logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Eiendomsskatt og reindrift

Høyre og Fremskrittspartiet vant kommunevalget i Porsanger i 2011 med sine løfter om å fjerne den upopulære eiendomsskatten som ble utskrevet året i forveien. Et flertall av Porsanger-folket ønsket et regimeskifte for å avvikle ordning­en med eiendomsskatt. 

Etter valget har det motsatte skjedd. I stedet for å minske og fjerne eiendomsskatten, har Høyre og FrP sørget for å øke skattetrykket. Bunnfradraget er fjernet, og nå ønsker man å utvide skattegrunnlaget til også å omfatte reindriftsanlegg. Den politiske led­else i Porsanger har altså i praksis gjort det stikk motsatte av det de på forhånd lovet sine velgere å gjøre, dersom de fikk folkets tillit. En kraftig politisk bløff, med andre ord. 

Etter vår mening er ordningen med eiendomsskatt generelt en usosial og urettferdig ordning. De som ønsker et rettferdig og sosialt skattesystem burde heller jobbe for å fjerne eiendomsskatten, fremfor formueskatten. I dag må eiere og festere av eiendommer som kjent betale begge deler, noe som medfører en høyst urimelig dobbelbeskatning. Men i motsetning til eiendomsskatten, har formueskatten en bedre sosial profil. 

De færreste betaler skatt med stor glede. Men i tider med dårlig kommuneøkonomi vil nok de fleste kunne akseptere å måtte betale en passende skjerv for å opprettholde kommunale tjenester som snebrøyting, gatelys med videre. Skatten må her stå i rimelig forhold til den tjeneste som utføres. 

I områder hvor kommunen ikke bidrar  med slik infrastruktur, fremstår eiendomsskatten derimot som en umoralsk fiskalavgift. Folk blir altså pålagt å betale, uten å få noe som helst igjen. Et sugerør inn i folks lommebok. Det som på godt norsk kan kalles «tyveri», men som i Norge er lovlig, fordi det foregår i offentlig regi. 

Eiendom som drives som gårdsbruk eller skogbruk er ved lov fritatt for eiendomsskatt. Det medfører at jordbruket og skogbruket slipper unna denne skatten. 

Porsanger kommune vil nå, som den første kommune i land­et, innføre eiendomsskatt for rein­driftsanlegg. Ifølge kommunen foreligger lovhjemmel for slik innkreving. Etter vår mening er det rettslige grunnlaget heller tvilsomt. 

Uansett jus er det blodig urettferdig om reindrifta skal forskjellsbehandles negativt i forhold til øvrige landbruksnæringer. Det hører ikke hjemme noen steder at én landbruks­nær­ing pålegges eien­domsskatt, mens de andre har fritak. Dette fremstår som regelrett diskriminering. 

Timingen er også ekstremt dårlig, ettersom Porsanger for tida får mye velfortjent pep­per for en lite samevennlig poli­tikk. Noen vil kunne se en rød (for ikke å si blå) tråd i alt dette. Dette vil helt klart bidra til en helt unødvendig økning av konflikt­nivå­et mellom reindrifta og Porsanger-samfunn­et, i en tid hvor alle gode krefter burde jobbe for det motsatte. 

Vi har forståelse for at sommerbeitekommunene ønsker seg skatteinntekter fra reindrifta. Dette er et gammelt krav som ennå ikke har funnet sin løsning. Stedbunden beskatning av næringsvirksomhet er et veletablert prinsipp i skatteloven, men praktiseres av en eller annen merkelig grunn ikke for reindrifta. 

Uansett må dette skje på en måte som ikke påfører de enkelte reindriftsutøvere ekstra kostnader. Vur­deringstema her er en rimelig fordeling av næringsinntekt mellom de kommuner hvor næringa utøves. Her må det også bli snakk om tilstrekkelige statlige kompensasjonstiltak for dagens reindriftskommuner, som åpenbart vil tape inntekter på en ny for­del­ings­ord­ning. 

| 22.07.2014 |

Godt initiativ fra Karasjok

Ordfører Anne Torill Eriksen Balto (SP) i Karasjok har sendt et innspill til Samferdelselsdepartmentet angående snuhavna som er planlagt hos naboen Porsanger. Eriksen viser i brevet til regjeringas bevilgning til ekstraordinære tiltak som følge av ekstrabelastningen med utvida virkeområde for arbeidsgiveravgift i nord.

Karasjokordføreren peker rett mot snuhavnprosjektet når hun gir råd om hva som skal prioriteres høyest på lista. Hennes innspill er kort og godt at finansieringen av en moderne havnestruktur ordnes via de nevnte midlene.

Vi synes ordføreren i Karasjok med dette viser klokskap, raushet og lederegenskaper. Etter at flertallet i Porsanger kommunestyre nærmest etter innfallsmetoden nylig forkastet regionsamarbeidet med Karasjok og Kautokeino, kunne man kanskje vente en form for negativ reaksjon. I stedet velger karasjok­ordføreren den aller viktigste enkeltsaken for Porsanger som sin fanesak overfor regjeringa, når det gjelder fordeling av offentlige midler til samferdselssektoren. Signaleffekten av dette er sterk.

Det er nettopp saker som dette som gjør samarbeid mellom samekommunene så viktig og kanskje avgjørende. Alle roper på mer statlige midler, men kravene får en helt annen tyngde om støtten bak er bred. Nettopp her kunne Ávjovárre urfolksregion ha blitt en viktig politisk maktfaktor, om de tre sam­arbeidskommunene hadde kjent sin besøkelsestid. 

At både Karasjok og Porsanger nå argumenterer med positive regionale virkninger av snuhavnprosjektet vil helt sikkert telle tungt når samferdselsministeren skal foreta sine prioriteringer. Ketil Solvik-Olsen (FrP) er allerede informert, og stilte etter vårt syn konstruktive spørsmål om prosjektet da han nylig besøkte Porsanger. 

Vi regner med at statsrådens partifeller lokalt følger opp og sikrer et positivt vedtak til fordel for Midt-Finnmark og omegn i snuhavn-saken. I så måte har ordføreren i Karasjok gått foran med et utmerket eksempel.

| 19.07.2014 |

Viktige festivaler

Midnattsrocken har nylig gått av stabelen, med herlig stemning og godt besøk. Samiske artister, og artister fra samiske områder, fikk som vanlig bred plass. Som utstill­ingsvindu og springbrett er Midnattsrocken uvurderlig for samisk musikk-kultur. Vel blåst!

Riddu Riđđu foregikk samtidig som Midnattsrocken. Det er nok ikke optimalt at disse to festival­ene kolliderer, da de i noen grad henvender seg til det samme pub­likummet. Men samtidig er det  ikke så mange helger å velge mellom, og de to festivalene må også ta hensyn til andres arrangementer. Riddu har befestet seg som en særs viktig urfolksfestival, som også evner å sette samfunnsspørsmål på dagsordenen. Et annet viktig treffsted er Langnesmarkedet i Tana, som dessverre også kolliderer med Lakselv og Manndalen. 

I helga har kvænene sin festival i Børselv. Kippari-festivalen har hatt en pause på tre år, men er altså nå tilbake. Samenes «søskenbarn» kvænene trenger denne festivalen. Det er avgjørende for bevaring og utvikling av kultur at man har noe felles å samles om. Et slikt arrangement midt i sommerferien gir mange mulighet til å være til stede og delta.

Selv om de største festivalene nå har heltidsansatte medarbeidere og blir stadig mer profesjonalisert, er det likevel dugnadsånden som gjør det mulig å få disse arrangementene opp å gå. Vi er virkelig imponert over at så mange ofrer sin knappe fritid for å være gratisarbeidere på festivalene. At lag og foreninger tjener en ekstra slant  i den forbindelse er ren bonus.

Den økonomiske biten er alltid et usikkerhetsmoment for festival­ene. Vi krysser fingrene for at godværet vi har opplevd sender besøkstallene i været i tilstrekkelig monn til at det blir balanse i regnskapene. Festivalene gjør en viktig jobb for kultur-Sápmi, og fortjener ikke en økonomisk baksmell i ettertid.

| 18.07.2014 |

Misbruk av moderne teknologi

Finansminister Siv Jensen (FrP) har bebudet en skatteinnkrevingsreform der kommunene skal fratas oppgaven som skatteoppkrever. Ved å flytte ansvaret for skatteinnkreving fra kommunene til staten håper finansministeren på å frigjøre opptil 500 årsverk og spare flere hundre millioner kroner. 

Forslaget blir møtt med kraftig motstand, ikke minst fra arbeidstakerorganisasjonene og kommunenes interesseorganisasjon KS. Det påpekes at innbyggerne i dag bare behøver å forholde seg til én innkrever både for kommunale krav og statlige skattekrav. Ikke minst for innbyggere med betalingsvansker er det en stor fordel at de bare trenger å kontakte kommunen for å få til en felles betalingsavtale. 

Dessuten kan man ikke komme bort fra at den lokalkunnskap som kommunale skatteoppkrevere besitter, vil forsvinne i en ny gigantisk statlig innkrevingssentral. Den nærhet dagens skatteoppkrevere har til befolkningen er et stort aktivum som de ansvarlige myndigheter ikke bør lukke øynene for. 

Det er antatt at kommunene i dag bruker tilsammen 1.415 årsverk på innkreving av skatter og avgifter. Om innkreving av den statlige skatte­del­en eventuelt forsvinner fra kommunene, vil det fortsatt være behov for kommunal innkreving av rent kommunale skatter og avgifter. 

Vi tror vår gode finansmini­ster har forregnet seg om hun ikke har tatt høyde for dagens nære samspill mellom statlig og kommunal innkreving, og den gode synergi­effekt som ligger i at disse oppgavene utføres lokalt av samme instans. All erfaring viser entydig at lokal innkreving gir de aller beste resultater, for alle. Og vi tror at mulighetene for å avsløre svart arbeid er adskillig større i et lokalt miljø enn fra en innkrevingssentral langt borte vekk. 

Vi ser forslaget som et direkte misbruk av moderne teknologi. I stedet for å utnytte de gode muligheter ny teknologi gir til å desentralisere og flytte statlige funksjoner fra storbyene og sentrale strøk ut til distriktene, faller man for fristelsen til å misbruke teknologien til å sentralisere enda mere. 

Den statlige skatteetaten har allerede vært gjennom en kraftig og smertefull sentraliseringsprosess. Regninga for dette er sendt til skattebetalerne ute i distriktene. Vi forstår at det nå er meninga å fordele de beregna 1.000 årsverk til statlig skatteinnkreving på stadig færre, men desto større, regionale skattekontorer. 

Det er ingen skam å snu, sier en god fjellvettregel som i hvert fall folket i Sápmi har lært seg å leve etter. Finansministeren bør gå i tenkeboksen og grundig revurdere sitt forslag om å sentralisere og splitte den statlige og kommunale innkrevingstjenesten. Vi forstår at hensikten er god, men resultatet kommer til å bli det stikk motsatte av de gode intensjonene. 

| 17.07.2014 |

Viktig støtte til skeive samer

Sametinget har tidligere fått kritikk for å skygge banen, bevisst eller ubevisst, i vanskelige saker som angår samers hverdagsliv. Derfor er det prisverdig å se at sametingsrådet rykker ut med uforbeholden støtte til samiske homofile. Det er en symbolsk viktig handling.

– Jeg snakker på vegne av hele sametingsrådet når jeg uttrykker min store beundring og støtte for de som åpent uttrykker stolthet over å være skeive samer, og vi håper stoltheten sprer seg, sier sametingsråd Henrik Olsen (NSR) til Ságat.

At støtteerklæringen ikke bare inneholder en aksept, men også en oppfordring om å våge vise hvem man er, er sikkert ekstra inspirerende for skeive samer.

Det er ingen tvil om at homofile samer har hatt svært vanskelige kår. Spesielt i små og gjennomsiktige samiske samfunn, hvor alle kjenner alle og fordommene mot homofili har dominert. Temaet har vær tabu i mange miljøer.

Det er først de senere årene samiske homofiles sak er kommet på dagsorden, lenge var dette en isolert gruppe som det ikke ble snakket om, verken blant folk flest eller i politiske fora som Sametinget. Det må ha vært grusomt ensomt og tøft å være skeiv same. Det er det på mange måter enda, men la oss håpe den vondeste tid­en er over. At det samiske samfunnet klarer å verne om sine svake utsatte grupper på en human og sivilisert måte. Her har spesielt Sametinget et ansvar, som verbalt forbilde og retningsgiver.

For det er som Henrik Olsen sier:

– Arbeid for aksept og stolthet er noe som alle samer skal kunne kjenne seg igjen i. På mange måter ligner homokampen den samiske identitetskampen. Det handler om å spre aksept og stolthet for den man er, og for de skeive samene er dette en dobbel kamp.

En av de kanskje fremste veivisere i denne kampen er Lemet Ánde Stueng, opprinnelig fra Karasjok, men bosatt i Oslo. Han har vært homoaktivist siden han var 15 år. Det står det virkelig respekt av.

– Jeg er rørt over at en offentlig institusjon som Sametinget støtter homsenes kamp. Det er en anerkjennelse og seier, og det er stort for oss alle, sier Stueng til Ságat.

| 16.07.2014 |

«Reform» kan være negativt

Norge står overfor noe som kalles «kommunereformen». De store partiene på Stortinget har fått det for seg at det er for mange kommuner i landet. Man vil ha antallet ned, kanskje mot 100. Per i dag er det 425 kommuner i Norge. 325 kommuneadministrasjoner vil kunne for­svinne, med dertil hørende arbeidsplasser og kompetanse. Hva man får igjen på pluss-siden virker svært uklart. 

Det er ikke tvil om at en sentra­li­sering av lokaldemokratiet er distriktsfiendtlig. Kommuner med sterk samisk tilknytning vil uten tvil kunne bli hardt rammet, da disse i hovedsak er småkommuner. En ting er å stimulere til frivillige ekteskap, der dette er naturlig, hensiktsmessig og fremfor alt ønskelig lokalt. En helt annen ting er å gjennomføre tvangsekteskap mot folkets egen vilje. Det gjør man bare i stater som Norge normalt ikke liker å bli sammenlignet med. 

Ordbruken fra sentraliseringstil­heng­erne er verdt å merke seg. Man kaller ikke opplegget for en sentralisering, men for en «reform». Ordet reform betyr «en forandring til det bedre»

Men er kommunereformen et opplegg for kommunal forbed­ring? Vil hverdagen for innbyggerne bli bedre? Vil lokaldemokratiet få bedre vilkår? Vil folks følelse av å være med i et lokalt folkestyre bli sterkere? Ingen ting tyder på det.

Storkommuner kan sammenlignes med fylkeskommunene. Om du går på den lokale kafeen og spør hvem som sitter i fylkestinget, kan nærmest ingen svare. Ingen bryr seg, unntatt når aksjonsdemokratiet trer i funksjon ved nedleggingsforslag i den videregående skolen. Fylkeskommunen slik den fremstår i dag er en demokratisk fiasko, og er i seg selv overmoden for «reform». Men av ukjent grunn er fylkeskommunene fritatt for Stortingets og regjeringens reformiver. Dette på tross av at begge regjeringspartiene har programfestet å avvikle fylkeskommunen som eget forvaltningsnivå. 

Vi synes ikke HVPU-reformen var en forbedring. Helseforetaksre­formen har heller ikke vært noen demokratisk suksess. Reformen som gjorde aetat, sosial­tjenesten og trygdekontoret til NAV har vært en ulykke for brukerne. Den varslede politireformen har hittil brakt oss et unødvendig politidirektorat, samt frykt for at nærpolitiet forvinner i distriktene. Disse eksemplene dreier seg om forverring, ikke forbedring.

Ordet «reform» har etter hvert fått en hul klang. La oss slippe flere sånne, og heller få forslag om reelle forbedringer på bordet.

| 15.07.2014 |

Betenkelig tilskudd

Sametinget har innvilget Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) er organisasjonsutviklingstil­skudd på kr 300.000. Organisasjonen mottar allerede 6,1 million i statlig støtte. Vi er ikke trygge på at dette er vel anvendte penger.

NRL er ikke en næringsvirksomhet, men interesseorganisasjon for en næring. Potten sametingsrådet har bevilget de 300.000 kronene fra er øremerket «næringsliv og bedriftsutvikling». Slik vi ser det er NRLs behov for å utvikle sin organisasjon allerede dekket, via det årlige statstilskuddet på 6,1 milliner kroner.

Reindrifta har et stort behov for å viderutvikle seg. Næringa leverer et fantastisk produkt, men opplever problemer langs nærmest hele verdikjeden. Med kvalitetskjøttet reindrifta kan levere burde lønnsomheten i hele næringa vært langt bedre. Hadde Sametinget i stedet støttet næringsutvikling i reindrifta, ville vi applaudert.

De tiltakene NRL har skissert som grunnlag for søknaden, må mer sees på som ordinær drift av en organisasjon, med relativt forsvinnende grad av «næring» knyttet til seg. De har nedsatt et prosjekt sammen med konsulenter i Project Sápmi, som inneholder en rekke forslag til tiltak. Et av disse er å utvikle en visjon for NRL, et annet er å omorganisere organisa­sjonen slik at lokallagslederne auto­matisk sitter i NRLs styre. Sekretariatets gjøremål skal gjennomgås, og man skal ansette jurist og kommunikasjonsarbeider. 

At dette er sikkert vel og bra, men det hjelper heller organisasjonen enn næringa. At NRL skal utarbeide en funksjon for arealvern i samarbeid med Protect Sápmi er så sin sak, men arealvern-arbeid er ikke noe nytt for NRL. 

Vi håper dette ikke betyr at det Sametings-støttede Protect Sápmi fremover skal drive arealvern på vegne av reindrifta alene, og mot andre samiske næringer. Det kan neppe ha vært Sametingets mening da de ga millionstøtte til konsulentstiftelsen. 

Samtidig må Sametinget nå ta konsekvensen av at en samisk nær­ingsorganisasjon har fått støtte til organisasjonsutvikling. Det er nå knesatt et prinsipp som tilsier at alle øvrige næringsorganisasjoner tilknyttet fiskeri, landbruk, utmark og andre tradisjonelle næringer i Sápmi må likebehandles med reindriftsorganisasjonen.

| 12.07.2014 |

Sanners ryddejobb i eget hi

At fylkesmannen er høringsinstans og/eller gir faglig råd medfører ikke at fylkesmannen er inhabil som klageinstans i samme sak. Tvert om er det en fordel at fylkesmannens faglige vurderinger blir tidlig kjent, mener Kommunal- og moderniseringsdepartementet. 

Vi mener departementets generelle fortolkning av forvaltningslovens habilitetsregler på dette punkt er helt på trynet. Når en instans opptrer som høringspart og fremmer sterke føringer og innsigelser i en sak, kan ikke den samme instansen også være klageinstans i samme sak. Det sier seg sjøl! En slik ordning vil stride alvorlig med den allmenne rettsfølelse. 

Vi er enig med departementet i at det er en fordel at fylkesmannens vurderinger blir tidlig kjent. Men samtidig minner vi om at fylkesmannen ikke er noe orakel som besitter de evige fasitsvar på hvordan den enkelte sak bør løses. Og i de saker hvor fylkesmannen i sin høringsuttalelse fremmer sterke innvendinger og innsigelser, har fylkesmannen dermed gjort seg sjøl inhabil til å være klageinstans. 

Den offentlige forvaltninga er avhengig av å ha tillit i befolkninga. Uten slik tillit vil ikke forvalt­ninga kunne oppfylle sin rolle og fungere i pakt med norsk lov. Retts­sikkerheten må stå i høysetet, ikke minst ved behandling av klagesaker. Et sentralt ledd i dette er forvaltningsloven, som gir klare kjøreregler for forvaltninga, herunder også i habilitetsspørsmål. 

Folk skal måtte følge seg trygge på at viktige avgjørelser som berører deres hverdag, velferd, økonomi og andre interesser, skal treffes av en habil instans. Ingen skal måtte oppleve at kameraderi og andre usaklige hensyn skal avgjøre utfall­et av forvaltningssaker. 

Det er nesten ikke til å tro at Kommunal- og moderniseringsde­partementet under nettopp Jan Tore Sanners politiske ledelse nå åpner for at fylkesmannen både kan være aktiv høringspart og klageinstans i samme sak. Dette er en helt umulig kombinasjon. I praksis vil fylkesmannen som hovedregel være enig med fylkesmannen, og da er borgernes klagerett og rettssikkerhet helt illusorisk. 

Statsråd Jan Tore Sanner har i lengere tid talt varmt og godt for reformer som begrenser fylkesmannens makt, ikke minst i plan- og arealsaker. Blant annet ved at klagebehandlinga skal overføres fra fylkesmannen til en uavhengig forvaltningsdomstol, for å trygge rettssikkerheten. 

Vi har sterkt applaudert disse gode tanker fra Sanner og Høyre, som etter vår mening er både vel gjennomtenkte og høyst nødvendige å gjennomføre så raskt som mulig. Ikke minst i Sápmi har fylkesmannen drevet utstrakt detaljstyring av de samiske kommunene på innbyggernes bekostning. 

Nå synes departementet å gå den motsatte vei av sin statsråd, ved å sementere fylkesmannens maktbase i klagesaker hvor det åpenbart foreligger inhabilitet. Dette tyder på at Sanner har en kraftig ryddejobb å gjøre i eget hi. 

| 11.07.2014 |

Fornuftig forslag fra Solvik-Olsen

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og statssekretær Bård Hoksrud (begge FrP) har kjørt langs E6 i hele Norge. Reisa ble avslutta i Kirkenes i forrige uke. 

Det er et bedrøvelig syn samferdstoppene har kunnet beskue mange steder. Særlig ille står det med mange av fylkesveiene, som staten i 2010 tvangsoverførte til fylkeskommuene uten at det fulgte med særlige bevilgninger. I ettertid fremstår dette som en ren transaksjon for å spare statskassa for penger og overføre utgiftene til fylkeskommunene. 

– De fylkeskommunale veiene er skremmende dårlige mange plasser. Veiene her i kommunen er ikke noe unntak i så måte, sa statsråd Solvik-Olsen på folkemøtet i Kirkenes, etter å ha prøvd den miserable fylkesveien oppover Pasvikdalen. Der røpet han også at den politiske ledelsen nå vurderer å omgjøre fylkesveiene til riksveier. 

Vi synes dette er en svært god tanke og et svært godt forslag fra samferdselsministeren. I dag er det tre ulike nivåer på de offentlige veiene i Norge: Kommunal vei, fylkesvei og riksvei. Etter vår mening er dette to nivåer for mye. 

Man burde kun hatt ett offentlig veinivå og én offentlig veietat som kunne ha ansvar for alle offentlige veier i landet. Dette vil by på store driftsmessige forenklinger, og bidra til at befolkninga i alle deler av lander etter hvert får et akseptabelt veitilbud. Samtidig vil staten, som jo sitter på pengekista i dette landet, lettere kunne ansvarliggjøres ved en slik løsning. 

Vi tror vår nye samferdselsmini­ster og hans statssekretær er oppriktige når de sier at de virkelig ønsker å gjøre et løft for veistan­dard­en. Ikke bare i storbyene, men i hele landet. Samtidig ser vi at dette byr på store utfordringer, ikke minst fordi det er et ufattelig stort etterslep på veivedlikeholdet. Det er egentlig helt utrolig at vekslende regjeringer de siste par årtiene har latt veinettet forfalle. 

Ketil Solvik-Olsen og hans mann­skap i Samferdselsdepartementet står nå overfor en svært utfordrende og omfattende oppgave. Alle forstår at de ikke kan trylle og løse alle problemer over natta. Samtidig er det åpenbart at Norge må gjøre et skikkelig krafttak for å oppgradere veiene i nødvendig utstrekning. Da må nasjonen Norge være villig til å bruke statlige fond for å investere i nødvendig infrastruktur over hele landet. Det kan bli ekstra kostbart å la humla fortsatt suse. 

| 10.07.2014 |

Presidenten snuser på millionlønn

Neste gang lønningene justeres i Norge, i mai 2015, vil sametingspresidenten passere den magiske grensen på en million kroner. Det er ikke bare greit, spesielt ikke når dagens sametingspresident tilhører partiet som i opposisjon har vært mest kritisk til lønnsnivået.

Sametingspresident Aili Keskitalo fra Norske Samers Riksforbund (NSR) får et lønnspåslag på 31.222 kroner fra 1. mai i år. Den nye årslønna er da på 987.280 kroner. Det er skyhøyt i samisk målestokk. 

Å være samefolkets øverste politiske leder er en krevende og an­svarsfull jobb. Det er symbolsk vik­tig at det også gjenspeiler seg i lønna. Likevel har det stadig oppstått debatt i Sametinget om lønnsnivået er for høyt. Spesielt har presidenten lønn vært under lupen, og en årslønn på 1.000.000 kroner har vært ansett som en symbolsk grense som ikke bør overskrides med det første. 

Men neste gang lønningene justeres, så sprenges altså den magiske grensen om ikke sametingspolitikerne foretar seg noe. Det bør ikke skje. Rett og slett fordi en millionlønn vil bli oppfattet negativt ute i det samiske samfunnet.

Da lønningene i sin tid ble fastsatt, ble det bestemt at sametingspresidentens lønn skal reguleres i forhold til regjeringsmedlemmenes lønn. I dag skal sametingspresidenten tjene 80 % av statsråd­enes lønn. Dette er fastsatt i ting­ets egne retningslinjer. Lønna til de øvrige heltidspolitikerne i Same­tinget reguleres i prosent av presidentens lønn. 

Sist Sametinget diskuterte lønnsnivået var spesielt NSR kritisk til at sametingspresidenten nærmet seg millionlønn. Dette ble aktivt brukt i argumentasjonen for senket lønnsnivå. Den gangen hadde Arbeiderpartet presidenten og flertallet på Sametinget. NSRs etter vår mening gode forslag ble dessverre nedstemt. 

Vi forventer derfor at NSR med sine samarbeidspartier benytter anledningen til en nedjustering neste gang sametingslønningene er på sakslista. Og påser at presidentens lønn enda i noen år holder seg unna milliongrensen. Det vil tjene Sametingets omdømme. 

| 09.07.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail