logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Dugnad under lupen

Det lokale kraftlaget har reagert på idrettslagets dugnadsarbeid i sjøsamebygda Igeldas i Porsanger.

I løpet av de senere år er det nedlagt et etter forholdene enormt arbeid i bygda, alt med basis i frivillighet. Et skianlegg med tilhørende bygninger og romslig parkeringsplass får skryt fra både trimmere og profesjonelle brukere. Veien til anlegget og rundt bygda har fått tipp topp gatelys.

Bygdene i Porsanger overøses ikke med tilskudd og initiativ fra kommunesenteret. Det er derfor aldeles strålende at det finnes ildsjeler som bruker av sin fritid (og egne penger) for å få til noe. Et slikt initiativ skal belønnes, ikke straffes eller motarbeides.

Nå viser det seg altså at kraftlag­et har en rekke innsigelser mot det arbeidet som er utført. I Ságat lørdag kunne vi lese at kraftlaget mener idrettslaget har tatt seg til rette, og at man har bygd «ulovlig».

Kommunen henger seg på i form av å be om informasjon fra idrettslaget om hva som har foregått. Det varsles full gjennomgang av saken.

For vår del er vi noe overrasket over reaksjonene fra kraftlaget og kommunen. Idrettslaget STIL sine planer og det anlegget som er bygget, er grundig medieomtalt. Idrettslaget har (også) en aktiv mediestrategi, og har sett verdien av omtalen man får. Intet er hemmeligholdt, heller tvert imot. Og med det store antallet brukere anlegget skilter med, skulle det være rart om ikke folk fra både kraftlag og kommune kjenner arbeidet som er utført svært så godt. Vi er slett ikke helt sikre på at den fremsatte kritikken er saklig begrunnet.

Det offentlige, også eltilsynet, har en veiledningplikt, ikke bare en plikt til å passe på og kritisere. Nå må alle gode krefter gå sammen for å hjelpe idrettslaget STIL. De feil som eventuelt er der, kan sikkert rettes opp og godkjennes på en smidig måte.

Porsanger er med rette stolt av det idrettslaget STIL har fått utført på frivillig basis. Det vil være synd om pirk og formaliteter skulle sette hindringer i veien for et prosjekt som er gulle godt.

Vi forventer at både Repvåg kraftlag og Porsanger kommune opptrer med STIL!

| 03.03.2015 |

Vaksineringens viktighet

Finnmark ligger ikke så altfor godt an sammenlignet med andre fylker når det gjelder graden av vaksinasjon mot meslinger. Her er 91 prosent av befolkningen vaksinert mot meslinger, og bare Østfold ligger dårligere an med sine 89 prosent.

Myndighetenes mål er at 95 prosent skal være vaksinert, for å oppnå god nok beskyttelse for befolkningen som helhet. Det er altså grunn til å skjerpe seg i Finnmark når det gjelder å vaksinere barn mot barnesykdommer som meslinger.

Meslingvaksine ble innført i det norske vaksinasjonsprogrammet i 1969, og i 1983 gikk man over til kombinert vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder i samme sprøyte, såkalt MMR-vaksine. Dette har medført at meslinger ikke er noe stort problem i Norge.

Før vaksineringen ble systematisk, var det vanlig med store epidemier av meslinger her i landet hvert tredje år. Meslinger regnes for å være den alvorligste av de vanlige barnesykdommene, og sykdommen er fortsatt et stort problem i den tredje verden.

De som har hatt meslinger, vet at det er en nokså hard sykdom, og spesielt farlig er risikoen for forskjellige komplikasjoner av sykdommen, siden den blant annet reduserer kroppens immunforsvar på en særegen måte. Når man vet alt dette, må man forundres over at det finnes folk som er motstandere av å vaksine barn mot potensielt farlige sykdommer. Begrunnelsene for skepsis mot vaksiner synes stort sett å være mildt sagt løst fundert og ideologisk begrunnet, Den er delvis også basert på falsk forskning.

Enkelte synes å mene at det er en mening med barnesykdomm­ene, og at det er en fordel for barna å få dem. Derfor vil de ikke vaksinere sine barn. Et slikt synspunkt er opplagt forskrudd. Det disse glemmer er at de dermed også utsetter andre for unødvendig smitte. Vi håper at det ikke er slike ting som ligger bak når Finnmark ligger såpass dårlig an når det gjelder vaksineringen mot meslinger.

Men det må også sies at myndighetens panikkartede opptreden i samband med vaksineringen mot den såkalte svineinfluensaen i 2009-2010 nok ga vaksinemotstandere vann på mølla. Særlig fordi den vaksinen som ble kjøpt inn i store mengder og brukt i Norge viste seg å ha påført enkelte barn narkolepsi («sovesyke»).

Vaksinen ble tatt i bruk uten at man kjente bivirkningene og langtidsfølgene godt nok, og det viste seg også at det ikke var noe grunnlag for de norske myndig­het­enes sikkert velmente, men hodeløse vaksineringspanikk. Med dette i bakhodet, vet man også at myndighetene må ta sin del av ansvaret for den vaksine­skepsisen som måtte finnes i Norge.

| 28.02.2015 |

Fornuftig av Sametinget

Alt ligger nå til rette for den lenge etterlengta kraftlinja mellom Balsfjord og Skáidi i Kvalsund. Statnett fikk i 2012 konsesjon for å bygge denne kraftlinja, men vedtaket ble påklagd av en rekke instanser. Blant annet Sametinget, fylkesmannen i Troms, berørte reinbeitedistrikter, NRL, Natur og ungdom, Naturvernforbundet og 14 grunneiere i Balsfjord kommune.

Nå er Sametingets innsigelse løst, etter konsultasjoner mellom det samiske parlamentet og Olje- og energidepartementet. Same­tinget vil ikke motsette seg at kraftlinja bygges, men forutsetter at det ikke kommer andre større arealgrep som vindmølleparker, i de samme områdene.

Samtidig som Sametinget har fått aksept for at planlagte større inngrep i det aktuelle området må ses under ett, har det også vært viktig å dempe ulempene for samiske rettighetshavere. Det er viktig med en gjennomgående god dialog mellom utbygger og de samiske utmarksbrukerne, både i detaljplanlegginga, i anleggsfasen og i den senere driftsfasen. Og det er en selvfølge at alle ulemper og tap skal behørig erstattes.

Vi synes sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) har fått god uttell­ing i det konsultasjonsresultatet som er oppnådd med departementet. Sametinget har ivaretatt de samiske interessene på en forbilledlig måte. For reindrifta og andre samiske utmarksnæringer er det viktig at planlagte inngrep ses under ett, i stedet for en bit-for-bit-politikk som tradisjonelt heller har vært regelen enn unntaket.

Nord-Troms og Finnmark utgjør landets mest sentrale samiske bosetningsområder. Også Sápmi er helt avhengig av en stabil og god kraftforsyning. Uten tilstrekkelig tilgang på strøm, vil også det samiske samfunnet både rammes og lammes. Hvor sårbare nordområdet er, har vi nylig fått kraftige påminnelser om. Enhver kan tenke seg vilket ramaskrik det ville bli hvis Sametinget skulle bli syndebukken for en ustabil strømforsyn­ing med hyppige utkoblinger i Sáp­mi. En slik Svarte-Per ville det blitt vanskelig å leve med.

Hvis Sametinget hadde satt seg på bakbeina, ville man ha kommet i alvorlig konflikt med befolkninga i nordområdet generelt og den samiske lokalbefolkninga spesielt. Derfor er det bra at sametingsrådet under Keskitalos kyndige ledelse har brukt kløkt for å få den best mulige løsninga for de samiske interessene. Her er det utvist et ansvarlig og godt samisk lederskap.

Konsultasjonsresultatet skal godkjennes av Sametingets plenum i neste uke. Med den klare forbedring som Sametinget har oppnådd i forhold til samiske interesser, er dette nærmest en formalitet.

| 27.02.2015 |

Salg av rådhuset

Porsanger kommunestyre har vedtatt å selge rådhuset i Lakselv. Salget skal finansiere et aksjekjøp i Northcape Turnaroundport AS. Av den forventede salgssummen er det bestemt å bruke 10 millioner kroner til kjøpet.

Kommunen har tidligere kjøpt aksjer for 3,75 millioner i dette selskapet. I tillegg kommer aksjekjøp fra virksomheter kommunen har interesser i. Investeringene er gjort for å få realisert en cruisehavn i Hamnbukt, få kilometer fra kommunesenteret Lakselv.

Vi skal i denne omgang ikke si så mye om investeringen som gjøres i forbindelse med turistnæringen. Det finnes sikkert gode argumenter både for og mot. At lokalpolitikere viser et brennende engasjement for næringsutvikling er i utgangspunktet svært positivt. Likevel må man tenke nøye igjennom både konsekvenser av og alternativer til de vedtak som fattes.

Politikerne burde ha tatt seg tid til å lytte til rådmann Gunnar Lillebo, som var overrasket og stilte seg undrende til avgjørelsen kommunestyret tok, uten noen form for administrativ saksforberedelse. Vi må si oss enig med rådmannen. Ikke minst må man sette et stort spørsmålstegn ved den nærmest paniske behandlingen salget fikk i kommunestyret.

Det hele endte med et vedtak som sier fint lite om omstendig­het­ene rundt dette salget. Likevel har kommunestyret forpliktet seg til å kjøpe aksjer for 10 millioner i et selskap ingen eksterne investorer viste interesse for. Unntaket er investoren som skal selge seawalk­en til snuhavna.

I hvert fall de første årene kan snuhavna meget vel bli et prosjekt som fordrer ytterligere innbetaling av kapital fra eierne. Vi minner i så måte om at rådhuset ikke kan selges like mange ganger som man i hine hårde dager budsjetterte med salg av fiskebruket i Holmfjord.

Vi minner også om at rådhuset i sin tid ble bygd som et leasingobjekt, som kostet kommunen svært dyrt. Kommunen valgte derfor klokelig å kjøpe bygget fremfor å fortsette en kostbar og ugunstig leasingavtale. Det har kommunen tjent gode millionbeløp på i de siste årtier.

Kommunens politikk hva gjelder eiendom bør være langsiktig, og ikke utformes etter innfallsmetoden. Økonomiske konsekvenser må utredes på forhånd, slik at man ikke får slike utfall som for eksempel hybelbygget ga. Noe så grunnleggende som en takst bør i det minste ligge til grunn, samt et realistisk estimat om hva det vil koste å leie bygget tilbake.

Eiendomsforvaltning er meget godt egnet for langsiktig utformet politikk. Men likevel presterer Porsanger kommune å selge og kjøpe eiendommer etter innfallsmetoden. Det kan bli dyrt for skattebetalerne og for lokalsamfunnet.

| 26.02.2015 |

Forvaltningen av utmarka

En faggruppe som har vurdert forvaltningen av utmarka har konkludert med at forvaltningen er fragmentert og sektorisert med mange offentlige forvaltningsorganer. Utvalget har vurdert utmarksforvaltningen i forhold til lover og regler utenom finnmarksloven, som tar for seg FeFos rolle som utmarksforvalter i Finnmark.

Faggruppens er svært klar i sine forslag. De mener at kommunene må overta flest mulig utmarksoppgaver. Det mener gruppen vil bidra til en mer helhetlig, demokratisk og effektiv utmarksforvaltning. Faggruppen mener også at dette vil innebære en forenkling ved at kommunene i størst mulig utstrekning kan bli døren inn til andre deler av utmarksforvaltningen. Faggruppen sier at kommunene bør ha et førstelinjeansvar for alle saker i utmarksforvaltningen.

Det er ikke vanskelig å være enig med faggruppen når de påpeker at det etter hvert er blitt så mange lover og organer innenfor utmarksforvaltningen at systemet skaper unødvendig byråkrati og treghet i beslutningsprosessene. Det er heller ikke vanskelig å være enig med faggruppen i at kommunene bør ha hovedansvaret for forvaltningen av utmarka.

Utvalget peker på at i dag kan den offentlige forvaltningen i et sammenhengende utmarksområde bestå av flere kommuner, fylkes­kommuner og fylkesmenn i tillegg til ulike nemnder som rov­vilt­nemndene. Selv om dette kanskje gjelder mest utenfor Finnmark, er vi ikke i tvil om at det er kommunene som er best egnet til å forvalte sin egen utmark.

Riktignok må man regne med at ulike frilufts-, jeger- og fiskerinteresser vil klage over at man kan få et lappeteppe med ulik forvaltning fra kommune til kommune. Men slike innvendinger kan ikke betraktes som tungtveiende i forhold til de gevinstene man vil oppnå. Og faggruppen foreslår også at fylkesmennene skal ha som en av sine oppgaver i dette å sørge for den statlige samordningen av utmarksforvaltningen. I dette ligger en forutsetning om at staten vil legge rammene for den nye utmarksforvaltningen, hvor man må anta at de viktige hensynene vil bli vurdert grundig og veid opp mot hverandre.

| 25.02.2015 |

Arctic Winter Games

Arctic Winter Games er idrettsarrangement som Samisk Idrettsforbund i Norge bruker store ressurser på. Nå har trener Per Olaf Persen fra Tana via Ságat satt et kritisk søkelys på uttakskriteriene til dette arrangementet.

Ifølge Persen er de yngste deltakerne som er aktuelle for uttak ned mot 11 år gamle. Det samiske idrettsforbundet har vedtatt uttakskriterier som medfører betydelig reisevirksomhet. Persen hevder det kan samlet dreie seg om 6.000 kilimeter i bil totalt. Dette er mye for et barn. Reisevirksomheten kommer som følge av plikten til å være med på treningssamlinger og konkurranser både i Norge og utlandet. Man må være med på disse samlingene og konkurransene for å kvalifisere for deltakelse.

Én ting er at det langt fra er sikkert at de beste utøverne er de som er med på alt av samlinger og konkurranser. Unge idrettsfolk har mange interesser, deriblant også flere idretter, å ivareta. I tillegg kommer skolearbeid og et familie- og sosialt liv. Det må være mulig å foreta uttak uten å ha et regime som minner om senior-landslagsnivå.

En annen ting er selve satsingen på Arctic Winter Games. Det må være lov til å sette spørsmålstegn ved at om lag halvparten av Samisk Idrettsforbunds midler går til dette arrangementet. Er det virkelig ikke annet å bruke penger på enn å sende 24 utøvere pluss ledere over Atlanteren? Vi tror det må vurderes å helle satse mer penger her hjemme, for på den måten å bringe samisk idrett ut til flere.

Å få delta i internasjonale idrettskonkurranser før man er tenåring har også sine sider. I barne- og tidlige ungdomsår bør det være tilstrekkelig å få være med i lokale og regionale arrangment. Idrettsungdommen må gå stigen, som andre. Man kan virkelig lure på hva som kan motivere en 14-åring som allerede har fått reise verden rundt. Internasjonal deltakelse bør være en gulrot og en belønning man får etter å ha vært med noen år.

| 24.02.2015 |

Sametingenes makt

Norske og svenske forskere har utredet vilken makt det norske og det svenske Sametinget har. Ikke særlig overraskende er de kommet frem til at det norske Sametinget både har mer innflytelse og en mer uavhengig stilling enn det svenske Sametinget.

Bakgrunnen for at det er slik, oppgis blant annet å være at Norge har undertegnet ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, mens Sverige ikke har gjort det. Det svenske Sametinget er også mer underlagt staten, og bare samiske partier kan stille til valg der. I Norge kan som kjent alle stille valglister, også politiske partier. Sverige har heller ikke hatt noen Alta-sak, som er en av hoved­grunn­ene til at Sametinget i Norge ble opprettet.

Man trenger ikke å følge særlig nøye med for å se at det er store forskjeller fra Norge til Sverige, både når det gjelder forutsetning­ene for samepolitikken og hvordan sametingene fungerer. Det er ikke tvil om at det er mer «ordning och reda» i det norske Sametinget enn i det svenske. Noe av forklar­ing­en synes å være en sterkere konflikt mellom reindriftssamer og fastboende samer. Bare det må være med på å svekke det svenske Sametinget betydelig, og vi har ofte hørt om kaotiske tilstander i det svenske Sametinget.

Men det er på ingen måte sikkert at sametingene skal ha mest mulig makt, rett og slett fordi samene ikke er alene i sine områder. Om man liker dette eller ikke, så er dette med på å begrense hvor mye makt et samisk folkevalgt organ kan ha. I politikken er det som kjent «kjøttvekta» som teller, uansett hvor mange internasjonale konvensjoner det måtte finnes. Derfor må sametingene fortsatt hovedsakelig ha en rådgivende rolle overfor myndighetene når det gjelder politikken overfor samene og sameområdene.

Sametingene både i Sverige og Norge må altså være en vakthund for den samiske folkegruppen, som holder øye med at nasjonale myndigheter behandler sitt urfolk riktig. Ja, politikere ønsker makt, om de er samer eller ikke. Hvis de ikke får det, kan motivasjonen svikte. Men sametingenes makt vil trolig alltid være begrenset fordi samene er en minoritet i alle de statene hvor de finnes.

Vi har allerede sett flere eksempler på at sentrale myndigheter i Norge har satt foten ned overfor samiske krav. Det er ikke realistisk at tidligere tiders kolonisering kan reverseres i overskuelig fremtid. Derfor må samisk makt utøves «med list og lempe», og til beste for alle i Sápmi.

| 21.02.2015 |

En skammelig opptreden

Porsanger kommune har satt Svein Isaksen i Stabbursnes i et håpløst dilemma. I 2010 fikk Finnmarkseiendommen (FeFo) kommunal tillatelse til å fradele en boligtomt til Isaksen. I delingstillat­elsen heter det at tinglyst veirett må foreligge før fradeling foretas.

Likevel gjennomførte kommunen fradelingsforretningen og den nye parsellen ble bortfestet av FeFo til Isaksen. Kommunen ga deretter byggetillatelse for et boligbygg som sto ferdig 2013. I ettertid nekter kommunen å utstede ferdigattest for bolighuset, fordi veiretten ikke er tinglyst.

En henvendelse til fylkesmannen har ikke ført frem, og heller ikke bortfester FeFo har maktet å hjelpe sin kunde.

Denne saken er et stygt eksempel på hvordan vrangvillighet, like­gyldighet og inkompetanse i «skjønn» forening kan skape helt unødige problemer for den lille mann.

Boligen ligger ved Øvrenesvei­en, en privat vei som er åpen for allmen ferdsel. Veien gir adkomst til en rekke bebygde og ubebygde eiendommer i området. Veien eies av gården Øvrenes, og veieieren har gitt Svein Isaksen veirett mot å betale en forholdsmessig del av veivedlikeholdet.

Reelt er veiretten således avklart, men «problemet» er at veien ikke er en særskilt matrikkelenhet. Dermed må veirettserklæringen også medundertegnes av samtlige hjemmelshavere til veigrunnen for å bli tinglyst. Og hvis en kranglefant butter i mot, stopper det hele opp.

Plan- og bygningsloven forutsetter at boligtomter skal ha adkomst til bilvei. Loven gir kommunene tre nøkler for å løse slike saker: Enten skal veien være åpen for allmen ferdsel, eller ved tinglyst dokument, eller på annen måte som kommunen godtar som tilfredstillende. I tillegg har kommunen en reservenøkkel ved at det kan godtas en annen ordning dersom veiforbindelse ikke kan skaffes uten uforholdsmessig vanske eller utgift. Kommunen har også en hovednøkkel, nemlig muligheten til å dispensere fra lovkrav.

I dette tilfelle har teknisk etat kun brukt én av nøklene på kommunens velfylte nøkkelknippe. Når den ikke passet, har kommunen gått i vranglås. Man har fullstendig oversett både at veien rent faktisk er åpen for allmen ferdsel, samt at kommunen har full adgang til å godta den utinglyste erklæringa dersom tinglysing i dette spesielle tilfelle byr på uforholdsmessig vanske.

I stedet for å hjelpe, har kommunen falt for fristelsen til å drive direkte ap og gjøn med Isaksen. Forslaget om at han kunne bygge en ny vei parallelt med den eksisterende veien er en direkte molbo­aktig abligøye.

Folketallet raser nedover i Porsanger kommune. Det må derfor være en prioritert oppgave for kommunen å ta vare på de som vil bygge og bo her. Kommunen må være en problemløser og serviceinstitusjon for innbyggerne. Vi forutsetter at rådmannen og/eller politisk ledelse sørger for at Svein Isaksen snarest kan få sin ferdigattest. Ytterligere utsettelse vil slå kraftig tilbake på somlekoppene.

Fylkesmannen skal være en rettssikkerhetsventil for innbyggere som blir urimelig behandlet av hjemkommunen. I denne saken synes ventil­en å være pottetett. Det er ille når publikum får klokere svar ved å rope i skogen, fremfor å be fylkesmannen om hjelp.

FeFo skal være en profesjonell grunnforvalter, men har i denne saken opptrådt temmelig amatørmessig. Bortfester har et soleklart ansvar for å klarere veiadkomst til tomter som festes bort. Dette ansvaret kan ikke skyves over på fester­en. I stedet for å toe sine hender, burde FeFo tatt grep for å ordne opp i saken.

Vi registrert at FeFo ikke har noen pasus om veirett i sine standard festekontraktformularer. Det ville være naturlig å avklare veirett i hjemmelsdokumentet, fremfor å bruke særskilt erklæring om veirett. Dette ville gi en klar forenkling samt sparte gebyrkostnader for publikum. Her er altså også et betydelig forbedringspotensiale hos FeFo, både generelt og ikke minst i denne konkrete saken.

| 20.02.2015 |

Reform med samisk forbedringspotensial

Tirsdag ettermiddag ble den såkalte «nærpolitireformen» lansert av regjeringspartiene (H og FrP)og samarbeidspartner Venstre. Kristelig Folkeparti har på et tidlig stadium hoppet av forhandlingene i Stortinget, men det er fortsatt flertall i nasjonalforsamlingen for forslaget.

Tidligere var det tre nivåer i politietaten i Norge: Justisdepartementet, politimestrene og lensmennene. Reformene har gitt oss to nye nivåer, Politidirektoratet og regionlensmennene. Så sjøl om antall politidistrikter er kraftig redusert, betyr ikke dette nødvendigvis at politiorganisasjonen er blitt mere strømlinjeformet og mer driftseffektiv. All erfaring viser dessuten at de største problemene og utfordringene finnes nettopp i de største politidistriktene, mens de minste ofte er flinkest i klassen.

Hvorvidt den nye omorganiser­ingen av politiet vil styrke nærheten til politiet gjenstår å se. Forslaget gir en del retningslinjer, men er i hovedtrekk mest konkret hva gjelder antallet politidistrikter. Etter at Stortinget har avgjort saken, skal det kun være 12 politidistrikter i landet, mot dagens 27 og tidligere 54 (inntil 2002). I seg selv en kraftig sentralisering, men en effektiviser­ing av administrasjonen innen sektoren behøver ikke bety at politiets tilstedeværelse i kommunene svekkes. I utgangspunktet heller tvert om, fordi frigjorte ressurser kan og må brukes til nettopp et «nærpoliti». Intensjonene er gode, men samtidig er det en reell fare for at reformen vil medføre at distriktene tappes for politiressurser til fordel for storbyene.

Fra samisk synsvinkel kan «nærpolitirefomen» på visse forutsetninger og med visse justeringer være et godt utgangspunkt. Fra samisk side er det spesielt viktig å få oppretta et «samisk» politidistrikt etter mønster av Indre Finnmark tingrett, hvor alle fem kommuner i det samiske språkforvaltningsområdet samles i ett felles politidistrikt.

I så måte er det meget positivt at regjeringa og Venstre har valgt å beholde Østfinnmark politidistrikt. Distriktet har, under sin nåværende ledelse, vist kompetanse på samiske forhold og kan også slå i bordet med svært gode tall hva gjelder for eksempel oppklaringsprosent. Grensen mot Russland, og dermed Schengen-grensa, med samordning av grensekommisariatet, er også et viktig poeng for å legge administrasjonen av politidistriktet til Øst-Finnmark. Dette distriktet omfatter allerede tre av Finnmarks fem samiske kjernekommuner, Nesseby, Tana og Karas­jok.

I likhet med politimesteren i Øst-Finnmark ønsker vi oss ett politidistrikt i vårt nordligste fylke. Kommunene er i stor grad å regne som samiske, og vil nyte godt av den kompetansen som er opparbeidet i distriktet. I det minste bør Porsanger og Kautokeino innlemmes i distriktet i forbindelse med stortingsbehandlingen. Disse kommunene er innen det samiske språkforvaltningsområdet, og en slik mindre justering av reformen påvirker ikke helheten, men vil helt klart bedre rettssikkerheten og servicetilbudet til den samiske befolkninga.

Her må Sametinget og kommunene på banen med klare signaler inn mot Stortinget.

| 19.02.2015 |

Seksuelle minoriteter i Sápmi

Mange kan ha et svært positivt syn på inkludering av minoriteter, som for eksempel samer eller innvand­rere i samfunnet. Men så butter det likevel på ett punkt, nemlig når det kommer til det man i våre dager ofte omtaler som seksuelle minoriteter.

Fortsatt er det slik, også blant samene, at forståelsen for seksuelle «avvik» er nokså begrenset. I Sápmi er det nok enda mindre aksept for slikt enn i mer urbane strøk. For mange er dette noe perverst som de ikke forstår seg på, og slett ikke vil snakke om.

Derfor er det forfriskende at organisasjonen Queer Sámit ønsker å avholde Sápmi Pride Festival for første gang i Norge. Dette skal skje i Karasjok i slutten av mai. Queer Sámit organiserer lesbiske, homofile, bifile og transvestitter i hele Sápmi. Organisasjonen mener at festivalen er viktig for å få større toleranse og forståelse for mennesker disse seksuelle legningene.

– Folk er litt redde for oss, og på en festival kan de komme og treffe oss. Og det er bra, sier en av arrangørene, Leammuid Lemet Ánde. Han peker på at en festival som dette er viktig for alle de samiske lesbiske, homofile, bifile og trans­vestitter som har måttet forlate Sápmi og flytte til byen for å bli akseptert. Vi tror han er inne på noe viktig, men vi tror også at det er lang vei igjen til full aksept for seksuelle minoriteter, også i Sápmi.

Det er dessverre slik at dette er vanskelig for mange «normale», det vil si heterofile, å forholde seg til, i de fleste samfunn på jorden. Det er også et faktum man må ta med i regnestykket når man skal forsøke å skape mer forståelse for dette i samfunnet.

Man kan kalle det for fordommer eller diskriminering, men dette er nok noe det ikke nytter å presse folk til å akseptere snarest mulig. Her må man skynde seg langsomt. Likevel må man kunne si at aksepten for ulike seksuelle preferanser er betydelig bedre nå, også i Sápmi, enn den var bare for noen tiår siden. Og det er lite som tyder på at den vil bli mindre i fremtiden.

| 18.02.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail