lagt ned en skole på 12 dagers varsel, som en budsjettsak, er rett og slett uhørt, og viser en skremmende forakt for de mange direkte berørte mennesker, både små og store.

Oppvekstsjefen gjør kun ­jobben sin når han påpeker at også en kommune må forholde seg til lov­er og avtaleverk. At en etatsjef som gjør sin simple plikt, skal bli utsatt for en offentlig overhøvling fra ordføreren, er etter vår oppfatning både skammelig og uverdig. Ordføreren burde tvert om være glad for at kommunen har kompetente fagfolk som kan forhindre at han sjøl og andre politikere bryter gjeldende lover og bestemmelser. I et demokrati er det sjølsagt politikerne som bestemmer, men også politikere må følge demokratiske spilleregler i samfunnet. 

Dette nærmest desperate utbruddet fra ordføreren kan tyde på sviktende ansvarlighet og sjølkontroll. Slik vi ser det har ikke den politiske ledelse noen saklig grunn til å bli «dritforbanna» over problem­er som de egentlig sjøl har forårsaket. Derimot har folket all grunn til å reagere negativt mot politiske forslag som bryter gjeldende lover og andre bestemmelser. 

| 06.12.2014 |

Regioner og demokrati

Vest-Finnmark regionråd ville ikke akseptere Porsanger kommunes søknad om innlemmelse. På regionrådets møte ble det besluttet at saka skal utsettes, og at også Kautokeino skal tas med i prosessen om eventuell utvidelse.

Det kan være lurt å ta en sånn tenkepause.

Om et regionalt kommunesamarbeid skal ha noe for seg, så må samarbeidet ha en gjensidig nytte­verdi. En slik nytteverdi kan være samarbeid om enkelte tjenester man ikke klarer å utføre like godt alene. En konkret samarbeid kan man likevel ha uten å tilhøre samme region, jamfør blant annet havnesamarbeidet mellom Nordkapp, Porsanger og Lebesby. 

En annen verdi kan være at man får en samlet og enig stemme utad, for eksempel i næringssaker, saker om etablering eller reduksjon av offentlig virksomhet eller samferdselsspørsmål. Men hele hensikten er altså at regionen arbeider for både den enkelte kommune og regionens felles beste.

Vi er ikke trygge på at Vest-Finn­mark regionråd vil være beste løsning verken for Kautokeino og Porsanger. Og hva med Karasjok? Vi er i det hele tatt usikre på behovet for regionråd i Finnmark, så lenge man har et politisk fylkesnivå. Hva er egentlig hensikten i å dele opp Finnmark i to regioner, uten folkevalgt styring? For det er jo dette som er realiteten nå, etter at Porsanger forlot et allerede sterkt svekket og nærmest ikke-arbeidende Ávjovárre regionråd.

Ávjovárre urfolksregion kunne ha blitt et godt verktøy for Karasjok, Kautokeino og Porsanger om den politiske ledelse i de tre samekommunene hadde evnet og viljet å følge opp Jergul-erklæringa som lå i bunn for etableringa. Mye kunne vært positivt anderledes om så hadde skjedd. Slik sett er denne urfolksregionens fallitt et strålende monument over politisk impotens.  

Om man ser nærmere på oppbyggingen og organiseringen av Vest-Finnmark regionråd, finner man at dette rådet består av 14 personer. Syv av disse er ordførere i medlemskommunene, de rester­ende er rådmenn i de samme kommuner. Halvparten av dem er altså ikke folkevalgte overhodet. En slik organisering har ingen ting med folkestyre å gjøre, og et slikt organ må sjølsagt ikke tildeles makt på bekostning av demokratiske folkevalgte organer. 

Rådet gjennomfører en form for «regionting», men etter det ­Ságat erfarer er vedtakene derfra langt på vei intetsigende. Ikke minst på grunn av interne interessekonflikter, særlig mellom Alta og Hammerfest. At Vest-Finnmark regionråd holder seg med en daglig leder på fulltid fremstår som en merkelig prioritering i en tid der kommunene påstår å være blakke.

Selvfølgelig finnes det positive resultater av samarbeidet i Vest-­Finnmark regionråd. Men det demo­kratiske underskuddet er så stort at det er vanskelig å slå seg til ro med de få godbitene, som for eksempel prosjektmidler til bolyst i Kvalsund. Høyst sannsynlig ville denne kommunen uansett fått penger til utvikling i forbindelse med Nussir.

Om Porsanger, Karasjok og Kautokeino ønsker å gå inn i et regionråd, kan Øst-Finnmark være et like greit alternativ. I hvert fall gjelder dette Porsanger. Sjansen for å få støtte til for eksempel satsing på og rundt Banak flyplass er større fra øst enn fra konkurrentene i storkommunene Hammerfest og Alta i vest.

Men det aller beste nå er å roe ned aktiviteten i regionrådene, i påvente av kommunesammenslåinger som høyst sannsynlig kommer. Og etter at sammenslåingene er et faktum, bør eventuelle regioner bygges opp med demokratisk grunnmur, og ikke som en lukket lekegrind for ordførere og rådmenn.

| 05.12.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail