logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Høyesterett 200 år

Høyesterett i Norge feiret i forrige uke sitt 200 års jubileum. Norges Høyesterett ble etablert i 1815, og var et direkte resultat av den nye  grunnloven som ble vedtatt på Eidsvoll året i forveien.

I 200 år har Høyesterett vært den øverste domstol i Norge. Lenge var det slik at absolutt siste ord var sagt, når Høyesterett hadde avsagt sin dom eller kjennelse.

I moderne tid har det gjentatte ganger skjedd at avgjørelser i norsk Høyesterett har blitt tilsidesatt av internasjonale domstoler. For eksempel har den Den europeiske menneskerettsdomstolen avsagt dom om at Norge har brutt den europeiske menneskeretts­kon­vensjonen i hele 27 av ialt 35 saker som er behandlet i tida fra 1959 til 2014.

Høyesterett er altså ikke lenger fullt så suveren som tidligere. Og antallet menneskerettsbrudd i Høyesterett og andre norske domstoler er nok antakelig betydelig høyere enn statistikken fra menneskerettsdomstolen tilsier. Men prosessøkonomiske forhold bidrar trolig til at mange dessverre må avfinne seg med urett, fremfor å bringe saker inn for internasjonale domstoler.

Høyesteretts forhold til det samiske samfunnet var lenge preget av rasisme og kolonitenkning. Mange samiske rettighetsutøvere er eksempelvis gjennom årene blitt straffedømt når de utøvde sine tradisjonelle rettigheter i strid med kolonimaktas regelverk. Høyesterett var altså i likhet med andre domstoler lenge et redskap som legitimerte og beskyttet myndighet­enes folkerettsbrudd overfor urfolket i Sápmi.

I løpet av 200 år har det likevel gradvis skjedd en positiv holdningsendring. Vi vil særlig her trekke frem Høyesteretts Altevann-­dom fra 1968, som fastslår at reindriftsrett­en er en grunnlovsbeskytta særrett på linje med andre bruksrettigheter. Det var i sin tid en viktig prinsippseier for at også samer er mennesker, som kan erverve tinglige rettigheter gjennom langvarig tradisjonell bruk.

Men det største gjennombrudd­et for sameretten kom først så seint som i 2001, gjennom Svartskog-dommen fra Nord-Troms og Selbu-dommen fra Sør-Trøndelag. I begge disse dommene vektlegger Høyesterett både langvarig samisk bruk og samiske sedvaner ved anvendelsen av norsk rett.

I Svartskogen-saken konkluderte Høyesterett enstemmig med at bygdefolket i sjøsamebygda Manndalen i Gáivuotna/Kåfjord gjennom kollektiv bruk i alders tid hadde ervervet full eiendomsrett til et matrikulert utmarksområde på 116 kvadratkilometer som Statskog hadde grunnbokhjemmel til. Med andre ord et samisk eiererverv i strid med grunnboka, noe som inntil dommen forelå, nærmest var utenkelig innen jussen. Dette var en milepæl i samerett­en, som hittil ikke er fulgt opp av Finnmarkskommisjonen for den umatrikulerte og formelt eierløse utmarka i Finnmark.

Det har altså vært en lang vei å gå, men fortsatt er det ikke enkelt å få aksept for samiske rettsoppfatninger i det norske rettssystemet. Sjøl om det har funnet sted en formidabel holdningsendring de siste 200 år, opplever alt for mange samer fortsatt at Norges fru Justitia både er døv og blind.

| 07.07.2015 |

Velkommen, Hattfjelldal

Et enstemmig kommunestyre i Hatt­fjelldal i Nordland har vedtatt å søke om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. Dette er et svært gledelig vedtak, og vi er også meget fornøyd med at hele kommunestyret stilte seg tverrpolitisk bak det.
Folkets kårne har også lagt vekt på at vedtaket må være forankret i folket lokalt. Nå er kommunen i ferd med å utarbeide en plan for hvordan innlemmelsen skal foregå i praksis. Befolkningen må få opplysning om hva vedtaket innebærer, de må involveres og man må utføre et holdningsskapende arbeid.
Slik vi ser det har Hattfjelldal jobbet godt og langsiktig med spørsmålet om samisk språkforvaltningsområde. Prosessen startet allerede i 2013, også da med et enstemmig kommunestyrevedtak i ryggen.
Erfaringen har vist at grundighet og god kommunikasjon bærer frukter. Det finnes dessverre de som gjør det de kan for å hindre at samisk får økt utbredelse, eller at det samiske igjen kan bli synlig og språket høres i områder som er fornorsket. Å spre usannheter og skape usikkerhet er en kjent teknikk fra samenes motstandere. Slike tøvete utspill kan bekjempes aller best via åpenhet og grundig opplysingsvirksomhet, slik Hattfjelldal legger opp til.
Vi er helt trygge på at Hattfjelldal kommune som sådan vil komme styrket ut via innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. Vi ser også vedtaket som en klar støtte til arbeidet for å bevare og utvikle det sørsamiske språket og sørsamisk identitet.
Det er bare å gratulere kommunestyret i Hattfjelldal med et meget fremsynt og klokt vedtak. Vi forutsetter som en selvfølge at regjeringa lojalt vil konfirmere innlemmelsen av Hattfjelldal i det samiske fellesskapet.

| 04.07.2015 |

Respekt for loven

Nylig skrev Ságat om et tyveri av ved. Oppmerksomme person­er fikk med seg hendelsen, som skjedde på Karasjokfjellet. Via Face­book ble tyvene, som er utenlandske, fulgt inntil de ble møtt av politiet ved kysten. Her ble de først dimmitert etter en kort prat med ordensmakten.
Vi skal selvfølgelig ta høyde for at en eventuell ytterligere etterforskning kan bringe andre opplysninger på bane. Men det synes rimelig klarlagt at utlendingene rent faktisk tok med seg den ved­en som lå klar ved veien. Det er heller ikke omstridt at politiet i første instans mente at hendelsen ikke var verdt å forfølge fra deres side.
Og her er vi ved sakens kjerne. I dette tilfellet var det utlendinger som stjal, svært ofte er det våre egne landsmenn som er uærlige. Uansett skal det være sånn i Norge og Sápmi at lovene skal følges av alle som befinner seg her, uansett nasjonalitet, og politiet skal etter beste evne håndheve disse lovene.
Vi vil berømme de våkne innbyggerne som slo alarm, og medvirket til at tyvene ble stoppet og at tyvegodset skal leveres tilbake. Det er et gode i samfunnet at vi passer på hverandre og hverandres eiendeler. I seg selv er det ikke en spesielt stor sak å stjele litt ved, men samtidig er det fint å se at folk reagerer og vil gjøre noe med slik opptreden.
Folk flest viste i denne saken at de har sosial samvittighet, og at de vil at rett skal være rett. Da er det leit å registrere at politiet ikke hadde samme ryggmargsrefleks da de første gang møtte tyvene. Å slippe synderne fri med et klapp på skuldra var direkte dumt. Likeledes var det tøvete av politiet å påstå at det som hadde skjedd, ikke var noe tyv­eri.
I etterkant har regionlensmann Terje Wikstrøm reddet politiets ære i saken, og latt lovens lange arm ta tak i tyvene. Det er bra, og forhåpentligvis et signal om at politiets og folkets rettsoppfatning er den samme.

| 03.07.2015 |

Finnmark politidistrikt

Det nye Finnmark politidistrikt skal ha sitt hovedsete i Kirkenes når det formelt blir etablert fra 1. januar 2016. Stillingen som politimester er nå lyst ledig med kontorsted i Sør-Varanger.

Porsanger-ordfører Knut Roger Hanssen (Høyre) hadde bedt om at regjeringa lokaliserte det nye politimesterembetet til Lakselv. Men han fikk altså ikke gehør for dette i Oslo. Ordfører Cecilie Hansen (SP) i Sør-Varanger er derimot strålende fornøyd med å få den nye politimesteren som nærmeste nabo til rådhuset i Kirkenes.

Vi hadde helst sett at det nye politidistriktet ble plassert geografisk sentralt i en samekommune som Porsanger. Vi har likevel ikke problemer med å se at Norges nasjonale interesser samt samarbeidet med gren­se­kommisæren og ­forsvar­et forøvrig om yttergrensa mot Schen­gen er tungtveiende faglige argumenter for Kirkenes. Dessuten har man allerede en effektiv embetsledelse med innarbeida praksis og rutiner på plass i Kirkenes.

Når avgjørelsen nå er tatt, må vi bare gratulere Kirkenes med en viktig politisk seier. Samtidig må vi gjenta vårt ufravikelige krav om at politimes­ter­en og embetsledelsen må ha god kompetanse i samisk språk og kulturforståelse. Om vi ikke får et eget samisk politidi­strikt, må vi i hvertfall kunne få en samisk politimester i landets største samefylke.

I så måte er vi beroliget av at Øst-Finnmarks populære politimester Ellen Katrine Hætta (44), opprinnelig fra Kautokeino, allerede har meldt seg på som søker på den nye toppjobben. Det vil være vanskelig for regjeringa Solberg å komme forbi en slik høykompetent samisk kvinne som til overmål kan vise til Norges beste oppklar­ingsprosent på kri­mi­nal­sta­tistikk­en.

Mer viktig enn politimesterens kontorsted er det at hele Finnmark får en akseptabelt polititjeneste. Dette må sjølsagt også gjelde de samiske kommunene og bygdene. Hensikten med politireformen er å få mer nærpoliti tilgjengelig. Da må også utkantbygdene i distriktene få føle trygghet og rettssikkerhet.

Responstida og servicetilbudet for politietaten i Finnmark må generelt være like god som på det sentrale Østlandet. Regjeringa må sørge for at Finnmark politidistrikt får tilstrekkelige ressurser til dette. Man kan ikke bruke reformen til å bygge opp mer politibyråkrati i Oslo-gryta.

| 02.07.2015 |

Konsultasjoner bare til pynt?

Det er inngått en avtale om konsultasjoner mellom regjeringen og Sametinget. Avtalen har mangler, blant annet når det gjelder åpenhet og demokratisk innsyn i prosessene, men den er totalt sett likevel et gode for samene. Vi antar også at norske myndigheter anser det som viktig og verdifullt å ha systematisk kontakt med representantene for sitt eget urfolk.

Konsultasjonene med Sametinget er en fjær i hatten for Norge - noe å vise til når man i internasjonale fora gjerne vil fremstå som ledende i behandling av urfolksspørsmål. Og det er på mange måter korrekt at Norge er et foregangsland på dette området.

Likevel er det etter hvert kommet frem at departementene, i hvert fall noen av dem, trenerer konsultasjonsplikten de har. Dermed blir retten til konsultasjoner mindre verdt.

Blant annet er det rystende å registrere at Kunnskapsdepartmentet etter sametingspresidentens mening er verstingen i klassen. Dette departmentet har et historisk ansvar for fornorskningsprosessen mot samene innen skoleverket. Vi hadde virkelig trodd at denne delen av embetsverket hadde lært av sine grove feil, men slik er det altså ikke. Her må statsråd Torbjørn Røe Isaksen (Høyre) rydde opp i den kunnskapsløshet som råder i hans departement.

Sameloven gir Sametinget vide rammer når det gjelder å ta opp saker på vegne av samene. Det er ikke opp til hvert enkelt departement å suverent fastslå hva som er saker som angår samer, og hva som ikke er det.

Slik vi ser det er det tilstrekkelig at én av partene, departement eller Sameting, definerer et saksfelt til å være gjenstand for konsultasjoner. Da må konsultasjonene gjennomføres i den gode ånd som avtalen tilsier.

Om konsultasjonsordningen bare virker så lenge det behager en eller annen byråkrat i Oslo, kan ordningen like godt avvikles. I tilfelle vil dét være et stort prestisjetap for regjeringen og nasjonen.

Samtidig minner vi også om at konsultasjonsplikten ikke bare gjelder i forhold til Sametinget som folkevalgt organ. Også i forhold til direkte berørte samiske interesser foreligger en soleklar plikt og rett til konsultasjoner. Dette gjelder samisk kultur- og næringsliv i videste forstand.

| 01.07.2015 |

Sluttoppgjør med fornorskningen?

Sametinget vil ha en undersøkelseskommisjon som skal ta for seg tvangsassimileringen, eller fornorskningspolitikken. Kommunalminister Jan Tore Sanner (Høyre) ønsker ikke å ta tak i dette nå.

Sametinget ser for seg at det blir omfanget, metodene og konsekvensene av kolonipolitikken som skal etterforskes. Sametingspresident Aili Keskitalo mener at dette vil kunne bli «et generaloppgjør med fortiden». I Sverige er det dialog om noe lignende. Fra Sametingets side argumenteres det for at fortidens overgrep stadig vender tilbake for mange samer, slik som språk- og kultursituasjonen i de sjøsamiske områdene.

For mange mennesker vil nok en slik undersøkelseskommisjon kunne fortone seg som et slag i luften. For andre igjen vil er slikt arbeid oppfattes å komme for sent. Omfanget, metodene og konsekvens­ene av fornorskningspolitikken er for en stor del godt kjent, og en slik undersøkelse vil ikke nødvendigvis bringe særlig mye nytt. Det er også et spørsmål om en slik kommisjon vil kunne rette opp gammel urettferdighet.

Kommunalminister Sanner signaliserer at dette ikke er noe han har tenkt å gjøre noe med nå. Det er et viktig signal, men ikke nødvendigvis et riktig signal. Her synes vi kommunalministeren forhaster seg med sin avvisning. Det man kan oppnå med en slik kommisjon er nettopp det sametingspresident Keskitalo omtaler som «et generaloppgjør med fortiden».

En slik kommisjon vil bli et sterkt symbol på at den offisielle for­norsk­ningspolitikken er over, og det vil være viktig for mange samer. Men den vil ikke kunne bøte på gammel urett.

I denne sammenheng er det også viktig å huske på at også de nasjonale minoritetene i Norge, det vil si kvæner, tatere, sigøynere, jøder og skogfinner, også har vært utsatt for den harde fornorskningen. Og det er absolutt ingen grunn til å skille mellom urfolk og andre i en slik sammenheng.

| 30.06.2015 |

Likebehandling

Kommunene blir stadig mer ivrige etter å ta inn penger via eiendomsskatt. Det er påfallende at partier som Høyre og Fremskrittspartiet framstår som svært aktive når det gjelder å drive inn denne skatten, selv om de (og særlig FrP) i festtaler sier de ikke vil ha den. I realiteten er det tverrpolitisk enighet om eiendomsskatten, å påstå at man er ueig når man i realiteten ikke er det er politisk lureri. man bløffer velgerne.
I stedet for å bremse bruken av eiendomsskatt kjører kommunene satsene i været. Gjerne helt opp til taket som er syv promille av skattetaksten årlig. Evnetuelle bunfradrag reduseres eller fjernes. I tillegg forsøker kommunene å utvide grunnlaget for eiendomsskatten ved å finne nye objekter å skattlegge.
I den forbindelse er de kommunale blikkene rettet også mot reindrifta. Kommunene ønsker nå å sende regning til de som har anlagt gjerder og byggverk i utmarka. Rendriftas gjeterhytter skal nå bli gjenstand for eiendomsskattelegging.
Reindrifa er en primærnæring, og i så måte fullt ut sammenlignbar med jordbruket. Begge næringer har dype samiske røtter. Likevel forskjellsbehandles de via sjattesystemet.
Mens bondens driftsbygninger slipper eiendomsskatt ifølge loven, må reindriftsutøveren betale for sine. Det er dypt urettferdig.
Nomadisert reindrift har som ett av sine særtrekk at reindriftsutøverne må ha sommerboliger i annen kommune enn bostedskommunen. Dette er en del av ordinær drift, og det er dermed urimelig å pålegge eiendomsskatt på disse bygningene. Gjeterhytter til fjells er likeledes en intergrert del av drifta, og må ikke skattelegges. Kommunene mener likevel å ha hjemmel til å ilegge eindomsskatt på disse bygningene. Her må Stortinget gripe inn, og endre loven slik at reindrift og landbruk behandles likeverdig.

| 27.06.2015 |

Laksefisket i Tana må bremses

– Det er på tide med kvoter og reguleringer på laksen i Tana, mener fiskeripolitisk talsmann Sverre Kimo Pedersen i Tana. Han peker på forskningsresultater som viser at laksebestanden i vassdraget nå er så overbeskattet at den ligger på rundt 20 prosent normal gytebestand. Pedersen peker på at i alle andre laksevassdrag i Finnmark er det innført kvot­er på fiske og fangst, men ikke i Tanavassdrag­et, fordi garnfiskerne er imot dette. Pedersen mener at man nå er i ferd med å gjøre ubotelig skade som det vil ta flere tiår å gjenopprette.
Vi kjenner ikke detaljene i dette, men hvis det er så mye som et fnugg av virkelighet i det Tana Venstre og Pedersen sier, så må bremsene settes på når det gjelder laksefisket i Tanavassdraget. Ja, garnfisket der har lange tradisjoner, men hvis et tradisjonelt fiske er med på å utrydde en laksestamme eller desimere den så sterkt at det nesten ikke er laks igjen, så må tradisjonen vike for at man skal få bygget opp laksestammen igjen. Man kan ikke koste på seg å ødelegge Norges største lakseelv i tradisjonens navn.
Problemet med dette vassdrag­et er også at det er et grensevassdrag mot Finland, og i dette landet synes man ikke å ha noen grenser når det gjelder å overfiske så til de grader. Sett fra den norske siden virker det som om turistindustrien og kommersen går foran alt på finsk side. Det gjør vel neppe sak­en bedre at grensen mot Norge nok på alle måter er den ytterste utposten i dette landet. Det kan være med på å gjøre at selv de finske politikerne som kunne vært interessert i å ta et tak når det gjelder laksefisket i Tanavassdraget, ikke har fått øynene opp for problemet.
Problemet er altså at ensidige virkemidler på norsk side av elva ikke vil være nok. Og hvis finnene ikke er med på noe tilsvarende, vil det være vanskelig å forsvare strenge norske begrensninger av laksefisket. Norge har ingen maktmidler overfor et annet land å stille opp med, og derfor kan man bare håpe at forhandlinger med Finland vil føre til at man bremser det vanvittige fisket før det er for sent.
Og vel nok har finnene fisket hardt, men også på norsk side har man til tider øst opp svære mengder med garnfanget laks fra elva, nærmest bare fordi man kunne. Skylden for problemet ligger på begge sider, og derfor må begge sider bidra til en løsning.

| 26.06.2015 |

Porsanger deles?

Kommunestyret i Porsanger har vedtatt at skolekretsen ytterst på vestsida av fjorden ikke lenger skal tilhøre kommunen alene. I sted­et vil trekulturelle Porsanger slå skolekretsen sammen med bygda Kokelv i nabokommunen Kvalsund. En slik endring vil ikke kunne tre i kraft før Kvalsund kommune har vedtatt en likelydende forskrift.
Det sjøsamiske oppvekstsenteret i Olderfjord ble lagt ned av AP, SV og SP sitt flertall i forrige periode. Den distriktsfiendtlige politikken i Porsanger er videreført av Høyre og Fremskrittspartiet i inneværende periode, der Billefjord sjøsamiske oppvekstsenter er vedtatt redusert mens Børselv legges helt ned. Porsanger kommune har ingen ærerik historie når det gjelder behandlingen av sin sjøsamiske og kvænske befolkning i distriktene, og skylden for dette er i høyeste grad tverrpolitisk fordelt.
Det kan ikke herske tvil om at forskriftsendringen som er innført er laget for å bane vei for ytterligere nedlegging. Vi tror at planen er å legge ned hele oppvekstsenter­et i Billefjord også. Dette vil være mulig når elevene i ytre del av Porsanger ikke lenger tilhører samme skolekrets som Billefjord. Dermed telles ikke elevene derfra med når lengden på skoleveien skal beregnes.
Vi vil advare Kvalsund kommune mot å vedta denne forskriften om skolekretser. Ved å gjøre dette vil det oppfattes som om Kval­sund tar part i en betent skolestrid i Porsanger.
I stedet bør eventuell utveksling og samarbeid om undervisning foregå som i dag, der dette avtales skoleår for skoleår. På denne måten vil elever i de tre bygdene i Porsanger det gjelder i større grad kunne velge om de vil gå på skole i Billefjord eller i Kokelv. Det finnes per i dag elever fra Porsanger som går på skole i Kokelv. De må selvsagt få lov til å fortsette med det.
Det er leit å registrere at kommunestyret i Porsanger ikke vil gi et tilbud til sin egen befolkning, men heller overlater dette til naboen. Vi synes dette er en merkelig og samefiendtlig politikk.
Vedtaket i Porsanger kommunestyre innebærer også en invitt til kommunesammenslåing. Skoledrift er en vesentlig del av den kommunale virksomheten. I og med at Porsanger nærmest gir denne delen av driften over til naboen Kvalsund, har det i realiteten liten hensikt for ytre Porsanger å være innlemmet i Porsanger kommune. Da er det mer naturlig å utvide Kvalsunds grenser til også å omfatte denne delen av Porsanger.
Om dette skjer er det mindre grunn til å beholde resten av Porsanger kommune som i dag. Vi er ikke sikre på om kommunestyret i Porsanger har tatt inn over seg disse problemstillingene da avgjør­elsen ble fattet.

| 25.06.2015 |

Noen må stoppe FeFos grådighet

Tidligere medlem i Samerettsutvalget, Ulf Ballo fra Tana, er kritisk til at Finnmarkseiendommen (FeFo) har fått en så sterk stilling som eiendoms- og forvaltningsmyndighet over utmarka i Finnmark. Ballo sier til Ságat at han er usikker på at det var dette som var meningen da Samerettsutvalget la frem sin innstilling i 1997.
Ballo mener at FeFo er til for å tilrettelegge for befolkningen i Finnmark og ikke å stille seg som motpart til lokal forvaltning. Dette understreket Ballo under et folkemøte om Nesseby bygdelags krav om eksklusiv rett til bruk av sitt nærområde. Bygdelaget har som kjent stevnet FeFo for Utmarksdomstolen i denne saken.
Ulf Ballo sa også at FeFo ikke må gå i retning av et nytt Statskog, men heller gi kommuner og bygder muligheter til egen forvaltning av naturgoder som de tradisjonelt har utnyttet over generasjoner. Jusprofessor Øyvind Ravna sa på folkemøtet at lokalbefolkningen i Sør-Norge, hvor staten eier en stor del av utmarka, har helt andre rettigheter en finnmarkingene har i sitt eget fylke.
Nok en gang føler vi oss tvung­et til å minne FeFo om at det ikke er de som eier den utmarka i Finnmark som FeFo fikk en slags «grunnbokshjemmel» til da Statskog forlot Finnmark. Den fikk FeFo fordi de skulle forvalte utmarka til rettighetene var avklart. Og nok en gang må vi påpeke at det ikke er FeFos oppgave å gjøre finnmarkingene til leilendinger i sitt eget fylke, heller ikke hvis FeFo des­perat trenger inntekter til å lønne sin omfangsrike stab. Og definitivt ikke hvis denne staben ser det som en oppgave å gjøre livet vanskeligst mulig for finnmarkingene når det gjelder å råde over sin egen utmark.
FeFo er det kompromisset man fikk etter den lange og seige kamp­en om «retten til land og vann» i Finnmark. En del av kompromisset er at Sametinget og fylkestinget i Finnmark skal oppnevne styret for FeFo. Og tiden før finnmarksloven ble vedtatt ble en trist studie i sametings- og fylkestingspolitikernes grådige higen etter godt betalte styreverv i FeFo, en higen som tilsynelatende ikke var forbundet med noen politiske ideer om hva dette styret skulle holde på med. Det viktigste var å telle antalle styremedlemmer. Hva FeFo og styret der skulle gjøre syntes ingen å bry seg om.
I mellomtiden har FeFo utviklet seg til en «gjøkunge» som ingen tør å sparke ut av redet, kanskje av frykt for å være i mot samiske rettigheter til land og vann. Dette gir FeFo og styret der rom til å gå sine egne veier. De vet at de ikke står til ansvar overfor noen. For det er ikke slik at Sametinget og fylkeskommunen «eier» FeFo. Deres oppgave er å oppnevne styremedlemmer. Og den oppgaven antar vi blir tatt alvorlig nok. Det er jo snakk om godt betalte «politiske bein». Men hva som skjer med vanlige folks rettigheter til den utmarka i Finnmark som FeFo tror de eier, gir man åpenbart en god dag i.
Finnmarksloven påbyr ikke Sametinget og fylkeskommunen å instruere sine styremedlemmer. Men den forbyr det heller ikke. Er det ikke på tide at både fylkesting­et og Sametinget forteller «sine» styremedlemmer at FeFo må bremse sin grådighet etter makt og la folket få det som folkets er. For gjøkungen må sparkes ut av reiret før det er for sent.

| 24.06.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail