logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Avklaring om sommerstengte sykehus

I juni vurderte direktør Lars Vorland i Helse nord å stenge hele sykehus om sommeren. Helse nord var engstelige for å holde åpne avdelinger med mange ubesatte stillinger. Vorland mente at steng­ing burde innføres hvis det var den eneste måten å kombinere ferieavvikling og et godt helsetilbud.

Nå kan helseminister Bent Høie bekrefte at det ikke blir sommerstengte sykehus i Nord-Norge.

– Det vil bli endringer. Men når det gjelder akuttfunksjoner og indremedisin, er det ikke aktuelt å flytte virksomheten fra et sykehus til et annet på sommeren, sier statsråd Høie.

Vi tror at så å si hele Nord-Norge trekker et lettelsens sukk etter denne avklaringen fra helsemini­sterens side. Stenging av sykehus ville ramme denne landsdelen spesielt hardt, og kanskje særlig de samiske områdene.

Vi hører rett som det er om ulike sykehusfunksjoner som sentrali­se­r­es i Sør-Norge, med tilhørende ramaskrik fra innbyggere i området som kanskje får noen få mil lenger til for eksempel fødestuene. Disse «pro­blemene» smiler vi nok litt av her i nord, hvor avstandene til sykehusene er av et helt annet kaliber enn sørpå.

Og nettopp derfor ville en stengning av sykehus i Nord-Norge rett og slett være uforsvarlig. Så uforsvarlig at vi har problemer med å akseptere at tanken i det hele tatt er tenkt. Vi ser ikke dermed noen grunn til å tvile på at det er problemer med å opprettholde bemanningen på sykehus i ferietiden.

Men stengning bør ikke være noe alternativ, og det viser seg nå at det heller ikke trenger å være et alternativ. Vi ser jo nå at Helse nord skal arbeide med løsninger som er gode nok, uten å stenge noen sykehus i ferietiden. Det er jo slik at sykdom ikke tar ferie.

Vi har ingen løsning på hvordan problemer med å rekruttere folk skal løses. Sånt har sykehusdirektører godt betalt for å finne ut av. Men stengning av sykehus er i alle fall ingen løsning, og avklaringen fra helseministeren kan ikke roses høyt nok.

| 21.08.2014 |

En makaber skamplett for Norge

Under tittelen «Et forsøk på å rette opp urett» har sametingspresident Aili Keskitalo på en flott måte tatt opp en viktig side Norges systematisk uverdige behandling av det østsamiske urfolket i Pasvik. 

Det historiske bakteppe er at Báhčeveaj siit i 1826 ble delt mellom Russland og Norge. Dette gjorde de to kolonistatene helt over hodet på urfolket. Pasviksamene, som tidligere hadde vært under russisk jurisdiksjon, ble med dette gjort til russiske statsborgere. Men de skulle fortsatt ha rett til sine tradisjonelle områder på norsk side, uhindret av den nye riksgrensa. 

Ett av disse tradisjonelle områdene var den skoltesamiske gravplassen på Hávdesuelu (Gravholmmen) i Voavatamjávre (Vaggetem). Dette var fra gammelt av et hellig sted for østsamene, hvor det i førkristen tid var offerplass samt en gravplass som var i bruk til begynnelsen av 1920-tallet. 

I 1905 ble en femårig østsamisk jente, som døde av forbrenning etter å ha falt i et åpent ildsted, begravd på Hávdesuelu. Dette ble omtalt i Aftenposten året etter, og saken skapte rikspolitisk debatt i Norge. Kravet var at liket måtte flyttes fra den østsamiske gravplassen, men etter mye om og men avgjorde Justisdepartementet at det kunne bli værende. 

Men på 1950-tallet ble Pasvikelva utbygd, og Hávdesuelu ble lagt under vann. Før dette ble de skoltesamiske gravene fjernet, og skulle gjenbegraves på Svanvik kirkegård i Pasvikdalen. Men 21 av levningene fra Hávdesuelu ble i stillhet fraktet til de Schreinerske samlinger ved Universitetet i Oslo, hvor de fortsatt befinner seg. Dette skjedde uten at det ble gitt informasjon eller innhentet samtykke fra pasviksamene.

Etterkommere av pasviksamene har forlengst fremsatt krav om at levning­ene må bringes tilbake til sin evige hvile i Pasvikdalen. Det er derfor svært positivt at sametingspresident Aili Keskitalo nå aktivt setter søkelys på denne totalt uverdige situasjon for Norge. 

Enhver kan tenke seg vilke reaksjoner det ville avstedkomme hvis samiske arkeologer skulle grave opp etnisk norske gravsteder og tviholde på levningene i årtier for å forske på den germanske rase. 

Det er en makaber skamplett for staten Norge at en statlig insti­tusjon fortsatt tviholder på østsamiske levninger som ble stjålet ved gravskjending for over 50 år siden. Behandlingen av urfolket i Pasvik er en gjennomført skitten affære fra begynnelse til slutt. 

I 1944 var pasviksamene finske statsborgere. De ble tvangsevakulert og fikk aldri vende hjem etter at Sovjet annekterte Petsamo-området. Ikke bare Sovjet-Russland, men også Norge har vært svært aktiv i kampen for å frarøve østsamiske landområder og tilintetgjøre kulturen. På 1920-tallet utnyttet Norge kynisk urfolkets armod, sult og nød på en folkerettslig tvilsom måte. Man «kjøpte» ut østsamiske rettigheter på norsk side for 12.000 gullkroner (les: 30 sølvpenger). En slikk og ingenting, på samme måte som den hvite mann skaffet seg landområder i fjerne himmelstrøk.

Man kan spørre seg hvorfor Norge ikke tok ansvar etter krigen og tilbød pasviksamene å slå seg ned i deres gamle siidaområde på norsk side? Det ville ha vært en human og rettskaffen handling. I stedet overlot Norge til det krigsherja Finland å finne løsninger for det fordrevne urfolket, som den gang bare hadde vært finske statsborgere i et par årtier.  

At ikke en gang de døde pasviksamer kan få hvile i fred, viser at Norge ikke er den kulturnasjon man gjerne vil være i offisielle festtaler, 200 år etter riksforsamlingen på Eidsvoll.

| 20.08.2014 |

Arctic Race og profilering

Porsanger kommune har fått kritikk fordi man har utnyttet effekten av oppmerksomheten rundt sykkelløpet Arctic Race. Rittet må betegnes som en publikumssuksess, og det hevdes at tv i 160 land sendte fra sykkeløpet. Sápmi og Vest-Finnmark må sies å ha fått solid reklame-drahjelp, særlig i reiselivssammenheng.

Karasjok og Kvalsund kommune gjorde en stor innsats for å få markert seg langs løypa. Ordførerne  i disse to samiske kommunene hadde kjent sin besøkelsestid, og var aktivt med på sportsfesten både under forberedelsen og mens løpet passerte. Porsanger var noe mer treg i avtrekket, men også her dukket ordføreren opp etter hvert. Dette ble tolket som manglende kommunalt engasjement, og flittig debattert på Facebook.

Vi skal nok ikke overvurdere betydningen av at en ordfører står langs veien og heier på syklister. men det har en symboleffekt at kommunen, via ordføreren, signaliserer at «dette er noe vi støtter og noe vi satser på». I dette perspektivet er signaleffekten ikke helt god for Porsangers del.

Snuhavn for cruisetrafikken er et viktig uttalt satsingsområde for Midt-Finnmark. Karasjok har åpenbart skjønt dette, og markerer seg for å lokket turistene dit de få timene som er til rådighet. For Porsangers del kan området Arctic Race passerte, Russenes, meget vel være noe av det best egnede kommunen har når det gjelder å dra nytte og inntekter fra snuhavna og reiselivet.

Men Porsanger kommune har etter vårt syn ikke vært flink nok til å se hvilket potensial for vekst dette området har. Her må kommunen snu fra å være passiv til å bli aktiv. Det bør ringe noen bjeller når nabokommunen og reiselivet derfra kommer med leid buss for å markere seg i Porsanger, samtidig som vertskommunen glimrer med sitt fravær.

| 19.08.2014 |

Franske krigsfly over Sápmi

I neste uke kommer det 11 franske krigsfly til Banak flyplass i Lakselv for å øve. Forut for dette er 60 kontainere med utstyr brakt fra Frankrike med båt til Hammerfest og med trailere til Lakselv. 

På det meste skal 190 franske soldater bo på den nærmest nedlagte Banak flystasjon. Og franskmennene planlegger flere nye øvelser fra Banak, gjerne på årlig basis. Vi synes ikke at disse planene lover bare godt.

Riktignok må man anta at 190 franske soldater vil ha et visst forbruk lokalt, og at det dermed vil dryppe litt på det lokale næringslivet. Men de 60 kontainerne med utstyr inneholder neppe bare bak­keutstyr for de 11 ­jagerflyene. Tidligere slike storinnrykk av utenlandske styrker har vist at de er svært så selvforsynte med både proviant og andre forbruksvarer. Derfor er det tvilsomt at det lokale næringslivet i Lakselv vil vokse seg særlig feite på øvelsen.

Porsanger kommune har i mange år nå uttrykt sterk motstand mot å være bare et bombemål for NATO-fly som kommer hit for å øve på å bombe i Hálkavárre. Så langt har norske militærmyndigheter til­synelatende ikke vist noen inte­resse for disse protestene. Lokalbe­folkningen i Lakselv må også ta belastningen med all støyen som jagerflyene produserer ved avgang og landing. Krigsfly har nemlig ikke den typen støydemping på jetmotorene som sivile passasjerfly har, og støyen fra krigsflyene til alle døgnets tider er en ren plage.

Berettiget eller ikke, får man lett en følelse av at det kanskje ikke er så nøye med oss her i Finnmark. Vi er så få, og om vi klager litt over å være bombemål og over støyplage, så er det en lite omkostning for de gode øvingsmulighetene for fly fra NATO-land som utvilsomt foreligger i skytefeltet i Hálkavárre. Men vi håper virkelig at vi tar feil.

| 16.08.2014 |

Kampen mot rusmidlene

Ságat trykket onsdag bilder fra internett som tilsynelatende viser svært unge mennesker, ja barn fra Porsanger, i ferd med å bruke narkotika. Vi vet ikke om det dreier seg om virkelig narkotikamisbruk, eller om det bare er fremstilt slik. Men det vi vet, er at ungdommer eksperimenterer med farlige rusmidler. Dessverre vokser det opp stadig nye ungdommer som tror at de kan leke med sterkt vanedannende stoffer. Når de så oppdager at de er avhengige, er det ofte for sent for dem.

Blåmandag er en veldedig organisasjon i Lakselv som hjelper folk å komme seg ut av sitt rusmisbruk. Blåmandag driver også med supplerende ettervern for rusmisbrukere. Men der har lite eller ingen kontakt med unge rusmisbrukere i Porsanger. – Det er et lukket miljø, sier styreleder Kjell Birkely Andersen som oppfordrer foreldre til å komme på banen.

Og selvsagt er Andersen inn på noe svært viktig. Foreldre har sterkt innflytelse på sine egne barns holdninger. Denne innflytelsen kan være med på å forhindre at barna påvirk­es av andre barn/unge som er kommet inn i dårlige miljøer. Nylig sa Torvald Stoltenberg at foreldre til rusmisbrukere aldri må gi opp. Og Stoltenberg vet hva han snakker om. Som kjent døde hans datter Nina nylig. Hun hadde tidligere vært en nedkjørt rusmisbruker.

Selvsagt er rusmidlenes makt enorm når man er blitt avhengig. Og avhengigheten sniker seg ofte umerkelig inn på en. Påvirkningskraften fra dem ungdom omgås er også sterk, og for foreldre og pårør­ende kan det være en utmattende kamp får å redde en ungdom fra et dødelig misbruk. Det er ikke tvil om at det kan virke håpløst. Man hva er alternativet?

Til syvende og sist handler dette mye om hva slags holdninger barn får med seg hjemmefra. Gode holdninger må innprentes tidlig hvis man er opptatt av å holde ungdom unna rusmisbruk. Det er dessverre ingen mangel på kyniske mennesker som ikke skyr noen midler for å få unge inn i misbruket, slik at de selv tjener mest mulig penger på dem. Alt dette gjør at det virker enda mer håpløst å motarbeide. Men igjen: Hva er alternativet?

| 15.08.2014 |

Det kommunale sjølstyret

– Miljøbyråkrater må fratas makt, og lokalpolitikerne må fullt ut få avgjøre hvor de vil ha utbygging i egen kommune. Slik forflytning av makt må skje når kommunene blir større, krever FrPs stortingsrepresentant Helge André Njåstad som er leder i Stortingets kommunal- og forvaltningskomité.

I et intervju med Aftensposten krever den tidligere FrP-ordføreren spesifikke endringer i fordelingen av oppgaver mellom landets lokalpolitikere og fylkesmenn.

– Det oppleves svært udemokratisk når lokalpolitikernes valgkampsaker og vedtak i et kommunestyre blir stanset av en tilfeldig byråkrat, sier Njåstad. Han karakteriserer dette som formynderkultur og «rødgrønn arv som vi i FrP mener er uholdbar».  

Njåstad har tillit til lokalpolitikere klarer å veie ulike hensyn mot hverandre for å få til en balansert utvikling. – Blir innbyggerne misfornøyd, kan de jo bytte ut politikerne, sier Njåstad og viser til at valg avholdes hvert fjerde år.

Njåstad understreker at lovligheten ved kommunens saksbehandling fortsatt skal kunne påklages til fylkesmannen, men ikke vedtak basert på politisk skjønn. For eksempel om det er nok matjord eller for få strender i en kommune.

Vi synes det er mye bra og mange gode poeng i forslaget fra kommunalkomiteens leder. Kritikken om at den statlige formynderkulturen er en rødgrønn arv, er imidlertid feil. Her må også tidligere borgerlige regjeringer og stortingsflertall ta sin del av ansvaret for at Norge i dag faktisk er et av verdens mest sentralstyrte land.

Vi stusser også på forutsetning­en om at kommunene må bli større og mer «robuste» før de kan få økt sjølstyre. Det henger overhode ikke på greip, etter vårt skjønn.

Det er lite som tyder på at vett­et til kommunepolitikerne øker proporsjonalt med størrelsen på kommunen. Vi er tvert overbevist om at også «små» landkommuner vil være like godt i stand til å ta vare på sin egen tarv som de store bykommunene. Ikke minst i Sápmi.

Vi synes heller ikke det er noen god idé å opprettholde fylkesmannen som klageinstans for kommunalpolitiske vedtak. Det er prinsipielt galt at embetsverket skal kunne overprøve og omgjør­e politiske vedtak. Her er det en langt bedre farbar vei å følge Høyes utmerkede forslag om en uavhengig forvaltningsdomstol som klageinstans. Dette vil helt klart styrke befolkningas rettssikkerhet.

Njåstad utspill har vakt en viss motbør, også fra den sittende regjeringas støttepartier. Det er nesten med vantro vi registrerer at  deler av det rikspolitiske miljøet i Norge faktisk synes å ha større tillit til statens embetsverk enn til egne partifeller rundt om i kommunene. Det er i bunn og grunn mistillit til egne velgere. Tillit bør være gjensidig. Men hvis rikspolitikerne virkelig mangler tillit til folket, kan man gjerne spørre om hvorfor folket skal ha tillit til rikspolitikerne.

Samtidig er det et illevarslende faktum at dagens sentralstyrte system utgjør en voksende trussel mot demokratiet i Norge. Stadig færre gidder å engasjere seg ved lokalvalg, og hjemmesitterne blir stadig flere. Dette av den enkle årsak at kommunestyrene faktisk mangler reell makt og midler i den politiske hverdag.

| 14.08.2014 |

Skolebesparelser i Porsanger

Porsanger kommune stolte ikke på en konsulentrapport fra Telemarksforskning om skolestruktur­en i kommunen. Telemarksforsk­ning slo i rapporten blant annet fast at kommunen kunne spare maksimalt 3,5 millioner kroner på å legge ned distriktsskolene.

Tidligere hadde politikerne kom­met fram til at kommunen kunne spare 8,76 millioner på dette, mens en privat rapport hadde slått fast at det var bare 2,6 millioner kroner å spare på nedlegg­elsen. Og nå har kommunen selv produsert en ny utredning som viser at de kan spare 7,9 millioner kroner på å legge ned distriktsskolene.

Vi skal ikke sette oss til doms over disse tallene. Men vi kan slå fast at politikere ofte får de konklusjonene de selv ønsker. Her verser­er det ikke mindre enn fire ulike anslag over hva kommunen eventuelt kan spare, og vi har ikke sett noen klare momenter som taler for at det ene tallet er mer troverdig enn det andre.

Så er det heller ikke ukjent at tall ofte brukes i politisk agitasjon for så mange slags synspunkter. Når dette skjer, roter man seg fort bort fra hovedsaken og ender i krangling om tall. Også det kan være en del av politikken.

Det å banke hverandre i ­hodet med tall er ikke noen ukjent aktivitet innenfor politikken, og vi må få lov til å bemerke at det sjelden bidrar til å øke politikernes troverdighet generelt.

Selvsagt er det legitimt å ville spare kommunale penger. Men folk, det vil si velgerne, er ikke dummere enn at de vet at politikerne pleier å «kjøpe» seg stemmer med fellesskapets midler. Regnskapets time kommer da senest ved neste valg.

I mellomtiden er det selvfølgelig viktig å vise at man tilsynelatende forvalter pengene på en god og riktig måte, gjerne ved bruk av det som ofte omtales som tallmagi. Man vil jo gjerne gjenvelges.

Og i skolesaken vet jo «alle» at det politiske flertallet i Porsanger (minus en mann så langt) leter etter argumenter for å legge ned di­striktsskolene. Det er ikke sikkert at politikerforakten blir mindre av at man bruker kommunale penger på stadig nye utredninger som i neste øyeblikk forkastes fordi man ikke liker konklusjonene.

| 13.08.2014 |

Helt utrolig!

Fredag fortalte Ságat om samboerparet Gunn-Eli Utsi og John Erik Nyberg som sliter med å bli norske igjen etter utenlandsoppholdet. 

Utsi og Nyberg er begge opprinnelig fra Porsanger, men de har bodd en stund i Viborg i Danmark. Overgangen fra å være norsk til å bli dansk gikk meget smertefritt. Det tyder på at reklamen om at «det er deilig å være norsk i Danmark» kan holde mål. 

Langt mer problematisk var det å komme tilbake til Norge og Porsanger. Samboerparet har fått erfare at det norske byråkratiet er mer tungrodd enn det danske. Særlig reagerer de over å måtte reise til skattekontoret i Hammerfest for å vise frem passet som bekrefter deres identitet. Dette slik at skatteetaten kan utstede bostedserklæringen som gjør paret «norske» igjen etter utenlandsoppholdet. 

Alle forstår at det er viktig at myndighetene har en pålitelig identitetskontroll. Men det er helt utrolig at den lokale lensmann­en, som utsteder pass, ikke anses kompetent som ID-kontrollør, ei heller for pass han sjøl har utstedt. Dette høres ut som en god molbohistorie, men er dessverre hentet fra virkeligheten. 

– Byråkrater er en egen rase. Innenfor regelverket er det nemlig ikke lov å tenke selv, sier John Erik Nyberg lettere ironsk til Ságat. Han understreker dog at feilen ikke ligger hos de ansatte ved de aktuelle kontorene, men hos de som lager regelverket. 

I Finnmark slår dette ekstra urimelig ut fordi skatteetaten har nedlagt de aller fleste lokale skattekontorer i dette langstrakte fylke. Eksempelvis må folk fra fiskeværet Gamvik på Nordkynhalvøya reise 770 kilometer frem og tilbake for å kontakte skattekontoret i Hammerfest, etter at det lokale skattekontoret i Mehamn ble nedlagt i fjor. Bare reisa tar 12 timer. 

Det er for dårlig å pålegge folk en slik ekstra byrde! Når skatteetaten ikke lenger er til stede lokalt, bør man kunne samarbeide med lokale instanser som kommunen og lensmannen slik at publikum i minst mulig grad blir skadelidende av statlig sentralisering. 

Finansminister Siv Jensen (FrP) er politisk ansvarlig for skatteetat­en. Hun bør snarest ta nødvendig­e grep, slik at molboordningene bringes til opphør. 

| 12.08.2014 |

FeFo i forskernes fokus

Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø ønsker seg en doktorgradsstipendiat som skal holde øye med styringen og rettighetsvernet i Finnmarkseiendommen (FeFo). Vi tror det er en svært god idé.

Vi har mange ganger etterlyst et overordnet organ for styret i Finnmarkseiendommen, en generalforsamling eller tilsvarende, men det ser ikke ut til at det er noen inte­resse for det. Dermed har styret i FeFo i praksis frie hender. Og verken Sametinget eller fylkestinget i Finnmark har vært overvettes interessert i å instruere de styremedlemmene de sjøl oppnevner. 

Det har de hatt muligheter til hele tida, men interessen for det var lenge på et lavmål. Det står i skarp kontrast til den tidligere høylydte kritikken mot Statskog, og de til dels hissige debattene i sin tid om hvor mange styremedlemmer Sametinget og fylkestinget skulle oppnevne. Når man endelig hadde funnet ut av det, så sluknet interessen. Slik tydeliggjorde politikerne at de ikke var i stand til å se lenger enn sin egen nesetipp.

At forskerne nå viser interesse for hvordan finnmarksloven forvaltes i praksis er svært viktig. Særlig når man vet at denne loven og opprettelsen av FeFo faktisk er det kompromisset vi sitter igjen etter den harde kampen om «retten til land og vann» i Finnmark. 

Det er svært viktig at dette forvaltes på en ansvarlig måte, til gode for alle innbyggerne i Finnmark. Ikke minst i de samiske bygdene hadde folk gode forventninger om at finnmarksloven skulle medføre økt demokrati, lokalt sjølstyre og et fremskritt i forhold til den statlige jordsalgsforvaltninga og Statskog. 

Dessverre har FeFo selv sørget for å komme på kant med altfor mange av innbyggerne i Finnmark med sin forvaltningspraksis, som stort sett synes å være begrunnet med at FeFo trenger penger til driften. Når man tenker på bakgrunnen for finnmarksloven og opprettelsen av FeFo, så holder det bare ikke. Man kan ikke ha en utmarksforvalter som er så til de grader ute av kurs.

Når forskerne nå melder sin interesse for å se på hva FeFo driver med, så er det all grunn til å ønske det velkommen. Når byråkratene og styret i FeFo vet at noen holder grundig og faglig øye med hva de egentlig driver på med, tror vi at hele FeFo-systemet vil skjerpe seg kraftig. 

Men aller helst mener vi altså at Finnmarkseiendommen bør få en egen generalforsamling, med representanter for alle kommunene i fylket. Og vi synes faktisk det haster. Mangelen på en ansvarlig generalforsamling er påtakelig og en hemsko for FeFos legitimitet.

| 09.08.2014 |

Umoralsk vernepolitikk

Den tyske okkupasjonsmaktas rasering av Finnmark og Nord-Troms for 70 år siden gjorde at det meste av bebyggelse ble flammenes rov. Den brente jord taktikk skulle bidra til å forsinke den russiske offensiven og frigjøringen. 

Noen bygg ble likevel spart. Blant annet i deler av Varanger-området. Ett av disse byggene er Menna-huset i Sandnes/Goađag i Sør-Varanger kommune. Helt siden oppførelsen i 1879 har dette huset vært i den sjøsamiske Menna-familiens eie. 

Dagens huseier Knut Persen er oldesønn av den opprinnelige eier og oppvokst i bygget. Det er blitt flytta ikke mindre enn to ganger, siste gang for ti år siden da kommunen skulle lage gang- og sykkelvei på den daværende tomta. 

Menna-huset er i likhet med andre samiske bygg eldre enn 100 år automatisk freda som kulturminne. Det betyr at eieren blir pålagt strenge restriksjoner i bruk, vedlikehold og rehabilitering av bygget.  Og ikke minst økonom­iske byrder. 

Alle er enige om at det er viktig å ta vare på gamle kulturminner. Spesielt i områder hvor krigen har medført at det finnes få bygg av eldre dato. Men all rimelighet tilsier at de økonomiske byrdene ved fredning og vern må tas av vernemakta og ikke de berørte privatpersoner. 

Knut Persen har overfor Ságat beskrevet prosessen med å ta vare på Menna-huset som et mareritt og en 15 års kamp. Slik skal det ikke være. Forvalterne av kulturminneloven har plikt til å få i stand et gjensidig samarbeid med eierne av verna objekter. Ingen skal måtte behøve å oppleve et mareritt, men  tvert om en konstruktiv dialog med vernemakta. Hele poenget er å være positiv og løsningsorientert. 

I så måte er det bra at Sametinget har bevilget 300.000 kr til restaurering av Menna-huset. Men i forhold til de reelle kostnadene med å ta vare på bygget, dekker dette bare en brøkdel av prislapp­en på totalt 1,8 millioner kr. 

Derfor er det uforståelig, ja nærmest skammelig, at både Finnmark fylkeskommune og Riksantikvaren har avslått å gi tilskudd til bevar­ingsprosjektet. Hvis fylkeskommunen og riksantikvaren hadde vært like imøtekommende som Sametinget, ville halvparten av restaureringskostnadene vært finansiert av det offentlige. Da ville eieren ha sittet igjen med regninga for den andre halvparten, noe som må sies å være et rimelig spleiselag. 

Vi synes det er for dårlig at det offentlige bare freder og verner, uten å være villig til å dekke merkostnadene ved dette. Det er umoralsk at det offentlige skal pålegge private å åpne egen lommebok for å betale for offentlige vedtak og bestemmelser. Den byrden må det offentlige sjøl ta. 

| 08.08.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail