logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Frivillighet må belønnes

Statsbudsjettets kutt i tilskudd til voksenopplæringsorganisasjoner rammer samene hardt. Angrepet føyer seg inn i et mønster som tegner seg stadig tydeligere: Regjeringa har overlatt samepolitikken til samefiendtlige krefter internt.

Et kutt på 20 prosent er i utgangspunktet like ille for alle organisasjoner som driver voksenopplæring, det være seg både samiske og ikke-samiske. Men samisk kultur og språk utgjør både en minoritet og et urfolk i samfunnet, og er spesielt sårbar. I mange områder er viten om samisk kultur og levesett på vikende front, og kurs og kompetansehev­ing betyr enormt for at det samiske skal revitaliseres og kunne leve videre.

Ved hjelp av disse midlene har blant andre Alta sameforening gjort et flott arbeid der sjøsamer får opplæring i koftesying. Effekten av dette har vært økt bruk av kofta, og dermed økt synlighet og aksept for det samiske i Alta og Loppa kommuner. Det er ikke lenge siden det for mange var skambelagt å innrømme at man var av samisk slekt. Nå brukes kofta stolt i 17.-maitoget og på samefolkets dag. Et svært positivt og synlig resultat av statsbudsjettets bevilgning til voksenopplæring.

Kurs og kompetanseheving for voksne via organisasjonene er etter vårt syn meget god samfunnsøkonomi. Organisasjonene baserer sitt arbeid på en stor grad av frivillig innsats, tilskuddene fra staten utløser reelt sett mye større verdier enn den bevilgede summen.

Vi trodde ærlig talt at denne regjeringa var i stand til å belønne privat initiativ, men slik er det altså ikke. Nå er det opp til stortingsflertallet å få til en riktig bevilgning til voksenopplæringsorganisasjon­ene. Om kutt ikke er til å unngå, ber vi om at tilskuddene som vedrører urfolk og minoriteter skjermes mot reduksjoner.

| 31.10.2014 |

Sabotasje mot det kvænske?

Fylkesrådmannen i Finnmark inviterer politikerne til å heve kvænsk språk fra nivå II til nivå III, slik at det økonomiske ansvaret flyttes til sentrale myndigheter. Bakgrunn er et innbyggerinitiativ med 625 underskrifter fra en rekke kvænske miljøer.

Nå ønsker Norsk-finsk forbund at saken skal utsettes og sendes ut på bred høring. Forbundet peker på at saken berører mange som har finsk som sitt minoritetsspråk og retten til opplær­ing i finsk som andrespråk. Forbundet viser til at meget få av fylkets foresatte/elever velger opplæring i kvænsk, og at opplæringstilbudet må evalueres grundig.

Det er en kjent sak at enkelte krefter i Norsk-finsk forbund aktivt motarbeider det kvænske. Det er i og for seg en ærlig sak å være uenig, i dette tilfellet i at kvænsk skal betraktes som et eget språk, slik norske myndigheter har akseptert. Det kan man forsåvidt vente seg fra en organisasjon som organiserer både finske nyinnvandrere og folk som ikke ønsker å bli betraktet som kvæner, men som norskfinner. Men det å være uenig gir ikke noen rett til å prøve å sabotere andres interesser, slik utspillet kan oppfattes.

Norske myndigheter har akseptert at ikke alle etterkommere etter finskspråklige folk som kom fra Finland, Russland og Nord-Sverige ønsker å bli omtalt som kvæner. Myndighetene har likevel understreket at kvænbegrepet fra deres side omfatter alle etterkommere etter de finskspråklige som kom til Norge fra midten av 1700-tallet og fremover. Dette har de gjort som en innrømmelse overfor nettopp Norsk-finsk forbund og de interessene det representerer.

Splitt og hersk har alltid vært et effektivt redskap mot minoriteter og urfolk. Kvænmotstanderne vet utmerket godt at kvænenes interesser svekkes når de forsøkes blandet sammen med det finske. Og vi forstår ikke hva godt man håper å oppnå med å prøve å svekke det kvænske. Det er en kjent sak at kvænbegrepet ikke er populært i visse miljøer i Øst-Finnmark. Også det er en ærlig sak, som myndighetene har tatt hensyn til på en fin måte.

Hva som da er beveggrunnene for at noen prøver seg med sabotasjeforsøk, er derfor vanskelig å forstå. Vi håper inderlig det hele er en misforståelse og ikke uttrykk for trollskap eller vrangvilje.

| 30.10.2014 |

Aldri mer krig!

Siste helg sto i frigjøringsjubileets tegn i Sør-Varanger. Det er nå 70 år siden russiske styrker befridde Øst-Finnmark fra den tyske okkupasjonsmakt.

Frigjøringen av den nordøstligste del av Norge hadde en voldsom pris. Både sivilbefolkningen, krigsfangene og militære ­styrker på begge sider ble utsatt for enorme menneskelige lidelser og påkjenninger. Eksakt hvor mange som mistet livet eller ble merket for livet, vil vi aldri få vite. Men tallet er nok adskillig høyere enn man kan tenke seg.

Lidelsene for sivilbefolkninga ble betydelig større enn nødvendig fordi den tyske vernemakta og deres norske medløpere besluttet å tvangsevakuere og rasere Finnmark og Nord-Troms. Kun den raske russiske fremrykkinga i Varanger-området medførte at deler av bebyggelsen ble spart.

Folket i nordområdet ble behandlet som kveg. Både tyske og norske nazister var grusomme og viste ingen nåde. Samtidig finnes det i all denne elendighet også «solskinnshistorier» om tyske og østerrikske soldater som, med fare for sitt eget liv, viste humanitet og medmenneskelighet i en helt vanvittig og absurd situasjon.

Det er uforståelig hvordan verden kunne havne i en grufull situasjon som den andre verdenskrig. Hvordan kunne en kulturnasjon som Tyskland over natta bli de verste barbarer verden har sett? Og hvorfor stoppet ingen dette før det gikk for langt?

Ved helgas markeringer i Sør-Varanger ble det sagt mange kloke og gode ord. Det som gjorde aller sterkest inntrykk på oss, er det inderlige ønsket fra den aldrende russiske krigsveteranen Ivan Mos­kov­shenko (87).

– Aldri mer krig og evig fred på jorda, var det gripende budskap­et fra den gråtende krigsveteran­en som sjøl opplevde krigens skrekk og gru på nært hold. Han minnet samtidig om at Norge og Russland aldri har vært i krig med hverandre, og at det gode vennskapet mellom de to landene må fortsette for all fremtid.

Vi lever i en tid hvor haukene synes mer aktive enn på lenge. Også i Norge, hvor forsvaret ikke bare er et forsvar, men også en tildels aggressiv krigsmaskin. Her i Sápmi øver norske og allierte styrker på krig i fremmede himmelstrøk. Derfor er det viktig at alle fredselskende folk legger seg på minne det oppriktige budskapet fra den russiske krigsvete­ran­en.

Norge må selvsagt si klart fra når vår russiske nabo bryter menneskerettigheter, slik som i Ukraina. Russland må også huske at de gode venner sier fra når noe er galt, mens de dårlige venner applauderer ukritisk eller holder kjeft.

Nettopp i krisesituasjoner er det mer viktig enn noensinne å opprettholde de nære og gode naboforbindelser. At Norge avstår fra offisielle møter med Russland, bidrar neppe til gjensidig forståelse og respekt. Det er også fundamentalt viktig at Norge ikke innfører sanksjoner som i neste øyeblikk kan vise seg å bli et skritt tilbake til den kalde krigen. Det vil i så fall først og fremst ramme Finnmark, og ikke Oslo-gryta, hvor Norges makt­elite befinner seg.

Norge må innse at Finnmark har et nært og historisk naboskap til Russland, som vi ønsker å pleie og utvikle. Vi samer er ett folk i fire land. Vi må ikke la haukene få ødelegge det gode mellommenneske­lige vennskapet som har fått sin renessanse etter Sovjet-statens fall.

Vi ønsker ikke en norsk utenrikspolitikk som raserer naboskapet i nord. Samtidig aksepterer vi heller ikke brudd på menneskerettigheter og folkeretten forøvrig, uansett hvor det måtte forekomme, inkludert Ukraina og Tibet. Her ble Norges dobbelmoral tydelig demonstrert under Dalai Lamas besøk i Oslo i mai.

– Norge kan aldri kompromisse når det gjelder å respektere andre lands grenser, sa utenriksminister Børge Brende (H) i Kirkenes i helga. Kloke ord fra en statsråd som sjøl var for feig til å møte Tibets åndelige leder, av frykt for å vekke ubehag hos det kommunist-kinesiske okkupantregimet.

| 29.10.2014 |

FeFo og næring

Ságat avslørte i mars 2009 planene om Finnmark Kraft AS. Ingen utenom en innvidd krets visste noe om som helst om at Finnmarkseiendommen (FeFo) planla å bli medeier i et kraftselskap. En betingelse for selskapsetableringen, som ble en realitet kort etter, var en enerett til kraftetabler­inger på det som betegnes som «Finnmarkseiendommens grunn».

Et møte, av noen informerte kalt «badestampmøtet» på Skáidi, ga grunnlag for den senere etabler­ing­en av Finnmark Kraft AS. Hemmeligholdet rundt selskapsdann­el­sen var massivt. Da Ságat kon­fronterte daværende styreleder med spørsmål rundt planene og eventuell informasjon til for eksempel eierne, Sametinget og Finn­mark fylkesting, var svaret arro­gant: «Eierne er Finnmarks befolkning. De vil bli informert når det er noe å informere om».

Sametingets og fylketingets styremedlemmer i FeFo gjorde en svært slett jobb i denne saken. Det sier seg selv at allmennheten og politikerne burde fått muligheten til å gi føringer angående et så viktig spørsmål. Habilitetsproblematikk­en alene burde tilsi dette. Hvem er det egentlig Finnmark Kraft jobber for? Hvor ligger lojaliteten til FeFos styremedlemmer, hos administrasjonen, hos Finnmark Kraft eller hos finnmarkingene?

Finnmarkseiendommen skal være en grunnforvalter, ikke en nær­ingsaktør. Det er åpenbart at det må komme rollekonflikter når FeFo skal ivareta samiske og andres interesser, samtidig som man skal tjene penger på kraftproduksjon og salg. Og slik vil det også være i forbindelse med andre næringer der Finnmarks areal spiller en rolle.

Vi kan bare tenke oss hva som skjer om FeFo går inn som eier i gruveselskapet Nussir, samtidig som Sametinget har en uløst innsigelse mot det samme selskapets planer. En politisk umulighet vil noen si, men på den annen side jobber FeFo aktivt for vindkraft, samtidig som dagens ledelse på Sametinget er svært skeptisk. Men de synes uten evne til å styre sine styremedlemmer i FeFo. I så måte er dagens sametingsledelse (NSR) dessverre helt på linje med sin forgjenger AP.

Årsaken til at FeFo kan leke med finnmarkingenes penger som investor, ligger i at virksomheten har et for høyt prisnivå på tomter. Pris­ene er blitt mangedoblet fra Statskog-tida. FeFo bør heller senke prisene, og selge festetomt­er til finnmarkingene. Ikke bare boligtomter, men også hyttetomter slik at finnmarkingene like­behandles med resten av landet. Det bør være god politikk å avvikle husmannsveldet, også i samefylket Finnmark.

Større eiendomssalg bør gå inn i fond, for å sikre en stabil og trygg drift av FeFo. Sametinget og fylkestinget bør utarbeide en samordnet eierstrategi som kommer samer og andre finnmarkinger til gode, og ikke kraftselskaper og FeFo selv. En del av denne strategien må helt klart være å avvikle FeFos næringsengasjement, og rendyrke rollen som grunnforvalter.

Her må finnmarkingenes beste stå i fokus, og ikke egeninteressen til foretaket FeFo.

| 28.10.2014 |

Krigen i Finnmark - mer fortielse

Denne uken markeres det at 70 år er gått siden tvangs­evakueringen av Finnmark og Nord-Troms samt frigjøringen av Øst-Finnmark under andre verdenskrig.

Denne unike krigshistorien står i fare for bare å bli fortalt i Finnmark i fremtida. Det er ikke lenger et krav at alle elever i grunnskolen og videregående skole skal lære om den. Det var rundt 200.000 tyske soldater i Finnmark under krigen, mens sivilbefolkningen var på rundt 75.000 personer.

Historiker Arvid Petterson fra Lakselv har påpekt at en norgeshistorie i 12 bind som kom ut i 1998, ikke nevnte tvangsevakueringen. Også filmskaper Knut Erik Jensen er sterkt kritisk til liten interesse for hva som skjedde under frigjøring­en. – Tilintetgjørelsen, den ultimate krigen, er å legge alt øde. Det har Norge opplevd. Men det virker på meg som det betyr lite og ingenting i norsk historie, sier Knut Erik Jensen til NRK.

Riksmedia har hatt en del oppslag denne uken om det som skjedde i nord høsten 1944, da tyskerne forsøkte å tvangsevakuere befolkningen og brente meste­parten av bebyggelsen. Rundt 25.000 personer i Nord-Troms og Finnmark trosset tyskernes ordre og ble igjen i landsdelen. 50.000 ble tvangsevakuert sørover.

Noen av dem kom aldri nordover igjen, mens andre forsvant mer eller mindre sporløst. Fortsatt lever det folk som ikke vet sikkert hva som skjedde med deres kjære. Medie­opp­­slag­ene denne uken har gitt et lite glimt inn i det som rammet Finnmark den gangen.

Norge har lite å rose seg av når det gjelder fremstillingen av Finnmarks spesielle krigshistorie. Ja, det var krig også i andre deler av landet, men det som skjedde i Finnmark var nesten ufattelig. 11.000 bolighus, 4.700 fjøs, 106 skoler, 21 sykehus og 27 kirker ble brent ned av tyskerne. Finnmark besto den gangen for det meste av småkårsfolk som hadde slitt hardt for å bygge seg et hjem og et liv i karrige omgiv­elser. Alt ble ødelagt av tyskerne.

Etter krigen har det vært skrevet hele biblioteker av bøker om forskjellige lokale «krigshelter» i Sør-Norge, mens finnmarkingenes lidelser under krigen bare i liten grad har vært trukket frem. Et hederlig unntak er filmen Brent jord (1969).

Nå skal denne historien, som fortsatt preger mange mennesker i Finnmark, omgjøres til lokal histo­rie i skolesystemet, slik at glemselen blir enda litt større. Da kan man med god samvittighet fortsette å konstruere heltehistorier fra Sør-Norge i enda noen år, før alt forsvinner i den store glemselen.

Den tyske nazi-propagandaministeren Josef Goebbels slo som kjent fast at dersom man gjentar en løgn ofte nok, så blir den til slutt en sannhet. Det er svært ille dersom Goebbels sin metode nå skal brukes for å prøve å radere ut sannheten om krig­ens harde følger for menneskene og urfolks- og minoritetskulturene i Finnmark. Det er ikke mulig å forstå hvorfor dette skjer. Men det er dessverre ikke noe nytt at makta sørpå tramper på folket i Sápmi.

| 25.10.2014 |

Om samiske vinnere

«Nordnorske vinnerskaller» er en bok som tar for seg mennesker som på forskjellig vis har hatt suksess internasjonalt. Forfatter Robert Greiner har tatt turen rundt i verden, og tatt med seg suksesshistorier hjem. Boka er etter vårt syn et viktig bidrag til beretning­en om at det nordlige Norge og samiske områder er vesentlige bidragsytere til samfunnet, også når det gjelder menneskelige ressurser og kapital.

Det er selvfølgelig mulig å gjøre det skarpt også med base i Nord-Norge og Sápmi. Denne bokas bud­skap er ikke at man må reise vekk for å lykkes. Men det betyr mye å registrere at den kulturelle bakgrunnen innbyggerne i nord har, gir muligheten til å lykkes under andre, større og for oss fremmede forhold.

Det er ikke uten videre gitt at en ungdom i Lakselv i dag tror på karriere i FN, men Jenny Karlsen har vist at man kan. Østsamiske Gunvor Bizard fra Njávdám/Neiden produserer eksklusiv rødvin i verdens mest snobbete og kresne vinland. Stig Mathisen fra Snefjord gjør det stort blant musikere i Los Angeles og Kajsa Kvernmo fra Karasjok har egen kleskolleksjon med base fra Melbourne i Australia. Fire eksempler på samiske vinnere.

«Det typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårs­tale i 1992. Talen dreide seg mye om at norsk næringsliv måtte klare konkurransen med utlandet. Temaet er minst like aktuelt i dag.

Vi skal ikke strekke dette til at «det er typisk samisk å være god». Men vi er i hvert fall trygge på at det ikke er noen hemsko å ha en kulturell bakgrunn som den samiske. Det er ingen grunn til falsk beskjedenhet. Det andre kan oppnå kan samer få til minst like godt.

| 24.10.2014 |

Når viddas voktere bryter loven

I serien Glimt av Norge sendte NRK i beste sendetid tirsdag kveld snutten «Viddas voktere». Den omhandlet reinpolitiet, og vi fikk følge en patrulje ledet av Magne Persen fra Karasjok på oppdrag på Finnmarksvidda. 

Dette var en unik anledning for reinpolitiet til å profilere seg som et viktig og positivt serviceorgan for fjellets folk. Vi fikk møte en reineier, som var rimelig godt fornøyd med innsatsen til reinpolitiet. Og det er sjølsagt veldig viktig at reinpolitiet har god dialog og kontakt med reindrifta. Vi har ikke alltid inntrykk av at dette bestandig er tilfelle. 

Like bra var ikke den delen av innslaget hvor reinpolitiet kom over en utmatta og halvdød rein. Her kom det frem at reinpolitiet manglet såvel kunnskap som redskap for å avlive dyr som lider. Dette er for dårlig. Og verre enn som så. Dette er et direkte lovbrudd, som er straffbart. 

Dyrevelferdsloven pålegger oss alle en plikt til så langt som mulig å hjelpe syke, skadde eller hjelpesløse dyr vi påtreffer. Dersom det er åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan dyret avlives med det samme. Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives etter denne bestemmelsen dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær eller politiet innen rimelig tid.

Det er altså en straffbar tjeneste­forsømmelse når politiet unnlater å utføre sin plikt til å hjelpe. Hvis det er reinpolitiets generelle holdning at dyrevelferds­loven er til for å brytes, bør ledelsen ved reinpolitiet stilles til rettslig ansvar. Hvis dette som hele Norge ble vitne til på tv-skjermen, kun var et engangstilfelle, bør den aktuelle patruljeleder­en få en kraftig reprimande. 

Vi merket oss også at reinpoliti­patruljen bøtela en sneskuterfører som ikke hadde vognkortet med seg. Vedkommende trodde det lå i skuteren, men fant det ikke. Mens reinpolitiet var helt impotent når det gjaldt å etterleve dyrevelferdsloven, utviste man betydelig handle­kraft i forhold til papirformalia på den øde Finnmarksvidda. 

Også dette er dårlig PR for reinpolitiet. En voksen polititjenestemann ville gitt skuterføreren en advarsel og eventuelt pålegg om å forevise vognkortet på lensmannskontoret. Det blir for dumt om rein­politiet skal brukes til vogn­kort­kontroll på fjellet. Sjøl om dette er en formell forseelse, er det ikke forbudt å bruke et fornuftig skjønn, for ikke sjøl å havne på vidda. Ved en dilettantisk opptreden mot fjellets folk, ødelegger reinpolitiet mest for seg sjøl. Det bør man tenke nøye over. 

Det er uansett en adskillig større forgåelse å unnlate å hjelpe et dyr som pines, enn å glemme å ta med vognkortet til sne­skuteren. Vi hadde faktisk ventet mye mer fra reinpolitiet.

| 23.10.2014 |

Bruken av Hálkavárre

Landsmøtet i Norske Samers Riksforbund (NSR) har bedt myndighetene sjekke om virksomheten i skyte- og øvingsfeltet i Hálkavárre i Porsanger er i samsvar med konsesjonsvilkårene som lå til grunn da feltet ble opprettet. Landsmøtet krever også en miljømessig konsekvensanalyse. 

– Om nødvendig må virksomheten i feltet stanse snarest, og områdene tilbakeføres til lokalsamfunnet og til lokalbefolkning­ens tradisjonelle bruk, heter det i landsmøtevedtaket. Feltet ble i sin tid etablert for at Garnisonen i Porsanger og Banak flyplass skulle ha et sted for sine aktiviteter. Disse forlegningene er nå så å si nedlagt, mens aktiviteten i skytefeltet er utvidet med bombing fra jagerfly. Skytefeltet leies også ut til internasjonale flystyrker.

Vi mener at NSR-landsmøtet absolutt er inne på noe her. Både Porsangmoen og Hálkavárre skytefelt ligger midt i hjertet av Sápmi. Skytefeltene ble i sin tid etablert på rettsstridig måte. De tradisjonelle samiske og kvænske eiere, brukere og rettighetshavere i området ble overkjørt og fortrengt. Ingen av urfolket hadde noe å stille opp mot staten og militærmakta.

Spørsmålet om omfanget av bygdefolks rettigheter må dermed avklares av Finnmarkskommisjonen og den nye utmarksdomstolen for Finnmark. Skoganvarre bygde­lag har allerede i Sivert Amundsens tid fremmet krav om full eiendomsrett til et bygdesameie som omfatter deler av skytefeltet. Ventelig vil lignende krav fremmes fra andre bygdelag og siidaer i området. 

Det er etter vår oppfatning helt åpenbart at bruken av skytefelt­et i Hálkavárre har endret seg sterkt siden etableringen. Samtidig er det ingen gode grunner til at dette området og befolkningen her skal belastes med økt nasjonal og internasjonal øvingsaktivitet som medfører både forurensning og støy, men heller lite i kassa lokalt. Den økte bruken harmonerer også svært dårlig med den kraftige nedbygg­ingen av Forsvarets virksomhet i Finnmark og i Porsanger spesielt.

Hvis det er slik at Forsvarets faglige ledelse og den politiske led­elsen i Forsvarsdepartementet vir­kelig mener at det ikke er nødvendig å ha noe militært nærvær i Finn­mark utenom noen nærmest symbolske soldater i Porsanger og grensevaktstyrkene i Sør-Varanger, så må man også kunne ta konsekvensen av det. Det vil blant annet medføre at man legger ned skytefeltet i Hálkavárre og overlater det til lokalbefolkningen i en akseptabel stand, ryddet for blindgjeng­ere, andre eksplosiver og søppel.

At Forsvaret mener å ha god bruk for feltet i Hálkavárre synes vi er så å si uten interesse, sett i lys av den nedbyggingen av Forsvaret som har foregått over hele landet i de siste to tiårene. Hvorfor skulle man trenge øvingsmulighet­er for en militærmakt som ikke synes å ha noe å forsvare, men som heller brukes til oppdrag med heller uklare mål utenlands. Da kan man vel også legge nødvendige øving­er til egnede områder i utlandet?

| 22.10.2014 |

Nei til salg av samisk skog

Landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) har varslet at de offentlig «eide» skogsarealene skal selges. Selv om hun fremholder at det hele skal utredes først, er det liten tvil om at avhending og privatisering er målet for statsråden og regjeringa. Sundvolden-erklæringa, som regjeringssamarbeidet hviler på, sier klart at Høyre og FrP vil «styrke det private skogbruket ved å selge arealer fra Statskog tilsvarende det Statskog har kjøpt de siste årene.»

I seg selv kan det være nyttig å vurdere om private aktører, som for eksempel bønder, kan utvikle og sikre sitt levebrød via verdiskaping fra nye skogsarealer. Det er ikke sikkert at staten, ved Statskog, alltid er beste eier og driver. Her må man ha et åpent sinn, og i så måte er det nyttig med den utredningen Listhaug ønsker. 

Vi er imidlertid redd for at regjeringa ikke ønsker en uhildet fremstiling av forholdene. Det er vel heller trolig at privatisering er målet, nærmest uansett konsekvens. Vi har dessverre en regjer­ing som har vist at den på enkelte felt lar mørkeblå prinsipper gå foran fornuften og de konservative verdier. La oss håpe at regjeringa etter hvert tar saklige tilbakemedlinger til etterretning.

En slik saklig tilbakemelding kommer fra Sametinget, ved president Aili Keskitalo (NSR). Hun har ganske riktig påpekt at Samerettsutvalget 2 sin utredning ligger ubehandlet i en skuff, og at utredningen har ligget der siden 2011. To regjeringer har altså til nå nærmest ignorert den nye sameretten.

Som kjent endte det første Samerettsutvalgets utredning med at staten mistet sin påståtte og omtvista eiendomsrett til arealer i Finnmark. Samerettsutvalget 2 har utredet rettstilstanden i de samiske områdene sør for Finnmark. Konklusjonen hva angår retten til land og vann er langt på vei den samme som i Finnmark, men med langt bedre løsninger enn i finnmarksloven. 

Vi ser det som helt kurant at Statskog innløser og selger bebygde festetomter til nærings-, bolig- og fritidsformål. Slike tomter vil som regel allerede være fradelt ved offentlig delingsforretning og allerede utgjøre særskilte matrikkelenheter. 

En slik innløsningsrett bør også lovfestes for Finnmark. I dag har tomtefesteloven en særregel som fritar FeFo fra plikten til å innløse hyttetomter. På dette punkt er samer og andre finnmarkinger negativt forskjellsbehandlet i forhold til lenger sør i landet. 

Denne diskriminer­ing­en bør oppheves, slik at også finn­mark­ingene har rett til å innløse sine hyttetomter. Hensynet til at samer og andre finnmarkinger kan være sjøleiere må være viktigere enn at FeFo skal ha tomtefeste som en evigvarende pengemaskin. 

For øvrig bør Sametinget også reagere dersom FeFo selger eller bortfester større utmarksarealer. FeFo bør unngå vidtgående disposisjoner i utmarka inntil rettsavklaringsprosessen i regi av Finnmarkskommisjonen er ferdig. Dette fordi FeFo ikke er eier, men kun forvalter av grunnen i påvente av en rettslig avklaring. 

Det er uansett uakseptabelt hvis regjeringa går inn for å selge større ubebygde skogs- og utmarksområder Statskog/staten etter alle solemerker ikke eier, og som samene og lokalbefolkninga forøvrig har klare rettigheter til. Vi kan ikke skjønne annet enn at et slikt ran vil vekke oppsikt internasjonalt, og konflikt innenriks. 

Her må tingene tas i riktig rekkefølge. Rettighetspørsmålene må avklares snarest via stortingspolitisk behandling av Samerettsutvalget 2 sin utredning. Det aller viktigste er helt klart å få i gang en rettskartleggingsprosess sør for Finnmark. Dernest må finnmarksloven nøye evalueres. Både fra politisk og kompetent juridisk hold er det påpekt flere åpenbare svakheter ved dagens finnmarkslov, ikke minst hva gjelder eierstyring og mangel på lokale bygdeallmenninger. 

Vi må få en «finnmarkslov» for resten av landet, men selvsagt uten de betydelige mangler og svakheter i dagens finnmarkslov.

| 21.10.2014 |

Samisk skilsmisse

For ikke lenge siden bestemte Pors­anger kommune seg for å forlate Ávjovárre urfolksregion. Det interkommunale samarbeidet med Karasjok og Kautokeino kommuner ble «oppsagt» med knappest mulig flertall i Porsanger kommunestyre. Saksbehandlingen og prosessen på forhånd var mildt sagt mangelfull, og vedtaket kom totalt overraskende på de tidligere samarbeidspartnerne og innbyggerne i de respektive kommuner.

Nå har de folkevalgte i Kautokeino levert sitt tilsvar, ledet an av den erfarne Høyre-kvinnen Ellen Inga O. Hætta. Mot kun tre stemmer har kommunestyret i Kautokeino tatt til orde for å kaste Porsanger ut av Ávjovárre valgkrets i forbindelse med sametingsvalget. Det er interessant å registrere at skilsmissetrangen synes å være sterkest internt i partiet Høyre. Her vil Kautokeino skvise ut Porsanger, som er den sterkeste Høyre-bastionen i valgkretsen.

Riktig nok argumenterer Hætta med at hun og Kautokeino kommunestyre ønsker å reise debatten om sammenslåing av kommuner, av de fleste kalt «kommunereform­en». Men om forslaget hennes vinner gehør i form av en forskriftsendring, er det likevel same­tingsvalget som blir berørt. Og hittil er det lite som tyder på at det samiske parlamentet vil få endret sine oppgaver som følge av en mer eller mindre frivillig kommunesammenslåing.

For de av oss som ikke tilhører de indre lokalpolitiske sirkler er det vanskelig å se nytteverdien i det som foregår. Men vi har merket oss at sterke sentrale krefter ønsker å slå sammen kommuner, og at de samme kreftene har sett at det er vanskelig å få til frivillige ordninger. Da kan det være nyttig å skape en situasjon der man oppfordrer til splitt og hersk.

Om små samiske kommuner skal ha noen sjanse til å påvirke egen fremtid, må de kunne vise evne til å stå sammen om felles interesser og verdier. Etter vårt syn har de samiske kommunene slike felles interesser, som bør settes foran kortsiktige uenighet.

Om resultatet blir en fremtidig «Ávjovárre kommune» eller ei betyr mindre. Det viktige er at innbyggerne får et godt tilbud og et velfungerende lokaldemokrati. Dagens lokalpolitikere har muligheten til og ansvaret for å legge til rette for dette ved konstruktivt samarbeid lokalt og klare signaler til Stortinget om hva befolkningen ønsker og trenger.

| 18.10.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail