Ledere

Kravstore minipartier på Sametinget

Sametinget har helt siden starten i 1989 bestått av to store partier på hver sin fløy, Arbeiderpartiet på den ene siden og Norske Samers Riksforbund på den andre. Ellers har det politiske landskap­et vært preget av mange småpartier og såkalte enmannslister.
Det er en kjent sak at enmannslistene på Sametinget har vært svært kravstore i forhandlinger om makt og flertall i same­nes parlament. I perioder har disse listene, med svært få same­tingsvelgere bak seg, utvilsomt hatt uforholdsmessig stor innflytelse i form av politiske posisjoner. Makta har de tilegnet seg gjennom å sikre en av de to stor­e, NSR eller AP, flertall på Same­tinget. Altså gjennom politiske hestehandler.

Det er bra å ha ambisjoner i politikken. Det er også lov å søke makt gjennom å kreve politiske posisjoner. Men maktspillet bidrar til å svekke Sametingets omdømme og her har spesielt de to store, AP og NSR, et ansvar. På mange måter definerer disse hvor stor makt minipartiene skal få. Altså hvor langt de vil strekke seg for å oppnå politisk makt. Her har både NSR og AP gått svært langt, også i å overby hverandre for å tekkes smålistene.

Etter at AP-fraksjonen mistet sitt rene flertall i høst har det pågått en rå maktkamp på Sametinget. Heldigvis ser det ut som AP har vært sitt ansvar bevisst og avvist alle urimelige krav fra smålistene.

Eksempelvis er det nå kjent at Árja, som har tre mandater i Sametinget, krevde egen politisk rådgiver på heltid for å fortsette som støtteparti for AP og president Egil Olli. Det avviste AP og det er bra. Her synes vi AP også bør se på egne posisjoner, som det begynner å bli mange av.

Árja trenger ingen egen godt betalt rådgiver på Sametinget. Så kan man spørre seg om AP, med sine 13 mandater, trenger to rådgivere i full stilling. Svaret er nei, og her bør AP gå foran med et godt eksempel og gjøre noe med disse posisjonene som er etterlevninger av tidligere politiske hestehandler.

Flyttsamelista har to mandater på Sametinget. De krevde plass i rådet for å støtte Olli & Co. Også det sa AP nei til. Samtidig har Åarjel-Saemiej Gielh rådsplass, selv om de bare har ett mandat på Sametinget. Det politiske spill­et har aldri vært rettferdig.

Sametingsrådet har i dag syv heltidspolitikere, fordelt på fem rådsmedlemmer og to politiske rådgivere. Nøkkelspørsmålet er om de politiske resultater som leveres, kan forsvare så mange heltidspolitikere i rådet.

| 2012-02-23 |

Kvalsund bestemmer selv

Kvalsund kommune skal i løpet av forholdsvis kort tid ta stilling til tre betydelige industriprosjekter.
Gruveselskapet Nussir vil utvinne kobber, og deponere avgangsmasser i Repparfjorden. Finnmark Fornybare Energiutvikling vil bygge to vindkraftverk. Sammenlagt er det milliardsats­inger vi snakker om i denne sjøsamiske kommunen.

«Man kan ikke lage omelett uten å knuse egg», heter det. Egg­ene som knuses i Kvalsunds tilfelle er av miljømessig karakter. ­Alle prosjektene i Kvalsund vil påvirke miljøet, noe utbyggerne ikke har lagt skjul på.
Nærmest all menneskelig aktivitet setter spor i uberørt natur. Spørsmålet vi må stille oss er hvor omfattende, og vilke typer, spor vi skal akseptere. Det er slike problemer vi har høringsrunder for å belyse.

Kvalsund er en liten kommune, med kun omlag 1.000 innbyggere. Det er flere hytter i kommunen enn det finnes kvalsundvær­inger. Nå har kjøret for å påvirke kvalsundfolket begynt.
Det er nok ikke tilfeldig at Norske Lakseelver nylig la sitt møte om Nussir til Hammerfest. Organisasjonen avviser at de tenker slik, men det er påfallende at man legger et møte som angår Kvalsund til nabokommunen. Det store flertallet av medlemmene i Vest-Finnmark jeger- og fiskerforening er fra Hammerfest by, og de vil neppe gå inn for et forslag de mener truer Reppar­fjord­elva. Arbeidsplasser og leve­kår i Kvalsund kommune er de mindre opptatt av, hensynet til natur og rekreasjon er styrende for en slik forening, naturlig nok.

Miljøorganisasjoner og andre som ikke har sin adresse i Kvalsund har også meldt seg på, med motstand både mot gruveplan­ene og vindkraftanleggene som agenda.
Etter hvert vil vi helt sikkert også se at tilhengerne av indu­stri­ut­byggingen vil øke innsats­en for å få sitt syn igjennom. Det står store verdier på spill. Kapitalismen er sjelden i miljøets tjeneste.

I all den støyen som skapes er det avgjørende at de som bor i Kvalsund kommune husker på at de er en del av lokaldemokratiet vi har i landet. Kommunens egne folkevalgte skal avgjøre reguleringplanene for kommende industrianlegg. Folket i Kvalsund må først og fremst påvirke sine egne politikere, og lokalpolitikerne har plikt til å lytte på innbyggerne og å ta dem på alvor.

I Kvalsund kommune er det sterke talspersoner både for å si ja og nei til de foreliggende planer. Slik vi ser det er kommunen fullt ut i stand til både å vurdere saken og å foreta fornuftige vedtak.
Å finne den riktige avveining­en mellom miljø og næringsutvikling er ikke lett. Men den som har skoen på, kjenner best hvor det trykker. Derfor er det viktig at Kvalsund kommune bestemmer sin egen fremtid selv

| 2012-02-22 |

Grådighet eller kvalitet i fiskerinæringen?

Forskere slår fast at fiskeindustrien i Nord-Norge får dårligere råvarer fordi fangsteffektivitet prioriteres foran kvalitet. Krokfanget fisk (juksa og line) fra små fartøyer gir best kvalitet, men samtidig øker landingene av fisk tatt med garn, snurrevad og not. Disse redskapstypene gir den dårligste råstoffkvaliteten, sammen med store fangster fra store fartøyer.

Dette er ikke noe overraskende nytt, heller ikke for fiskerne. Men problemet er at ikke noe motiverer dem til å levere råstoff av beste kvalitet, fremfor dårligere råstoff i store mengder. Fiske­kjøperne har muligheter for å trekke i prisen for dårlig kvalitet og betale mer for god kvalitet, men de gjør det nesten aldri. Dermed kan fiskerne bare øse på med store mengder fisk. De får like godt betalt for den uansett.

I svært mange år har fiskebåtrederne bygget det ene fartøyet større og flottere enn det andre, for å fange mest mulig fisk på kortest mulig tid. Men det koster mye penger å drive store båter, og en stor del av inntekten fra fisket går til å betale båten.
Det gir et pengejag og en grådighet hvor det tenkes svært lite på å ta vare på den ressursen fisk­en i havet er. Og man ender opp med et industrifiske hvor det ikke koster noe å dumpe store mengder verdifull fisk rutinemessig. Det er slike miljøer som ikke tar fem øre for å tømme havet, hvis ingen stopper dem.

I disse miljøene har man i mange år blåst foraktelig av det man kaller for «sjarkromantikk», når det er blitt snakk om at mer av fangsten kunne vært tatt med mindre fartøyer. Slik ville kyst- og fjordbefolkningen fått direkte nytte av sin nærhet til sjøen, samtidig som fiskeressursene hadde vært håndtert på en mer bærekraftig måte.
I dag synes fiskeriforvaltninga å være prisgitt de sterke kapitalkreftene som finnes i fiskerinæringen. Disse kreftene har, med myndighetenes hjelp, sørget for å jage på land store deler av fisk­eri­befolkningen blant annet i de sjøsam­iske områdene, mens de selv fortsetter med å plyndre ressursene som egentlig tilhører befolkningen i dette området.

Det er ikke bare bemerkelses­verdig at myndighetene i så mange år har latt dette fortsette. Det er en skam. I dag må folk som kunne levd godt av kystnært fiske, sitte og se på at storkapitalen fanger fisk utenfor kysten her, sender den til Kina for «foredling» og tilbake til butikkene i Norge. Og hvorfor skal vi i fiskerinasjonen Norge være nødt til å kjøpe fiskepinner produsert av billig Alaska pollock i stedet for av vår egen torsk? Dette er intet annet enn det glade vanvidd, og viser at grådig­het­en har fått altfor stort spillerom innenfor fisk­eripolitikken.

Hvor lenge skal myndighetene la dette fortsette? Hvor er det blitt av alt snakket om bærekraft? Er det virkelig slik at bare noen tjener penger på å ødelegge ressurser, så er det i orden? Hadde man satset på kvalitet innenfor fiskeriene i stedet for kvantitet, kunne inntektene sikkert vært minst like store, samtidig som ressusene hadde blitt tatt bedre vare på.
Må det komme et skikkelig krakk innenfor denne nær­ingen før noen åpner øynene? Det er så ille at man nesten fristes til å håpe på at det skal skje.

| 2012-02-21 |

Flott håndsrekning til kvænene

Årsmøtet i Troms Arbeiderparti foreslår at kvænsk språk skal ha de samm­e rettighetene som samisk i forhold til det europeiske språkcharteret. Årsmøtet kommer med en rekke forslag for å bedre situasjonen både for kvænsk språk, som de omtaler som en del av den tradisjonelle kulturen i nord.

Dette er en flott håndsrekning til et broderfolk fra Troms AP og gjenvalgt leder Bjørn Inge Mo. Vedtaket er raust og inkluder­ende, akkurat som det bør være overfor et minoritetsfolk som sliter med store utfordringer i forhold til å bevare sin egenart i det norske og samiske storsamfunnet i nord.

Kvænsk er ingen trussel mot det samiske. Derfor skulle vi gjerne sett at det også fra Same­ting­ets side kommer flere helhjertede støtteerklæringer. I stedet aner vi en slags frykt for at samisk vil lide dersom kvænsk språk for høyere status. Det er i så fall smålig.
Troms AP mener at det haster med tiltak, og foreslår en rekke ting som må gjøres. Blant annet at regjeringa må oppgradere kvænsk språk fra nivå II til nivå III i det europeiske språkcharter­et. Da vil staten ha det samme ansvaret for kvænsk språk som for samisk språk i dag. Dette er et gammelt krav fra kvænsk hold, som de politiske myndighetene så langt ikke engang har luktet på.

At myndigheten er skeptisk er kanskje ikke så overraskende. Der er det pengene som teller og kvænene er en liten pressgruppe. Da blir de neglisjert og få bryr seg. Smått skammelig er det å tenke slik.
Troms AP foreslår videre å styrke undervisningen i skolen om samisk og kvænsk kultur. At det skal utvikles mer læremidler for kvænsk og samisk i barnehagen, og at kompetansen styrkes blant lærerne i kvænsk og samisk språk og kultur.

Gode forslag som gjerne kan gå hånd i hånd. Vi tror det vil styrke både samesaken og kvænsaken om man forente kreftene i langt større grad enn hittil har vært tilfelle. I dag er det mer konkurranse enn samarbeid å spore, og det tjener kun staten på.
Troms AP ønsker også at det opprettes et kvænsk kulturfond til å drifte de kvænske institusjonene. Videre mener årsmøtet at nynorsk, samisk og kvænsk må likestilles som sidemål i grunnskolen i Nord-Norge. Og at Nord-Troms skiltes helhetlig på samisk og kvænsk. Masse gode forslag, som burde være mulig å få gjennomført.

| 2012-02-18 |

Ressursavgift er et berettiget krav

Årsmøtet i Arbeiderpartiets samepolitiske forum i Ávjovárre (Karasjok, Kautokeino og Porsanger) krever ressursavgift fra gruvedrift i regionen. Årsmøtet vil på denne måten sikre at en større andel av verdiskapningen kommer lokalbefolkningen til gode.
Kravet er på ingen måter nytt, men det er på høy tid å gjenta det. Og det må gjerne legges politisk press bak kravet, ikke minst fra Sametingets side. Sametinget maktet aldri å få inn mineralavgift i den nye mineralloven, men det betyr ikke at slaget er tapt for alltid. Slike ting må gjerne modnes litt over tid, så her er det bare å stå på.

Det er et høyst berettiget krav det samiske samfunnet stiller. Det ligger trolig milliardverdier i grunnen i Sápmi. I dag kan disse verdiene hentes ut av ressurssterke selskaper, ofte uten at annet enn smuler blir igjen i de samfunnene som bokstavelig talt sitter på verdiene. Slik kan vi ikke ha det, og her burde hele Sápmi stå samlet.
«Dette kan være i form av ressursavgift til kommunene der driften er, tilførsel av midler til fond som gir kompetanseheving i det lokale næringslivet eller andre typer vederlag», uttaler årsmøtet i Ávjovárre AP.

Forumet er bekymret over situasjonen hvis kommunene kun skal bli en råvareleverandør, og lokalsamfunnene ikke får en del av verdiskapningen av naturressursene i kommunen.
Gruvedrift fører til ulemper, kanskje spesielt for reindrifta og andre samiske utmarksnæringer. Da skulle det bare mangle at også noe av verdiskapningen blir igjen i vertskommunene.

Det er merkelig at staten viser så liten vilje til å etterkomme et slikt rimelig krav fra samisk hold. Et krav som er forankret i folkeretten og som ville vært en viktig vitamininnsprøyting i hardt prøvde distriktskommuner og lokalsamfunn. Hva er man egentlig redd for?

Paradoksalt nok virker mineral­selskapene å være mer imøtekommende til krav om dialog og verdiskapning fra samisk hold. Vi tror ikke noen prosjekter står og faller på en avgift, men hittil har staten konsekvent avvist slike tanker.
Sametinget bør nå kjenne sin besøkelsestid og alliere seg med berørte kommuner og fylkeskommuner for å skape en sterk opinion bak kravet om lokal ressursavgift. Dette må gjelde både for mineralressurser og andre ikke-fornybare naturressurser.

| 2012-02-17 |

Samisk landbruk forgubbes

Sametingsråd Marianne Balto har satt fokus på et svært viktig tema, at samisk landbruk er i ferd med å forgubbes. En fjerdedel av bøndene i Troms og Finnmark er over 60 år. Vi er helt enig med Balto i at dette er en urovekkende trend som må snus.

Vi tror det skal bli vanskelig, men ikke umulig dersom den nødvendige politiske vilje er til stede. Det er ikke bare samisk landbruk som forgubbes. Det skjer over hele landet, og det er dessverre resultatet av en villet politikk.

Siden 1960-årene har myndighetene på ulike måter stimulert ungdom til å ta utdannelse, gjerne på høyskole- og universitetsnivå, altså en akademisk løpe­bane. Og bygdeungdommen har i stor grad fulgt oppfordring­en. De har reist sørover for å utdanne seg. Og de fleste har aldri kommet tilbake. Mange har rett og slett utdannet seg bort fra sitt opprinnelige hjemsted.

Under utdannelsen lenger sør har de fått smak på en verden utenfor den lille bygda de selv kom fra. Og hjembygda har heller ikke hatt arbeidsplasser til dem. De unge har gjerne også funnet seg en livspartner under utdannelsen, og flytting til hjemlige trakter har blitt uaktuelt på grunn av det.

Det er heller ikke jordbruk de unge fra nord har utdannet seg til. Det er ikke en slik utdannelse myndighetene har oppfordret til i årtier. En karriere i fjøset har heller ikke fristet særlig mange i en verden hvor den akademiske karriere har stått i høysetet. Det samme gjelder fiskeriene og andre primærnæringer.

Derfor tror vi det skal bli særdeles utfordrende, men ikke desto mindre påkrevd, å revitalisere landbruket i Troms og Finnmark, slik Marianne Balto tar til orde for. Antallet bønder i Norge raser nedover, og landbruket i samiske områder er ikke i noen særstill­ing. Samtidig trenger vi et aktivt landbruk for å opprettholde livskraftige bygder. Lokal matvareproduksjon har også viktige beredskapsmessige sider.

Det gjør selvsagt ikke saken bedre at forskjellene i inntekt og fritid mellom landbruket og andre yrker er forholdsvis stor. Også nye og stadig mer rigide offentlige krav til jordbruket svekker lønnsomheten. Her må nasjonale myndig­heter sammen med næringa gjøre et krafttak for å bedre inntjening­en. Og nye offentlige pålegg bør som prinsipp følges opp med tilsvarende støtteordninger både for investering og drift. Det er for enkelt for staten bare å velte nye byrder over på næringsutøverne.

Vi tror dessverre ikke at gratis melkekvoter til unge bønder og økte melkekvoter er det eneste saliggjørende når det gjelder landbruket i nord. Det må mer effektive tiltak til. Årtiers noe ensidige propaganda for en teoretisk utdannelse har gjort sitt.

Vi skal ikke dermed si at det er noe galt med å ta en høy utdannelse. Man må bare være klar over konsekvensene av myndighetenes innbitte fokus på dette over såpass lang tid. Det måtte nødvendigvis få konsekvenser, og de har altså vist seg å ikke bare være positive, sett fra distriktenes side.

Uten å trekke det for langt, kan man si at myndighetene har sin del av skylda for fraflytt­inga fra distriktene, ved at de har oppfordret ungdommen til å utdanne seg vekk fra sine opprinnelige hjemsteder og næringer.

| 2012-02-16 |

Samisk eller norsk sidemål i skolen

APs nestleder Helga Pedersen vil at alle elever i grunnskolen og videregående skole i samiske områder skal kunne velge samisk fremfor norsk sidemål i undervisning­en.
Ikke uventet har hun møtt motstand fra Noregs mållag. Noe mer overraskende har også Norske Samers Riksforbund tatt til motmæle mot forslaget. Vi hadde ikke forventet at NSR ville hindre bevaring og utvikling av samisk språk.

Slik vi har oppfattet stemning­en både blant elever og lærere i skoleverket er tida overmoden for de tankene Helga Pedersen kommer med. Endringen er bortimot uproblematisk å innføre, og dét på kort varsel. Det er ikke tekniske og praktiske hindringer som har forhindret at reformen forlengst er innført. Samiske elever har fått lide fordi norsk språkhistorie inneholder en uver­dig kamp mot nynorsk som samene ikke har hatt noen del i.

Slik vi ser det vil samiske elever fortsatt få undervisning i og om norsk sidemål i fremtida. Det skulle bare mangle at skolen legger betydelig vekt på det rike tilfanget av nynorske forfattere og andre formidlere. Men norsk sidemål bør innkorporeres i norskfaget, og samiskelever bør fritas for karakterer i norsk sidemål.

De som har samisk som første- eller andrespråk er allerede fritatt for norsk sidemål. Nå må Norge ta et krafttak for å styrke muligheten til samiskundervisning også for de gruppene av elever som i stor grad er bosatt utenfor de områdene der samisk språk står sterkt.

Helga Pedersens ideer vil særlig komme lulesamisk og sørsamisk til gode. Dette er minoritetsspråk som er utryddingstruet per i dag. Nordsamiske områder vil også få en mulighet til revitalisering av det samiske språket når samisk erstatter norsk sidemål, forhåpentlig i nær fremtid.

| 2012-02-15 |

Samer har mye å bidra med

Stortingsmeldingen om nordområdepolitikken har mye bra i seg i forhold til det samiske aspekt­et. Blant annet sier regjeringa at det «er avgjørende at den positive utviklingen i nord også oppleves som positiv for berørte urfolk».
Meldingen er også tydelig på at samene har selvbestemmelsesrett.

Men en ting er ord, noe helt annet er praktisk politikk. Eksempelvis ble den viktige mineralloven vedtatt i Stortinget mot Sametingets ønsker. Kystfiskeut­valg­ets innstilling er et annet ferskt eksempel på regelrett overkjøring av samiske interesser. Disse sakene viser at når det virkelig er snakk om store verdier og interesser, så taper samiske interesser. Slik skal det ikke være.

Torsdag gjennomførte utenrikskomiteen åpen høring om nordområdemeldingen som er under behandling i Stortinget. Sametinget understreket i sitt innspill at en vellykket nordområdepolitikk forutsetter aktiv samisk deltakelse. Og det har Same­tinget selvsagt helt rett i. Det er umulig å tenke seg nordområdepolitikk uten en solid samisk grunnstein.

I mange tilfeller er det snakk om hva samene skal få i forbindelse med politikkutforming. Her bør det være like mye snakk om hva samene kan bidra med. For det er mye, spesielt i et nordområdeperspektiv. Både Sametinget, Samisk høgskole og flere andre samiske institusjoner har ekspertise på dette området. Den bør brukes for alt den er verdt. Det vil utvilsomt styrke nordområdepolitikken.

Under høringen tok Sametingets visepresident Laila Susanne Vars til orde for å lovfeste konsultasjonsretten. I dag reguleres dette av en avtale mellom regjer­inga og Sametinget.
– En avtale er ikke forpliktende nok, sa Vars.

Dette er offensive tanker fra Sametinget som vi liker. Her er det viktig at Sametinget er med på å sette premissene og ikke bare takker og bukker til statens tilbud. Samtidig må vi understreke at konsultasjoner og lignende prosesser skal skje i full åpenhet. Det er ikke tilfredsstillende for et demokratisk samfunn at makteliten sitter bak lukkede dører og forhandler over hodet på folket.

Sametinget mener gode instrumenter og retningslinjer for dialog og avklaring med det samiske urfolket blir stadig viktigere ettersom ny arealkrevende industri som energi, olje/gass, mineralutvinning og havbruk øker sin aktivitet i samiske områder.

– Samisk selvbestemmelse handler ikke om å utfordre statens territorielle integritet eller om en samisk tilbaketrekking fra storsamfunnet. Det handler om å legge til rette for å ansvarliggjør­e og myndiggjøre samene som folk, både gjennom integrering i politiske beslutningsprosesser og gjennom utøvelse av forvaltning, sa visepresident Vars.
Kloke ord, som bør berolige selv de mest samefientlige miljøer. For det samiske folk har aldri, og vil aldri, bli noen trussel mot det norske storsamfunnet. Tvert imot er det samiske en verdifull ressurs for Norge.

| 2012-02-14 |

En skremmende utvikling

Folketallet i det samiske området nord for Saltfjellet har gått ned med hele 17 prosent siden 1990. På 21 år er altså nesten hver 5. innbygger i bygde-Sápmi forsvunnet, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Den 1. januar 1990 hadde sameområdet i nord tilsammen 45.630 innbyggere. Ved siste årsskifte var det bare 37.892 personer tilbake. Vi er altså blitt 7.730 færre personer i løpet av to tiår.

Utviklinga har vært mindre brutal i Indre Finnmark enn i de sjøsamiske kyst- og fjordkommunene. Indre Finnmark (Kautokeino, Porsanger, Karasjok og Tana) har mistet 695 innbyggere, som utgjør en reduksjon på 5,2 %. Det er ille nok, men situasjonen er langt verre i Mearra-Sápmi forøvrig som i snitt har mistet hele 21,8 % av folketallet.
Aller hardest rammet med tilbakegang på over 25 % er sjøsamebygdene i kommuner som Måsøy, Lebesby, Gamvik, Kvalsund, Loppa, Alta med flere. I kommuner som Sør-Varanger, Alta og Tromsø er tendensen at byområdet har sterk økning, mens sjøsame­bygd­ene avfolkes.

– Trenden er alvorlig og svært bekymringsfull, sier Sametingets visepresident Laila Susanne Vars (Árja) til Ságat. Hun savner også en distriktsprofil i regjeringas samepolitikk. Det er altfor lite fokus på hvordan man skal bevare det tradisjonelle samiske bosetningsmønsteret.

Visepresidenten påpeker at mye gikk tapt da ansvaret for samepolitikken ble overført fra Kommunaldepartementet til dagens Fornyingsdepartement. Sametinget føler nå at de møter liten forståelse for sin stadige argumentasjon for å bevare eksempelvis samiske grendeskoler.
Vi er helt enig i visepresident­ens analyse av situasjonen. Hun treffer spikeren på hodet. Det er en uhyre skremmende utvikling at stadig flere grender og bygder i Sápmi er i ferd med å bli forgubbet og avfolket, på tross av at politikerne ønsker «lys i husan».
At nettopp kyst- og fjordkommunene er hardest rammet er et paradoks, ettersom de sjøsamiske havområdene i nord antakelig utgjør verdens rikeste naturressursområde. Det er således ikke en naturgitt, men en menneskestyrt utvikling som har medført at kyst- og fjordsamfunnene ligger med brukket rygg. Fiskeripolitikken som har vært ført av skiftende regjeringer de siste årtier har i stor grad medført at lokalbefolkninga må se at havets gull høstes av kapitalkrefter sørfra. Konsesjonsordningen er intet mindre enn et statlig godkjent ran av kyst- og fjordfolkets naturressurser.

Regjeringa og Stortinget gjør klokt i å ta advarselen fra Sametingets visepresident på ramme alvor. Det er påkrevd med nye og konkrete tiltak mot fraflyttinga. Spesielt for å beholde ungdommen på hjemplassen, også etter endt utdanning.
Tallenes soleklare tale tilsier også at det er påkrevd med en ny politisk runde for å sikre gjennomføring av Kystfiskeutvalgets innstilling om retten til fiske i nordområdet.
Nasjonale myndigheter er nødt til å gi nødvendig drahjelp og samarbeide aktivt med Sametinget, kommunene og fylkeskommunene for å snu en negative trend som er i ferd med å ta kvelertak på sjøsamisk næring, kultur og livsform. En god begynnelse kan være å la Kommunaldepartementet overta ansvaret for samepolitikken.

| 2012-02-11 |

En skamplett for Norge

I samband med årets feiring av Samefolkets dag den 6. februar har vi registrert at regelverket for deltakelse i sametingsvalg skaper engasjement. Dette var også et aktuelt tema i det omdiskuterte Brennpunkt-dokumentaren «Førsteretten».
Sameloven bestemmer at man må ha minst en oldeforelder med samisk som hjemme­språk, og samtidig selv erklære seg som same, for å kunne få stemmerett ved sametingsvalg. Dette betyr at en ikke-samisk person som er gift med en same, aldri kan få stemmerett ved sametingsvalg, mens både ektefellen, barna og videre etterslekt kan få det. Dette er en svært uforståelig og helt unødvendig regel, som er egnet til å splitte samiske familier.

Da regelverket i sin tid ble utformet, var man svært opptatt av at Sametinget skulle velges av og blant samer, og hadde liten forståelse for motargumenter mot en så streng linje som valgreglene medfører. Det er svært trist at Sametinget ikke synes å forstå det problematiske i å fortsette den strenge praksisen som ble etablert under til dels andre forutsetninger enn i dag.

Det er ingen tvil om at det eksisterende regelverket er problemfylt for mange samiske familier. Barn av blandingsekteskap kan føle at de på sett og vis tvinges til å velge mellom sine foreldre når det gjelder deltakelse i sametingsvalg. Det betyr at mange velger å ikke delta i valgene, noe som igjen betyr at Sametinget får et svakere velgergrunnlag enn man hadde trengt å ha. Og det gir samtidig gratis og kraftig ammunisjon til de politiske krefter som ønsker Sametinget dit pepperen gror.

Bestemmelsen som utelukker ektefeller til samer fra valgdeltak­else hører rett og slett ikke hjemme i dagens inkluderende og flerkulturelle samfunn. Det oppfattes av mange som et rasistisk gufs fra en mørk middelalder. Ikke-samer som er gift med samer og bosatt i samiske områder har dessuten tradisjonelt blitt ansett å tilhøre det samiske samfunnet. Dagens ordning strider således mot tradisjonell samisk sedvanrett.

Vi kan ikke fortsette å ha et system hvor man sorterer mennesker på etnisk grunnlag innad i samiske familier. Dette er en skamplett for Norge, som ute­lukk­ende bidrar til å svekke Same­tinget. Dette vekker uheldige assosiasjoner om tidligere apartheid-systemer i fjerne himmelstrøk, som hele Sápmi og Norge forøvrig tar skarp avstand fra.
Valgreglene i sameloven er vedtatt av Stortinget, som dermed har det konstitusjonelle ansvar for dagens situasjon. Men Stortinget gjorde ikke noe annet enn å følge opp ønsker fra tone­angivende samiske miljøer da loven ble vedtatt. Om det skulle komme et ønske om endring fra Sametinget, vil man neppe møte stor motstand i Stortinget.

Kanskje kan noen innvende at dette er et oppkonstruert problem. Men det rammer faktisk ganske mange samiske familier i Norge. Det er allerede åpnet for at ikke-samiske adoptivbarn har fullverdige rettigheter ved sametingsvalg. Det må bety at man forlengst har innsett at ideen om at ikke-etniske samer kan overta Sametinget er rimelig tøvete. Sametinget skal være et demokratisk organ for hele det samiske samfunnet. Dermed kan man ikke tillate seg å utelukke noen derfra på en støtende måte.

Det er først og fremst Sametingets ansvar å gjøre noe med dagens uverdige situasjon. Men også Stortinget bør som lovgiver føle ansvar for å gi sameloven en utforming som styrker og ikke svekker Sametinget. Man kan gjerne diskutere premisser og detaljer, men en lovendring er høyst påkrevd.

| 2012-02-10 |