logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Helseministeren på banen

De distriktspsykiatriske sentrene (DPS) i Lakselv og Tana har vært gode suksesshistorier som har gitt solide faglige tilbud til brukerne. Likevel er begge disse institusjonene nedleggingstruet på grunn av Finnmarksykehusets store og kostbare utbyggingsprosjekter i Kirkenes, Alta og Hammerfest. 

Vi registrerer med glede at Finnmarkssykehusets styreleder Ulf Syversen (AP) nå garanterer fortsatt liv for DPS i Tana. Denne institusjonen dekker syv kommuner i Øst-Finnmark, og fikk i fjor antallet plasser mer enn halvert, fra 21 til 10. Nå sier styrelederen at de gjenværende 10 plassene definitivt er freda, noe som er svært bra. På dette punkt får vi bare håpe at styrelederen er mann for sitt ord. 

Like bra er det ikke at Ulf Syversen og resten av hans styre i mars i år vedtok nedleggelser i Porsanger og Karasjok. DPS Lakselv har i dag åtte døgnplasser som nedlegges fra 2016. To plasser inndras og de seks gjenværende flyttes til Karas­jok og samlokaliseres med Finnmarksklinikken. Samtidig flyttes seks av 12 nåværende plasser ved Finnmarksklinikken til Alta, som også får to nye rusplasser. 

Nettoeffekten ved styrevedtaket er at Porsanger mister åtte plasser og Alta får like mange nye plasser, samtidig som det foreløpig er status quo i Karasjok. Men innen 2019 skal det vurderes å flytte ytterligere seks plasser fra Karasjok til Alta, slik at Finnmarksklinikken forsvinner. Hensikten er åpenbar: Å bygge opp spesialisthelsetjenesten i Alta på bekostning av samekommunene Porsanger og Karasjok. 

Dagens DPS i Lakselv omfatter fire nasjonale senger. Dette i seg sjøl tilsier at tilbudet må vurderes i et langt bredere perspektiv enn nesetippen til Finnmarkssykehus­et og dets styre. Ságat oppfordret på lederplass 25. mars i år helseminister Bent Høie (Høyre) til å gripe inn for å ivareta nasjonale dimensjoner for den samiske befolkninga i Norge. Som politisk ansvarlig for helseforetaket kan ikke statsråden sitte rolig og se på at et velfunger­ende samisk helsetilbud blir rasert som ledd i et kynisk spill for å styrke Alta uten å svekke Hammerfest. 

Det er derfor på høy tid at denne saken blir løftet inn på statsråd­ens bord, hvor den rettelig hører hjemme. Tirsdag 9. desember skal Porsanger kommune ha et møte med statsråden om saka. Budskap­et er klinkende klart formulert av varaordfører Reidunn Hesjevik (Høyre): Nedlegging, flytting og andre endringer medfører kutt i tilbudet, altså det motsatte av regjeringas gode løfter om økt satsing på rus og psykiatri. 

Vi forventer at statsråden vil lytte til sine partifeller fra Sápmi og sørge for å omgjøre nedleggingsvedtaket for DPS Lakselv og nedbygginga av Finnmarksklinikken i Karasjok. Dette vil ventelig bli en viktig sak ved neste års kommune- og fylkestingsvalg. Helseminister­ens engasjement og avgjørelse vil således åpenbart få avgjørende betydning for lokalvalget. 

Finnmark Arbeiderparti har alle­rede programfesta at dagens lokalisering i Lakselv og Karasjok skal beholdes. APs fylkesvaraordførerkandidat Ragnhild Vassvik lover full omkamp for å beholde og styrke fagmiljøene i de to samekommunene. Om Høyre skulle komme til en annen konklusjon, må man påregne at folkets dom vil bli hard, særlig i Porsanger og Karasjok. 

| 22.11.2014 |

Solbrått - nok en gang

– Budsjetterer Porsanger kommune med døden? spør styrer Arnulf Sandvik ved Solbrått aldershjem i Børselv i gårsdagens Ságat. Bakgrunnen er at Porsanger kommune må spare penger. Og det vil rådmannen gjøre ved å si opp avtalen med Solbrått fra 2017. Ved å legge ned de 14 plassene ved Solbrått beregner kommunen å spare 7,1 millioner kroner. Men i sitt anbefalte budsjett sier rådmannen ingenting om hvor disse 14 menneskene skal bo i fremtida, eller hvor mye denne «besparelsen» reelt sett vil koste.

I budsjettforslaget heter det at «En nedleggelse av Solbrått vil sannsynligvis medføre økt behov for hjemmebaserte tjenester. Omfanget av dette er ikke kjent». Men i langtidsbudsjett­et er det ikke foreslått en eneste krone mer til hjemmebasert omsorg fra 2017. Kommunen kan ikke uten videre oppheve vedtak om langtidsplass ved en institusjon, og flytte eldre ut av sykehjem og ut til hjemmebasert omsorg, slik rådmannen foreslår.

Dermed må kommunen «stole» på at naturen gjør sitt i løpet av disse årene, og at tilstrekkelig antall pasienter på Solbrått avgår ved døden innen 2017. Noe også rådmann Lillebo kynisk bekrefter overfor Ságat. Man sier neppe noe galt om man fastslår at dette er et klart svar på spørsmålet fra aldershjemsstyrer Sandvik: Ja, Porsanger kommune budsjetterer åpenbart med døden. Grotesk, men dessverre sant.

Og det er verre enn som så: Rådmannen vil redusere antallet sykehjemsplasser og ha mer hjemmebasert omsorg. Men siden verken rådmannen eller noen andre kan «garantere» at mange nok av dag­ens sykehjemspasienter er døde innen 2017, eller at det ikke vil bli noen nye eldre som vil trenge syke­hjemsplass i årene fremover, så er dette i praksis et forslag om aktiv dødshjelp. Eldre som egentlig skulle vært på sykehjem, skal tvinges ut i såkalt hjemmebasert omsorg. Man trenger ikke å være ekspert for å se at det vil gå fryktelig galt. Heldigvis vil regjeringa nå endelig lovfeste retten til sykehjemsplass.

Budsjettforslaget har enkelte vanvittige sider. Rådmann­en ønsker å spare kommunale penger. En sykehjemsplass på Pors­ang­er helsetun koster rundt 1,2 millioner kroner i året, mens en aldershjemplass på Solbrått i Børs­elv koster kommunen 480.000 kroner. Økonomisk sett ville det fornuftige selvsagt være å redusere bruken av de dyreste plassene, og heller øke bruken av billige private plasser.

Det er et udiskutabelt faktum at Porsanger kommune i årenes løp har spart ganske mange tier av millioner kroner på at Solbrått finnes. Aldershjemmet drives på diakonal basis. I praksis betyr det at eierne i De frie evangeliske forsamlinger i Norge (DFEF) ikke tar ut noe overskudd av drifta. Tvert imot spytter de inn penger når det trenges. Og dette nyter Porsanger kommune svært godt av. Om man ikke evner å se dette, kan man bare spekulere på hva som rører seg i de kommunale hodene.

Vi tror dessverre at kommunens hovedproblem er at Solbrått ligger i Børselv og ikke i Lakselv. Ulike avskygninger i Porsanger-politikken har ved flere korsveier demonstrert en temmelig distriktsfiendtlig politikk, for deretter med glatt ansikt å nekte for fakta. Men politikere må vurderes utfra sine handlinger, ikke utfra hva de sier.

En veldrevet privat institusjon som Solbrått burde være «manna fra himmelen», ikke minst for Høyre og FrP, som prinsipielt omfavner private alternativer til offentlig drift. Det er ufattelig dersom de blå-blå i Porsanger heller vil drive unødig kostbart fremfor å benytte det gode og billige tilbudet som Solbrått gir.

Det mest fornuftige nå er å se på hvordan Solbrått klarer å drive så billig og godt, og hva man kan lære av dem. Samarbeidet bør heller utvikles enn ­avvik­les, slik at kommunen kan gi et bedre tilbud til en større del av befolkningen. Det rådmannen nå foreslår kan sammenlignes med å handle i en butikk som krever dobbel pris for en vare.

Noe synes å være fundamentalt galt med regneferdighetene på rådhuset i Lakselv. Kanskje mang­ler man en gammeldags kuleramme å regne millioner på? Det bør være en oppgave for vettuge politikere å finne ut hva som egentlig er problemet, før man gjør vondt enda verre. Vi kan ikke leve med en grovt uverdig behandling av eldre mennesker som tross alt har bygd opp dagens velferdssamfunn.

| 21.11.2014 |

Mobbing i skolen må stoppes

Mobbing blant barn og unge er atter kommet på dagsorden­en igjen. Det skjer med årvisse mellomrom, og tragiske hendelser følger i mobbingens kjølvann. Det er grunn til å anta at et stort antall selvmord har sin bakgrunn i årelang trakassering. Psykisk plager og senskader hos ofrene er utbredt. Belastningen for den enkelte, men også for samfunnet, er betydelig. En alt for stor del av mobb­ingen foregår i skoletida.

Likevel kan det synes som om oppmerksomheten rundt mobbe­problematikken ikke har ført til bedring. Det er vel og bra med fak­keltog og samling mot mobbe­ondet, men tiltak som virkelig monner har vært mangelvare. I stedet har mobbesaken versert i bølger, som etter hvert stilner uten at noen varig bedring kan registreres.

Problemet er dyptgående, og kan ikke løses via kortsiktige populistisk motiverte ordninger. Et eksempel som ofte trekkes frem, er kravet om at en mobber må bytte skole, hovedsakelig for å beskytt­e mobbeofre, men også som en form for straff. En slik reaksjon kan ved første blikk virke naturlig, men innebærer en rekke avveininger blant annet av rettssikkerhetsmessig art. Og det er langt fra sikkert at det blir mindre mobbing av å flytte et problem fra en skole til en annen. I den grad problemet finnes ved den enkelte skole må det som hovedregel løses nettopp der.

Kommunene som skoleeier har ikke maktet å gjøre tilstrekke­lig med mobbeproblematikken. Det er uten tvil skolen som har ansvar for elevenes velferd og trygghet i skoletida. Utenfor skoletida har andre ansvar. Det må rett og slett gjøres mer for å avdekke mobb­ing­ens omfang, forebygge mobb­ing samt reagere korrekt når mobb­ing registreres. Personalets kompetanse må økes, og tilstrekkelige ressurser settes inn. Bekjempelsen av mobbeondet i skolen må prioriteres med forbedrede og økte ressurser, ikke bare velmente, men tomme ord.

Akkurat nå har kommunepolitikerne muligheten. I ukene framover spikres kommunebudsjettene rundt om i landet. Her ligger sjansen til å vise at man har mer hjelp å tilby mobbeofre enn deltakelse i fakkeltog og avholde festtaler.

| 20.11.2014 |

En uholdbar rovdyrpolitikk

Når man bor og lever i distriktene og driver med småfe som sau, eller er reindriftsutøver, er den norske rovdyrpolitikken ofte vanskelig å forstå seg på. Mens myndighetene har sørget for et lov- og regelverk som overoppfyller kravene i konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres leveområder (Bern-konvensjonen), som Norge ratifiserte i 1986, sliter bønder og reineiere med konsekvensene. Etter viltloven er alt vilt i utgangspunktet fredet. Jakt, fangst og felling er derfor forbudt med mindre det finnes positiv hjemmel for unntak.

I forrige uke kunne leder Øystein Kristiansen i Klubbvik beitelag i Nesseby fortelle om den praktiske hverdagen for sauebøndene i området. De har meldt inn tap av 57 sauer og 177 lam, til sammen 234 dyr i sommer og høst. Dette er på samme nivå som de senere årene. Det meste av tap­ene skyldes ifølge Kristiansen gaupa. Og det er krevende å får erstatning for rovdyrtap. Det er ennå mange som har klager til behandling fra 2010 og 2011. Kristiansen søkte selv om åtte sauer og 10 lam, men fikk erstatning for bare to sauer og fire lam.

Han omtaler det å få erstattet tap av dyr som en evig kamp mot myndighetene. Hvis bønder kommer over kadavre, må Statens naturoppsyn (SNO) undersøke dem for å fastslå hvordan de er bitt drept. Fylkesmannen, som avgjør om det blir erstatning eller ikke, må forholde seg til SNOs uttalelse. Som regel ender det ifølge Kristiansen med ukjent dødsårsak, og det blir bøndenes oppgave å bevise at det er rovdyr som står bak tapene. Det sier seg selv at dette kan være svært vanskelig.

Bøndene er pålagt å bruke merkeflagg på dyrene sine slik at hvert individ kan identifiseres. Det er også foreslått at dyrene skal utstyres med digitale radiobjeller, slik at de kan spores opp elektronisk. Da blir det snakk om store kostnader for bøndene. Et slikt krav viser etter vår mening at byråkratiet som skal håndheve lover og regler ofte ikke er i stand til å sette seg inn i hvordan det er å drive med husdyr i områder hvor det er rovdyr.

Vi må aldri akseptere at sauebønder og reineiere skal ale opp dyr som skal tjene som mat for statens rovdyr, og attpåtil betale for det selv. At staten har påtatt seg forpliktelser om å bevare rovdyrstammer som den ikke kan oppfylle uten å belaste næringsutøvere som allerede driver under marginale forhold, er rett og slett uakseptabelt. Vel finnes det erstatningsordninger, men det er åpenbart at de ikke fungerer som de skal. Derfor må det snarest gjøres noe for å rette på dette.

| 19.11.2014 |

Retten til å dømmes av likemenn

Indre Finnmark tingrett har frifunnet to reineiere fra Njeaiddán siida i Porsanger for ulovlig sneskuterkjøring på Ceakkojávre i Stabbursdalen nasjonalpark i mai 2013. Rettens flertall (meddommerne) mente at skuterkjøringa var et ledd i utøvelse av reindrift, mens mindretallet (fagdommeren) stemte for domfellelse. Tidligere er innleid reingjeter Tor Reidar Boland domfelt for samme forhold.

Det er et velkjent prinsipp i norsk rettspleie at man skal dømmes av likemenn. Dette var en viktig årsak til at nettopp Indre Finnmark tingrett så dagens lys i 2004. Under tingrettens tiårsjubileum i juni sto nettopp samisk språk og samisk kulturforståelse i fokus som viktige og nødvendige forutsetninger for at rettferdighet skal kunne skje fyllest i Sápmi. Alle, og ikke minst sorenskriver Finn Arne Schanche Selfors, var hjertens enige om nettopp denne viktige suksessfaktoren for en samisk tingrett.

Njeaiddán-saken i Porsanger berører i aller høyeste grad samisk språk og kultur, samiske rettighet­er og samisk rettsoppfatning. Man skulle tro at i en slik typisk samisk sak ville det også av hensyn til Indre Finnmark tingretts eget renommé være spesielt påkrevd at retten settes med en leder som både har samisk språk- og kulturbakgrunn. Likevel har tingretten ved begge anledninger unnlatt å bruke sin egen samiske spesial­kompetanse, men i stedet valgt å hyre inn eksterne ikke-samiske fagdommere uten tilhørighet til det samiske samfunnet.  

Det er derfor med forundring vi konstaterer at det tilsynelatende er langt mellom liv og lære i den samiske domstolen i Tana. I festtaler er den samiske kompetansen viktig, men derimot ikke i praksis når retten møter samiske næringsutøvere. Når slikt kan skje to ganger i samme sak, fremstår dette ikke som en mer eller mindre tilfeldig glipp, men som uttrykk for dårlig ledelse eller enda verre, en ønsket vilje.

Det er høyst bemerkelsesverdig at Indre Finnmark tingrett på denne måte tør å undergrave sin egen eksistens i en tid hvor domstolstrukturen i Norge atter er i støpeskjea. Mange samer vil spørre seg hva man skal med en samisk domstol som bruker rivguer for å dømme oss?

At de to reineierne fra Njeaiddán siida likevel oppnådde rettferdighet fra Indre Finnmark tingrett kan trolig i stor grad tilskrives at den ene meddommeren både har solid samisk språk- og kulturbakgrunn, samt inngående kjennskap til reindrifta. Dette bare understreker viktigheten og nødvendigheten av at dommerpanelet skal være tiltalebenkens likemenn/kvinner.

Omvendt er den manglende kulturforståelsen illustrert ganske godt når tingrettens mindretall hevder at de tiltalte reineierne ikke hadde «god samvittighet», fordi de etterkom reinpolitiets pålegg om å fjerne seg fra stedet. Det har alltid vært samisk tradisjon å bøye seg for autoriteter. Dessuten er det i seg sjøl straffbart å unnlate å etterkomme pålegg fra politiet, noe en fagdommer burde vite.

Det kan ikke foreligge noe tvil om at reindrifta sjøl er nærmest til å avgjøre hva som er nødvendig ferdsel. Det er derfor ganske absurd at en slik sak skal havne for domstolene.

Etter reindriftsloven har reindriftsutøvere både rett til motorferdsel samt til jakt og fiske i eget rein­bei­te­distrikt. Denne retten er ikke geografisk begrenset til egen bad­jesiida, men omfatter reinbeitedistriktet. Dermed tilsier loven at fiske, som en del av reindriftsretten, legitimerer bruk av sneskuter.

Påtalemyndigheten synes allerede å ha godtatt dette ved at den tidligere reineieren som anmeldt­e forholdet til reinpolitiet, ikke er blitt straffe­forfulgt. Vedkommende opplyste at han var på fisketur på Ceak­ko­jávre sammen med kona og et barnebarn. Hvorfor skal en angiver slippe straff, mens Njeaiddán-folket bøtelegges og straffeforfølges? Prinsipp­et om likhet for loven synes her å være fraveket på en særdeles grov måte.

| 18.11.2014 |

Invitér folket med!

Neste høst er det kommunevalg, og prosessen rundt hvilke kandidater og lister som skal stille er godt i gang. Lokaldemokratiet lever i beste velgående.

Det er den stemmeberettigede i valg som avgjør hvordan kommunestyrer, bystyrer og fylkesting skal settes sammen. Likevel kjøres mye av løpet allerede nå, og velgerne som ikke er partimedlemmer har egentlig fint lite innvirkning på hvem så skal stå på de forskjellige listeforslagene. Nominasjonen er en intern sak for de forskjellige partiet og lister.

For noen framstår nok dette som udemokratisk. Ikke alle ønsker å melde seg inn i et politisk parti. Undersøkelser viser at svært mange venter så lenge som til de står i valglokalet før de bestemmer seg for hvem man skal stemme på. De politiske partiene har ikke greid å skape tilstrekkelig interesse blant folk flest for arbeidet sitt.

I grunnen er dette merkelig. Politikerne arbeider daglig med spørsmål som angår alle eller mange i lokalmiljøet. Og folk er engasjerte, men de engasjerer seg oftest i enkeltsaker og ikke mer generell politikk. Og folk flest kjenner ikke til hva den enkelte politiker står for.

Derfor er det viktig at politiske partier kjører sine program- og nominasjonsprosesser i åpenhet. I stedet for å diskutere om et nominasjonsmøte skal være åpent for media eller ei, bør partiene invitere ikke-medlemmer til å følge debatten. Tale- forslags- og stemmeretten må selvsagt forbeholdes medlemmene. Sett gjerne fram noen ekstra stoler til publikum, og bruk presse og sosiale medier til å få blest om programposter og kandidater både før møtene og etterpå. Det er nok av saker som engasjerer, men alt for få politikere og partier som er engasjerende.

Vi tror at en inviterende åpenhet kan få opp både temperaturen og deltakelsen i valget. Lokaldemokratiet trenger det.

| 15.11.2014 |

Mer «kortreist» fisk?

– Kystkulturen i Finnmark er utryddingstruet, sier leder Arne Pedersen i Norges Kystfiskarlag. Han frykter at det snart er for få fiskere igjen i fylket til å bringe på land den fisken man trenger for å ha en produksjon i Finnmark.

– Man må jo forankre fangstrettighetene til det folket som bor og lever i Finnmark, og slik er det ikke i dag. Store deler av fisken frys­es ned og sendes til utlandet, sier Pedersen til NRK. Han får støtte av tidligere Gamvik-ordfører og fylkespolitiker Roger Hansen. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker vil derimot ikke gripe inn for å få større leveranser av fisk fra trålerne til landanlegg i Finnmark.

Vi har tidligere pekt på galskap­en i at fisk sendes halve jorden rundt for å bearbeides i Kina, før den kommer tilbake til Norge igjen og havner i frysediskene i butikkene våre. Vi er enige med Arne Pedersen i at fangstrettighetene må forankres til det folket som bor og lever i Finnmark. Men vi tror dessverre ikke at denne fiskeriminister­en heller kommer til å gjøre noe med dette.

Fiskerinæringen representerer store verdier for aktørene innenfor næringen. Det gjør det ekstra vanskelig for myndighetene å endre på ting som kan endre på inntektsgrunnlaget. Særlig gjelder dette de store aktørene i næringen, som nettopp er de som tjener penger på å sende fisk frem og tilbake til Kina. Storkapitalen er seg selv lik, uansett vilken næring det er snakk om og uansett hvor vanvittig de opptrer.

Ingen er vel egentlig i tvil om at kyst- og fjordfisket med mindre fartøyer er det mest verdifulle fisket, både ressursmessig og når det gjelder kvaliteten på råstoffet. Det er også dette fisket som gir det beste grunnlaget for å opprettholde en fiskeindustri langs kysten og i fjordene. Men dessverre er det slik at det voldsomme industrifisk­et vinner når det gjelder å håve inn mest mulig penger, som for en stor del går med til å betale på kostbare fiskefartøyer.

Hva som kan gjøres for å endre på dette, er vanskelig å si. Det beste man trolig kan håpe på, er at norske forbrukere begynner å etterspørre bedre kvalitet på den fisken de finner i butikken. Når kapitalistene går seg vill, er ofte det eneste som nytter at forbrukerne gir klart uttrykk for at de ikke vil kjøpe en vare. Hvis norske forbrukere begynner å etterspørre «kortreist» fisk, kan dette tvinge de store aktørene til å legge om kursen.

| 14.11.2014 |

Ikke angrip barna!

Porsanger kommune vurderer å legge ned den eneste samiskspråklige barnehagen i kommun­en. Det er ikke mangel på samiskspråklige barn som er årsaken, barnehagebarn er det flust av. Begrunnelsen for det foreslåtte kutt­et er en angivelig mangel på peng­er.

Forslaget er kommet fra admi­ni­strasjonen, som et ledd i en sparepakke kommunepolitikerne inviteres til å vedta under budsjettbehandlingen i desember. Kommunestyret kan altså prioritere annerledes, og det forventer vi at de vil.

Det tar seg ikke ut for en samisk kommune å ta vekk tilbudet til den mest sårbare gruppen, nemlig barna. En nedlegging av Ájanas barnehage vil rett og slett være et direkte og sannsynligvis ødeleggende angrep på disse barnas mulighet til å ta det samiske språket i aktivt bruk. Det finnes ikke saklig grunn til å tro at en samisk avdeling i en norskspråklig barnehage vil fungere etter hensikten. Der norsk snakkes, blir norsk dominerende. Vi trodde faktisk at denne kompetansen var til stede på rådhuset.

Porsanger kommune har tidligere forsøkt å flytte Ájanas barnehage til den norskspråklige skolefritidsordningen. Men kommunen måtte raskt stikke halen mellom bena og flytte tilbake igjen, nettopp på grunn av språkspørsmålet.

Mange spør seg om admi­ni­stra­sjon­en i Porsanger kommune virkelig ønsker å ødelegge for sam­isk­språklige barn. Vi håper virkelig at dette ikke er tilfelle. Men om så  skulle være, er man nå på «god» vei. Noe det må settes solid bom for.

Vi kan ikke tro at politikerne, som er valgt av folket, vil ødelegge for den oppvoksende slekt. Derfor ber vi om at politikerne fra alle partier klargjør sitt standpunkt i saken om den samiske barnehagen snarest og en gang for alle. Porsanger, samisk og trekulturell og trespråklig kommune, kan ikke være bekjent av å legge ned et viktig tilbud til samiske barn.

Porsanger vil gjerne dra til seg virksomheter med samisk tilsnitt. Da må man også være villig til å ta de kommunale forpliktelsene som følger med, også når det gjelder samisk språk.

| 13.11.2014 |

Viktig påminnelse

– Vi bor i en landsdel der det norske språket og den norske kultur­en har prøvd å vinne over og til dels kvele den samiske urfolkstradisjonen og den kvænske tradisjonen. Først i de senere årene er det blitt akseptert å ha en annen identitet enn norsk når man er vokst opp her. Det sa Olav Øygard søndag i sin første preken som biskop i Nord-Hålogaland.

Vi vil berømme vår nye biskop for en viktig påminnelse om hvor dårlig og vilkårlig den samiske og den kvænske befolkninga er blitt behandlet helt opp til våre egne dager. Heldigvis er den offisielle fornorskningspolitikken forlengst kastet på historiens søppeldynge, men vi sliter fortsatt med mange ettervirkninger.

Vi synes også det er flott at biskopen rettet noen tankevekk­ende ord om hvordan den barmhjertige samaritan fungerer i dagens samfunn. Vi trenger biskop­ens på­minn­else om at vi alle har et ansvar for å hjelpe, sjøl om samfunnet i dag har et profesjonalisert hjelpe- og omsorgsapparat. Likegyldigheten er en farlig følgesvenn på livets vei.

Også de utviklingshemmedes situasjon ble tatt opp i prekenen på en fin måte. – Det er en reell fare for at Downs syndrom kan bli nærmest utryddet i den rike del av verden. Det finnes bare én kur mot det syndromet, og det er at noen mennesker skal bli nektet å bli født og vokse opp. Vi skulle gjerne ha en kur mot et samfunn som tenker slik om mennesker, sa Øygard, som sjøl har en psykisk utviklingshemmet datter.

Innsettelsesgudstjenesten i Tromsø domkirke ble en fin og verdig markering av at nordområdet nå har fått en ny biskop. Hele seremonien var vakker og stilfull med norske, samiske og kvænske bibeltekster og sang. Det bærer bud om at de gode verdier som avtroppende biskop Per Oskar Kjølaas sto for, nå har fått en verdig arvtaker.

Vi ønsker vår nye biskop lykke til i sin ansvarsfulle gjerning.

| 12.11.2014 |

Cruiseturister og eksotiske samer

Porsanger kommune og andre lokale krefter har arbeidet intenst for å få til den såkalte snuhavna i Hamnbukt ved Lakselv. Planen er som kjent at passasjerer på cruise­skip skal tas i land i Hamnbukt og nye skal komme på. Byttet skal skje ved hjelp av store fly som lander på Banak flyplass. Så langt har sel­skap­et Pullmantur solgt ut de to planlagte anløpene i Hamnbukt neste år, og vurderer nå å selge flere.

Direktør Andreas Storl i European Cruise Service sier til Ságat at man gjennom logistikken i Porsanger vil etablere et fundament for en ny type turistutvikling ved at man her får brakt genuin samisk kultur og opplevelsesturisme inn i markedet.

Her er vi kanskje ved kjernen i saken. Det handler om å presentere samisk kultur for cruiseturist­ene. Det er en kjensgjerning at samisk kultur og de samiske områdene er ganske så eksotiske for folk fra andre deler av Europa og verden. Med årene har det blitt stadig flere mørke­tidsturister og nordlys-tur­ist­er som kommer til Nordkalotten. For både mørketiden og nordlyset er eksotisk. Og samene, og reindriftssamene spesielt, er altså også eksotiske. Alt dette kan gi grunnlag for optimisme når det gjelder en snuhavn for cruiseskip i Hamnbukt.

I Lakselv-området kan man by på både fabelaktig natur, mørketid, spennende uvær og nordlys. Foreløpig ser det ikke ut til at noen lokalt har satset på dette i forhold til de forventede cruiseturistene. Det man ikke kan by på i Lakselv, er det samiske - eller rettere sagt det reindriftssamiske. Det må turistene i dag til Karasjok for å finne. Der finner man også Sametinge­t, Samelandssenteret og De samiske samlinger, som på hver sin måte synliggjør samisk kultur. Noe slikt kan Porsanger ikke by på i dag.

Så kan noen finne på å vise til at man i Porsanger ikke bare har to, men tre kulturer, nemlig norsk, samisk og kvænsk. Det må vel være noe for turistene? Problemet er at ikke noe av dette er synlig på en måte som man kan gjøre penger på. Flerkulturelle samfunn er heller ikke noe nytt og spennende for særlig mange utlendinger. Det flerspråklige og flerkulturelle er ganske vanlig ute i verden, ikke det mono­kulturelle som man har insistert på så altfor lenge i Norge, i fornorskningens navn.

Effekten av snuhavna i Hamnbukt kan derfor fort bli at turistene drar til Karasjok for å få med seg det de oppfatter som mest eksotisk på turen, mens Lakselv og Porsanger kan komme til å sitte igjen med minimalt av sats­ing­en. Det vil si: Hvis man ikke allerede nå ser nødvendigheten av å tilrettelegge for å utnytte de gode mulighet­ene som kan komme i kjølvannet av snuhavna.

Sjølsagt er det hyggelig om Karasjok som Porsangers gode nabo kan trekke positive veksler på snuhavna. Her må de to samekommunene samarbeide til felles beste. Men Porsanger har sin egen stolte sjøsamiske, elvesamiske/kvænske og fjellsamiske kultur som absolutt ikke fortjener å bli undertrykket, fortiet eller stuet bort. Skal Porsanger lykkes, må man profilere seg enda sterkere som en samisk og kvænsk kommune på en måte som både stimulerer den lokale kultur­en og gir turistene gode og eksotiske opplevelser.

Det viktigste sjakktrekket Porsanger kommune nå kan gjøre er å styrke sin samiske og kvænske profil og egenart. Hvorfor skal turistene måtte dra over bekken etter vann for å finne den «ekte» og eksotiske samekulturen?

| 11.11.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail