logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Politiaksjon i Mieron

Sinnene er satt i kok i Kautokeino etter at reinpolitiet tirsdag aksjonerte i samebygda Mieron. Både sametingspresident Aili Keskitalo, ordfører Klemet Erland Hætta og varaordfører Hans Isak Olsen har vært ute i media med krass kritikk av reinpolitiets opptreden.

Målet med politiaksjonen var å knipe påstått «ulovlige» andejegere. Denne vårjakta på ender er en gammel samisk tradisjon som lenge var forbudt på papiret, men som nå er legalisert i begrenset omfang. Årets «lovlige» vårjakt starta i går fredag og varer frem til 2. juni.

I alt tre politifolk deltok i tirsdag­ens aksjon i Mieron. Ingen av disse var såvidt vites fra Kautokeino lensmannskontor. Politiet gikk fra hus til hus i den lille samebygda og spurte om folk hadde sett noe. Og de stoppet alle biler som kjørte på bygdeveien til Skolebukt.

Under aksjonen beslagla politiet båt, båtmotor og åtte lovlige våpen tilhørende Nils Henrik Siri fra Mieron. Politiet har siktet Siri for ulovlig andejakt, men sjøl bedyrer han sin uskyld i fredagens Ságat. Politiet endevendte Siris hus uten å finne noe ulovlig. Forøvrig tvang politiet seg inn i huset uten å fremvise ransakingsordre. Hvis politiet her har retta falske anklager mot en uskyldig, er det en svært alvorlig sak som må få konsekvenser for de impliserte.

Det kan virke som om reinpolitiet har boblet over av tjenesteiver. Mange spør seg hvorfor reinpolitiet aksjonerer i et område hvor det på denne tid av året ikke befinner seg noen rein. Hvorfor er ikke reinpolitiet aktivt til stede i sommerbeiteområdene, hvor reineierne sliter med kalvetap forårsaket av ørn og annet rovvilt? På tross av at rovviltangrep er foreviget på foto og video, godtas ikke dette som dokumentasjon. Her kunne reinpolitiet ha gjort en god jobb for den næringa de er satt til å serve.

Mange i Kautokeino reagerer på at politiet bruker relativt store ressurser på å knipe mulige krypskyttere, samtidig som de har problemer med å rykke ut ved alvorlig vinn­ings- og voldskriminalitet. Både sametingspresidenten og den politiske ledelse i Kautokeino har med rette påpekt dette åpenbare misforhold ved politiets ressursutnyttelse. Bakteppet her er også at politimesteren har strippet det lokale lensmannskontoret for personellressurser.

Vi er glad for at sametingspresidenten samt ordfører og varaordfører i Kautokeino har sagt så klart og tydelig fra om at dette er uakseptabel fremferd fra politiets side. Vi merker oss samtidig at konstituert politimester Morten Daae har problemer med å ta denne seriøse kritikken på alvor, og nærmest bagatelliserer det hele som valg­kamp­utspill overfor NRK Sápmi.

Det er ille at samiske kjerneområder må forholde seg til en politimester som synes å mangle den fornødne respekt for samenes fremste folke­valgte. Det synes vi verken sametingspresidenten eller ordfører­en skal finne seg i.

Det er også sterkt kritikkverdig at politimester Daae karakteriserer vårjakt som «alvorlig miljøkriminalitet». I fjor ble en ungdom tatt med 70 fugler i fryseboksen, et forhold som resulterte i en bot. En politi­mester burde vite bedre enn å misbruke begrepet «alvorlig kriminalitet». Brudd på viltloven er ikke forbrytelse, men forseelse som kan straffes med bøter og fengsel.

Sett med samiske øyne er det både alvorlig og kriminelt når norske myndigheter fatter lover og regler eller på annen måte opptrer i strid med samiske tradisjoner og rettsoppfatninger. Sametingspresidenten har dessverre helt rett i at dette bare er nok et eksempel på storsamfunnets angrep mot samiske tradisjoner.

| 23.05.2015 |

Staten og de dårlige veiene

Dårlige fylkesveier er en føljetong som man kan lese om i hele land­et, og Sápmi er ikke noe unntak.

Et fellesmøte for kommunenes interesseorganisasjon KS i Nord-Norge krever mer vedlikehold av fylkesveiene i landsdelen. Møtet påpeker at fylkeskommunene ikke klarer å ta igjen vedlikeholdsetterslepet på 17 milliarder kroner, bare i Nord-Norge.

Historien om fylkesveiene er en historie om ansvarsfraskrivelse. Da staten hadde ansvaret for både de daværende fylkesveiene og riks­veiene, så var situasjonen ikke særlig oppmuntrende. Da rikspolitikerne bestemte seg for å overføre ansvaret for de meste av veier utenom de kommunale til fylkeskommunene, ble det absolutt ikke bedre. For det fulgte ikke penger med det nye ansvaret, og vedlikeholdsetterslepet fortsatte å øke.

Staten har fortsatt det direkte ansvaret for riksveiene, som stort sett er hovedferdselsårer og stamveier. Riksveiene utgjør nå rundt 29,4 prosent av landets offentlige veinett. Resten er det kommuner og fylkeskommuner som må ta seg av. Vi har problemer med å forstå hvorfor det må være slik, spesielt med tanke på at det som i dag kalles for fylkesveier, for ikke så mange år siden var definert som riksveier.

Veier er udiskutabelt en svært viktig del av samfunnets totale infrastruktur, og særlig i de del­ene av landet hvor det ikke finnes jernbane, slik som i Troms og Finnmark. Hvorfor man har ordnet seg slik at staten ikke skal ha direkte ansvar for viktige ferdselsårer er rett og slett en gåte. Gåten blir ikke mindre av at det ikke bevilges nok statlige penger til vedlikehold av fylkesveiene.

Det er et faktum at fylkeskommunene har for lite penger til vedlikehold av veier. Det er også et faktum at de ikke kan skaffe andre penger for å kompensere for den statlige sulteforingen på dette området. Derfor er det vanskelig å forstå hva som er tanken bak dette, og hva som egentlig var planen da staten kastet ansvaret for dagens fylkesveier over på fylkeskommunene. Det var slett ikke første gang at rikspolitikerne var på ville veier, og det blir neppe siste gang heller. Men det er lov å bruke hodet selv om ideologien stritter i mot.

Samtidig må vi også refse en heller daff opptreden fra våre fylkespolitikere. De burde ha nektet å ta imot riksveier som ikke var oppgradert og vedlikeholdt. Hvis alle fylkeskommuner i Norge hadde stått sammen om at de kun ville overta oppgraderte og vedlikeholdte riksveier, ville staten blitt tvunget til å ta hensyn til dette. I stedet valgte fylkespolitikerne å stå med lua i handa og nikke og bukke overfor øvrigheta.

| 22.05.2015 |

Overkjøring i Bindal

Kalvvatnan vindkraftverk er inne hos departementet som ankesak. Inntil videre må man altså vente på en avgjørelse angående anlegg­et sør i Nordland.

Likevel har formannskapet gitt utbyggeren tillatelse til å sette opp vindmålerutstyr. Tillatelsen er gitt på tross av at innspill, blant annet fra reindrifta, tilsa at man burde si nei. Administrasjonen i kommunen tilrådde da også avslag.

Formannskapet gikk imidlertid enstemmig inn for et benkeforslag fra en AP-representant. Dermed ble tillatelsen gitt, og det hele foregikk i stillhet slik at eventuell klage ikke kunne bli fremmet.

Representanten som satte frem det vedtatte forslaget, leder et kraftselskap som senere fikk oppdrag i forbindelse med målemasta som ble satt opp i mars.

Det er ikke dokumentert at lederen for kraftlaget var klar over at selskapet hans senere kunne få oppdrag på grunn av vedtaket han sto bak. Likevel sitter man igjen med en følelse av at denne saken ikke er ryddig behandlet.

Om man skal foreta større inngrep i samiske bruksområder er dialog med samene og andre ut­marks­brukere helt avgjørende. Denne dialogen ser ut til å ha manglet fullstendig her.

Det er uakseptabelt å nærmest snike på plass vedtak som man må vite at berørte parter ønsker å vite om og gjerne påvirke. Sånn skal ikke lokaldemokratiet fungere. Ved å overkjøre samiske interesser lages det et konfliktklima ingen er tjent med. Dette gjelder både det omstridte vindkraftanlegget og eventuell fremtidige tiltak i området.

Vi tror både Bindal kommune og interessentene bak Kalvvat­n­an vindkraftverk gjør klokt i å gå i konstruktiv dialog med berørte reineiere. I et samarbeid basert på gjensidig respekt og forståelse bør det være mulig å finne frem til gode løsninger til felles beste.

Hvorfor ikke ta de berørte reindriftssiidaer med på laget, for eksempel i form av eierandeler? Også kommunen kan gjøre prosjektet mer interessant og realistisk ved å øremerke en rimelig andel av forventa inntekter av eiendomsskatt til utmarksnæringer, for eksempel 1/3.

| 21.05.2015 |

Regjeringa gir og tar

Forrige tirsdag la regjeringa Solberg frem sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett.
Denne gang var to samiske godbiter bakt inn i budsjettet. Det opprettes et nytt professorat i Kautokeino tilknyttet Internasjonalt reindriftssenter og Samisk høyskole. Videre får Sametinget en tilleggsbevilgning på 1 million kroner. Disse midlene skal brukes som tilskudd til institusjoner og organi­sasjoner for å styrke dialogen og bistå samiske interesser i saker om utnyttelse av naturressurser og andre inngrep i tradisjonelle samiske områder.
Den store gladnyheten var likevel at kommunene får tilleggsbevilgning på tilsammen 1,1 milliarder kroner for å dekke skattesvikten. Sjøl om dette er en god del i underkant av behovet, er det likevel både nødvendig og kjærkomment for en kommunesektor som sliter over hele landet, også i Sápmi.
Like hyggelig for distriktskommunene er ikke forslaget om at den kommunale skatteinnkrev­inga skal avvikles og overføres til den statlige skatteetaten. I dag bruker kommune-Norge ca 1.400 årsverk og skatteetaten ca 70 årsverk på skatte­innkreving. Av disse vil omlag 500 årsverk forsvinne, ifølge regjeringas regnestykke.
Vi tror ikke det er mulig å fjerne så mange årsverk uten at dette får konsekvenser i form av mindre effektiv innkreving samt dårligere rettssikkerhet og dårligere service. Bare det at skatteinnkrevinga sentraliseres fra dagens 288 kommunale skatteoppkreverkontor til de foreslåtte 27 skattekontorene vil bety et merkbart tilbakeskritt for folk i distriktene i form av dårligere tilgjengelighet.
Vi håper Stortinget vil avvise dette forslaget som tar Norge i feil retning. Vi har ikke tro på løsninga med sentralisering av offentlige oppgaver. All erfaring, også i skatteetaten, viser at storbykontorene ofte ikke er så «robuste og solide» som man gjerne liker å tro. Ofte kan mindre distriktskontor være vel så robust og solid som de store sentrene, samt adskillig mer brukervennlig.
Saken er etter vårt skjønn for viktig og for dårlig utreda til å kunne begrunne en så vidtgående endring som regjeringa foreslår. Finans­minister Siv Jensen (KrF) har satt bukken til å passe havresekk­en, ved å la Skattedirektoratet få skreddersy en utredning som passer denne etaten helt utmerket. Et så viktig samfunnsspørsmål burde vært utreda av et nøytralt, objektivt og bredt sammensatt utvalg, og ikke av en fagetat med klare egeninteresser.
At regjeringa vil strippe kommunene for en så viktig oppave som skatteinnkreving, kan tyde på at den forestående kommunereformen bare er spill for galleriet. Regjeringa snakker fint om å overføre nye oppgaver til kommunene i kjølvannet av denne reformen, men gjør i praksis det motsatte ved å fjerne kommunale kompetansearbeidsplasser. At dette skjer i en tid hvor teknologien legger til rette for desentralisering av oppgaver, er høyst bemerkelsesverdig.
Kommunene har i dag ansvaret for innkreving av både kommunale og statlige skatter og avgifter. Dette medfører en god samordning og ressursutnyttelse i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Ved å splitte dette vil de fattige kommunene bli påført ekstra utgifter, samtidig som den rike staten håper å kunne ta ut en gevinst. Men regninga må folket ta.

| 20.05.2015 |

Bevæpningen av politiet

Fra tid til annen hører vi negative reaksjoner på at politiet er bevæpnet. Enkelte føler et sterkt ubehag ved å se uniformerte politifolk med pistol på hofta. Dette er ikke noe vi er vante til her i vårt fredelige land, hvor politiet alltid har vært ubevæpnet. I svært mange andre land er det ikke slik, og den globaliserte verden av i dag synes å ha nådd Norge, dessverre også på dette området.

Bevæpningen av politiet er en rent midlertidig ordning som er bestemt av sentrale myndigheter. Det er altså ikke opp til den enkelte polititjenestemann å avgjøre om vedkommende skal be­væpne seg eller ikke. Bevæpningen har sin bakgrunn i den skjerpede trusselvurderingen fra Politi­ets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjene­sten, der politifolk og militært personell trekkes fram som spesielt utsatt og mulige terrormål.

Den midlertidige bevæpningstillatelsen gjelder uniformert innsatspersonell i tre kategorier: Be­redskapstroppen, politidistrikt­enes utrykningsenheter og øvrig innsatspersonell med årlig trening og godkjenningsprøve for tjenestevåpen. Det skjerpede trusselbildet har også gjort at Forsvaret har anbefalt sitt militære personell å ikke bruke uniform når de er på reise eller utenom tjeneste.

Vi har all forståelse for at det oppleves dramatisk at politiet skal gå rundt bevæpnet. Men verden er altså blitt slik at myndighetene mener det er nødvendig som en midlertidig ordning. Folk som har angst for våpen, må også huske på at det ikke er våpenet i seg selv som er farlig, men eventuelt misbruk. Og det er heller ikke slik at norske politifolk går med fingeren på avtrekkeren og leter etter noe å skyte på.

Når sikkerhetssituasjonen i landet for tida er som den er, må man avfinne med at politiet bærer våpen i uniformert tjeneste. Et samfunn må kunne ha en beredskap mot terror, også selv om enkelte synes beredskap­en har en utiltal­ende form. Samfunnets ordensmakt må kunne reagere raskt hvis en farlig situasjon skulle oppstå. Og verden er mye farligere nå, enn den var for bare få år siden. Det er et faktum som vi ikke kan tillate oss å se bort fra. Likevel må man alltid nøye vurdere i vilke situasjoner og sammenhenger det er påkrevd med bevæpning.

Samtidig er vi veldig glade for at en samlet justiskomité på Stortinget går inn for å opprettholde prinsippet om at norsk politi fortsatt skal være ubevæpnet. Her er vi helt på linje med stortingsrepre­sentant Iselin Nybø fra Venstre som tror konsekvensene av generell bevæpning ville blitt at politiet mister sitt sivile preg. Dermed er det reell fare for at bevæpning kan medføre flere, og ikke færre, farlige situasjoner.

| 19.05.2015 |

Forhastet og feil lovendring

Fem stortingsrepresentanter har fremmet såkalt representantforslag i Stortinget. De fem ønsker en innstramming i offentlighetsloven. Forslaget innebærer unntak fra prinsippet om offentlighet for saksfremlegg med vedlegg og saksliste til forberedende møter i kommuneråd og fylkesråd der det ikke skal gjøres vedtak.

Dessverre har man satt i gang prosessen med sikte på en eventuell lovendring. Prosessen bør helst stoppes, men i alle fall må den komme inn i et mer riktig spor.

De fem forslagsstillerne er Ing­jerd Schou (H), Helge André Njåstad (FrP), Geir S. Toskedal (KrF), Ola Elvestuen (V) og Jorodd Asp­hjell (AP). Altså et forholdsvis bredt politisk initiativ, der partiene de representerer har et stort flertall i nasjonalforsamlingen bak seg.

De fem har bedt om en umiddelbar endring av loven. Forslag vil i praksis gi betydelig mer hemmelighold i kommuner og fylkeskommuner styrt etter parlamentarisk modell. Man kan risikere at viktige beslutninger reelt sett tas bak lukkede dører og at de formelle vedtak bare blir sandpåstrøing og spill for galleriet. Det vil åpenbart ikke styrke demokratiet.

Initiativet er et resultat av at Stortingets ombudsmann for forvaltningen (sivilombudsmannen) har kritisert Oslo og Bergen kommuner for brudd på offentlighetsloven. Blir forslaget vedtatt, vil de lovbrudd som sivilombudsmannen har kritisert, heretter bli lovlige.  

Det er vel og bra med aktive representantforslag. Men vi er svært skeptisk til å gjennomføre lovendringer på denne måten. Det er et viktig prinsipp å legge opp lovarbeid på en måte som gjør at berørte parter og andre interesserte kan ta stilling på informert vis. Befolkningen har er rett til å vite hva det offentlige foretar seg. Det er i seg selv et paradoks at endringer i offentlighetsloven, som gir folket slik mulighet, skal foregå «straks».

Offentlighetsloven bør ikke endres på en måte som gir mindre demokratisk innsyn og kontroll. Reformer må heller ta sikte på det motsatte, altså en forbedring av folkets mulighet til å følge med, ta stilling og gi demokratiske innspill.

Offentlighetsloven kan så absolutt forbedres i så måte. Derfor anbefaler vi at saken sendes tilbake til Justisdepartmentet. Departementet bør innarbeide de synspunkter som kom frem i stortingshøringen nylig. Regjeringen kan så gjerne sende offentlighetsloven ut på høring, men da ikke som haste­sak og ikke med et så begrenset tema som nå.

I den sammenheng må også innsyn i Sametingets parlamentariske styreform tas med. Dagens ordning er ikke tilfredsstillende hva gjelder samenes mulighet til å følge med på hva sametingsrådet arbeider med. Vi forventer forslag til lovendring som ivaretar denne muligheten.

| 16.05.2015 |

Nasjonal forskrift må endres

Stortinget foretok tirsdag andre gangs behandling av endringene i motorferdselloven. Dermed åpnes det nå for at kommunene på visse strengt regulerte vilkår kan fastsette løyper for kjøring i utmark med sneskuter på vinterføre.

En spesiell gladnyhet for folk i Nord-Troms og Finnmark er at kommunene nå kan tillate kjøring ut av løypa på islagt vann for å raste. Hittil har adgangen til å fravike løypetraseen vært begrenset til en sone på 300 meter. Stortingsflertallet har også forkastet et forslag fra Arbeiderpartiet, Venstre, SV og Miljøpartiet De Grønne om å innskrenke denne sonen til 30 meter, hvor bare kjøring i rett linje ut fra løypa kunne aksepteres.

Stortingsflertallet bestående av Senterpartiet, Høyre og FrP vil høste stor applaus for lovendringa. AP har derimot påført seg sjøl en unødvendig politisk belastning i Nord-Troms og Finnmark ved at partiet ikke bare gikk imot å utvide 300-metersonen på islagt vann, men at partiet også ville innskrenke denne til 30 meter. APs grunnfjell i nord vil nok med rette oppfatte partiets stemmegivning i Stortinget som et direkte svik.

Vi mener stortingsflertallet gjør rett i å vise tillit både til det kommunale sjølstyret og til publikum i nordområdet. Dette er en viktig prinsipiell seier for lokaldemokrati og folkestyre kontra embetsvelde.

Lovvedtaket må følges opp med endringer i den nasjonale motorferdselforskriften. Også her forutsetter vi at regjeringa lojalt vil følge opp stortingsflertallets vilje til å styrke det lokale sjølstyret.

I dag mangler kommunene i Nord-Troms og Finnmark myndighet til å regulere motorferdsel i forbudstida fra og med 5. mai til og med 30. juni. Regjeringa bør overføre også denne forskriftsbestemte myndigheten fra fylkesmannen til kommunene. Det er urimelig å vingeklippe de folkevalgte i nord i forhold til kommunene sør for Lyngen.

Stortinget har bedt regjeringa sørge for at sneskuterløyper skal være stengt om våren etter 25. april i sentrale områder for kalving og flytting av tamrein. Vi forutsetter at dagens praksis i nordområdet videreføres, slik at kommunene både kan innføre midlertidige forbud og utvide sesongen der de naturgitte forholdene tilsier dette.

Et annet forhold som ikke krever lovendring, men som regjeringa bør se på, er dagens ordning når det gjelder nyttetransport til hytter som ligger mer enn 2,5 km fra brøyta bilvei. Vi merker oss at regjeringspartiene ville redusere grensa til 500 meter, dessverre uten å nå frem i Stortinget.

I dag er det slik at kommunene kan gi dispensasjoner for frakt av bagasje og utstyr til egen hytte og gamme, men tidsbegrenset til fem år. Her mener vi den nasjonale forskriften bør endres slik at kommunene kan gi varige tillatelser uten tidsbegrensning. Transportbehov­et til og fra faste installasjoner som bygg i utmark, vil være varig, og dagens ordning med tidsbegrensning tjener ingen annen hensikt enn å gi næring for et helt unødvendig byråkrati.

Vi viser til at nasjonal forskrift allerede direkte tillater motorferdsel på vinterføre til frakt av ved fra egen eiendom og fra utvist vedteig samt i forbindelse med byggetiltak. Dette er ubyråkratisk og fungerer svært bra, uten misbruk eller problemer av noen art.

Ideelt sett burde all nytte­tran­sport til og fra lovlige hytter og gammer i utmark på samme måte vært direkte tillatt i nasjonal forskrift. Om dette ikke kan realiseres, bør regjeringa i det minste åpne for at kommunene kan gi tillatelser for slik nyttekjøring uten tidsbegrensning. Det vil si at tillatelsene gjelder til de eventuelt inndras eller endres.

| 15.05.2015 |

Kommunesammenslåinger

Kommunenes interesseorganisasjon KS sitt fellesmøte for Nord-Norge er klare i sin tale: Kommunesammenslåinger må være frivillige, og kommuner må ikke straffes økonomisk hvis de ikke ønsker å slå seg sammen. Sammenslåing må også være et middel for å oppnå mål, og ikke et mål i seg selv.
KS-møtet påpeker samtidig at bevaring og utvikling av det samiske perspektivet er viktig for kommunene i Nord-Norge. Og møtet understreker at det må følge penger med eventuelle nye oppgaver.
Det er som om vi skulle ha sagt det selv. KS gir en klar og tydelig beskjed til de sentrale politikerne som presser på for å tvinge kommuner til å slå seg sammen. Prinsippet må være frivillighet. Tvangsekteskap medfører sjelden noe godt.
Likevel kan man ta et lite forbehold. Det er et faktum at det i Sør-Norge er noen bittesmå kommuner med noen få hundre innbyggere. Der kan det nok vurderes fornuftige sammenslåinger som vil kunne tjene en hensikt. Men sammenslåingene må være godt begrunnet, og altså ikke være et mål i seg selv. Målet må være bedre service til alle berørte. Og med et slikt felles mål bør behovet for tvangsløsninger bortfalle.
Ofte er det slik at når innflytelsesrike rikspolitikere får en idé, for ikke å si en fiks idé, så skal en eller annen reform gjennomføres, koste hva det koste vil. Et skrekkens eksempel er NAV-reformen, en typisk politikerskapt reform som mange mener aldri burde vært gjennomført. Sammenslåing av kommuner ser for oss ut til å være en annen slik fiks idé, hvor sentrale maktpersoner tilsynelatende har klart å hypnotisere seg selv til å tro at det vil løse alle slags problemer i kommunene.
Særlig i den nordligste delen av landet tror vi at fordelene med sammenslåinger stort sett vil være svært begrenset, rett og slett på grunn av avstandene og størrelsen på kommunene slik de er i dag. Her spiller også de kulturelle dimensjonene en større rolle.
Vi tror at de sentrale politikerne som maser mest om sammenslåinger, må roe seg ned og forsøke å bruke hodet selv om de er aldri så forelsket i sine egne ideer. Vi har dessverre ingen garantier mot at også rikspolitikere kan gjøre alvorlige feiltrinn. Og de kan rekke å gjøre mye galt før velgerne får sjansen til å avsette dem.

| 13.05.2015 |

Samisk satire og fleip

Aftenpostens kulturjournalist Jan Gunnar Furuly hyller i fredagens Ságat Honningsvågrevyen for deres fleip med samer og det samiske.

Furuly er selv same, opprinnelig fra Karasjok. Så selv om svært borgerlige og oslobaserte Aftenposten er hans arbeidsgiver, kan han uttale seg med bakgrunn i førstehånds kjennskap. Samtidig må han kunne oppfattes som en betrakter med nøktern og nødvendig avstand til daglige hendelser og problemstillinger blant samene.

Det å gjøre narr av samer og samiske forhold er tradisjonelt sett upopulært og lite velkomment blant samene selv. Vi har en tendens til å oppfatte oss selv og egen rolle med gravalvor. En fleip med samer gjør fort at vi drar rasismekortet, og dermed får en kanskje nyttig debatt totalt feil utgangspunkt.

Det er et sunnhetstegn for alle samfunn at man også besitter satire og komikk. De fleste kulturer vi kjenner har et betydelig innslag av raljering med for eksempel politikere og andre samfunnstopper. Alle særpreg blir dratt ut i det karikerte, alle meninger og holdninger vris og vendes på i samfunns­kritikk­ens tjeneste. Jo høyre en person er på strå, jo råere og mer ubarmhjertige er komikerne som karikerer dem.

Det har vært tider da vitsene om samer bar preg av platt mobbing av en svak gruppe, og bare det. Men etter som vi samer har fått en sikrere identitet, og ikke minst kan sette makt bak våre ord blant annet via samiske medier og Sametinget, er vi kommet i en annen situasjon.

Nå må vi tåle å få noen skråblikk fra revyscenen, for eksempel servert med en smell fra gode «slogfinner» i Honn­ingsvågrevyen. Det skader oss overhodet ikke. Tvert imot har Jan Gunnar Furuly helt rett når han påpeker at humor og satire er en viktig del av ytringsfriheten. Den må vi alle slå ring om.

| 12.05.2015 |

Hvor var kongehuset og regjeringa?

Onsdag var det 70 år siden Hopseid-tragedien. Seks sivile og våpenløse fiskere ble brutalt mishandlet og regelrett henrettet av tyske nazisoldater, bare to dager før freden var et endelig faktum.

Tre av de myrdede var umyndige ungdommer, Henry Kristiansen (16), Reidar Karlsen (17) og Johan Mikalsen (18). De tre voksne fiskerne var Leonhard Joakim Mørk Eriksen (35), Harald Kristiansen (39) og Johan Einar Mikalsen (47).

Dette var en kriminell krigsforbrytelse av verste sort. Og toppen på kransekaka var at kona og mora til to av de henrettede ble brutalt voldtatt av en tysker, som til overmål prøvde å drepe henne og resten av barneflokken med håndgranat. På tross av den grusomme terror hun hadde vært utsatt for, hadde hun åndsnærværelse til å kaste ut granaten fra den nedbrente fjøskjelleren hvor ugjerning­en skjedde. Det skremte nazisvinet bort.

Den nybakte enke Karoline Mikalsen, som var blitt så grovt skjendet, gjorde dagen etter ugjerning­en nok en heroisk innsats. Hun hørte rop om hjelp på den andre siden av Hopsfjorden, tok robåt­en og rodde over. Der fant hun den sjøsamiske fiskeren Mathis Persen som hadde klart å komme seg unna tyskerne, på tross av at han var såret i kneet. Karoline bar Mathis til båten, rodde ham over fjorden og pleiet ham til de fikk legehjelp. Karoline fikk aldri noen heder fra norske myndigheter for sin enestående innsats. Man må bare beundre den styrke og handlekraft som dette enestående mennesket viste i prøvelsens tid.

I ettertid fant man frem til de skyldige både for henrettelsene, voldtekten og drapsforsøket på den voldtatte enka og hennes barn. Likevel ble krigsforbryterne aldri stilt til ansvar, verken av tyske, allierte eller norske myndigheter. De norske myndigheter tok heller aldri noe ansvar for at sivilister og mindre­årige ble beordra til vakttjeneste for det norske forsvaret.

I det hele tatt ble de etterlatte i Hopsfjorden og Eidsfjorden overlatt til seg sjøl. Det var ingen hjelp å få fra norske myndigheter. Selv den vakre minnestøtta på henrettelsesstedet måtte fjordfolket bekoste av innsamlede private midler. Ikke noe bistand fra staten.

Det ble en verdig og fin markering på Hopseidet og i Hop kapell i Skjånes på onsdag. Lokalbefolkninga stilte mannssterkt opp, anført av gamvikordfører Inga Manndal, lebesbyordfører Stine Akselsen, fylkesvaraordfører Bente Haug og assisterende fylkesmann Ingvild Aleksandersen.

Nasjonale norske ­myndigheter glimret med sitt fravær, denne gang som alltid tidligere. Derimot stilte Sametinget med plenumsleder Jørn Are Gaski, som holdt en tankevekkende tale om denne ufattelige tragedien som rammet det lille fjordsamfunnet i Mearra-Sápmi.

Vi bare spør: Hvor var konge­hus­et, regjeringa og Stortinget? Både Hopseid-tragedien i seg sjøl, og statens ynkelige ansvarsfraskrivelse gjennom de siste 70 år, tilsier at det nasjonale Norge burde vært til stede på aller øverste nivå. Dette både for å gi de berørte den anerkjennelse de har krav på, og for å beklage Norges skammelige unnfallenhet helt frem til i dag. At verken kongehuset, regjeringa eller Stortingets presidentskap var til stede, er direkte skammelig. Det vitner om en nedlatende, diskriminer­ende og uverdig holdning mot et fjordfolk som ga alt for Norge.

I 1989 åpnet kong Olav riksvei 888, Nordkynveien, ved å signere en ny minnestein på Hopseidet, rett ved åstedet for Hopseid-tragedien. Det pinlige for kongehuset og nasjonen Norge var at vår kjære folkekonge gjorde denne hedersbevisningen til den nye veien uten noen form for oppmerksomhet rundt minnebautaen over de sivile ofrene, bare et steinkast unna. Denne fortielsen må ha smertet de pårørende ekstra hardt.

Kong Harald og dronning Sonja har en unik anledning til å rette opp de skammelige fadesene når de kommer på besøk til Kjøllefjord og Mehamn 17. juni i år. Hopseidet ligger bare 34 kilometer fra Mehamn, en knapp halvtimes biltur. Vi oppfordrer kongen og dronn­ingen til å benytte denne unike anledningen til å rette opp en nasjonal skamplett for Norge.

| 09.05.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail