logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Bank i bordet!

DNB skal fra 1. juli legge ned sin avdeling i Lakselv, bare få år etter at banken flyttet inn i et nybygg. Tidligere har DNB avvikla sin av­del­ing i Karas­jok. Dermed er det samiske kjerneområdet nå helt uten privatbanker, og Sparebank­en Nord-Norge blir helt eneråd­ende i hjertet av Sápmi. 

Med dette er det satt punktum for en 50-årig bankhistorie i Laks­elv. Opprinnelig var det Finmark­ens privatbank som opprettet filial i Lakselv. Senere ble denne banken overtatt av Den norske Creditbank (DnC), som igjen ble til Den norske Bank, og etterhvert til dagens DNB. 

Det er ille at 3,5 bankansatte nå mister sin jobb i Lakselv. Sjøl om banken lokker med både sluttpakker og jobbmuligheter i Alta og Hammerfest, rammer dette de berørte hardt, som tross alt er etablert i Lakselv med sin familie. Vår omtanke går derfor til disse som virkelig har stått på for å gi en best mulig service til bankens kunder. De har fått en dårlig takk for sin gode innsats fra sin arbeidsgiver. 

Enda verre er det at også lokalsamfunnet rammes ved banknedleggelsen. DNB Lakselv har vært en viktig aktør, støttespiller og utvikler i det lokale samfunnslivet. Avgjørelsen om nedlegging er et direkte svik mot Lakselv-samfunn­et, som gjennom årtier har tatt så vel imot DNB og dets forgjengere. 

I fjor gikk DNB-konsernet med et overskudd på svimlende 20.617 millioner kroner i 2014, en økning på 3.105 millioner fra 2013. Det er så mye penger at et normalt menneske ikke riktig kan forstå hvor mye det utgjør. 

– Det sterke resultatet gjør at vi kan fortsette å bygge opp egenkapital og gjøre banken enda mer solid. Resultatet viser også at norske bedrifter og privatpersoner fortsatt har en sunn økonomi og en positiv utvikling. Det er godt nytt for både kundene, eierne, oss ansatte og ikke minst for samfunn­et rundt oss, sa konsernsjef Rune Bjerke da resultatet ble presentert.

Avviklinga av DNB Lakselv viser tydelig at konsernsjef Bjerke ikke på noen måte hadde kunder, ansatte og samfunnet i Sápmi i sine tanker. Konsernsjefens pengegalopp illustreres forøvrig ved at han årlig henter ut en fyrstelig apanasje tilsvarende over 20 årslønning­er for et vanlig menneske. 

Staten eier gjennom Næringsdepartementet og Folketrygdfondet vel 40 % av aksjene i DNB. Mange trodde at det sterke statlige medeierskapet skulle være en garanti for å sikre de samfunnsmessige sider ved å ha et pulserende banktilbud i hele Norge, herunder også i det samiske kjerneområdet. 

Flere av DNBs bedriftskunder i Porsanger har allerede opplevd at servicen er blitt merkbart dårlig­ere det siste året. Det er all grunn til å frykte at det samme nå vil skje med privatkundene, når DNB nå flagger helt ut av det samiske kjerneområdet. Mange føler behov for å banke i bordet til en bank som svikter så fundamentat.

| 28.03.2015 |

Konkret og godt om kvoter

Arbeiderpartiets sametingsgrupp­e har i det senere jobbet meget godt med fiskerisaker. I onsdagens Ságat kunne gruppeleder Vibeke Larsen fortelle at gruppas representanter sto hardt på under Finnmark APs konferanse sist helg. Kyst- og fjordfiskernes rettighet­er sto i gruppas fokus, og partiets samepolitiske fløy fikk gjennomslag.

Same-APs Ronny Wilhelmsen fra Alta fremmet forslaget om å kutte i den såkalte trålstigen, og overføre torskekvoter derfra og til kystflåten. Bare i Finnmark vil forslaget innebære en betydelig ressurstilgang om det blir vedtatt, til glede for mange lokalsamfunn i Mearra-Sápmi.

Å få Finnmark Arbeiderparti med på dette er en stor seier for det samiske Arbeiderpartiet. Fylkespartiet har hatt tradisjon for å i for stor grad lene seg på rådende synspunkter i Norges fiskarlag. En slik vei har ikke alltid vært til det beste for sjøsamene, og ei heller for Finnmark og nordområdet forøvrig.

Nå har partiet åpenbart innsett at det å sikre ressursene lokalt er en meget god valgkampsak. Kyst­aksjonens fremgang og folkelige støtte har ganske så sikkert påvirket APs politiske apparat i Finnmark. Partiets fiskeripolitiske mørkemenn synes parkert.

Det er selvfølgelig viktig å snakke om og holde fast ved historiske og juridiske rettigheter, og samtidig arbeide for lovgivning som sikrer rettighetene til fisken.

Men i et slikt langsiktig arbeid må man ikke glemme at rekrutter­ing til fiskaryrket foregår akkurat nå. Fiskere, og arbeidere på land­anlegg, er avhengig av tilgang til råstoff nå. Derfor er det viktig og riktig av Finnmark AP å fremme konkrete forslag som fordeler rikdommene til de som er i næringa akkurat nå.

Man kan ikke bare klage over nedlegging, sentralisering og fraflytting. Et ansvarlig parti må også ha en politikk for utvikling og verdiskaping lokalt. Fiskeripolitisk må AP nå sies å være på riktig vei, etter det politiske sjølmålet ved å vrake hovedbudskapet i Kyst­fiske­utvalgets grundige innstilling.

| 27.03.2015 |

Den farlige nytelsen

Regjeringen foreslår å innføre nøytral tobakkemballasje her i landet. Det vil i praksis si at emballasjen blir standardisert. Alle tobakkspakninger skal ha mørkegrønn farge, og skriften på pakkene skal standardiseres. Det skal ikke trykkes logo eller designelementer på pakkene. Pakningsformen på snus, sigaretter og rulletobakk skal også standardiseres. 

Forslaget er et element i kampen mot tobakk, og man er særlig opptatt av at barn og unge ikke skal begynne med tobakk. Det er så langt bare Australia, England og Irland som har vedtatt dette.

Røyking fører ikke bare til kreft, men kan også gi hjerte- og karsyk­dommer som hjerteinfarkt og hjerneslag. Nyere forskning viser at to av tre dødsfall blant røykere skyldes røykerelaterte sykdommer. Dette er et svært høyt tall, og viser tydelig at røyking er farlig - farlig­ere enn man trodde for bare ti år siden. De som i dag velger å røyke, skal vite at de har gjort et farlig valg som det er viktig å holde de yngre unna.

Bak tobakken står en kynisk industri som ikke nøler med å tilsette stoffer i tobakksproduktene som skaper større avhengighet, slik at det blir vanskelig å slutte å bruke produktene deres. Den samme industrien vet også at særlig unge mennesker folk blir påvirket av utseendet på tobakksemballasjen. Derfor kommer de til å protestere vilt mot regjeringens forslag, som vi mener er et svært godt forslag.

Når man diskuterer røyketobakk, så er det viktig å huske på at dette er et produkt som ikke tjener noen nyttig hensikt i samfunnet. Det er et rent nytelesesmiddel. Likevel tror vi ikke at et forbud ville være veien å gå. Det ville bare øke smuglingen og derfor skape basis for mer kriminalitet. Det er mye bedre å sørge for at de som velger å bruke tobakk, vet vilken enorm risiko de tar. Og ikke minst er det viktig å forhindre at unge mennesker begynner med tobakk.

| 26.03.2015 |

Rásjokhytta i Nesseby

Rásjokhytta har vært en gjengang­er i det kommunale systemet i Nesseby gjennom flere år. Den vesle hytta ble oppført i 1968 på umatrikulert grunn under nåvær­ende gnr 11/1. Fra gammelt av har lokalbefolkninga hatt rett til oppsett av enkle bygg i utmarka.

På byggetidspunktet var det ingen kommunal regulering av byggetiltak i utmarka. Bygget var således ikke avhengig av kommunal byggetillatelse for å være lovlig oppført.

Hytta eies av familien Nilssen i Varangerbotn. Det var tidligere en privatrettslig tvist mellom hytteeierne og Finnmark jordsalgskontor som forvalter av den umatrikulerte grunnen. Denne tvisten er forlengst løst, da Finnmarkseiendommen (FeFo) og hytteeierne ble enige om å opprette en ordinær festekontrakt på hyttetomta.

FeFo har som hjemmelshaver søkt kommunen om delingstillat­else og rekvirert matrikkelenhet for hyttetomta. Normalt er det helt kurant å fradele tomt til eksisterende bygg til uendra bruk.

Kommunens første arealplan kom flere årtier etter at hytta var oppført. Det følger av grunnlovens § 97 at ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft. Kommuneplanens arealdel får således ikke virkning for eksisterende bygg, men kun for eventuelle nye fremtidige søknadspliktige byggetiltak.

Likevel besluttet Nesseby kommune å behandle saken som en dispensasjon fra kommuneplanen, altså som et nytt tiltak. Planut­valget (formannskapet) vedtok i september 2013 med tre mot to stemmer å avslå dispensasjon med henvisning til kommuneplanen. Vedtaket ble senere stadfestet av fylkesmannen i Finnmark.

Hytteeierne klagde så saken inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmann­en), som ga klagerne medhold. Sivil­ombudsmannen stadfestet at saken skulle vært behandlet som en søknad om opprettelse av punktfeste, og ikke som en dispensasjon.

Etter dette besluttet fylkesmannen å oppheve både sitt eget og kommunens avslag som ugyldig på grunn av feil rettsanvendelse. Saka ble sendt tilbake til kommunen, og ble behandlet på nytt av formannskapet sist torsdag.

Rådmannen innstilte på å innvilge punktfeste i tråd med sivilom­buds­mannens uttalelse. Men flertallet strittet imot. AP og FrP forlangte et felles gruppemøte, som munnet ut i et forslag om at søknaden må behandles som en dispensasjonssak. I debatt­en sa FrPs Jarle W. Andreassen rett ut at sivilombudsmannen ikke kan overprøve formannskapet.

Den foreløpige enden på visa er at AP-FrP-forslaget ble vedtatt med tre mot to stemmer for rådmannens innstilling. Dermed står AP-FrP-flertallet på sitt og nærmest peker nese av sivilombudsmannen. Dette er altså et angrep fra en politisk maktelite, ikke bare mot familien Nilssen, men mot norsk lov og ombudsmannsordninga som en fundamental rettssikkerhetsventil i samfunnet.

Det er leit å se at det politiske flertallet i Nesseby har latt det gå prestisje i saken. Det er åpenbart at AP- og FrP-representantene ikke klarer å vurdere denne saka objektivt og nøytralt, men lar seg styre av subjektive forhold. Mange vil nok synes at det er spesielt skuffende at AP-ordfører Store vil gjøre seg sjøl så liten. Enhver ordfører burde kjenne et ansvar for å hjelpe og ikke plage kommunens innbyggere, sjøl om de ikke tilhører ordførerens egen vennekrets og velgerskare. Og uansett må alle følge loven, også politikerne.

Hytteeierne har bedt om at fyl­kes­mannen atter en gang må om­gjøre formannskapets flertallsvedtak. Vi forventer at fylkesmannen vil gjøre sin jobb, og at det nå omsider kan settes en sluttstrek for denne uverdige saken. Så kan makteliten i Nesseby sitte igjen med skammen.

| 25.03.2015 |

Kommune over grensen

Beaska Niillas, leder i Norske Samers Riksforbund (NSR), har lansert et ønske om å danne felles kommune over riksgrensen. Han ser for seg en storkommune bestående av Nesseby, Tana, Karas­jok og Kautokeino fra norsk side, og Utsjok og Inari kommuner fra finsk side av Sápmi. Om lag 16.000 innbyggere vil ifølge NSR-lederen bli innbyggere i en slik på mange måter grenseoverskridende kommune.

Utspillet fra NSR kommer ikke lenge etter at sametingspresidenten fra samme parti fremmet tank­er om en samisk storkommune på norsk side.

Begge utspillene har som bakteppe et ønske om å fremme det samiske aspektet i fremtidig forvaltning. Slik vi ser det er det fornuftig å innta en konstruktiv rolle i kommunedebatten. Hittil har man fra samisk hold fremholdt far­ene ved at samiske områder innlemmes i storkommuner der det samiske blir borte. Frykten for uthuling av det samiske språkforvaltningsområdet har også vært sterkt fremme, og dét med god grunn.

Men om det samiske skal få den plassen vi fortjener i den nye forvaltningsfremtida, så må samene være proaktive og gjerne styre debatten i forkant av de vedtakene som kan komme. I så måte er det fornuftig av NSR å gå høyt på ban­en med ideer som setter tankene i sving.

Det finnes selvfølgelig tungtveiende motforestillinger mot å slå sammen kommuner over landegrensene. Men de fleste av disse har med ordinær forvaltning innen eget land å gjøre. Samiske spørsmål er ofte grenseoverskridende, og må derfor vike for snevre nasjonale inte­resser. Likevel tror vi at en kommunesammenslåing på tvers av riksgrenser neppe vil være særlig realistisk i dag.

Samtidig må vi spørre oss om samisk kultur, språk og samfunnsliv kan bli bedre ivaretatt sammen med Finland. Vil forvaltningen av Tanaelva forbedres? Hva med helse og eldreomsorg? I det hele tatt: Det er viktigere å stille de rette spørsmålene i denne delen av prosessen, enn å gå i skyttergraven. Alle bør være enige i at interkommunalt samarbeid over riksgrensa er av det gode.

| 24.03.2015 |

Hvordan skal samisk skrives?

Høgskolelektor John Henrik Eira mener at det er svært uheldig at man bruker sju forskjellige ortografier (rettskrivninger) på de ulike samiske språk. Han mener dette er mye av forklaringen på at såpass få leser samisk. Dette fordi dette virker splittende og fremmedgjørende mellom dialektene og folk. 

Eira mener at man burde klart seg med å bruke det latinske alfabetet, det vil si det samme som brukes på norsk. Som kjent brukes et annet alfabet i nordsamisk, som Eira omtaler som «det tsjekkiske».

Professor Ole Henrik Magga, som var selve drivkraften bak den ortografien som ble valgt for nordsamisk, mener at dette har fungert godt. Men han sier også at idealet ville vært å samle alle de samiske språkene hva bokstavbruken angår. Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) sier på sin side at en ny samisk ortografi ikke står høyt på agendaen. Hun mener det valget som er gjort, er vanskelig å reversere.

De fleste vil nok i utgangspunkt­et tenke at en såkalt ortofon (lydrett) skriftnorm ville være det enkleste. Da ville hver bokstav representere en lyd i språket. Og det finnes språk hvor dette brukes. Men vi trenger ikke å gå lenger enn til verdens­språk­et eng­elsk, hvor skriftspråket langt fra er lydrett, uten at det ser ut til å lage noen uttalte problemer. Det samme gjelder i norsk. På grunn av alle dialektene i norsk vil det være umulig å lage en norsk rettskrivning som er lydrett.

Bakgrunnen for at man i sin tid valgte dagens skriftnorm for nordsamisk må trolig ha vært at man mente det latinske alfabetet, som blant annet brukes i Skandinavia, sto for langt fra lydene i det samiske språket. Man ønsket nok ha det mer lydrett. Det latinske alfabetet har ikke egne bokstaver for lyder som š, ž, č, og đ. Men her har man altså gjort forskjellige valg for de ulike samiske dialektene. Sørsamisk og lulesamisk bruker for eksempel det latinske alfabetet uten spesialtegn.

Vi skal ikke mene noe om hvor godt det fungerer med de ulike alfabetene. Ei heller skal vi ha sterke meninger om dagens situasjon gir splittelse og fremmedgjøring. Men vi tror i likhet med sametingspresident Aili Keskitalo at det vil være vanskelig å begynne å endre på rettskrivningene for samisk nå. Til det er de for godt innarbeidet, og det vil koste altfor mye tid og penger å gjøre vesentlige endringer. Og så er det slett ikke sikkert at man vil oppnå det man hadde tenkt seg.

Vi husker alle hvor ressurskrev­ende det var å innføre en ny offisiell nordsamisk rettskrivning i 1979, bare vel 30 år etter den forrige (Bergsland-Ruong). I etterpåklokskapens lys kan man nok gi John Henrik Eira rett i at det burde vært en bedre samkjøring mellom de ulike rettskrivningsnormene. Samtidig mener vi at man også burde ha lagt større vinn på å gjøre alle rettskrivningene mest mulig enkle å bruke for folk flest, og kanskje heller dempet noe ned på språkvitenskapelige finurligheter.

| 21.03.2015 |

Hålogaland lagmannsteater?

Hålogaland lagmannsrett behandler for tida en anke fra politimesteren i Vestfinnmark i en straffesak mot to reindriftssamer fra Njeaiddán siida i reinbeitedistrikt 16. Tvistetema er motorferdsel i Stabbursdalen nasjonalpark i Porsanger kommune. Hovedforhandling ble holdt i Alta på onsdag.

Saken er av prinsipiell betydning for reindriftas rett til ferdsel i eget reinbeitedistrikt. Denne ferdselsretten er fastslått i reindriftsloven, motorferdselsloven og nasjonalparkforskriften. Indre Finnmark tingrett konkluderte med at de to reineierne var ute i lovlig ærend, og frifant dem. Politimesteren godtok ikke dette, og anket frifinn­elsen. Mange imøteser lagmannsrettens vurdering med interesse. Er reindriftssamene lovlige næringsdrivende eller miljøkriminelle?

Saken har imidlertid et bakteppe som det er grunn til å belyse nærmere. Fire personer ble i mai 2013 anmeldt av reinpolitiet for påstått ulovlig motorferdsel ved Ceakko­jávre i Stabbursdalen. Foruten de to reineierne som nå møtte i lagmannsretten, var det to innleide reingjetere, begge fastboende samer fra Lakselv. Av en eller annen merkelig grunn ble ikke denne saken forenet til felles behandling for de fire impliserte, men stykket opp.

I mars 2014 dømte Indre Finnmark tingrett innleid reingjeter Tor Reidar Boland til bot. Boland påanket dommen, men lagmannsretten nektet å fremme anken. Tingrett­ens domfellelse av Boland ble således rettskraftig.

Deretter ble de to reindriftssamene i november 2014 frifunnet i Indre Finnmark tingrett for det samme forhold. Politimesteren påanket frifinnelsen, og lagmanns­rett­en besluttet å fremme anken.

Allerede her har lagmannsrett­en opptrådt svært kritikkverdig. I strafferetten er det et bærende prinsipp at det er bedre at 10 skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt. Dette tilsier at det alltid må være en lavere terskel for å slippe igjennom en anke på en domfell­else enn en anke på en frifinnels­e. At Hålogaland lagmannsrett tilsynelatende praktiserer et omvendt prinsipp er både rettsstridig og meget pinlig og ødeleggende for det samiske folks tillit til denne norske ankedom­stol­en.

Til alt overmål berammet lagmannsretten opprinnelig ankesak­en til behandling på samefolkets dag, den 6. februar i år. Etter en velbegrunnet klage fra advokat Trond P. Biti ble dette endret. Det tjener førstelagmann Arild O. Eide­sen til full ære at han personlig grep inn og i et innlegg i Ságat sterkt beklaget det inntrufne, med lovnad om at samene for fremtida skal slippe innkalling til møte i lagmannsretten på vår store festdag.

Den foreløpige toppen av kransekaka er likevel det som skjedde ved åpninga av onsdagens rettsmøte. Da viste det seg at retten var satt med lagdommer Kari Mjølhus som leder. Dette på tross av at hun tidligere har vært med på å fatte såvel beslutningen om å nekte Bolands anke fremmet som innvilgelsen av politimesterens anke.

Lagdommeren burde ha skjønt at hun her er dobbelt inhabil. Når hun var med på å nekte anken fra den domfelte reingjeter Boland, er hun automatisk inhabil til i neste runde å innvilge behandling av politiets anke mot de frifunne reineierne. Og hun er slett ikke habil til å avgjøre realiteten i saken.

Etter dette fremstår lagmannsrettens beslutning om å fremme politiets anke mot Njeaid­dán-samene som tvilsom og trolig ugyldig, fordi Kari Mjølhus åpenbart var ugild i saken. Sjøl om også to andre lagdommere deltok i denne avgjørelsen, kan det ikke utelukkes at de er blitt påvirket av den inhabile dommeren med de konsekvenser dette medfører.

Generelt kan det ikke være slik at en dommer som har deltatt i en for­utgående rettsbeslutning om å fremme en anke, og­så kan være med på å avgjøre sak­ens realiteter. Ingen dommere bør kunne delta i behandlingen av samme sak på mer enn ett trinn. Dette fordi det da åpenbart vil foreligge skjellig grunn til mistanke om at dommer­en kan ha forutinntatte holdninger som kan true rettssikkerheten.

Takket være en umiddelbar reaksjon fra advokat Biti fratrådte lagdommer Mjølhus på ­onsdag, dog etter en lengere tenkepause. Noe annet ville ha vært en fullstendig farse og skandale. Men det hele har likevel påført lag­manns­rett­en som institusjon en kraftig ripe i lakk­en.

Publikum bør kunne forvente at en lagmannsrett i alle deler opptrer pinlig korrekt. Innledning­en til denne anke­sak­en minner mer om Oluf Raillkattlis Hålo­galand lag­mannsteater enn en seriøs og respektabel lagmannsrett. Så gjenstår det å se om fortsettelsen endrer dette inntrykket.

| 20.03.2015 |

Superkommune?

Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) har lansert en såkalt samisk superkommune. Under NHOs konferanse i Alta nylig tok hun til orde for at også en slik løsning må vurderes om kommunekartet i Norge skal endres.

Den samiske superkommunen hun sikter til kan bestå av dagens Nesseby, Tana, Karasjok, Porsanger og Kautokeino kommuner.  Innbyggertallet i en slik tenkt kommune vil samlet være noe over 13.000, altså ikke så langt fra det som ofte betegnes som en «robust» kommune. Arealet er imidlertid så stort at svært mange innbyggere vil få svært lang reisevei til kommunesenteret. Hvor nå dette måtte være tenkt plassert.

Tanaordfører Frank Ingilæ (AP) har via Ságat reagert sterkt på forslaget. Han synes kartet ligner mer på en nasjon enn en kommune.

Den såkalte kommunereformen vil forhåpentlig innebære forbed­ringer for innbyggerne. Ellers er ikke ordet «reform» korrekt å benytte. Om en tenkt samisk superkommune vil oppfattes som en forbedring sett i forhold til dagens kommuneinndeling stiller vi oss sterkt tvilende til. Det må i hvert fall føres god dokumentasjon på forhånd før man kaster seg inn i omorganseringer som helt klart har negative konsekvenser, særlig distriktspolitisk.

Men om det skulle bli slik at Stortinget lander på en sterkt sentraliserende kommunestruktur, så kan en samisk kommune som foreslått absolutt være en klok tanke. Kommunene det gjelder har alle definert seg som samiske, og tilhører samisk språkforvaltningsområde. En felles kommune vil gi mulighet for utstrakt selvbestemmelse, i tråd med internasjonale konvensjoner og samenes egne ønsker. For Finnmarks del vil det også være en styrke å hule ut inndelingen mellom øst og vest, som gjør at midtfylket og indre del ofte kommer dårlig ut. En samisk superkommune er ikke bare super, men kan likevel være bedre enn alternativene.

Samtidig registrerer vi at stat­en er i ferd med å trekke stadig mer av sin virksomhet ut av nordområdet. Siste etater som har fått evakuer­ingsvarsel er Vestfinnmark politidistrikt samt Fiskeridirektorat­ets regionkontor og lokalkontorer i Finnmark. Det er heller ikke gitt at Finnmark fylkesmannsembete vil bestå inn i fremtida.

Med et slikt bakteppe bør man kanskje børste støv av den gamle kongstanken om et samefylke, som sametingspresidentens onkel Alf Isak Keskitalo lanserte for 40 år siden. Den gang var tida ikke moden for en slik idé, i dag er det statens stadig mer effektive sentraliser­ings­politikk som aktualiserer problemstillinga. Et samefylke kan organiseres som en urfolksregion hvor myndighet og oppgaver overføres fra dagens statlige og fylkeskommunale organer, samtidig som de lokale enhet­ene består.

| 19.03.2015 |

Forsvaret av Finnmark

– Forsvaret skal i fremtiden øve enda mer enn det vi gjør per i dag for å være forberedt på allslags vær og terreng. Det er veldig viktig for forsvaret å kunne øve over hele landet, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide til Ságat i forbindelse med sitt besøk ved øvelsen Joint Viking 2015. Dette er den største militærøvelsen i Finnmark siden 1967, da den kalde krigen var på sitt kaldeste.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, trodde mange at spenning­en i Europa ville avta sterkt. Blant dem som trodde det, var norske myndigheter, som iverksatte en kraftig nedbygging av Forsvaret. Som følge av avspenningen fokuserte det norske Forsvaret stadig mer på utenlandsoppdrag, mens forsvaret av landet helt tydelig ble prioritert langt ned. Norge hadde rett og slett ingen fiende, mente man.

Nå har bildet endret seg kraftig etter konflikten i Ukraina, hvor Russland gikk inn og annekterte Krim-halvøya, og senere involverte seg sterkt i konflikten som oppsto i Øst-Ukraina. Det fikk omverdenen til å oppdage at Russland om nødvendig ikke vil nøle med å bruke militær makt for å oppnå enkelte av sine politiske mål.

Krimhalvøya var inntil 1954 en del av Russland, men ble da overført til Ukraina, som igjen ble en selvstendig stat da Sovjet­unionen sprakk i 1991. Etter en lokal folkeavstemning ble Krim i 2014 innlemmet i Russland, men dette er ikke anerkjent av det internasjonale samfunn­et.  

Videre må det legges til at ikke bare Krim, men hele Ukraina var en del av den sterkt russiskdominerte Sovjetunionen, med åpne grenser mot resten av unionen. Mange innbyggere i dagens Ukraina er derfor etnisk russiske, og er ikke uten videre med på bygging­en av den nye ukrainske staten. Dette er en viktig forskjell når man skal vurdere om Russland og den noe uberegnelige presidenten Vladimir Putin kan finne på å foreta seg noe drastisk overfor andre naboland.

Likevel tror vi det er viktig at Norge bygger opp forsvaret i den delen av landet som har felles grense mot Russland. Etter Sovjetunionens fall var politikken å legge ned omtrent hele forsvaret av Finnmark. Tida har vist at verden er litt for usikker til en slik manøv­er. Derfor er det viktig at norske myndigheter markerer at også Finnmark er en del av landet som man er villige til å forsvare.

Frem til Sovjetunionens fall var den norske politikken at Finnmark ikke skulle forsvares, men bare vært et område hvor man skulle prøve å bremse opp en sovjetisk invasjon. Man mente at det var fys­isk umulig å forsvare nordområdet. I dag er situasjonen en helt annen. For det første vil et mulig høyteknologisk angrep på Finnmark bli utkjempet på en helt annen måte enn for 25 år siden. For det andre er det store ressurser i havområdene utenfor Finnmark, som ikke var påvist for 25 år siden.

Forutsetningene for å styrke det militære forsvaret av Finnmark er derfor helt annerledes enn de var på slutten av den kalde krigen. At det norske Forsvaret nå viser sin tilstedeværelse i landets nordligste fylke er således positivt. Men Norge trenger et defensivt forsvar og ikke en aggressiv krigsmaskin som provoserer våre naboer.

Vi må også huske at Norge og Russland aldri har vært i krig. Tvert om var det Russland som befridde Øst-Finnmark fra den tyske okku­pasjonsmakta i 1944. Hvis Sovjet hadde ønsker å ta Finnmark, ville den røde armé verken ha stoppet ved Tanaelva eller trukket seg tilbake i 1945. Like viktig som å ha et troverdig forsvar, er det å bygge gode fredelige relasjoner og et vennlig naboskap mellom Norge og Russland. Vi må aldri la haukene få styre nordområdepolitikken.

Dessverre ser vi stadig vekk tendenser til at Norge opptrer både uvennlig og urimelig overfor Russland. Som da det offisielle Norge avslo å gi bistand til å hente opp et russisk fly fra havbunnen utenfor Tanafjordens munning, som tyskerne skjøt ned under krigen. At Norge ikke vil være med på å hedre våre russiske kamerater som ga sitt liv for oss, er både skammelig og uverdig. Dessverre frykter vi for at en slik uhøflig naboholdning, foruten å sette Norge i internasjonalt vanry, kun er egnet til å øke spenninga i nord.

| 18.03.2015 |

Vindkraft på Fálesrášša

Det har vakt både glede og forbitrelse at Olje- og energidepartementet har avslått å gi konsesjon til Fálesrášša vindkraftverk i Kvalsund kommune. Dermed er reindriftas klage mot NVEs konsesjonsvedtak tatt til følge. Dette har utløst en usigelig glede og lettelse blant reineierne i reinbeitedistrikt 21 Gearretnjárga, og tilsvarende negative reaksjoner fra utbygger­en Aurora vindkraft AS og i Kval­sund kommune.

Avgjørelsen viser at olje- og energiminister Tord Lien (FrP) har holdt ord i den gentlemans agree­ment han nylig inngikk med sametingspresident Aili Keskitalo (NSR). Sametinget kunne akseptere at departementet ga konsesjon for en ny 420 kV kraftlinje fra Balsfjord til Skáidi, mot at vindkraftverket på Fálesrášša ble avslått.

Keskitalo har vist gode statskvinnetakter ved å tvinge statsråden til å se effekten av planlagte inngrep i et område under ett. Tord Lien ble nødt til å velge mellom de to prosjektene, som begge vil påføre reindrifta i området skader og ulemper. Valget var da lett for statsråden, fordi forsyningssikkerhet sjølsagt er aller viktigst. Uten et effektivt linjenett ville man heller ikke kunnet utnytte kraftproduksjonen fra et eventuelt vindkraftverk.

Ordfører Ragnar Olsen (AP) i Kvalsund kommune er forståelig nok skuffet. Kommunen hadde utsikter til en årlig inntekt på rundt 15 millioner kr i eiendomsskatt, samt fem nye arbeidsplasser. Å miste dette er et enormt tilbakeslag for en liten sjøsamekommune.

Vindkraft er en sjølfornyende og ren energikilde som ikke forurens­er miljøet utover selve installa­sjon­ene. Slik vi ser det er ikke toget gått for vindkraftverk for all fremtid. Men FrP-statsrådens avgjørelse innebærer at reindrifta må være med på laget, om det skal gjøres nye fremstøt.

Det betyr at både utbyggeren og kommunen må begynne å tenke på en annen måte enn tidligere. I stedet for å se på reindrifta som en plagsom protestmaker, må man heller vurdere reindrifta som en viktig samarbeidspartner og premissleverandør for prosjektet.

Vi er overbevist over at utbyggeren og reinbeitedistriktet vil kunne komme frem til gode løsninger, hvis man bygger et nytt prosjekt på gjensidig respekt og forståelse. Også Kvalsund kommune kan gjøre sitt for å bedre samarbeidsklimaet. Hvis det er slik at kommunen taper 15 millioner kr i årlig eiendomsskatt, kan man for eksempel tilby reindrifta en proveny på 1/3 av dette beløpet.

10 millioner ekstra kroner per år vil fortsatt merkes svært godt i en slunken kommunekasse. Det må være bedre å få 10 millioner kr enn ingenting. Dessuten vil kommunen få nye arbeidsplasser og inntektsskatt av disse.

Og for fem millioner kr årlig vil situasjonen trolig kunne bli lettere til å leve med for de berørte reineiere. Særlig hvis prosjektet forøvrig planlegges og gjennomføres på reindriftas egne premisser. Med andre ord kan den tradisjonelle knyttneve-politikken snu seg til  en vinn-vinn-situasjon for alle parter.

| 17.03.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail