logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Ledere

Invasjon av utenlandske fisketurister

Finske fisketurister fortrenger lokale brukere både ved Sáv­g­ŋo­jávre og ved Gággajávre i Porsanger kommune. Lokal­be­folk­ningen frykter at den organiserte fiske­turismen er i ferd med å ødelegge Sávgŋojávre-om­rådet og Stiippanávži som fiskeressurs og lokalt spiskammers.

Nylig fikk vi vite at hyttefolket rundt Gággajávre opplever å bli fortrengt av finske fisketurister som forsøpler og bruker andres eiendom uten tillatelse. En lokal finsk­eid reiselivsbedrift som har organisert innlandsfiske som et av sine tilbud, får ansvaret for problemene. De har så langt ikke villet kommentere saken.

Det er ikke akkurat noe nytt at det klages på finske fisketurister i Finnmark. Det har vært en mangeårig frykt og frustrasjon når det gjelder finlendere på fisketur, og det nok ikke helt grunnløst. Det er nokså åpenbart at enkelte finlendere har et helt annet forhold til bruk, for ikke å si misbruk, av ressursene enn vi har her til lands. Det ser man av det vanvittige fisket, sett i antall solgte fiskekort, som utøves på finsk side av Tanavassdraget, sammenlignet med det norske. Det gir inntrykk av Finland mangler skrupler når det gjelder å bruke opp natur­res­surs­er.

Vi her til lands er også raske med å konkludere at finlenderne er så flinke når det gjelder turisme. Kanskje det, men denne «flink­het­en» har sine mørke sider. Det er riktignok ganske lenge siden vi kunne se tv-bilder fra NRK der en finlender hadde kledt på seg en samekofte og smurt seg inn i ansiktet så han så skitten ut. Så satt han der ved et bål og bablet og formidlet et forskrudd bilde av samene. Man får virkelig tro at dette ikke skjer lenger, men vi tør ikke være helt sikre.

Det er i utgangspunktet posi­tivt at lokale reiselivs­be­drifter kan tjene penger på salg av organiserte fiske­turer, fremfor at turistene farter rundt helt på egen hånd. Men det påviler også et klart in­for­masjonsansvar for de som formidler slike turer. Turistene må få informasjon om lokal sedvane og alminnelig norsk folkeskikk.

Det er også viktig at reise­livs­bedriftene har en god dialog med lokale grunneiere, rettig­hets­hav­ere og brukere av områdene. Gjør de ikke det, risikerer de alvorlige konflikter med lokal­be­folkningen, noe ingen er tjent med.

Mens Gággajávre er et lokalt fritidsområde, er Sávgŋojávre et tradisjonelt samisk bo­setn­ings­om­råde. Konsekvensene ved økt tur­istfiske er dermed uendelig mye større for den lille samiske grenda. At turistene nå kan boltre seg på Sávgŋojávre er et direkte resultat av at Finnmarks­eien­dommen (FeFo) har opp­hevet fem­kilometersonen for ut­lend­ing­ers adgang til fiske.

Gjennom fjerning av fem­kilo­meter­sonen har FeFo åpnet dette og andre tradisjonelle samiske spiskammers for uten­land­ske turister. Det er etter vårt syn en kriminell hand­ling mot bygdefolket i Sávgŋojávre og andre samiske grender. Ansvaret ligger i dag hos FeFos styreleder Marit Kirsten Anti Gaup, nestleder Hartvik Hansen, styremedlem Mathis Nilsen Eira og de andre i FeFo-styret som har vedtatt fritt frem for utlendinger i hele Finnmark fylke.

| 16.09.2014 |

Kostbare skuterløyper?

Tana kommune frykter for unødig ressursbruk og byråkrati med å igangsette og gjennomføre egne planprosesser for refastsetting av allerede etablerte sneskuterløyper som har fungert tilfredsstillende i mer enn 30 år. Kommunen har beregnet egen merkostnad ved dette til omlag en million kroner. 

Dagens skuterløyper i Finnmark og Nord-Troms er vedtatt etter motorferdselslovens regler, gjennom forskrift fastsatt av fylkesmannen etter forslag fra kommunestyret. Klima- og miljødepartementets endringsforslag går ut på at slike løyper skal kunne opprettes over hele landet, ikke bare i nordområdet, samt at saksbehandlingen skal følge plan- og bygningslovens regler. 

Klima- og miljødepartementet bekrefter overfor Ságat at også eksisterende løyper skal behandles etter plan- og bygnings­lov­en. Dette innebærer at kommunene må legge løypene inn i sin eksisterende kommuneplan. 

Noen må ha sovet i timen i departementet dersom man virkelig mener at kommunene i Nord-Troms og Finnmark skal starte helt på scratch med å fastsette eksisterende løyper i kommuneplanene. All fornuft tilsier at den kommunale aktivitet med hensyn til eksisterende løyper bør være begrenset til å tegne eksisterende løypetraseer inn på arealplankartet ved førstkommende rullering av kommuneplanen. Ingen kommuner har så mange løyper at dette bør beslaglegge mer enn noen få minutter av kommunale ressurser. 

Vi vil her vise til at ved innføring av systemet med juridisk bindende arealdel til kommuneplan etter 1985 var det aldri snakk om at for eksempel eksisterende samferdselstraseer som veier med videre skulle behandles på nytt etter de nye regler. Disse traseene ble bare automatisk inntegnet i arealplan­en uten ytterligere behandling. 

Vi kan ikke se noen grunn til at man skal være mer omstendelig med overføring av eksisterende skuterløypenett til kommunale arealkart enn veinettet og andre samferdselsårer i sin tid ble. Kun endringer av traseer og nye traseer bør være gjenstand for behandling etter plan- og bygningsloven. Alt annet vil være direkte misbruk av knappe offentlige ressurser. 

Et annet misforhold er at lovforslaget innebærer at det ikke kan legges skuterløyper i verneområder eller foreslåtte verneområder. Dette kan med fordel utgå fra loven, av flere grunner. 

For det første er det ingen grunn til dobbelregulering av rettsforhold. I et verneområde vil det være verneforskriften og naturmangfold­loven som avgjør hva som kan tillates. Man behøver ikke dobbelregulering i motorferdselsloven og andre lover. 

For det andre eksisterer det i dag både skuter- og barmarksløyper i verneområder uten at dette på noen måte er konfliktfylt, for eksempel i Varangerhalvøya nasjonalpark. Andre steder, som for eksempel i Stabbursdalen, er det et folkekrav både å få tilbake tidligere løyper og opprette nye løyper hvor dette ikke er konfliktfylt i forhold til verneformålet. Lovverket må her legge opp til at slike saker kan løses i samarbeid mellom det lokale kommunestyret og det lokale nasjonalparkstyret. 

Forøvrig hilser vi det nye lovforslaget velkommen, slik vi tidligere har gjort på lederplass i Ságat. 

| 13.09.2014 |

Sametinget må si nei til OL

De som sitter i ledelsen for norsk idrett ønsker sterkt at Norge skal få tildelt vinter-OL i 2022. Planen er at Oslo skal være arrangørby. 

Etter hvert har det vist seg at begeistringen landet opplevde rundt lignende arrangementer i Oslo i 1952 og Lillehammer i 1994 ikke er like fremtredende nå. Folket er ikke tilhenger av at Norge og Oslo skal arrangere olympiske leker denne gangen. Her er idrett­ens ledelse på kollisjonskurs med folkemeningen. Det er et svært dårlig grunnlag for et arrangement som er helt avhengig av støtte og begeistring fra frivillige og tilskuere.

Oslos søknad kom skjevt ut alle­rede før den ble sendt. Prosessen forut, som endte med at Tromsø ble vraket som arrangørby, skapte dype sår både innen idretten og befolkningen ellers. Det er forståelig at Nord-Norge i liten grad støtter et OL i sør etter den behandlingen Tromsø fikk. Etter vårt syn er det imidlertid ikke spørsmålet om Oslo kontra Tromsø som er avgjørende. Vi støttet heller ikke Tromsøs ønske om å få arrangere vinter-OL.

Etter vårt syn er det et viktig å gi et signal til idretten om at olympiske leker er for lengst tatt av gigantomanien. Arrangementene er for dyre, rammen rundt er alt for pompøs. Den internasjonale olympiske komiteen (IOC) fremstår som en virkelighetsfjern gjeng av gamle pamper, fjernt fra de sunne verdiene som idretten bør signalisere. 

Om IOC vil arrangere OL i Norge, så får den olympiske bevegelsen betale gildet selv. Det offentlige Norge bør ikke støtte arrangementet med en krone.

Sametinget støttet Tromsøs søknad da den ble fremmet i sin tid. Sannsynligvis var løftet om en ishockeyhall i Kautokeino medvirk­ende til dette. Vi savner engasjementet fra vårt parlament denne gang. 

Etter vårt syn bør Sametinget behandle saken om Oslo-OL, og klart tilkjennegi at man ikke støtter opp om disse planene. Idretten, samisk idrett inklusive, bør støttes på annet vis.

| 12.09.2014 |

De uberegnelige russerne

Den stadig mer spente situasjonen mellom Russland og NATO og Russland og EU skaper en viss uro også i Sápmi. Russlands vilje til å bruke krig som et politisk middel, slik de har demonstrert i Ukraina den siste tida, har sendt klare beskjeder om at den russiske bjørn­en ikke er til å spøke med.

Dette kommer i en tid hvor kontakten mellom Russland og andre land er blitt stadig mer åpen. Det er ikke tvil om at russernes opptreden i Ukraina har sendt sjokkbølger ut i Europa.

Samtidig er det viktig å huske at konflikten i Ukraina og den russiske annekteringen av Krim-halvøya ser ut til å ha stor tilslutning i den russiske delen av befolkningen i Ukraina. Det forteller oss at vi har å gjøre med en situasjon som ikke har noen parallell i andre land. Vi må også ta med at Ukraina var en del av den store Sovjetunionen, som var sterkt russerdominert. Dette gjør nok at vi her i Norge neppe har noen grunn til å uroe oss særlig mye ennå. Heller ikke i de to andre nordiske landene hvor samene bor, Finland og Sverige, ser ut til å ha noen grunn til å frykte russerne.

Men det vi kan frykte, er at samarbeidet over grensene mot Russland kan bli vanskeligere. Ikke nødvendigvis bare på grunn av Russland direkte, men på grunn av de vestlige sanksjonene mot Russland, med bakgrunn i landets politikk i Ukraina. Russerne har allerede innført begrensninger i importen av varer fra blant annet Norge som svar på sanksjonene. En videre eskalering av den nye, kalde krigen med Russland kan i verste fall bety stengte grenser. Det kan skape problemer også for det samiske samarbeidet over grensene.

Etter at diktaturstaten Sovjetunionen gikk i oppløsning og grensene åpnet, ble det muligheter også for samene i Russland å bli en naturlig del av det nordiske samiske samarbeidet. Det er å håpe at president Vladimir Putins nokså åpenbare ekspansjonisme ikke setter dette samarbeidet tilbake til situasjon­en før 1990, like mye som det er å håpe at Putin klarer å se farene med det han holder på med, og trekker inn klørne.

Men det ser ut til at Putin vinner støtte i befolkningen i Russland for sin fremferd. Det er svært urovekk­ende, men bør kanskje ikke komme som noen overraskelse siden Russland aldri har hatt noen demokratisk tradisjon. Det har vært hevdet at deler av den vestlige tilnærmingen til Russland, kanskje særlig fra næringslivets side, har vært preget av en underlig naivitet. Og noen har da også fått svidd fingrene sine i Russland. Disse har nok lært en lekse. Og nå bør kanskje vi andre lære oss at Russland kan være mer uberegnelig enn vi hadde trodd. Så får vi være forsiktige, men ikke avvisende.

| 11.09.2014 |

Tankevekkende fra Árran-sjefen

Det lulesamiske senteret Árran på Drag i Tysfjord har nylig rundet 20 år. Den offisielle jubileumsmarkeringen skjer den 29. september.

Árran er etablert i et område med både lulesamisk og gammel sjøsamisk bosetning. Det er liten tvil om at Árran har hatt enorm betydning for vern og utvikling av samisk kultur, identitet og språk i Tysfjordområdet.

Árran har også blitt en betydelig arbeidsplass i lokalmiljøet. Selve stiftelsen Árran har 24 årsverk, men med leietakere som NRK Sápmi, Sametinget og universitetene utgjør Árran tilsammen 40 årsverk. Dette er imponerende.

Tidligere var mye av den lokale samiske kulturreisningen basert på frivillig dugnad fra ildsjeler og forening. Med tida er mye blitt institusjonalisert. Árran har for eksempel overtatt den tidligere duo­dje­foreningas aktiviteter og driver også en privat samisk barnehage.

Árran-direktør Lars Magne Andreassen er opptatt av å sette den samiske institusjonsverden på den samepolitisk dagsorden. En gyllen anledning vil være når Sametinget skal behandle meldinga om institusjonsbygging. Andreassen påpeker at behovene er utrolig store og mener at Sametinget må prioritere institusjonsbygging litt høyere.

– Vi som er ute ved institusjonene, er den utøvende virksomheten. Og hvis vi ikke settes i stand, så oppnår verken staten eller Same­tinget sine egne målsetting, sier den frittalende Árran-sjef­en.

– Jeg synes Sametinget og staten skal sette seg ned, stikke fingeren i jorda og spørre seg om vi oppnår målene ved dagens støttepolitikk, konkluderer Lars Magne Andreassen. Han presiserer at kritikken er mest retta mot sentrale myndigheter.

Vi synes Árran-direktøren her kommer med svært tankevekkende innspill. Sjøl om Andreassen av forståelige grunner er varsom med å rette pekefingeren mot Sametinget, er det all grunn til å stille spørsmålet om det samiske byråkratiet er blitt prioritert på bekostning av kulturlivet.

Et eksempel er tilbygg­et som Sametinget har under oppføring i Karasjok. For en prislapp på ca 75 millioner kroner, får Sametinget en ekstra tumleplass på ca 1.520 kvadratmeter. Dette prosjektet synliggjør den nærmest «skjulte» veksten i antall sametingsbyråkrat­er de senere år. Denne bygge­saken har gått glatt igjennom statsbudsjettet, mens viktige samiske kulturbygg som Saemien Sijte i Snåsa og Beaivváš i Kautokeino fortsatt står på «vent».

På en måte blir det sjølsagt galt å sette byråkrati og kultur opp mot hverandre. Vi trenger dyktige samiske byråkrater, men ikke flere enn absolutt høyst nødvendig. Vi ser klare tegn på at Sametinget mere er blitt et forvaltningsorgan for statens samepolitikk fremfor å være et politisk parlament for det samiske folk. Ikke minst derfor må det alltid være anledning til en kritisk debatt om hvordan samenes budsjettressurser anvendes.

Det lettvinte svaret på alle kritiske spørsmål vil være å kritisere staten for at bevilgning­ene til samiske formål er alt for lave, vilket isolert sett er helt korrekt. Samtidig synes vi sametingspolitikerne må være mere bevisste på hvordan de forvalter det tillitsvotum de har fått fra det samiske folk.

Tross misforhold mellom bevilgning og behov er det dog relativt store midler som stilles til Sametingets disposisjon. Brukes disse virkelig på beste måte for å revitalisere og utvikle samisk kultur- og næringsliv i hele Sápmi? På dette punkt savner vi en ærlig sjølran­sak­else fra det samepolitiske miljø.

| 10.09.2014 |

Kompensasjon til transport

Regjeringen har presentert sitt opplegg for kompensasjon etter at fordelen ved fritak for arbeidsgiveravgift i transportbransjen forsvant. Stortingsrepresentant Frank Bakke Jensen for Høyre i Finnmark la frem opplegget under en pressekonferanse i Alta nylig.

For altaværingene var det nok en skuffelse at utvidelse av flyplassen i Alta ikke lå inne i pakken. For vår del vil vi i den sammenhengen påpeke at både Alta og Hammerfest bør roe seg ned i flyplassdebatten, og se videre enn til sin egen navle.

Det årlige tapet som transportnæringen i Nord-Norge er påført via arbeidsgiveravgift, er anslått til ca 400 millioner kroner. For 2014 og 2015 foreslår regjeringa en ekstrabevilgning på tilsammen 519,5 millioner i tiltak innenfor samferdsel. Totalt foreslås det bevilget 1,6 milliarder kr frem til den nasjonal­e transportplanens utløp i 2018. Dermed mener regjeringen at man fullt ut har kompensert næringens tap. Vi er ikke så sikre på at transportnær­ing­en mener det samme.

I regjeringas tiltakspakke for 2015 foreslås blant annet 50 millioner til E6 over Kvænangsfjellet, samt 45 millioner til utbedring av flaskehalser og nye bruer over Fállebahjohka og Skuggelv på RV 94 i Kvalsund og Nyelv på E6 i Nesseby. Det foreslås også 20 millioner kr til utbedring av farleden ved Leirpollen i Tana. Alt dette er udelt positive tiltak.

Men et tran­sportfirma med utgangspunkt Finnmark, som har transportoppdrag sørover, vil kanskje ikke ha særlig glede av at farleden ved Polarbase i Hammerfest utbedres for 48 millioner kroner. At det i år og neste år skal legges ekstra asfalt i Nord-Norge for totalt 87 millioner kroner er derimot bra, forutsatt at dette kommer i tillegg til det ordinære asfaltprogrammet. Alene monner dette ikke. Det er ikke så alt for mange kilometer asfalt i et slikt beløp.

En hovedinnvending mot regjeringens pakke er at det ikke er tale om nye tiltak overhodet. Alt er hentet fra den allerede vedtatte nasjonale transportplan, det eneste nye er at tiltakene kommer tidligere enn opprinnelig tenkt.
Sagt på en annen måte: Kritikerne mener at regjeringen reelt sett ikke har kompensert noe som helst, den har bare forsert nasjonal transportplan. Det er ikke tale om nye penger, men penger som uansett ville blitt bevilget til samferdselsformål på et senere tidspunkt.

Vi forutsetter at dette selvfølgelig ikke er regjeringas intensjon. Sånt ville i så fall vært juks og lek med tall, noe som bør være utenkelig. Tvert om forutsetter vi at regjeringa årlig vil øke budsjettet til transportnettet i nord med rundt 400 millioner kr – i tillegg til det allerede eksisterende bevilgningsnivå. Dette må gjelde ikke bare frem til nåværende planperiodes utløp i 2018, men inn i evigheten, eller i hvertfall så lenge transportnæringa i nord pålegges å betale arbeidsgiveravgift.

Dermed vil de prioriterte tiltak­ene på den nasjonale transportplanen kunne realiseres langt rask­ere enn opprinnelig forutsatt. Etterhvert som dette skjer, vil det da bli rom for nye tiltak som i dag står på «venteliste». Men en sole­klar forutsetning er at det årlig bevilges 400 ekstraordinære millioner kr (indeksregulert på 2014-nivå), uten noen form for avkort­ing i de ordinære bevilgning­ene.

| 09.09.2014 |

Farlige krigsminner i Sápmi

Nylig ble det funnet flasker med tysk tåregass under graving ved Lakselv kirke. Heldigvis er tåregass ikke særlig farlig i små mengder. Men hva hvis det hadde vært stridsgass? Konsekvensene kunne ha vært forferdelige. 

Det er ikke så lenge siden det ble funnet svære mengder med ammunisjon og flybomber fra 2. verdenskrig like ved trykkeribygg­et i Lakselv, hvor Ságat har sitt hovedkontor. Arbeidet med å fjerne eksplosivene tok flere måneder.

Det er ikke noe nytt at det finnes farlige saker fra 2. verdenskrig i Finnmark. Lakselv var et sentralt knutepunkt langs daværende riksvei 50, i tillegg til at tyskerne hadde anlagt en flyplass på Banaknesset. Dermed ble bygda et yndet alliert bombemål og et oppsamlingssted for tyske krigsressurser. Riktignok ble det gjort en god del opprydding etter krigen, men det som av ulike grunner var gravd ned, ble liggende.

Nå, nesten 70 år etter at tysk­er­ne ble jagd ut av Finnmark, er det på tide at de siste farlige restene fra 2. verdenskrig blir fjernet. Arbeidet med å fjerne eksplosivene ved trykkeribygget i Lakselv i 2008 viste at dette kan bli et stort og kostbart arbeid. Derfor er det ikke rimelig at den enkelte kommune må bekoste et slikt arbeid. Dette er et klart statlig ansvar, og det bør gjøres noe mens det ennå er noen i live som husker de tyske installasjonene, og kan påvise mulige områder hvor det kan være eksplosiver.

Vi er forundret over at det ikke er satt i gang et slikt arbeid for lenge siden. Det er mulig at statlige instanser ikke interesserer seg for dette. Det antydet debatten rundt hvem som skulle ta regningen for fjerningen av eksplosivene ved trykkeribygget i Lakselv. Men det er etter vår mening ikke tvil om hvor ansvaret ligger, nemlig hos staten. Og det er jo heller ikke slik at den norske staten mangler penger. 

Vi håper ikke at man venter til liv går tapt. Det har gått bra så langt. Men kan man ta sjansen på at det fortsetter?

| 06.09.2014 |

Viktig symbolhandling

Ordfører Rolf Steffensen (AP) stilte i gáppte (lulesamisk kofte) da det første to-språklige veiskiltet for Hamarøy kommune/Hábmera suoh­kan ble avduket nylig. Dette ble en verdig og flott markering av at de samiskættede i Hamarøy nå er inne i en god prosess med å finne tilbake til sine røtter.

Fornorskninga har vært svært hard i Hamarøy, som i de fleste andre sjøsamiske samfunn. Resultatet har vært at det samiske langt på vei har blitt lagt helt bort.

– Usynliggjøringa av samene og det samiske har gått ekstremt dypt, ikke bare mellom folk, men også gjennom og i den enkelte. For å overleve har mange valgt bort eller følt seg tvunget til å snu ryggen til, fornekte og la det samiske gå i glemmeboka, påpeker ordfører Steffensen overfor Ságat.

– Det har vært en voldsom smerte i det, og mange, til og med i generasjoner etterpå, har kjent på stor skam. Slik har mange mistet kontakten med viktige deler av sin egen historie, og dermed med sannheten om hvem en selv er. Da tidene endret seg, trodde mange at vi måtte velge, enten det ene eller det andre, sier Hamarøy-ordføreren.

Vi må bare berømme ordfører Steffensen for en grundig analyse av en smertefull fortid som fortsatt kaster skygge over folks hverdag. Og vi synes Hamarøy-samfunnet kan være stolt av å ha en ordfører som fronter det samiske og våre kulturverdier på en så flott og verdig måte.

Vi tror Hamarøy har valgt riktig vei når man ikke stresser med å reversere fornorskninga over hodet på befolkninga, men bruker tid på gode prosesser som inkluderer og involverer flest mulig. Det er viktig å ha respekt for de mange som fortsatt trenger tid på å legge den vonde fornorskningstida bak seg. Og ingen ikke-samer skal måtte føle seg truet av det samiske eller på noen måte bli ekskludert. Hele poenget er at Hamarøy-samene sjøl må bestemme både farta og veien videre.

Vi er hjertens enige med Árran-direktør Lars Magne Andreassen som gjennom Ságat berømmer Hamarøy for et strategivalg som danner et forbilde for andre.

| 05.09.2014 |

Samisk markering

Det er tat et lokalt initiativ til å hedre den samiske foregangskvinnen Elsa Laula Renberg ved å reise en skulptur i Mosjonen.

Elsa Laula Renberg ble født i 1877 i Sverige, og døde i 1931 i Brønnøy av tuberkulose. Hun var en viktig arkitekt bak det første samiske landsmøtet i 1917, som foregikk i Trondheim. Der holdt hun selv åpningstalen, for om lag 100 fremmøtte. Landsmøtets første dag var den 6. februar, og denne datoen er senere bestemt som Samefolkets dag.

Allerede i 1908 var Renberg aktiv i samebevegelsen, og hun tok i 1910 initiativ til dannelsen av en  samisk kvinnefor­en­ing. Elsa Laula Renberg reiste viktige spørsmål som debatteres heftig den dag i dag, som samenes eiendomsrett til land og vann samt samisk likestill­ingspolitikk. Det var hennes kvinneforening som arrangerte det første landsmøtet i Trondheim.

Det er så absolutt på tide at det blir reist et minnesmerke over denne samiske pioneren. Vi merker oss at Same-AP allerede har gått ut med støtte til disse tankene om en skulptur. Vi regner med at NSR og andre følger på, og at Sametinget bidrar med pengestøtte til formål­et.

Det er stor og positiv symbolverdi i dette tiltaket. I tillegg til å hedre en viktig historisk person i det samiske samfunnet, er det også av betydning å markere samisk tilstede­vær­else i områder der det samiske ikke er så frem­tred­ende.

Vi håper at skulpturen kan være på plass innen Samefolkets dag 2017. Det vil være en utmerket måte å hedre Else Laula Renberg på, samtidig som man feirer hundreårsdagen for det første samiske landsmøtet som Renberg var opphavet til.

| 04.09.2014 |

Bøtelagt for utøvelse av politisk verv

Porsangerordfører Knut Roger Hans­sen har fått 100.000 kroner i bot for brudd på plan- og bygningsloven samt vannressurs­lov­en. Grunnlaget er at ordføreren har gitt grønt lys for å oppruste en gammel ferdselsvei opp­over Brenn­elv­dal­en.

– Det har jo blitt sånn i dag at det nærmest ikke er rom for skjønn og handlekraft, sier Hanssen til NRK. Han mener at boten er urettferdig, men at han vil betale den. Hanssen innrømmer likevel overfor Ságat at det nok gikk i forteste laget da han ga klarsignal til veibyggingen, men at det var gjort i beste hensikt.

Det hører absolutt til sjeldenhet­ene at en ordfører får bot for noe som er gjort i vervet som ordfører. Erfaringsvis gjør ordførere heller for lite enn for mye, også i Porsanger. Og vi er helt enig i ordførerens etterlysning av muligheter for å bruke skjønn og utøve handlekraft. Vårt samfunn er etterhvert blitt unødig overregulert og overbyråkratisert, hvor positiv tiltaksvilje og handlekraft ikke akkurat fremeskes.

I denne konkrete saken vil nok de fleste i nærområdet mene at det ikke er skjedd noen skade, heller tvert om. Adkomsten til et attraktivt friluftsområde er blitt adskillig lettere. Samtidig har man også fått et viktig sikringstiltak ved at det nå er mulighet for avlastningsløype når det er overvann eller såpeglatt på Brennelva. Det er grunn til å minne om at vernet av Brennelva er retta mot kraftut­bygg­ing.

Dette handler ikke bare om et lokalt trivselstiltak og en overivrig ordfører. Boten er basert på at ordføreren har gjort en formell feil ved å unnlate å iverksette en formell saksbehandling etter plan- og bygningsloven samt vannressurs­lov­en. Ingen må være i tvil om at Porsanger kommune ville ha innvilget en slik tillatelse på strak hånd.

Vi kan derfor ikke se at ordfør­er­en har gjort noe mer galt enn fylkesmannen gjorde, da han i 2009 iverksatte felling av et hundre­talls freda furutrær i et freda samisk kul­turmiljø langs Lompolaveien i Stabbursdalen, uten at tillatelse forelå. Her driver politi og påtalemyndighet usaklig forskjellsbehandling, når ordfører­en bøtelegges for saksbehandlingsfeil, mens fylkesmann­en gikk fri.

Formelt bør verken en ordfører eller en fylkesmann sette i gang tiltak etter eget forgodtbefinnend­e, uten politisk eller admini­stra­tiv forutgående behandling og med­følg­ende formell ryggdekning. Men hvis et positivt og ønsket tiltak likevel blir gjennomført i beste hensikt, så bør det være rom for å legge mer vekt på realiteter enn formaliteter.

Vi er svært kritiske til at politiet skal blande seg inn i politiske beslutninger. Plan- og bygningsloven forutsetter at kommunen normalt skal håndtere eventuelle over­tred­elser. Norge skal ikke være en politistat hvor politi og påtalemyndig­het kan overprøve og straffe posi­tive politiske initiativ.

Slik vi ser det, har politiet og påtalemyndigheten her klart tråkket over en grense når de bøte­legger ordføreren for saksbehandlingsfeil ved hans utøvelse av sitt politiske verv. Dette gjelder sjøl om ordfører­en innrømmer at det nok «gikk litt fort i svingene», og sjøl om at han velger minste motstands vei ved å betale bot­en så å si uten å mukke.

I likhet med Porsanger Høyres leder Jonas Sørum Nymo tror vi ordføreren ville stått seg kraftig på å ha tatt denne saken til Indre Finnmark tingrett. Folkemeningen tilsier at ordføreren i denne saken heller har fortjent en blomster­kvast enn en saftig bot.

| 03.09.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail