logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Fimil og pengegaloppen

Det er gode penger i søppel. Finnmark miljøtjeneste AS (Fimil) omsetter årlig for omlag 40 millioner kr. Selskapet eies av Karasjok, Porsanger, Nordkapp, Måsøy, Lebesby og Gamvik kommuner, og utfører tvungen renovasjon for husstand­ene i disse kommuner.

Til nå har husholdningssøpla blitt tømt ukentlig. Fra høsten av blir det endringer. Da skal tømminga skje hver 14. dag. Ved å halvere antall hentinger regner selskapet med å kunne spare ca 350.-500.000 kroner årlig.

I dag er det fri konkurranse på næringssøpla. Fimil ønsker seg monopol på dette også, men overlater diplomatisk til eierkommunene å ta avgjørelsen. Da er man i den absurde situasjon at eierne av Fimil skal avgjøre om deres eget selskap skal ha totalmonopol på all søppel.

Vi kan ikke ha et system hvor bukken skal passe havresekken, eller rette sagt søppelsekken. Fri konkurranse er alltid sunt, og Fimil må kunne tåle å konkurrere med andre seriøse aktører i dette markedet. At man ønsker seg monopol bør få varsellampene til å blinke. Et monopol vil være prinsipielt galt og vil i praksis kun bety økte utgifter for næringslivet.

Fimil hevder at store mengder næringsavfall leveres inn under dekke av husholdningsavfall. Sel­skapet anslår at de årlig taper omtrent en halv million kr på slik juks, noe privatkundene selvsagt må betale for i form av økt renovasjonsavgift. For å komme dette til livs vurderer Fimil heretter å innkreve betaling også fra privatpersoner som leverer søppel direkte til avfallsanlegget.

Vi er tvilende til det påståtte omfanget og synes det er dårlig gjort av Fimil å henge ut næringslivet som juksemakere. Vi tror det like gjerne kan være omvendt, at bedriftene betaler for privatsøppel som settes i bedriftens kontainere. Vi oppfatter utspillet som en slags makaber svertestrategi med formål å sikre seg sjøl økte inntekter, både gjennom monopol på nær­ingssøpla og innføring av et nytt gebyr for innlevert privatsøppel.

Hvis det derimot forholder seg slik Fimil påstår, at privatkundene har måttet betale en halv million kr i økt renovasjonsavgift for å finansiere juks fra næringslivet, må den faste renovasjonsavgiften reduseres tilsvarende samtidig som det innføres gebyr for direkte levert privatsøppel. Hvis ikke vil jo Filmil rette baker for smed og faktisk sjøl jukse privatkundene sine ved å kreve dobbelt betaling.

For husholdningene vil det åpen­bart være et tilbakeskritt om søpla bare skal tømmes hver 14. dag. All rimelighet tilsier at gevinsten ved endringen må tilbakeføres til forbrukerne i form av redusert renovasjonsavgift. Det kan ikke være slik at forbrukerne bare skal bli påført ulemper for at Fimil skal øke sin inntjening.

Det bør også innføres ordninger som premierer miljøbevisste forbrukere med lite søppel. I dag må alle betale samme avgift, uansett om man har full eller tom søppeldunk. Dagens ordning er både blodig urettferdig og dessuten svært lite miljøvennlig.

| 16.04.2014 |

Kvalsund og samisk språk

Kvalsund kommune har satt i gang en prosess som kan ende med at kommunen kommer inn under det samiske språkforvaltningsområdet.

Prosessen startet opprinnelig i Arbeiderpartiet i kommunen, og hittil har to kommunestyremøter og et folkemøte behandlet saka. Det er besluttet at saka skal ut på en bred høring, der både enkeltpersoner og grupper skal uttale seg før endelig avgjørelse tas.

Kvalsund kommune har gjort et klokt valg når den tar folket med på råd. Vi forutsetter at kommunens politiske og administrative ledelse gir korrekt og fullstendig informasjon om det reelle innhold­et i saken. I så måte var folkemøtet nylig beroligende, det virker for oss som om kommuneledelsen har et nøkternt forhold til hva en innlemmelse kan medføre.

Vi husker altfor godt hvordan Tromsø kommune håndterte samme sak. Der ble forslaget vedtatt i hui og hast før valget. Så fulgte en uverdig svertekampanje mot det samiske, som til slutt endte med at det nye kommunestyret etter valget opphevet vedtaket som tidligere var gjort. Etter dette kan det se ut til at politikerne i Tromsø har lært, og etter hvert har man der vist en mer vidsynt og inkluderende holdning.

Det er all grunn til å tro at Kval­sunds måte å gjøre det på ikke vil medføre at vi opplever Tromsøs fiasko om igjen. Tvert imot vil en grundig prosess vise at Kvalsund kommune berikes av at man anerkjenner sin samiske bakgrunn også språklig. Vi forutsetter også at Sametinget sørger for at staten stiller opp med tilstrekkelige midler til å gjennomføre reformen.

Vi mener også at det samiske språket vil nyte godt av den kompetansen særlig på sjøsamiske ord og uttrykk som finnes i Kvalsund kommune. Sånn sett vil en innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet være en vinn-vinn situasjon for alle.

Det er også grunn til å minne om at Kvalsund kan risi­kere et tvangs­ekteskap med Ham­merfest kommune. Det er velkjent at Hammerfest mer enn gjerne vil ha hånd om arealer og naturressurs­er i Kvalsund. Her kan folkeretten og formell tilhørighet til det samiske forvaltningsområdet gjøre en slik tvangssammenslåing mer vanskelig å gjennomføre.

| 15.04.2014 |

Sørsamisk kultur og reindrifta

Sametingsråd Thomas Åhren slår alarm i forbindelse med det høye konfliktnivået om beiteland i sørsamisk område, som han mener fører til en uholdbar situasjon for reindrifta. Det som får ham til å reagere, er en nylig rettssak mellom Femund reinbeitedistrikt og gårdbrukere i Tufsingdalen. Her saksøkte gårdbrukerne reindrifta for å ha latt rein beite på innmark.

– Reindriftas historiske rettig­heter til dette landskapet har ikke bred anerkjennelse, forteller Åhren. Han mener at sørsamene helt klart har ubestridte beiterettigheter til dette landskapet.

Konflikter mellom jordbruk og reindrift er ikke akkurat noe nytt. Det er nok av dem i Finnmark, for eksempel. Men bakteppet for konfliktene er høyst forskjellig i de sørsamiske områdene og i Finnmark. I Finnmark er så å si all utmark defi­nert som reinbeiteområde, og FeFo har grunnbokhjemmel til mesteparten av utmarka. Dermed er det få eller ingen konflikter mellom private grunneiere og reindrifta i utmark. Konfliktene oppstår når reinen kommer inn på dyrka innmark, eller når reindrifta vil nekte andre utmarksnæringer eller bygdefolk å bruke egen utmark.

I Sør-Norge er situasjonen helt annerledes. Der er mesteparten av utmarka privateid, og det i seg selv gjør at grunneierretten står sterkere i folks bevissthet der. Selv om reineierne skulle ha formell rett til å beite i et utmarksområde som er privat eid, er det større sjanse for konflikter i slike områder enn for eksempel på umatrikulert grunn i Finnmark. Det igjen senker toleransegrensen.

I den aktuelle saken fra Tufsingdalen har gårdbrukere saksøkt reindrifta for la rein beite på innmark. I denne saken er det uenighet om hvor grensene for lovlig beite faktisk går, ifølge avisa Arbeidets Rett i Røros. Gårdbrukerne fremmet krav om erstatning for tap av avling og ekstra kostnader med å sette i stand ødelagte jorder.

Vi skal ikke ta stilling i denne konkrete sak­en som er til behandling i rettsapparatet, men bare minne om at den sørsamiske kulturens eksistens er avhengig av reindrifta. Hvis den sørsamiske rein­drifta svekkes, så svekkes også den sørsamiske kulturen. Dette kan man vanskelig forlange at reineiere og grunneiere i det sørsamiske området alene skal ta ansvaret for.

Selvsagt må de lokale parter bestrebe seg på et gjensidig samarbeid, dialog og konfliktforebygg­ende tiltak. Reindrifta og landbruket må kunne leve i fredelig sameksistens til felles beste, slik sametingsråd Åhren påpeker.  Men samtidig må de ­politiske myndighetene sammen med Same­ting­et holde et skarpt øye med situasjonen i det sørsamiske om­rådet.

Særlig har Sametinget et ansvar her, og det vil kle tinget dårlig hvis de ikke sørger for at sørsamene, en minoritet i minoriteten, får tilstrekkelig vern for sin sterkt truede kultur. Det tror vi Sametinget også vet.

| 12.04.2014 |

– En grav er en hellig plass

Det har vakt sterke reaksjoner i det samiske samfunnet at gravstedet til den sentrale læstadianske predikanten Peter Pedersen Bakkejord (1852-1925) på Bjerkvik kirkegård i Narvik sto i fare for å bli slettet. Venstre-mannen Bakkejord var samisk rettstolk og snakket samenes og Nord-Norges sak på Stortinget i to perioder fra 1906 til 1912.

Ikke bare den jevne kvinne og mann, men også Samisk kirkeråd og Sametinget reagerte på at denne velholdte graven skulle bli slettet. Nå ser den konkrete saken ut til å ordne seg etter privat initiativ fra Erna Fjelldahl i Tana, som sjøl har røtter fra læstadiansk miljø i dette området. Hun betaler 2.000 kroner av egne midler for å sikre gravstedet for 20 år fremover. Et meget prisverdig initiativ! Og en stor takk til Olav Berg Lyngmo i Bjerk­vik som opprinnelig tok opp denne viktige saken.

Samtidig mener vi at både Sam­isk kirkeråd og Sametinget på prinsipielt grunnlag må engasjere seg aktivt i spørsmålet om vern av samiske gravsteder. Dagens gravferdslov sier at en grav kan nyttes til ny gravlegging når det har gått minst 20 år siden siste grav­legging og vedtektene for gravplassen ikke fastsetter en lengre fredningstid. Dermed åpner loven for at graver i utgangspunktet kan slettes og gjenbrukes etter bare 20 år. Samtidig setter loven et forbud mot lengre festetid enn 20 år for gravplasser som praktiserer en festeordning.

Disse generelle bestemmelsene i gravferdsloven er i sterkt strid med samisk tradisjon og sedvane. – En grav er en hellig plass, og skal ikke røres. Det er også utenkelig å bruker graver om igjen, sier kirkeverge Åsmund Samuelsen i Karasjok til Ságat. Vi er så hjertens enig i dette utsagnet, som på en fin måte uttrykker kjernepunktene i de gode samiske tradisjoner.

Det er derfor veldig godt å registrere at ikke bare den samiske hovedstaden, men også andre sentrale samiske områder som Porsanger, Tana, Nesseby og Kautokeino, følger samme praksis med gratis gravplass som ikke slettes. Problemet synes å være at norskdominerte kommuner ikke alltid har den samme respekt og aktelse for avdøde som i det tradisjonelle samiske samfunnet.

Derfor må Samisk kirkeråd og Sametinget aktivt på banen for å sikre vern av samiske gravsteder i de norske kommuner hvor sletting og gjenbruk praktiseres. I alle fall samiske gravsteder som holdes i hevd med gravminne. Dette er en viktig del av samisk kulturhistorie som må bevares for ettertida. Her må man jobbe for lovendring, slik at gravferdsloven blir i tråd med samiske tradisjoner og åndsliv, frem­for å krenke disse som i dag.  

«Salige er de døde som dør i Herren», står det nederst på gravminnet i Bjerkvik som nå er sikret for kommende 20 år. La det være et tankekors.

| 11.04.2014 |

Gruveskatt til kommunene

Norsk bergindustri ønsker at kommunene skal få inntekter fra beskatning av gruveindustrien. Utspillet er nok kommet blant annet etter at Kautokeino sa nei, samt at skepsisen mot gruveplanene i Repparfjord tiltar i styrke.

Gruveindustriens interesseorganisasjon har åpenbart registrert at det er motstanderne av gruvedrift som råder grunnen i den offentlige debatten. Forslaget om at kommunen skal få skatteinntektene må nok sees i lys av at man ønsker å få tilhengerne av gruvedrift mer på banen.

I dag får staten all selskapsskatt fra selskaper i Norge. Kommunene får ikke et rødt øre av selskaps­skatt­en. Videre bestemmer mineralloven at utvinner årlig skal betale grunneier en avgift på 0,5 % av omsetningsverdien av det som utvinnes. For Finnmark er det innført en løsning med forhøyet grunneieravgift på 0,75 % til Finnmarkseiendommen (FeFo). Etter vårt syn har Stortinget feilet grovt da dette ble vedtatt, som et slags plaster på såret for at Sametingets krav om urfolksavgift ble avvist.

FeFo er ikke riktig mottaker av skatte- og avgiftspenger. FeFo er et privat rettssubjekt uten politisk styring, og er heller ikke fullt ut styrt av finnmarkinger og samer fra Finnmark. Å la en slik konstruksjon stå som  mottaker av folks og firmas innbetalte skatter og avgifter er mildt sagt en demokratisk merkverdighet. Å la FeFo få tilgang til ytterligere inntekter uten å jobbe for dem, vil kunne medføre ytterligere byråkratisering. Vi oppfordrer politikerne på Stortinget på det sterk­este å ta vekk den forhøya avgiften til FeFo.

I stedet bør man følge intensjon­ene i forslaget fra Norsk berg­in­du­stri.  Vi tror at en riktig og balansert skatte- og avgiftspolitikk for denne næringen vil oppmuntre til etableringer. Og det er helt naturlig å la kommunene ta hånd om skatte- og avgiftsinntektene. At staten og FeFo skal skumme fløten, mens kommunene ikke får en eneste skatte- eller avgiftskrone (utenom eventuell eiendomsskatt), er en dårlig politikk. Det oppleves som direkte urimelig. Derimot vil en stedbunden beskatning oppfattes som rettferdig.

Det er en kjensgjerning at enhver mineralvirksomhet vil medføre ulike skader og ulemper. Ved å gi de direkte berørte kommuner skatte- og avgiftsinntekter fra mineralnæringa, vil lokalbefolkningen bedre motiveres til å ta imot de belastninger som bergverk vitterlig kan medføre. Og ikke minst setter man kommunene i stand til å drive næringsutvikling også på andre felt.

Vi vil også støtte Sametingets krav om urfolksavgift. Det var en politisk tabbe av dimensjoner å avvise dette i forrige lovprosess. I samiske majoritetsområder vil det være mest riktig om urfolksav­gift­en tilfaller kommunekassa, mens den i samiske minoritetsområder kan forvaltes av Sametinget, men øremerkes styrking av samisk nær­ings- og kulturliv i de direkte berørte områder. Vi begrunner dette med at Sametinget ikke skal være en «overformynder» for det kommunale sjølstyret i Sápmi, og at urfolksavgiften må tilfalle de som må bære ulempene.

En forutsetning for all gruvedrift vil alltid måtte være at drifta er bærekraftig. Også her vil det være klokt å la kommunene føre tilsyn med drifta, med nødvendige sanksjonsmuligheter om gjeldende regler og vilkår ikke følges.

| 10.04.2014 |

Straff for de utilregnelige?

Nylig pågrep væpnet politi i Porsanger en mann fra Øst-Finnmark for et større innbruddsraid, hvor både skytevåpen, en bil og flere sneskutere ble stjålet. Mann­en ble løslatt like etter pågripelsen, fordi han er definert som strafferettslig utilregnelig. Porsanger-ordfører Knut Roger Hanssen (Høyre) betegner dette som tragikomisk. Det er ikke vanskelig å være enig med Hanssen.

Det er ikke ukjent at en del personer nærmest er tildelt fribillett til å begå stadig nye lovbrudd, uten å bli straffet for det. For ikke så veldig lenge siden påpekte politiet i Tromsø at man der hadde noen enkeltpersoner som det ikke var mulig å få straffet for kriminelle handlinger, nettopp fordi de er definert som strafferettslig utilregnelige.

Strafferettslig utilregnelig er både et psykiatrisk og strafferettslig begrep for den enkeltes skyld­evne, det vil si om en person kan bebreides for den handlingen vedkommende har gjort. Om man var strafferettslig utilregnelig da handlingen skjedde, har man ikke ansvar for handlingen i strafferettslig forstand. Ofte er de dette gjelder selv klare over at de ikke kan straffes.

Samtidig er det slik at en som er strafferettslig utilregnelig kan dømmes til tvungent psykiatrisk helsevern. En slik dom kommer i stedet for fengselsstraff for personer som har begått en alvorlig straffbar handling, var utilregnelig da gjerningen ble begått, og det foreligger fare for nye alvorlige straffbare handlinger. Det er altså bare for alvorlige forbrytelser dette er aktuelt.

Ved mindre alvorlige forbrytelser synes det ikke å være mulig for samfunnet å beskytte seg mot forbrytere som er beskyttet av sin status som strafferettslig utilregnelig. Det kan se ut som lovgiverne har vært mer opptatt av gjerningsmennenes kår enn av dem som utsettes for de forbryterne som har fått fribillett til å begå stadig nye forbrytelser som ikke regnes som alvorlig kriminalitet.

Vi håper det ikke er et utslag av misforstått «humanitet» overfor lovbrytere som er årsaken til at det ikke gjøres noe med dette. Vi vet at det blant annet finnes kriminologer som mener at det er feil å straffe forbrytere. Det tror vi ikke den menige mann og kvinne, verken i Sápmi eller i hele Norge, er enige i. Derfor må det gjøres noe med dette så snart som mulig. Det er kanskje ikke et stort problem for samfunnet, men det er et stort problem for de som utsettes for disse personene.

| 09.04.2014 |

Passer ikke for Sápmi

Hver kommune bør ha minst 15-20.000 innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning. Det mener regjeringas ekspertutvalg for kommunereformen. Samtidig påpeker utvalget at forholdet til folkeretten må utredes ved eventuelle endringer i det samiske forvaltningsområdet som følge av ny kommunestruktur. 

Vi vil ikke avvise at det kan være fornuftig å se på kommunekartet på nytt. Men organiseringa av kommune-Norge bør avgjøres av den direkte berørte lokalbefolkninga gjennom folkeavstemming, og ikke av utenforstående eksperter og autoriteter. Her må prinsippet om frivillighet veie tungt. Myndighetene bør ha lært at gulroten bestandig smaker bedre enn pisken. 

Vi er slett ikke overbevist om at storkommuner er veien å gå for å bedre levekårene for befolkninga. Tvert om makter mange småkommuner å gi et langt bedre kvalitetsmessig servicetilbud til befolkninga enn store bykommuner. 

Problemet for Norge er ikke små­kommunene i distriktene, hvor ressursene og verdiene finnes. Problemer er at myndighetene gjennom årtier har ført en aktiv politikk som medfører at en stadig større andel av befolkninga klumper seg sammen i storbyer, med de mange problemer og kostnader dette medfører. Man løser ikke de reelle utfordringene i storbyene ved å straffe distriktene. 

Hvorfor være stor, når man er lykkelig som liten? Dette kan være et vel så betimelig spørsmål i debatten om kommunestrukturen. Interkommunalt samarbeid har ofte vist seg å være en god løsning på de utfordringer som småkommunene møter i hverdagen. 

I grisgrendte strøk som Sápmi kan man ikke bare telle antall hoder. Man må også ta hensyn til geografi, bosettingsmønster, næring og kulturelle forhold. Kautokeino-ordfører Klemet Erland Hætta (SáB) har et svært tankevekkende poeng når han påpeker at dersom alle kommuner skulle være like store som Kautokeino, så ville hele Norge bare bestått av 33 kommuner. 

I dag utgjøre samene flertallet av befolkninga i flere kommuner med opptil 4.000 innbyggere. Dette gjelder ikke bare de kommuner som i dag er innlemmet i forvaltningsområdet for samisk språk. Det er alvorlig fare for at en småkommunesanering som ekspert­ene legger opp til, vil medføre at samene blir i minoritet i stadig flere tradisjonelle samiske bosetningsområder. 

Satt på spissen kan det være fare for at det lokale samiske sjølstyret vil kunne forsvinne, og at stadig flere samiske områder kan bli styrt av andre enn samene sjøl. Dette reiser mange prinsipielle spørsmål som må ivaretas på en god måte. Her er det spesielt viktig at Sametinget er aktivt på banen for å ivareta samiske interesser og motvirke at folkeretten blir krenket.

 

| 08.04.2014 |

Samisk seier i FN

Presidenten i FNs generalforsamling ville ikke la urfolkene delta aktivt under den kommende verdenskonferansen for urfolk. Det hele så ut til å kunne ende med fiasko, og en skandale for Forente Nasjoner. Vi minner i den sammenheng om at FN har vedtatt en urfolkserklæring.

Nå er meldingen kommet om at presidenten har snudd. Hans forslag er nå at urfolkene får delta i og påvirke konferansen. Dette er så langt vi kan se historisk. Det har tidligere vært kun nasjonalstater som har kunne arbeide på en slik måte i FN.

Denne løsningen er etter alt å dømme ikke kommet av seg selv. Internasjonalt arbeid er en møysommelig og omfattende prosess, der svært lite skjer tilfeldig og uten en plan fra én eller flere aktører. Det er vel liten tvil om at urfolkenes deltakelse var trenert av urfolksfiendtlige land, og at urfolksvennlige land påvirket i retning av den løsningen presidenten i hovedforsamlingen nå legger opp til.

For å få til løsninger som dette må det utvises diplomati av høy klasse. I den sammenheng trekkes frem Sametingets oppnevnte representant John B. Henriksen. Han representerer arktiske urfolk i den globale koordineringsgruppa. Denne gruppa, samt urfolksvennlige stater som Norge, Danmark, Finland og en del latinamerikanske land har åpenbart gjort en stor innsats.

Resultatet av denne typen arbeid i FN får erfaringsvis stor betydning for urfolk, ofte via endret lovgivning i det enkelte land. Et viktig poeng i våre områder er beskyttelse mot utnytting av lokalbefolkningens ressurser. Her har nasjonalstaten Norge sviktet, og tillater et storstilet ran blant annet via kvoteordningene innen fiskeri. Vedtak i FN kan beskytte oss mot dette, og være styrende for nasjonal lovgivning og forvaltning.

| 05.04.2014 |

Politiet og unødvendig maktbruk

Fra tid til annen kommer det reaksjoner på politiets handlemåte ved pågripelse av personer som er mistenkt for kriminelle handlinger. Nylig ble en elev på Lakselv videregående skole pågrepet av politiet foran øynene på andre elever. Det skapte sterke reaksjoner, og flere elever har betegnet politiets handlemåte som både brutal og ufin.

De peker på at politiet kunne vært litt mer diskret, og mener at man kan miste respekten for politi­et etter en slik hendelse. Rektor ved skolen har sendt brev til politi­mesteren med spørsmål om det virkelig var nødvendig av politiet å opptre på denne måten. Politi­et sier selv at de ikke bare skulle pågripe denne skoleeleven, men også beslaglegge bevis.

Vi forstår godt at det stilles spørsmål ved politiets handlemåte i denne saken. Politiet er den eneste offentlige etaten som har lov til å bruke fysisk makt i fredstid. Men en slik makt forplikter, blant annet til å unngå unødvendig maktbruk.

På den annen side vet jo alle også at politiet enkelte ganger er nødt til å brukte makt for å pågripe voldelige mistenkte og sikre bevis. Dette er nok en vanskelig balansegang for en etat som må forholde seg til alle slags folk i vanskelige situasjoner.

Men politiet må også alltid være klar over at jo oftere de foretar seg noe som fremstår som unødvendig maktbruk, jo mindre blir respekten for politiet i samfunnet generelt. Det kan medføre at vanlige mennesker ikke stoler på at de vil bli godt ivaretatt hvis de av en eller annen grunn kontakter politiet. Til nå har politiet heldigvis hatt en meget høy tillit hos befolkninga.

Og det er vel få i Norge som ønsker seg et samfunn hvor vanlige mennesker er redde for politiet. Slik tilstander har vi jo bare i land som vi ikke liker å sammenligne oss med. De som bærer det største ansvaret for at det ikke blir slik i vårt land, er den enkelte polititjenestemann og -kvinne.

Det vil si at det påhviler politiet en plikt til ikke bare å beskytte samfunnet mot forbrytelser og å oppklare dem. Politiet må også  opptre på en slik måte at samfunnsborgerne føler at de kan stole på at brushoder innenfor denne etaten, for de finnes, ikke får spillerom til å opptre unødvendig aggressivt og bruke mer fysisk makt enn det som er påkrevet. Hvis ikke, risikerer vi å få et samfunn som ingen ønsker seg.

| 04.04.2014 |

Skremmende utvikling

Nye tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en dramatisk nedgang i antallet barn mellom 0 og 9 år fra 2003 til 2013. På 10 år har barnetallet i denne årsklassen blitt redusert fra 10.463 til 8.474 i Finnmark. Nedgangen utgjør 1.989 barn eller 19 % fylket sett under ett.

Av Finnmarks 19 kommuner er Hammerfest den eneste som kan vise til en økning. Her steg barnetallet med 7,7 %. Selv Alta kommune har en nedgang på 9,2 %. At disse to kommunene, som tilsammen har omlag 30.000 innbyggere, kom såpass bra ut, gjør at snittet for Finnmark fylke ikke blir lavere.

Vi noterer oss at alle samiske kommuner har en kraftig tilbakegang. Minst er nedgangen i Kautokeino med 16 %, mens Nesseby har 16,5 %. Tana har mistet 26,8 % av de yngste barna, mens tallet for Kvalsund er 27,5 %.

For Porsanger utgjør tilbakegangen 32,1 %, mens Karasjok er enda verre stilt med 35,9 % reduksjon. Lebesby har nedgang på 39,2 %.

Verst stilt i Finnmark er Gamvik med 49,1 %, samt Berlevåg og Loppa, begge med en nedgang på 57,1 %. Også sør for Finnmark er tilbakegangen for landkommunene like bekymringsfull.

Utviklingstrekkene er dessverre soleklare. Både de samiske bygdene og distriktene generelt er i ferd med å tappes for sin viktigste ressurs, nemlig den oppvoksende slekt. Den langsiktige virkningen av denne trenden er svært bekymringsfull. Bygdene og distriktene vil sakte, men sikkert bli avfolket, mens byene stadig vokser.

I Finnmark ser man denne utviklinga meget tydelig. De tre kommunene Alta, Hammerfest og Sør-Varanger har over tid vokst og har nå tilsammen 40.000 innbyggere eller halvparten av fylkets befolkning. For de øvrige 16 kommune­ne har utviklinga over tid stort sett vært heller bedrøvelig. Dette rammer lokalsamfunn i form av nedbygging av offentlig infrastruktur og servicetilbud, noe som har en selvforsterkende negativ effekt på utviklinga.

Det er grunn til å merke seg at barnetallet har rast nedover på tross av den gode stimulans som har ligget i ekstra barnetrygd i tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark. Etter vår mening viser tallenes tale at dette tillegget i barnetrygden burde ha vært adskillig høyere for å oppnå bedre effekt. Dessverre har stortingsflertall­et (Høyre, FrP, Venstre og KrF) valgt å gå den motsatte vei, ved å fjerne tillegget.

Det er derfor grunn til å frykte at den negative utviklinga vil akselerere ytterligere, dersom ikke myndighetene setter inn nye, virk­ningsfulle tiltak som kan gjøre det attraktivt for barnefamilier å bo i distriktene. Kjernespørsmålet er hva som er den ønskede politikk: Levende eller døde bygder i Sápmi og resten av distrikts-Norge?

| 03.04.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail