logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Utbedring av barmarksløyper

Fylkesmannen i Finnmark går imot søknaden fra Vestre Jakobselv utmarkslag om utbedring av barmarksløpe 1 i Vadsø kommune. Denne gamle ferdselsveien går fra veienden ved Vasselva, langs traktorveien forbi politihytta og frem til utløpet av Øvre Flintelv. 

I 1994 fastsatte fylkesmannen gjeldende forskrift som tillater motorferdsel på blant annet denne løypa i forbindelse med transport til hytter og i forbindelse med jakt, fangst, fiske og bærsanking. Løypa er stengt i tida mellom 5. mai og 30. juni, men forøvrig åpen for ferdsel. 

Utmarkslaget ønsker å planere og avrette eksisterende løypetrasé ved å bruke massene i selve traseen. Løypa skal også dreneres, og store steiner fjernes og legges ved løypetraseen. Bekkeløp skal renskes og myrlente områder dreneres. 

Totalt er denne barmarksløypa på nærmere 20 kilometer. Kun en mindre del av dette, ca 1,7 kilometer, er planlagt utbedret. Altså under 10 % av traseen. 

Tiltaket er ansett dispensasjonspliktig fordi løypa ligger i et såkalt LNF-område. Dette er en heller tvilsom vurdering, ettersom løypa var lovlig etablert da kommunens gjeldende arealplan ble vedtatt. Det er neppe korrekt at vedlikehold, reparasjon og utbedring av en eksisterende lovlig ferdselsåre kan anses å være i strid med en nyere plan og dermed dispensasjonspliktig. Grunnlovens § 97 setter et uttrykkelig forbud mot å gi en lov tilbakevirk­ende kraft. 

For eksempel søker verken Statens vegvesen, fylkeskommunen eller kommunen om dispensasjon for å utbedre sine eksisterende veier. Hvis kommunen vil oppgradere eller asfaltere en kommunal vei, er dette ikke dispensasjonspliktig etter plan- og bygningsloven. Kun oppretting av nye ferdselsårer (veier), samt omlegging av eksisterende traseer, vil være planstridig og dermed betinge dispensasjon eller endring av plan etter plan- og bygningsloven. 

Altså trenger man ikke dispensasjon for å gjennomføre tiltak på en eksisterende, lovlig trasé. Dersom det er snakk om vesentlig terr­enginngrep vil tiltaket etter omstendighetene kunne anses søk­nadspliktig, men altså ikke dispensasjonspliktig. 

Uavhengig av formalitetene er fylkesmannens innsigelse mot utbedring av løype 1 i Vadsø både lite gjennomtenkt og direkte miljøfiendtlig. Det er ingen tvil om at tiltaket vil medføre redusert terr­engslitasje i ferdselstraseen og en klar forskjønnelse av naturmiljøet.

Fylkesmanens begrunner sitt njet med at et positivt vedtak vil gjøre det vanskelig å begrunne fremtidige avslag på tilsvarende søknader. Dette skaper inntrykk av at noen på statsbygget i Vadsø mister nattesøvnen hvis de ikke får være negative til fornuftige og positive tiltak. Nesten som det er et mål i seg sjøl å produsere avslag. 

Fylkesmannen bør ta seg sjøl i nakken i kjølvannet av denne saken. Alle konstruktive bør app­lau­dere slike initiativ som fra Vestre Jakobselv utmarkslag. Men det må sjølsagt være en selvfølge at utbedringer av enhver lovlig ferdselsåre skjer på en profesjonell og forsvarlig måte. Målet må være å sikre bedre fremkommelighet, mindre terrengslitasje og ikke minst – forskjønne naturmiljøet.

| 29.01.2015 |

Samepolitikk på Tromsø-måten

I helga ble det klart at Høyres sittende ordfører Jens Johan Hjort ikke er kandidat til å fortsette som ordfører i Tromsø. Han tapte en kampvotering på partiets nominasjonsmøte.

Hjort har markert seg innenfor det samepolitiske området, med en rekke utspill og standpunkter som er positivt mottatt blant samene. På den måten har han dempet konflikten og samefiendtligheten som kom til syne da Tromsø kommune drøftet innlemmelse i samisk språkforvaltningsområde forut for forrige kommunevalg.

Hjort har gjort en god jobb ved å sende signaler om samarbeid med og respekt for urfolket i Norge. Ved sin opptreden som ordfør­er for samarbeidspartiene Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, har han dempet den konfliktlinjen særlig sistnevnte parti er litt for glad i å holde på.

Men én ting er gode ord og signaler, noe annet er praktisk politikk og konkrete vedtak. Her er vi ikke like imponert over innsats­en til byrådet, selv med Jens Johan Hjort som ordfører. Har man egentlig kommet noe lenger på det samepolitiske området i Tromsø?

Byen er i gang med å vurdere skolestrukturen, og byrådet har sendt ut forslag om endringer i denne strukturen som også vedrører samiskelevene. Ifølge forslaget skal samiskelevene flyttes fra foregangsskolen Prestvannet, der kompetanse og trygghet er bygget opp gjennom mer enn ett tiår. En av begrunnelsene er at samisk­elevene «legger beslag på arealer».

Dette er Høyre, Venstre og FrP i Tromsø sin samepolitikk i praksis. I intervju med Ságat uttrykte Høyres byråd til og med at hun ikke kunne forstå hvorfor samene skulle høres i sakens anledning. En nedlatende holdning som partiet Høyre neppe kan være bekjent av.

Vi oppfordrer Tromsø by til å bruke fornuft, og til å la samisk­elev­ene bli på Prestvannet skole. Noe annet vil være et overgrep.

Men kommunepolitikerne i Tromsø bør også ta et internt oppgjør med sine egne holdninger til landets urfolk. Om man ikke gjør dét, vil vi ventelig på nytt få lignende vedtak som i skolesaken. Det holder ikke å sende ut positive signaler alene, man må også vise hva man står for i praktisk politikk.

| 28.01.2015 |

Samene og offerrollen

Den samiske filmskaperen Per Josef Idivuoma mener at samer må slutte og synes synd på seg selv og komme ut av offerrollen.

– Vi må akseptere det som er skjedd og komme oss videre i verden. Vi må komme oss over sorgen, og kunne sparke oss selv i pungen. Vi må kunne fortelle om de dårlige tingene ved oss selv. Vi kan ikke bare slå oss på brystet og si at vi er best og at det norske storsamfunnet er dårlig, sier Idivuoma. Han peker på at det er særlig innenfor det kulturelle at samer inntar offerrollen.

Dette er forfriskende ord fra Idivuoma, og han er helt klart inne på noe vesentlig. Riktignok er det en god del samer som har dårlige erfaringer med storsamfunnet, og riktignok har samisk kultur vært undertrykket. Men det er dessverre en del samer som helt åpenbart liker å dyrke nettopp offerrollen. Av og til kan det få nesten komiske utslag.

Det er ikke så altfor lenge siden man hørte fra Sametinget talerstol en bombastisk påstand om at «samer mobber ikke hverandre». Fra samme talerstol ble det en annen gang tatt sterk avstand fra den «vestlige» kulturen, av en person som har bodd i Norge i hele sitt liv.

Igjen: Det kan være gode grunner til å kritisere det norske storsamfunnet for behandlingen av sitt urfolk, og av sine nasjonale minoriteter. Men det nytter jo ikke å fortsette inn i evigheten med forsøke å kompensere for uretten ved å forgylle alt som er samisk, samtidig som en rakker ned på det norske flertallet. Det er rett og slett ikke konstruktivt, uansett hvor berettiget det enn måtte være.

Derfor tror vi slike vekkere som den Idivuoma kommer med kan være nyttige for de samene som henger fast i det som mange ganger fremstår som en gammel uvane - å stakkarsliggjøre samene og rakke ned på «dáža». Det heter at det er menneskelig å feile, men guddommelig å tilgi. Det er som sagt svært mye å tilgi, og vi foreslår at man i alle fall kan prøve det, og se hvordan det går.

| 27.01.2015 |

Den nye føydalherren

For første gang har Høyre overtatt ledervervet i styret for Finnmarkseiendommen (FeFo). Raymond Robertsen fra Hammerfest, med bred politisk erfaring fra Hammerfest kommunestyre, Finnmark fylkesting og Stortinget har overtatt roret på FeFo-skuta.

Mens Erna Solberg og Høyre på nasjonalt plan ønsker å selge Statskogs utmarksområder til private, ønsker Robertsen å gå den motsatte vei og stoppe alt salg av grunn fra FeFo.

– En måte å sikre faste inntekter er å slutte å selge grunn til boligtomter, men heller feste dem. Det tror jeg også hjelper unge mennesker som dermed kommer litt billigere unna i etableringsfasen, sier den nye FeFo-bossen til Altaposten. Robertsen bekrefter også overfor Ságat at han vil være restriktiv med tanke på å selge boligtomter.

De aller fleste finnmarkinger vil være enige i at større ubebygde utmarksarealer ikke bør selges. FeFo kan dessuten vanskelig forestå slike salg før retten til land og vann er avklart i Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen.

Situasjonen er prinsipielt helt anderledes når det gjelder bebygde bolig- og næringstomter. Der har det gjennom alle tider vært praksis i den statlige jordsalgsforvaltninga at slike tomter kan selges for en rimelig penge når de bebygd. Denne hevdvunne praksis har FeFo vid­ereført fra 1. juli 2006, dog med den endring at prisene er blitt mangedoblet.

Når Raymond Robertsen vil frata finnmarkene retten til å kjøpe sine bebygde boligtomter, er dette en uvennlig handling mot fylkes befolkning. Dette vil også være lovstridig, idet tomtefesteloven gir festere rett til innløsning etter 30 år, og deretter hvert annet år så lenge festeavtalen løper.

Robertsens begrunnelse om å hjelpe unge mennesker holder heller ikke vann og viser at han har forstått minimalt av problematikken. Feste uten kjøpsrett er i prinsippet et evigvarende kjøp på avbetaling. Årlig festeavgift settes normalt til 5 % av verdien, slik at festeren etter 20 år har betalt tomteverdien. Hvis festeren da ønsker å kjøpe tomta, må han/hun betale prisen en gang til.

Dagens tomtefestelov legger opp til at bortfester kan innkassere tomteverdien 2,5 ganger før fester­en blir kvitt avbetalingsordning­en. Dette er etter vårt syn grovt urimelig overfor tomtefesterne, og ikke en ordning vi ønsker skal bli en minimumsstandard i Finnmark. Det bør være tilstrekkelig at bortfester får betalt tomteverdien én gang.

Hensikten med finnmarksloven var å gjøre oss til herrer i eget hus med rimelig tilgang på tomter og utmarksgoder, ikke å skape en ny føydalherre med en pengemaskin som kan flå og utbytte Finnmarks befolkning. Hvis Raymond Robertsen vil gjøre et slag for unge mennesker i etableringsfasen, bør han sørge for å redusere tomteprisene til prisnivået som var etablert på tidspunkt for ikrafttredelse av finnmarksloven.

Vi vil også påpeke næringslivets behov for å kunne erverve rimelige næringstomter. Man burde kunne forvente at en profilert Høyre-politiker ville slå et slag for finnmarkinger generelt og næringslivet spesielt. Vi hadde faktisk forventet at Robertsen ville foreslå salg av bebygde hyttetomter, men han velger altså å gå motsatt vei, og stoppe salget av boligtomter.

Retten til å være sjøleier er fundamental i et vestlig demokrati. Finnmarkingene har lenge nok vært husmenn og leilendinger. Å være herre i eget hus må bety at den enkelte finnmarking kan eie sin egen gård og grunn.

| 24.01.2015 |

President for alle samer

Sametingspresident Aili Keskitalo har varslet rettsprosess dersom Nussirs gruveplaner i Kvalsund kommune realiseres. NSRs skepsis til mineralutvinning i samiske områder har vært kjent lenge. Keskitalo benyttet anledningen til å advare under den store konferansen «Arctic Frontiers» i Tromsø nylig.

Hensynet til reindriftas behov for arealer er hovedgrunnen til same­tingspresidentens nei til Nussir. Sametinget har levert formell innsigelse om dette. Også miljøhensynet har vært fremme, fordi gruveselskapets plan er å dumpe avgangsmassene i Repparfjorden. Sametinget har imidlertid ikke levert noen innsigelse hva gjelder disse mer sjøsamiske hensynene.

Kvalsund er en sjøsamisk kommune. Dette viste de i praksis nylig, da kommunestyret hadde en konstruktiv debatt og gjorde et etter vårt syn godt vedtak angående bruk av samisk språk. Dette sjøl om vi mener kommunen nok ville stått seg på å bli et del av det samiske språkforvaltningsområdet. 

Kommunestyret har tidligere støttet Nussir enstemmig. Kun tre representanter stemte mot planene på ett spesifikt område - sjødeponiet. Man kan altså fastslå at samene lokalt støtter Nussirs planer. Selskapet har da også hatt mange folkemøter for å informere og kommunisere underveis.

Kommunestyrepolitiker og samisk rettighetsforkjemper Ingar Eira reagerer via Ságat sterkt på at Keskitalo nå varsler rettssak. Han fremholder at samene i Kvalsund også må hensyntas av president­en.

Det synes vi Eira har rett i. Aili Keskitalo har ikke noe nei-vedtak bak seg i Sametingets plenum. Det vil være klokt av en sametingspresident å gå frem på en måte som ikke splitter samene i et lokalt spørsmål. Vi håper at reindrifta og gruveselskapet vil finne en felles løsning. Om så skulle skje, bør Keskitalo snu og varsle støtte til Nussirs gruveplan av hensyn til de samer som berøres lokalt. Selvsagt under forutsetning at miljøhensyn blir ivaretatt på en tilfredsstillende og forsvarlig måte. 

Ikke bare reindrifta, men også fastboende samers behov for arbeidsplasser er viktig. Keskitalo må være president både for reindriftssamene og de fastboende samene.

| 23.01.2015 |

Merkelig av NJFF og FRIFO

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) og Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO) forsøkte å stevne Finn­markseiendommen (FeFo) for den nye utmarksdomstolen for Finn­mark. De to organisasjonene ønsket å få slått fast at folk bosatt i Finnmark ikke har opparbeidet seg særrettigheter til småviltjakt og fiske med stang og håndsnøre på den delen av FeFos grunn som er behandlet i Finnmarkskommisjon­ens rapport 1 Stjernøya og Seiland og rapport 2 Nesseby.

Finn­marks­kom­mi­sjonen har lagt til grunn at hele Finnmarks befolkning gjennom gammel bruk har ervervet selvstendige rettigheter til jakt og fiske innenfor områdene rapportene omfatter. Dette var altså NJFF og FRIFO er uenige i. Finnmarksloven sier blant annet at de som er bosatt i Finnmark fylke, på Finnmarkseiendommens grunn har rett til jakt på storvilt, jakt og fangst av småvilt, fiske i vassdrag med stang og håndsnøre, plukking av multer og uttak av trevirke til husflid. Til jordbrukseiendom ligger det også rett til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommen.

Finnmarkseiendommen mente at sak­en burde bli avvist. Og det ble da også resultatet. Utmarksdomstolen mener at saksøkerne ikke har den nødvendige aktuelle interesse i søksmålet etter tviste­lov­en. «Søksmålet er følgelig reist for å få en dom som reelt sett innebærer at FeFo i sin fremtidige eiendoms- og ressursforvaltning skal legge til grunn at de som er bosatt i Finnmark fylke ikke har opparbeidet seg nærmere angitte særrettigheter til jakt og fiske», skriver utmarksdomstolen. Den mener at søksmålet gjelder FeFos forvaltningspraksis, og må derfor reises for de alminnelige domstolen. 

NJFFs general­sekretær Espen Søilen påstår at han er glad for avklaringen fra utmarksdomstol­en. Han sier at en usikkerhet som fremsto etter Finn­marks­kom­mi­sjon­ens rapporter nå er avklart. Gene­ralsekretæren sier NJFF tok ut stevning fordi Finn­marks­kom­mi­sjonen, etter hans mening, tolk­et spørsmålet om rettigheter noe uklart. NJFF mente å lese at Finn­marks­kom­mi­sjonen ville gi finnmarkingene enda sterkere rettigheter enn det som fremkommer gjennom finnmarksloven. 

Vi har problemer med å forstå hvorfor stevningen ble levert, og vi har like store problemer med å forstå vilken «avklaring» som er kommet. NJFF og FRIFO har ganske enkelt ikke kommet noen vei, og intet nytt er fremkommet, bortsett fra at de to organisasjonenes manglende rettslige interesse nå er fastslått. 

For oss ser det ut til at de to nasjonale organisasjonene ville prøve seg på å redusere fastboende finnmarkingers soleklare rettigheter i forhold til både finnmarksloven og til det som kalles for sedvane og «alders tids bruk». Hensikten var åpenbart at deres egne medlemmer utenfor Finnmark skulle kunne utøve en mer intensiv bruk av ressursene i Finnmark enn det er åpnet for. Dette slår da også utmarksdomstolen fast.

Når man leser hva generalsekretær Søilen sier, så får man en mistanke om at de to organisasjonene hadde glemt å lese finnnmarkslov­en før de sendte av gårde en stevning til utmarksdomstolen. Lovens formålsparagraf slår helt klart fast at «Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv». 

At de to nasjonale organisasjonene ikke hadde satt seg inn i spørsmålene om samiske rettigheter synes også å være helt klart. Og det gjør det enda vanskeligere å forstå hensikten med denne stevningen. Noen aktverdig grunn til å rane finnmarkinger for utmarksrettigheter foreligger uansett ikke.

| 22.01.2015 |

Norge taper ansikt

For 70 år siden, den 15. september 1944, ble et sovjetisk torpedofly skutt ned utenfor Berlevåg av den tyske okkupasjonsmakta. Flyet var på oppdrag for å senke tyske krigsskip som jaktet på allierte konvoier på tur til Murmansk med livsviktige forsyninger for nordfronten. Ombord var fire russiske flyvere. Flyet er nå lokalisert ved munning­en av Tanafjorden, vest for Berlevåg. 

Den russiske ambassaden i Oslo ba i fjor høst norske myndigheter om hjelp til å heve vraket og begrave de fire falne krigsheltene. Anmodningen ble forelagt politisk ledelse i Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet, som besluttet å avslå anmodningen. Begrunnelsen for avslaget er Russlands folkerettslige annektering av Krim og vedvarende støtte til destabilisering av Øst-Ukraina. 

At Norge behandler en vennlig forespørsel fra vår gode nabo i øst på en slik uforskammet måte har satt sinnene i kok i Øst-Finnmark. Den profilerte Høyre-politikerne Hans Hatle har opprettet en facebookside ved navn «Vi som bryr oss», som på kort tid har fått rekordhøy oppslutning. Vi er helt enig med Hatle i at myndighetene i denne saken har utvist total mangel på folkeskikk og høflighet.  

Saken gjelder seg om Norges soleklare moralske ansvar for å hedre fire russiske krigshelter som ga sitt liv for Norge under krigen. Dette er ikke storpolitikk, men snakk om respekt for fire medmennesker som betalte den ultimate pris for Norge. Maken til uforskammet opptreden som norske myndigheter har utvist i denne sak, skal man leite lenge etter i den demokratiske verden. Enhver kan tenke seg hvordan vi i Norge ville ha reagert, om Russland hadde vist oss en slik kald skulder i en lignende sak. 

Norge må dessuten passe seg for å ikke sette seg for høyt på sin hest. Det er dessverre ikke bare Russland som bryter folkeretten ved å annektere landområder. Da Børge Brende var miljøvernmini­ster annekterte Norge store landområder i Sápmi som norske verneområder i strid med folkeretten. Gjentatte protester fra Sametinget og mange andre ble glatt ignorert av Brende. Så ikke bare Russland og Putin, men også Norge og Børge Brende har svin på skogen når det gjelder brudd på folkeretten ved annektering av landområder. 

Det er viktig å markere avsky når nasjonalstater bryter folkeretten, enten det skjer i eget land eller i utlandet. Men uansett den internasjonale situasjonen må naboland søke å opprettholde et best mulig naboskap. Og man kan ikke lage storpolitikk av å hedre krigshelter. 

Norge har en klar forpliktelse til å hente opp de omkomne russiske krigshelter fra bunnen av Tanafjorden, og sørge for at de får en verdig begravelse. Når Norge søker å vri seg fra sitt soleklare ansvar i så måte, har vi tapt ansikt overfor resten av verden. Da er vi ikke det hår bedre enn de vi kritiserer i det internasjonale samfunn. 

I det lengste håper vi at dette er et soloutspill fra utenriksminister Børge Brende og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide som ikke har støtte i regjeringa og Stortinget. Det er virkelig ille hvis det er hauk­ene som styrer i Oslo-gryta. Da går vi en ny kald krig i møte, noe vi her nord betakker oss for. 

| 21.01.2015 |

Fjoråret passerte i revy

Revytradisjonen har ikke den samme oppslutningen som før om år­ene. Det håper vi vil endre seg, og ting kan tyde på at noe godt er på gang.

I Porsanger viste revylaget BLØGG lørdag sin forestilling om å gå planken. Med passe doser humor og refs pakket de inn sitt syn på historen om 2014 i sang og tekster. Lokale kjendiser fikk sitt, samtidig som revylaget passet på å sparke den riktige veien, altså oppover. Publikum likte seg, noen følte seg i overkant truffet, noen var nok skuffet over å ikke bli nevnt og alt var som det skal være etter å ha opplevd 2014 passere i revy.

Revytradisjonen er på en måte vår lokale satiremetode. Internasjonalt er nok standup-sjangeren den meste brukte og kjente måten å benytte humor til å refse makta på. Satireblader, som terrorrammede Charlie Hebdo i Frankrike, er også langt mer utbredt internasjonalt, og fyller folkets behov for å kunne le av de som bestemmer. Og det er veldig viktig å kunne le av de som har makt, enten de er i lokalpolitikken, innenfor religionsutøvelsen eller ektefellen. Revyen favner alt og alle, det er mye alvor i god humor.

I Porsanger har man de senere årene hatt et revymiljø i kommunesenteret Lakselv. I tillegg til de mer erfarne er nye kommet til, og dermed har man klart å avvikle årlige forestillinger. Videregående skole har også tidvis levert revyer, og av god kvalitet. Det gir håp om at revytradisjonene vil leve videre og utvikle seg.

I medgangstider kan revyer være en god måte å få bakkekontakt, i motgangstider trenger vi rett og slett noe og noen å le av. Det er rett og slett strålende at revygjengen på sin fritid har påtatt seg å glede lokalsamfunnet sitt slik de har gjort. Resultatet ble langt over det man kan forvente av glade amatører. Vel blåst, BLØGG!

| 20.01.2015 |

Elektrisk kraft og samfunnet

I denne uken har man i Porsanger opplevd at beredskapen ble satt på prøve da det oppsto en rekke strømbrudd flere steder i kommunen, samtidig som det også oppsto branner både på Porsanger helsetun i Lakselv og på Solbrått aldershjem i Børselv. Og denne situasjonen ble særlig en demonstrasjon på hvor avhengige vi er blitt av elektrisk strøm som energi, og hvor sårbart vårt moderne samfunn kan være.

Dette er ikke noe man tenker på når man slår på en lysbryter, men i situasjoner som den man opplevde i Porsanger i denne uken, ser man hva strømmen egentlig betyr for samfunnet, og hvor viktig forsyningssikkerheten er.

I Sápmi har vi et barskt klima, og det har flere ganger skjedd at strømforsyningsnettet har vært kjørt til bristepunktet når det har vært kaldt vær og mange øker strømforbruket. Samtidig er ikke Finnmark selvforsynt med strøm, og fylket er avhengig av tilførsel av strøm fra Troms. Det har skjedd flere ganger at Finnmark har fått strøm fra Statoils gasskraftverk på Melkøya ved Hammerfest, som produserer strøm til naturgassfabrikken der.

Det er av slike grunner Statnett vil bygge en ny linje fra Balsfjord til Hammerfest. Statnett ønsker også bygge en ny kraftlinje fra Skaidi til Varangerbotn for å trygge forsyn­ingssituasjonen i Øst-Finnmark og tilrettelegge for økning av forbruket i Finnmark. Når man vet hvor viktig strømmen er i vårt samfunn, er det vanskelig å forstå den motstanden som er fremkommet når det gjelder å sikre strømfor­syn­ingen i Finnmark med nye linjer.

Hvis man mener at det skal bo folk Sápmi, så kan man ikke motsette seg at de skal ha en trygg og sikker forsyning av energi som ikke kan skaffes på andre måter. Når det gjelder linja fra Balsfjord til Hammerfest, har særlig reindrifta protestert, sjøl om den nye linja stort sett skal følge eksisterende linjetrase. Her er det viktig å ha en god dialog, slik at det ikke gjøres større inngrep i viktige områder enn nødvendig.

Vi for vår del ser ikke noen tungtveiende grunner for at samfunnssikkerheten i Sápmi skal vike for særinteresser. Sjøl om reindrifta er en viktig samisk næring, kan heller ikke den leve uten elektrisk strøm. Men berørte rettighetshavere i utmarka må sjølsagt hensyntas på tilbørlig måte i utbyggingsprosessen. I den grad noen påføres skader og ulemper, må dette fullt ut erstattes av utbyggeren.

Man har gjennom årenes løp også sett at både kraftutbyggere og motstandere i Sápmi har basert seg på rene drømmerier, grensende mot fantasier. Det var faktisk noen som i ramme alvor foreslo at man skulle verne Altaelva og i stedet bygge et atomkraftverk. Dette er omtrent like tøvete som de opprinnelige utbyggingsplanene, hvor utløpet av Iešjávre og Joatkajávrrit skulle flyttes til Alta-vassdraget, med neddemming av Máze.

Derfor er det nyttig med slike påminnelser som den man fikk i Porsanger i denne uken, selv om slike strømbrudd har sine omkostninger for samfunnet.

| 17.01.2015 |

Brikkebom fra regjeringa

Regjeringa Solberg ønsker ryddig­ere forhold innen veitransport i Norge. Ett av virkemidlene til samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (FrP) er innføring av nytt krav om obligatorisk bombrikke for tunge kjøretøy, gjelder fra 1. januar 2015.

De fleste kjøretøy med tillatt totalvekt over 3.500 kilo må fra nyttår av ha bompengebrikke. Dette gjelder over alt i Norge, også i områder hvor det ikke finnes bomringer. Slike er det mange av, særlig i Nord-Norge, hvor den nordligste bomringen ligger på Rya i Tromsø kommune.  

Regjeringa har innført dette pålegget for å sikre betaling fra utenlandske lastebilsjåfører som verken betaler i bomringene eller kan faktureres i ettertid. En god tanke, men spørsmålet er om regjeringa her retter baker for smed.

Fra nå av svir det skikkelig om man unnlater å ha bompengebrikke i kjøretøyet. Straffen for dette er gebyr på 8.000 kroner for første gangs forseelse. Om man blir tatt på nytt, økes straffegebyr­et til 16.000 kr. Og dersom ilagt gebyr ikke betales innen fastsatt frist, påløper et tilleggsgebyr på 50 %.

Nylig avholdt Statens vegvesen en brikkekontroll i Vadsø, som ligger 712 kilometer unna nærmeste bomstasjon i Tromsø. Seks av de 11 kontrollerte kjøretøyene mang­let brikke, og hver av disse må betale straffegebyr på 8.000 kroner til statskassa. Det oppleves naturlig nok som et statlig ran.

Det er mulig at pålegget om bombrikke kan ha noe for seg i områder hvor det finnes bomstasjoner. Intensjonen om å ta unna­lurerne er god, men her ser vi at resultatet blir det motsatte. Hva er visten med å pålegge anskaffelse av en bombrikke som aldri vil bli brukt?

Det er fullstendig menigsløst å innføre og håndheve et slikt pålegg i områder som er blottet for bomringer. I disse områdene blir dette en formalregel uten noen reell substans. Dette er like tøvete som å skulle innføre påbud om piggdekk på asfaltveiene i Sahara ørken i vinterhalvåret.

For Finnmark og andre områder uten bomstasjoner fortoner den nye ordninga seg kun som økt byråkrati og formynderskap, med formål å fø en tilsynelatende umettelig statlig melkeku. Fremskrittspartiet gikk til valg på at de skulle forenkle Norge og fjerne unødige bestemmelser og avgifter. Nå er partiet kommet til makt­ens tinde, og bestyrer blant annet Samferdselsdepartementet. Et ubetinget bombrikkepåbud også i bomløse områder er  et eksempel på at FrP i praktisk politikk innfører mer byråkrati, formynderskap og nye avgifter, altså det motsatte av partiets gode valgløfter.

Hvis regjeringa skal opprettholde bombrikkepålegget må reglene differensieres geografisk. Og det er uansett regelverk direkte tøv å håndheve påbudet og gjennomføre slike kontroller 700 kilometer fra nærmeste bomstasjon. Med dagens regelverk må kontrollene selvsagt foretas i områder med bomringer, og ikke andre steder. Noe annet vil være misbruk av offentlig myndighet og ressurser, sjøl om vi ser at den statlige gebyrprovenyen kan være stor. Det er ille at regjeringa lager nye regler som kriminaliserer folk uten grunn.

| 16.01.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail