logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Kommentarer

Samene og akademia

Ved Oddgeir Johansen

Boken «Den samiske medborgeren», utgitt tidligere i år, tar for seg det som i boken omtales som «samisk medborgerskap». I boken tar professor Per Selle ved institutt for sammenliknende politikk ved Uni­ver­sitetet i Bergen og seniorforsker ved Norut Alta, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Anne Julie Semb, professor Kristin Strøms­nes ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og stipendiat Åsta Dyr­nes Nordbø ved Institutt for sammenliknende politikk ved Uni­ver­si­tetet i Bergen opp den politiske dobbeltrollen som norsk borger og same som oppsto da Sametinget ble etablert i 1989.
Hovedkonklusjonen i boken lite oppsiktsvekkende, i alle fall for folk som bor i de samiske kjerneområdene. Den viser at samer bosatt i det samiske kjerneområdet er tett integrert i det nasjonale politiske systemet, og at de ikke føler seg fremmedgjort overfor dette systemet. Det samepolitiske rommet fremstår mer som et tillegg enn som en konkurrent til det norske.
Forfatterne er altså særlig interessert i dobbeltrollen som norsk borger og same, og stiller spørsmålet om den enkelte same opplever at man står i en valgsituasjon - enten være same eller norsk. Spørsmålet er om den samiske befolkningen skiller seg fra en øvrige befolkningen når det gjelder politisk interesse og engasjement, sammen med tilliten til offentlige og politiske institusjoner belyses også.
Også mulige forskjeller mellom samer som bor i de tradisjonelle samiske bosettingsområdene og andre samer tas også opp, sammen med kjennetegn for den stadig større gruppen av samer som er bosatt i de større bykommunene. Forfatterne slår forresten her fast at samer innenfor og utenfor det samiske kjerneområdet lever sitt samiske liv i to nokså forskjellige verdener.
I boken pekes det på at vi i Norge ikke har et system med eksklusive rettigheter for den samiske befolkningen innenfor et avgrenset område, men et system med formelt like borgerrettigheter. Forfatterne er opptatt av samisk medborgerskap på grunn av at etableringen av Sametinget og fremveksten av viktige samiske institusjoner som samisk språkforvaltningsområde og en samisk læreplan for grunnskolen, Samisk høgskole og en samisk tingrett for indre Finnmark, har skapt en ny samisk offentlighet.
(Forfatterne bruker det svenske låneordet «medborg­er­skap», som har en bredere og mer sosiologisk betydning enn statsborgerskap. Stats­borg­er­skap betegner det formelle tilknytningen til en stat, mens medborgerskap betegner et individs status som samfunnsmedlem i vid forstand.)
Forfatterne slår fast at framveksten av de samiske institusjonene på mange måter har gjort at samene kan sies å ha tilgang til to ulike offentligheter, en samisk og en norsk, hvor den norske er langt mer omfattende. Og denne dobbeltheten reiser ifølge forfatterne en rekke sentrale medborgerskapsspørsmål. Sametingets politiske krav og aspirasjoner bygger på prinsippet om at samene er et eget folk, og ikke en minoritet innenfor den norske befolkningen. Samtidig har samene parallelle nasjonale symboler og et eget folkevalgt politisk organ.
Dette dobbeltmedlemsskap­et reiser ifølge forfatterne en rekke interessante problemstillinger knyttet til samisk medborgerskap. Hvordan opplever den enkelte same å være både norsk borger og formelt med i det fellesskapet som består av samtlige norske borgere, samtidig som de er samer og individuelt medlemmer av det samiske folket. Er det slik at den enkelte same opplever at de to medlemskapene er uforenlige og at man derfor står i en valgsituasjon? Eller lar de seg kombinere, slik at den samiske medborgeren kan være både samisk og norsk samtidig?
I boken vises det til at sam­er kan velge et dobbelt politisk medborgerskap ved å skrive seg inn i Same­tingets valg­mann­tall. Men opplever disse at det å påvirke prosesser via sametingssystemet er et alternativ til deltakelse i det vanlige norske politiske systemet, eller som et suppelment? Deler av den internasjonal faglitteraturen mener at det er et konkurranseforhold mellom politiske medlemskap som overlapper hverandre, og at gruppemedlemskap medfører at man fokuserer mer på dette enn på sin rolle som borger og medlem av det store politiske fellesskapet.
Men slik er det ikke med sametingsvelgerne, ifølge boken. Forskernes funn tyder på at de samene som har valgt å registrere seg, er tett integrert også i de norske politiske systemet. Og ikke nok med det; de registrerte samene er tettere integrert i det nasjonale politiske systemet enn både de ikke-registrerte samene og de som ikke oppfyller kriteriene for å registrere seg i Sametingets valgmanntall.
Forskerne fant også at de ikke-registrerte samene har et fjernt forhold til Sametinget, og de har liten eller ingen tillit til tinget. Dette representerer ifølge bokens forfattere «en betydelig utfordring» for ideen om Sametinget som et representativt organ for alle samer. Men ifølge boken er det ikke noe som tyder på at de ikke-registrerte samene er en politisk marginal gruppe.
For de aller fleste mennesker som ikke er forskere, fremstår boken som en oppramsing av det «alle» vet, nemlig at samene er like integrert i det norske politiske systemet som alle andre nordmenn. Deltakelse i samepolitikken og sametingsvalgene er bare et tillegg og ikke en konkurrerende interesse. Noe annet ville faktisk vært svært merkelig, siden det vanlige, norske politiske systemet er mye eldre enn det samiske.
Når man leser forfatternes konklusjoner her, så virker det som de slår inn åpne dører på rekke og rad. Etableringen av Same­tinget i 1989, sammen med andre sentrale institusjoner, har skapt en samisk offentlighet i tillegg til den nasjonale. Det kan ikke være annet enn positivt for den samiske kulturen, og må være helt unødvendig å prøve å problematisere dette på forskervis.
På omslaget til boken kan man lese at funnene i boken «representerer viktige korrektiver til deler av den akademiske urfolkslitteraturen». Dette er litteratur som folk flest ikke har noe forhold til, men som likevel har vært med på å prege akademias og enkelte svemeriske samepolitikeres angivelige oppfatninger om samene. Og boken mer enn antyder altså at akademikerne har hatt mange merkelige ideer om dette emnet.
Dette er neppe overraskende for vanlige mennesker, som ofte oppfatter akademikerne som noen som lever i sin egen verden og har liten bakkekontakt. Boken «Den samiske medborgeren» synes å bekrefte en slik oppfatning, samtidig som den gir håp om at også akademia snart får plassert beina på bakken når det gjelder samenes forhold i Norge. Det er store forskjeller mellom samer i Norden og andre urfolk ellers i verden. Og det er på tide at også akademikerne oppdager det.

| 19.06.2015 |

Land og vann i Nesseby

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

– Hva er så skrekkelig med at flertallet i FeFo-styret har sagt seg enig i Finnmarks­kom­mi­sjon­ens konklusjon om at befolkninga i Nesseby har rett til ulike former for utmarksbruk, spør Thor­bjørn Bjørkli i Ságat for 6. juni 2015.

Bakgrunn
Det skrekkelige i denne situasjonen kan kort beskrives slik: For det første har ikke Finn­marks­kom­misjonen gjort en tilstrekkelig grundig jobb for å doku­mentere Nesseby-folkets juridiske og historiske rettigheter i utmarka.

For det andre har ikke FeFo-styret sagt seg enig i alle de lokale rettigheter som Finn­marks­kom­mi­sjonen tross alt har funnet doku­mentert. Tvert om har FeFo-styret tildels motsatt seg eller søkt å innskrenke mange viktige rettigheter.

Kun ett lite frimerke
Finnmarksloven pålegger Finn­markskommisjonen ansvaret for å fremskaffe bevis for vurder­ing av eier- og rettighetsforhold. Dette i motsetning til vanlige rettssaker, hvor partene sjøl har bevisbyrden. På tross av dette har kommisjonen på eget grunnlag ikke klart å spore opp noe konkret utover innkomn­e krav. Det er påfallende svakt at kommisjonen ikke har klart å finne frem til en eneste privat eiendom eller rettighet på eget initiativ.

Bortsett fra en liten bebygd tomt på 7 dekar tilhørende Ellen Marie Store Olsen, mener kommisjonen at FeFo eier all umatrikulert grunn i Nesseby kommune. For FeFo ble det endog for kraftig kost å akseptere Store Olsens lille frimerke, slik at dette nå blir en tvistesak for utmarksdomstolen.

Dansk landmåler
Finnmarkskommisjonen har blant annet ikke fått med seg at en statlig landmåler, utsendt fra København, omkring 1780 var i sving i Var­ang­er­området. Land­mål­eren målte opp og beskrev en rekke eldre eksisterende private umatrikulerte eiendommer med tilhørende slåtter i utmarka (såkalte pekestykker), men få av disse kan gjenfinnes i dagens offisielle matrikkel.

Noen av disse eiendommene er likevel behørig dokumentert i kirkeboka for daværende Vadsø prestegjeld. På denne tida omfattet dette prestegjeldet dagens Vadsø, Nesseby og Sør-Varanger kommuner.

Vilkår for ekteskap
Årsaken til at privat eiendomsrett er dokumentert i kirkebok­a skyldes at det på et tidsrom på 1700-­tallet kun var tillatt for jordeiere å inngå ekteskap. I kirke­bøkene kan man finne flere for­nøye­lig­e historier om ekteskap som ble «berget» i siste liten, fordi jordløse par fikk overdratt navngitte eiendommer i bryllupsgave eller medgift.

La oss bare nevne ett av flere konkrete eksempel: Fredag 11. august 1780 anmeldte ungkarl Tudekas Pedersen seg hos sogneprest Anders Porsanger i Vadsø til forlovelse med piken Karen Pedersdatter. De to forloverne (forløftningsmennene) Matthias Samuelsen i Bergeby og Johannes Johannessen i Lat­­næring forklarte begge at det i sin allminnelighet ikke var noe som etter loven kunne forhindre ekteskap.

Landmålerattest
På prestens spørsmål om det tilkomne ekteparet hadde engeslåtter, svarte forloverne nei. Men da presten gjorde innsigelse mot den begjærte trolovelse, fremla brudgommens far Peder Niels­søn i Hammernes en attest fra landmåler L. U. Giørup datert 4. oktober 1779:

«At Peder Nielssøn Find, boende i Hammernæs-Bøygde, er Eyer af efterfølgende Slotter: 1. Kiarakjok. 2. Aslakgvottesaje. 3. Adolasgiedde. 4. Saltjavrag-giedde. 5. Øver-Lappo. 6. Fuik­njarg. 7. Aurobake, og af bemældte Slotter skyldsat for For­ing til 6 Faar, bevidnes.»
Landmåleren bekreftet også den 10. august 1780 at dette var «Conform» med landmålerprotokollen for Øst-Finnmark.

Fikk gifte seg
I påhør av forloverne og prest­en erklært­e Peder Nielssøn at sønnen Tude­kas Pedersen kunne overta halvdelen av disse engeslått­ene. Den andre halvparten skulle Peder Nielssøn sjøl beholde til sin død. Men hvis sønnen og den tilkomne kona ryddet slåttemarka, kunne de overta alt etter hans død.

På dette grunnlag fant sogneprest Porsanger ikke å kunne nekte trolovelse. Deretter ble par­et fra Nesseby lovformelig trolovet i prestens stue i Vadsø den 11. august 1780. Og selve vigselen fant sted to dager senere, den 13. august 1780 i Vadsø kirke.

Mye privateid
Dette og andre antegnelser i kirkeboka beviser at befolkninga i Nesseby fra gammelt av vitterlig eide umatrikulerte eiendommer. Kir­ke­boka gir grunn til å anta at landmåler Giørup har besøkt mange gårder og boplasser i Nesseby kommune i årene rundt 1780. Dermed har det allerede for 235 år siden blitt utstedt offisielle dokumenter som bekrefter privat eiendomsrett i store deler av Nesseby kommune.

Hvis staten i ettertid skulle ha ervervet disse private eien­dom­mene, må det enten foreligge skjøte eller rettkraftig dom som overfører eiendomsretten. Til dette kan bemerkes at fogd­en i Østfinnmark så sent som på 1820-tallet bekreftet at staten ikke eier grunn i Øst­finn­mark.

Den eldste matrikulerte eiendommen i Nesseby kommune, matrikkelnr 1 Yttre Angsnæs, ble matrikulert i 1834. Det vil si vel 50 år etter at landmåler Giørup var i sving i Varanger-området og dokumenterte blant annet Nesseby-samenes eiendomsrettigheter.

Sametinget svikter
Styret i Finnmarkseiendommen (FeFo) behandlet Finn­marks­kom­mi­sjonens rapport om Nes­se­by i april 2014. Sametinget har tre av seks styremedlemmer og satt med leder­e­n og dermed styreflertallet da saka ble behandlet.

Imidlertid var Hartvik Han­sen (Árja) den eneste som tok dissens for å forsvare samisk­e rettigheter et stykke på vei. Styre­leder Marit Kirsten Anti Gaup (AP) og Mat­his Nil­sen Eira (NSR) stemte konsekvent sammen med fylkeskom­munens tre styremedlemmer Ray­mond Robertsen (H), Bente Haug (AP) og Harald Larssen (AP).

Styre­møtet ble avholdt på Scandic hotell i Rova­niemi. Hvor­for FeFo-styret søkte tilflukt i de store finske skoger, i stedet for å møte folket i Nes­se­by, kan man bare lure på.

Eneeier?
FeFo-styrets flertall er hjertens enig i Finnmarkskommisjonens konklusjon om at det ikke eksisterer noen kollektiv eiendomsrett til grunnen i Nesseby, utover den som FeFo forvalter. FeFo-styret er imidlertid dypt uenig med kommisjonen om at Ellen Marie Store Olsen eier sin bebygde tomt på 7 dekar.

Altså anser FeFo seg sjøl som rettmessig eier av absolutt all umatrikulert grunn i Nesseby.

Et formynderskap?
FeFo-styret godtar at eiendommer i Nesseby har en selvstendig beiterett basert på lokal stedfunnen bruk. Videre godtar FeFo at lokalbefolkninga har en opprinnelig rett til hugst av løvtre til brensel for husbehov og til uttak av torv. Videre er FeFo enig i at ferskvannsfiske, jakt og fangst av småvilt samt multeplukking er opprinnelige rettigheter med selvstendig rettsgrunnlag.

Samtidig understreker FeFo-styret at de ulike utmarksrettig­hetene ikke går utover finnmarkslovens bestemmelser. Altså at det ikke er eksklusive eller særlige rettheter, men en generell rett av opprinnelig karakter som forvaltes av FeFo. Merk dette: Rettighetene forvaltes ikke av rettighetshaverne sjøl, men av FeFo. Dette kan vel med rette kalles et formynderskap?

På kollisjonskurs
Styreflertallet i FeFo tar videre kraftig til motmæle mot kommisjonens konklusjoner på viktige punkt, som befolkningas rett til husvære i forbindelse med utøv­else av bruksrett i utmarka.

– FeFo er uenig med Finn­markskommisjonen i at kommunens befolkning i dag har en selvstendig rett til, på grunnlag av hevd eller alders tids bruk, å føre opp gammer og enkle hytter i utmark uten tillatelse fra grunneier. Retten til næringshytter/gammer er etter FeFos vurder­ing ikke en selvstendig rettighet, men en aksessorisk rettighet knyttet til stedbunden næringsvirksomhet slik som reindrift, landbruk og sjølaksefiske. Retten eksisterer bare så lenge næringsvirksomheten og dermed behovet for bygget er til stede og bortfaller etter det, mener styreflertallet.

Ikke til husbehov
FeFo er altså uenig i at høsting av utmarksressurser til husbehov gir rettigheter for Nesseby-folket til å sette opp hytter/gammer på FeFo-grunn. FeFo kan heller ikke se at gjeldende nasjonal rett hjemler en slik type rettighet.

Konkret går flertallet i FeFo-styret imot kommisjonens positive konklusjoner til fordel for familien Dikkanen ved Laus­klubben og familien Siri ved Čos­ka­jeaggi.

I skammekroken
Med sitt flertallsvedtak går FeFo-­styret til kraftig angrep på de historiske og juridiske rettigheter som folket i Nesseby har opparbeidet gjennom svært lang tid. Det er et svik at de to styremedlemmene fra de største same­tings­partiene AP og NSR på denne måte aktivt motarbeider samiske rettigheter.

Verken AP eller NSR har tatt til motmæle mot dette. Det etterlater et inntrykk av at Sametinget anser det viktigere å ivareta tingets egne «eier»-interesser i FeFo enn rettighetene til det ­samiske folk. Dette i motsetning til «gamle» Finn­mark jordsalgskontor (før innlemmelsen i Statskog), som baserte sin forvaltning på å forvalte et felleseie uten noen egeninteresse å ivareta. Sametinget har dermed stilt seg sjøl kraftig i skammekroken.

Dialogen mangler
Men hva kunne og burde FeFo-styret ha gjort? Selvsagt burde styret ha godtatt konklusjon­ene fra Finn­marks­kom­mi­sjonen som stadfester eksisterende rettigheter for lokalbefolkninga. Å tviholde på areal og rettigheter som ikke tilhører FeFo, virker smålig og bidrar bare til å svekke FeFos legitimitet i befolkninga.

Dernest burde FeFo ha gått i dialog med de lokale bygde- og utmarkslag som har fremmet krav, med sikte på å etablere en utmarksforvaltning med aktiv deltakelse fra rettighetshaverne. Holdninga om at FeFo forvalter folkets rettigheter hører hjemme i den mørke middelalder, og ikke i vår egen opplyste tid.

Sør-Norge privat?
Dagens forvaltning av utmark­a i Finnmark medfører at lokalbefolkninga i nord kommer dårligere ut enn i Sør-Norge. I et innlegg i Ságat for 3. juni skrev Thor­bjørn Bjørkli at «praktisk talt all utmark sørpå er privat».

Dette er jo på ingen måte riktig. Faktum er derimot at de fleste store høyfjellsområdene i Sør- og Midt-Norge samt en del lav­ereliggende utmarksområder er statsallmenn­ing­er. Til sammen utgjør dette 26.220 km2 – altså godt over halvparten av hele Finn­marks areal.

Statsallmenninger
I statsallmenningene gjelder allmenningsretten. Det er en gammel rett hvor landbrukseiendommer har rett til beiting, seterdrift og uttak av trevirke, mens lokalbefolkningen i tillegg forvalter jakt og fiske. Rettighetenes omfang varier fra statsallmenning til statsallmenning.

Statsallmenningene forvaltes av Statskog, fjellstyrene og allmenningsstyrene etter fjellovens og statsallmenningslovens bestemmelser, hvor Statskog er hjemmelshaver og administrerer grunneieretten. Fjellstyrene administrerer jakt og fiske samt bruk og utnyttelse av de jordbrukstilknyttede rettighetene til beite og seter. Statskog forvalter i tillegg barskogsdriften i samråd med allmenningsstyrene.

Fjelloven
Fjellstyrene, som administrerer jakt og fiske samt bruk og utnytt­else av de jordbrukstilknytt­ede rettighetene til beite og seter, oppnevnes av kommunestyret. Ifølge fjellova § 3 skal styret ha fem medlemmer med personlig­e vara­medlemmer: «Fleirtalet av medlemene med varamedlemer skal veljast blant personar som siste året har vore og framleis er fast busette i området der allmenningen ligg - og som Kongen fastset grensene for - eller i bygd eller grend der innbuarane frå gamal tid har utøvd allmenningsbruk i allmenningen».

Det heter videre i paragrafen at «Kommunestyret skal syte for at jakt-, fiske- og friluftsinteressene vert representerte i fjellstyret og at minst to medlemer med varamedlemer vert valde blant dei som har rett til allmenningsbruk i allmenningen som jordbrukarar. Kongen kan, for område som er eller vert lagt under lova, fastsetje at reindriftsnæringa skal vere representert i fjellstyret og at den eine eller begge av dei to som skal ha allmenningsrett som jordbrukarar i staden skal vere reineigarar.»

Bare egg og dun?
Kun på ett punkt aksepterer FeFo-­styret at Nesseby-folket har etablert allmenningsrettighet­er. Det gjelder retten til sanking av egg og dun. FeFo har ingen merknader til at dette er en allmenningsrett for befolkninga, som er kodifisert (stadfestet) i finn­marksloven.

Kjernespørsmålet blir da: Hvor­for er lokalbefolkningas all­menn­ingsrett i Nesseby kun begrenset til egg og dun? Hvorfor skal innbyggerne ha svakere allmenningsrettigheter i en samisk kjernekommune i Finnmark enn i statsallmenninger sørpå?

Det finnes et svar på dette. Svaret er det samme som i sin tid begrunnet statens eiendomsrett i Sápmi. Det bygger på oppfatninga av at våre forfedre var så primitive og lavtstående at de ikke var i stand til å eie og forvalte sine egne områder. I dag kalles slikt for rasisme.     

geir@sagat.no

| 16.06.2015 |

En skammens dag for Norge

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

På denne dag befinner jeg meg i Russland, i grensebyen Nikel. Der skal jeg dekke 70-årsfesten for den tyske kapitulasjonen 8. mai i Vest-Europa og 9. mai, grunnet tidsforskjellene i Russland.

I utgangspunktet burde jeg gledet meg til å skue feiringa av at Den store fedrelandskrigen, som russerne kaller den annen verdenskrig, og som kostet Sovjetunionen ufattelige 27 millioner menneskeliv eller 20 prosent av befolkninga. Til sammenlikning måtte 4.300 nordmenn bøte med livet, de fleste sjøfolk, og disse utgjorde 0,3 prosent av befolkninga.

Dessverre så er det ikke med noen god følelse at jeg befinner meg i Nikel, som journalist fra Norge. Isteden er det med en vond klump i magen og en ekkel følelse og lite stolthet over å være norsk.

Erna Solbergs nei til invitasjonen fra Moskva om å ta del i feiringa, har gjort at jeg lurer på hva russerne jeg møter egentlig tenker om oss nordmenn, som er så kjipe og uhøflige at de takker nei til å hedre de som falt i kampen for friheten og mot nazismen.

Nå er de russerne jeg treffer så høflige at de ikke har skjelt meg ut eller så mye antydet hva de tenker om vår mangel på dannelse. I særdeleshet også fordi jeg kommer fra Kirkenes, og kjenner historien om frigjøringa av deler av Øst-Finnmark og kampene på Litza, der 15.000 av Den Røde armés soldater ble drept

Som journalist blir noe av jobben min å spørre russere hva de synes om Norges nei, og forhåpentligvis vil de svare meg oppriktig.

De russerne jeg så langt har snakka med i Kirkenes er oppriktig lei og kan ikke fatte hvorfor nabo Norge, som fikk så mye hjelp på slutten av krigen, har en statsminister som bokstavelig talt ikke kjenner sin besøkelsestid.

For det er som den gamle Moskva-korrespondenten Jahn Otto Johansen sier det: Det er den vanlige russer vi sårer, ikke Putin.

Sterkt i minnet står ennå møtet med den 85 år gamle veteranen Ivan Moschovshenko (bildet), som gråtende fortalte om helvetet han opplevde under krigen i nordøst til statssekretær Øystein Bøe og andre ved Russemonumentet i Kirkenes. Han kunne fortelle om døde kamerater på rundt tjue år, som falt som fluer fra Litza og vestover.

Derfor synes jeg også det er noe veldig kaldt og ufølsomt over regjeringas nei.

En smule optimistisk med tanke på at Aps leder Jonas Gahr Støre har vært utenriksminister, og tilhører en annen politisk fløy enn dagens blå-blå, stilte jeg ham nylig et spørsmål om han ville dratt om han var statsminister.

Et rundt svar på over to minutter var såpass diffust at jeg måtte stille spørsmålet en gang til, og da svarte han nei. Selv om han gjerne skulle ønske at han hadde kunnet si ja. Skulle ønske, ja,- er det ikke bare å gjøre det da?

Hans begrunnelse var at han ikke ønsket å være tilstede på militærparader, og det er greit nok. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Nemlig å ta avstand fra Russlands aggresjon i Ukraina, og allikevel som god nabo vise vanlig høflighet.

I dag legger Tysklands Angela Merkel ned blomster på Den ukjente soldats grav.

I min hjerne burde også vår statsminister i all anstendighets navn gjort det samme. Da hadde jeg og mange nordmenn sluppet unna skammen.

I nord berges heldigvis litt av æren ved at sørvarangerordfører Cecilie Hansen og fylkesordfører Runar Sjåstad dra til henholdsvis Nikel og Murmansk med hver sin delegasjon.

| 11.05.2015 |

En overdose Møllers tran og fanden på veggen

I et innlegg publisert hos Ságat, Altaposten og tvillingavis­ene Finnmark Dagblad/Finnmarken maler nordlysredaktør Anders Møller Opdahl fanden på veggen. Med brede strøk forsøk­er han å ufarliggjøre en nyhet i Ságat om Finnmark Dagblads reduksjoner i Hammerfest. Innlegget bærer preg av en overdose Møllers tran, så litt fakta er på sin plass for å korrigere inntrykket som søk­es skapt.

Dessverre har Ságat få lesere i Hammerfest. Av hensyn til de som kun har lest Op­dahls innlegg, har vi lagt ut vår­e artikler på www.sagat.no. Les disse, og Opdahls innlegg, og gjør deg opp din egen mening om hvem som påkaller fanden.

Vi beklager at Ságat opp­fat­t­es som en «brysom kon­kurr­ent». Sjøl ser vi på oss som gode kolleger. Ifølge Aviskatalogen har Ságat et opplag på 28 i Hammerfest. Om dette oppfatt­es som brysom konkurranse, står det vel dårligere til enn antatt.

Kollega Opdahl bruker mange og store ord uten å påvise en eneste faktafeil i Ságats artikler.

Det er korrekt at avisbud­ene skal slutte samt at det pågår en prosess for å flytte trykkingen til Alta. Det er ikke Ságat, men redaktør Arne Regi­niussen selv som i et inter­vju med Alta­post­en har opplyst at hans kontorsted er Alta. Finnmark Dagblad har selv annonsert etter nye lokaler på 200 kvadratmeter. Det er altså full dekning for overskriften «FD-huset tømmes». Forøvrig har Ságat intervjuet to lokale AP-politikere, som mener Hammerfest har sovet i tim­en. Samtidig har selvsagt også kollega Reginiussen fått bred spalteplass for sitt syn.

Vær Varsom-plakaten pålegger pressen å sette kritisk søke­lys på medias samfunnsrolle. Da er det trist å regi­strere at en redaktør i Amedia overreager­er så til de grader når søke­lys­et rettes mot dem selv. Ságat har ikke brukt retorikk, men kun omtalt aktuelle utfordring­er for Finnmark Dagblad.

Det er utidig å men­e at en samisk avis ikke skal opplyse sin­e lesere om hva som skjer. Når mediestøtten til overmål bringes inn som moment for at Ságat må tie stille, blir det hele bar­e usigelig trist, nå rett før pressefrihetens dag. Særlig når man behendig glemmer å nevne hvor mye Amedias hel- og del­eide avis­er mottar i pressestøtte, også i Finn­mark.

Vi skal vokte oss vel for å trette leserne med lange og intetsigende innlegg. Kort oppsummert avviser vi blankt at Ságat kommer med skrekk­retorikk. Vi har vel heller forskrekket noen med fakta.

Geir Wulff
sjefredaktør i dagsavisa Ságat

| 30.04.2015 |

Skammelig jobb av Sør-Varanger kommune

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

Det har vært endel rabalder etter at alle som eier bygg i Sør-Varanger fikk brev og krav om eiendomsskatten tidligere i vinter. For dem som allerede hadde betalt eiendomsskatt i sentrale strøk, kom en stor påplussing i regninga. Samtidig ble det sendt ut krav om betal­inga av eiendomsskatt til alle som eier registrerte bygg i Sør-Varanger.

Ingen liker å betale slike skatter eller avgifter, og selvsagt har endel protestert etter at regninga dumpa ned i postkassa, sjøl om de visste at den ville komme.

Det kan ikke herske tvil om at eiendomsskatten ble innført for å rette opp en skakkjørt kommunal økonomi. Viljen til å tekkes velgerne med populær­e utbygginger i gigantklassen var større enn evnen til moderasjon, og da går det gjerne galt. At renta er så lav som nå berger kommunen, som har ei gjeld på godt over en milliard.

I Sør-Varanger har uttrykket «Gaikonen betale» vært kjent siden en mann fra Neiden vant en større sum i tipping og deretter dro på heisatur med alle pengene og spanderte vilt helt til pengeboka var tom.

– Gaikonen betale, var ut­sagn­et, som ble kjent langs kysten, der Gaikonen festet med sine svirebrødre. Til slutt kunne selvsagt ikke Gaikonen betale mer, og han måtte være kreativ for å komme seg hjem.

At Sør-Varanger kommune over tid har levd over evne kan det ikke herske tvil om. De 120 millionene kommunen fikk fra staten etter sydvaranger­salg­et i 1997 og andelen av salget av samme bedrift til Nord­berg og senere Tschudi fra Var­anger Kraft, er bare for småpenger å regne.

Moderasjon har vært et frem­medord, og nå merker kommunens innbyggere den sure kløe etter at ansvarsløse politikere langt på vei har kjørt økonomien i grøfta.

Nå har klagestormen blitt så stor at klagefristen er utvida og ordfører Cecilie Hansen ber om at kortene skal legges på bordet og avsløre hvorvidt jobben med takseringa er gjort skikkelig.

Når falleferdige hus med råte og taklekkasje samt en falleferdig mur ettert takser­ingsselskapets vurdering har en salgsverdi på 600.000, stemmer ikke kartet med terrenget. Og det hele fortoner seg som en dårlig spøk.

Mye tyder altså på at jobben ikke er gjort som man skull­e forvente, og at befaringa har vært fraværende med ett unntak!

I beste isfisketid i april i fjor dro takstmennene til det populære fiskeområdet Gállok og var der flere dager! Så hyttene og gammene i Gállok risikerer å få riktig takst, mens lett tilgjengelige hus ved ulike veier ikke har fått optisk oppmerksomhet.

Ságat har avdekket at mange mennesker, spesielt eldre folk med lite skolering og skrive­evne, ikke helt skjønner hva de skal klage på. Flere av disse har også samisk og kvænsk (finsk) som hjemmespråk.

Det er enkelt å si at klagefristen utvides, men det hjelper svært lite for dem som ikke har ressurser til å skrive en klage. Her må man huske at det er snakk om innfløkte arealberegningsregler, blant annet for vurdering av vilke arealer som er måleverdige, forskjellen mellom hovedetasje 2 og loftetasje, spesielle måleregler for skråtak med videre.

De fleste som ikke er takstingeniører, vil nok kunne stange hodet i veggen. Alle mennesker bruker ikke datamaskin, og for mange blir det faktisk vanskelig å dra på rådhuset for å få hjelp. Hvis man får det?

En god del mennesker, som har ressurser og skjønner at noe er feil, vil nå sende sin­e godt begrunna klager og få gjenn­omslag for disse.

Atter andre vil sitte igjen med svarteper og betale for mye i eiendomsskatt. I så måte er denne skatten ekstra usosial ved at slurv rammer de svakeste i samfunnet.

Alt kunne selvsagt vært unngått om kommunen hadde gjort jobben sin, og sørget for at takseringsjobben ble gjort som en kunne forvente.

Det blir også for galt å påføre kommunes innbyggere arbeid kommunen selvsagt burde gjort sjøl.

Vår oppfordring til Sør-Var­anger kommune er klar: Sørg for at kravet innbyggerne har fått bygger på reelle opplysninger og ikke bare på flyfoto.

Det er vanskelig å se fra lufta om kjelleren har takhøyde nok til å være måleverdig!

| 17.04.2015 |

De gamle er eldst!

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

Jeg har fisket på isen i rundt femti år når, og har fulgt utviklinga sånn noenlunde. Idag synes det å være en oppfatning at man ikke kan dra på isfiske uten maggot, og slik synes det å ha vært i noen tiår.

I yngre år var det ingen som brukte maggot. Selv husker jeg at jeg fisket med en minikopi av en svenspilk med ei trekrokers flue og fikk masse fisk på den. I tillegg brukte vi flesk og tørka kjøtt som agn, eller kun rød ulltråd.
Etterhvert kom Rautoskjea, og foran den festet man ei flue. For min del falt valget på March Brown silver, og jeg husker jeg hadde ei flue i så mange år at det til slutt nesten bare var kroppen igjen, men fisket gjorde den. Jeg bruker ennå March brown, og det skjer at jeg fester en maggot på dobbelkroken.
I vår hjernevaska verden, hvor de fleste tror at man må ha maggot for å få fisk, var det svært gledelig at ei nyinnkjøpt March brown gjorde jobben nok engang på fisketur forleden.

Bittet var ikke all verdens, noe som betød mye smått. Først da jeg satte på MB slo det til med ordentlig fisk, og jeg fikk i tillegg flere flotte steikfisk på March brown, denne gang som oppheng.
Så alle isfiskere; Husk March brown silver! Zulu silver er også ei god isfiskeflue, og krok nr 12 skulle passe bra.

| 09.04.2015 |

Fra stolthet til tristhet

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

Innkjørselen fra Hesseng inn mot Kirkenes er flott, med tre vann, som ligger langs de siste kilometerne av livsnerva E6. Spesielt vakkert er det nå vannet speiler seg, og de små vakene av sik sprer ringer i vannet. Storstilt tynning av skogen har også bidratt til at det er blitt veldig fint.

For noen år siden anla Sør-Varanger kommune også et stort kommunevåpen på en plen med fri himmel bak. Et stort skilt, bygd av entusiaster, som ønsker velkommen til Kirkenes, bidro også til at mange i Sør-Varanger så med stolthet på synet, som møtte bilistene før de kjørte ned til byen.

I dag er det ikke så mange som er stolte av innkjørselen til sin kjære by.

Et stort handelssenter har reist seg, og dermed er førsteinntrykket av Kirkenes totalt forandret.

Plenen, kommunevåpenet og det store skiltet «drukner» i den særdeles grå og triste byggeklossen, som nå blir blikkfang for alle som kjører inn til Kirkenes. Den verneverdige Lokstallen blir også fortrengt, og blir som linselus å regne.

Opprinnelig skulle bygget settes opp lenger inn på Sydvarangers, eller Tschudis område, og dermed ikke ta all himmel bak velkommen-skiltet.

Men som vanlig er i Sør-Varanger så ble det gitt dispensasjon, og Coop og Barlindhaug fikk det som de ville. Resultatet forarger idag mange i Sør-Varanger, uten at man kan gjøre noe.

Dispensasjoner har tidligere bidratt til at eksempelvis Thon-hotellet ble bygd seks meter lenger inn mot veien enn opprinnelig planlagt, slik at det store hotellet i dag ligger helt inn til en av de mest trafikkerte veiene i Kirkenes.

Det som også forarger mange er at de synes Coop-bygget ved Førstevann er blitt så ufattelig stygt. Og stoltheten man følte over det fine inngangspartiet er snudd til grå tristhet. 

Jeg kan ikke si meg annet enn enig i at estetikken er totalt fraværende her, og det gjelder også mange andre næringsbygg, som er satt opp over tid, ikke bare i Sør-Varanger.

Av og til lurer jeg om lokale politikere helt vet hva de gjør, når de gir slike dispensasjoner, som får negative følger.

Er det den kroniske redselen for at utbyggerne skal trekke seg om de ikke får viljen sin som råder grunnen, eller gidder man ikke lese sakene og sette seg inn i hvordan det til slutt blir seende ut?

På tide at Skjønnhetsrådet gjenoppstår eller at politikerne får baller?

| 20.03.2015 |

Stedsnavn i Sør-Varanger

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Sør-Varanger kommune har gjennom mange år arbeidet med å avklare samiske og finske (kvænske) stednavn i kommunen. Arbeidet har trukket i langdrag, dels fordi kommunen mangler samiskspråklig kompetanse, og dels fordi man har unnlatt å benytte seg av pålitelige historiske kilder som finnes. 

En særdeles troverdig kilde av gjennomgående høy kvalitet er boka «De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker», basert på nitidige lokale språkstudier av den legen­dar­iske språkprofessoren Just K. Qvig­stad. På 1970-tallet hadde jeg gleden av å undersøke mang­e navn i Østre Sør-Varanger hos eldre personer, blant annet min bestefar Thoralv Leonard Aker­mann (1900-1978), som var opp­vokst i Jarfjord med skolte­samisk og norsk som sine hjem­mespråk. 

Sør-Varanger er unik i sam­isk sammenheng. Den opprinnelige befolkninga øst for Bug­øy­fjord var skoltesamer eller østsamer (nuerttalažžak). Dag­ens Sør-Varanger omfatter deler av to gamle skoltebyer (siit), Njávddám/Neiden og Báh­če­­veaj/Pasvik. Fortsatt bor det et par hundre skolteætlinger i Sør-Varanger. 

Sør-Varanger har også en stor sjøsamisk befolkning, og mange etterkommere etter finske (kvænske) innvandrere. En god del av de siste hadde også sterke samiske røtter. Alt dette tilsier at kommunen bør skilte på tre eller fire språk. 

Det samiske språket i Sør-Varanger er unikt. Østsamisk eller skoltesamisk er omtrent utdødd, og det lokale sjøsamiske språket er sterkt utrydningstruet. Nettopp derfor er det utfra et kulturvernperspektiv særlig viktig at de offisielle stednavn­ene gjenspeiler den tradisjonelle språkkulturen på en tilbørlig måte. Det er ikke akseptabelt at ærverdige lokale stedsnavn skal normeres til «rikssamisk» og skrives i tråd med «høysam­isk» uttale i indre Finnmark. 

Navnekomiteen har fler­e ganger fremmet forslag til navn. Felles for mange av disse er at de synes å være ført i pennen av personer uten lokalt språkøre. Dog med hederlige unntak for stedsnavn i Vestre Sør-Varanger. Her er navnefor­slag­ene av god kvalitet og i tråd med lokale navnetradisjoner. Det kan tyde på at komiteen har hatt kyndige informanter i dette området. 

Ságat trykket 5. mars 2015 det siste utkastet fra navnekomitéen. Her ser vi til vår glede at det er funnet plass for noen østsamiske navn. Blant annet er det forkvakla «Badjenjávdán» heldigvis endret til skoltesamiske «Pâ’jjel Njauddâm». Her kunne det også vært rom for sjøsamisk Bajje Njávdám (uttales Bejje Njævdæm). 

Men også det nye ­forslag­et har flere skjønnhetsplett­er, feil og mangler. Blant annet fore­slås Pasvikdalen om­døpt til Paats­joki på finsk og Paačč­jokk på østsam­isk. Pro­blem­et er bar­e at dette ikke er navn på Pas­vik­dalen, men på Pasvik­elva. Dalen heter Báhče­veaj på sjøsamisk og Bäčče­vij på skoltesamisk. 

En tilsvarende feil gjør seg gjeldende for Ropelv. Har foreslås Juranjohka som stedsnavn, men dette er navnet på elva, og ikke på bygda. Stedsnavnet er Juramgohppe. 

Grense Jakobselv foreslås som Vuorjánjohka på samisk og Vuoremijoki på finsk. Men også dette er navnet på elva, og ikke stedsnavnet. Stedet heter Vuor­jám eller Ruošša-Vuorjám på samisk og Vuoremi på finsk. Og lokal samisk uttale er Vuerjæm. 

Noen steder slår det rikssamiske helt igjennom. For eksempel når Uhcavuonna (Lang­fjord) blir til Uhcavuotna, eller Goađa/Goađak (Sandnes) blir til Goađat. Dette i kontrast til Reai­savuonna (Bug­øy­fjord) og Buođggák (Bug­øy­nes), hvor det lokale språket er godtatt. 

Et annet eksempel på nordsamisk språkimperalisme er Vag­ga­tem i Pasvikdalen. Her er det samiske navnet Vaga­tem eller Vaga­tem­jávre blitt «nor­ma­li­sert» til rikssamisk Vaga­han­jáv­ri

Et par av navneforslagene er direkte i fornorskningas navn. Det gjelder Bjørnsund i Pasvik­dal­en og Kjerrisnes i Jar­fjord. 

Bjørnsund heter Guvža­čoal­m­me eller Guvžen­čoalmme på skoltesamisk. Men de norske kolonistene som kom til i Pas­vik­dalen etter 1826, misforsto guvža (sjøørret) som guov­ža (bjørn). Dermed ble Sjø­ørret­sund hetende Bjørn­sund på norsk. Således gjør navne­komi­te­en galskapen kom­plett når de nå foreslår å omdøp­e Guv­ža­čoalmme til Guov­ža­čoal­bmi. Det ærverdige skolte­samiske navnet skal skiftes ut med en norskbasert hybrid, og til overmål i en språkdrakt fra indre Finn­mark. 

En lignende kulturell voldtekt skjer også på Kjerrisnes i Jarfjord. Her er en tradisjonell skol­tesamisk boplass, hvor vår­e forfedre pleide å lagre sine pulker (geres) i sommerhalv­år­et. Det er også et hellig sted, med en gammel østsamisk grav­plass, som visstnok var i bruk helt til begynnelsen av 1800-tallet. Det urgamle skol­te­sam­iske navnet på Kjer­ris­nes er Beaze­njárga (furunes). Dette stedsnavnet gjenfinnes også i Beazenjáraláš (Kjer­ris­nes­høyda), uttales Biets­njær­elæsj.

De norske kolonist­ene som kom til Jarfjord etter 1826, kalte Beazenjárga for Kjer­ris­nes, etter de skoltesamiske pulk­ene der. Nå foreslår navne­komiteen at østsamiske Beaze­njár­ga skal vrakes til fordel for Geres­njárga, som er en direkte oversettelse av det norske navnet. 

Hele vitsen med samiske navneskilt må selvsagt være å gjøre ære på samiske navnetradisjoner, ikke å tråkke på dem. Da er det nesten bedre å la vær­e enn å begå nye overgrep mot områdets urbefolkning. 

| 12.03.2015 |

Snørr, barter og mistillit

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Onsdagens drama på Same­ting­et var på mange måter ventet.

NSRs påståtte dobbeltrolle har vært flittig debattert i samepolitikken i årevis. Særlig AP har vært ivrig til å påpek­e at NSR mottar statlig støtte båd­e som politisk parti og opplysnings- og kulturorganisasjon. AP har bare ikke kommet så langt som til å sette saken på spissen der den hører hjemme, altså i Sametingets plenum. Den biffen ordnet parti­ets nye samarbeidspartner Frem­skritts­partiet onsdag. Da fremmet FrP mistillitsforslaget partiet hadde varslet, og AP støttet som lovet opp sammen med Nord­kalott­folk­et og Samer sørpå.

FrPs forslag og begrunnels­e var for så vidt ryddig nok. Parti­et tolket de opplysningene sametingsråd Ann Mari Tho­mas­sen tidligere hadde gitt plenum, og konkluderte med at de etter deres syn var så misvisende at mistillit var på sin plass. Hadde debatten dreid seg om dette, hadde alt vært såre vel uansett utfall. Så begynte man imidlertid å mikse snørr og barter.

Men debatten tok en annen lei enn å drøfte spørsmålet om NSRs habilitet i forhold til den samiske barnehagen og språksenteret i Alta. Betegnelser som «politisk kaos» og «Same­ting­ets renommé» tilkjennega at vettet var på vei ut av saken for å bli erstattet av politikk.

Det hadde vært svært inte­ressant å få en grundig vurder­ing av om det faktum at NSRs lokalforening i Alta eier alle aksjene i en barnehage betyr noe for NSR på Sametingets habi­li­tet når Sametinget bevilger penger dit. Så lenge NSR har presidenten må man kunne si at de har betydelig makt, og avgjørende innflytelse over beslutningene. Sametinget er parlamentarisk styrt, noe som betyr at NSR for tiden er ansvarlig for alle beslutninger i sametingsrådet og i administrasjonen. NSR er samtidig også forpliktet av alle ple­numsvedtak. NSR kan altså ikke «skylde på andre», noe som er en kjent øvelse i politikken.

NSR kan heller ikke fri seg fra at alle politikerne deres på Same­tinget har sitt utspring i lokal­foreningene. Lokal­for­en­ing­ene (sameforeningene) er riktig nok selvstendige juridisk­e enheter, og kan eie aksjer og andeler selv. Like fullt er NSRs hovedorganisasjon en sum av lokalforeningene, og på den måten kan man slutte at NSR sentralt og lokalt er ett.

Om denne måten å resonnere på er rett, er det likevel ikke gitt at NSR på Sametinget er inhabil i budsjett og bevilgningssaker. En uavhengig juri­disk betenkning, muligens med tillegg av en utredning fra rett departement, ville gitt et bedre beslutningsgrunnlag for Same­tinget. Men dette fordrer at plenum virkelig ønsker å behandle realitetene i saken. Det var få andre enn Fremskrittspartiet som ville dette onsdag.

I stedet kom den dårlig skjul­te trusselen om «politisk kaos». Politisk kaos har ingen ting med habilitetsspørsmålet å gjøre. 

Like lite er det passende å dra frem kortet om at Same­ting­ets renommé skades ved at et mistillitsforslag behandles. Det faktiske forhold er at Same­ting­et har et parlamentarisk system, der mistillit er en naturlig del av det politiske arbeidet. FrP hadde ikke tillit, og tok konsekvensen av det. Saken var avgjort da klubba gikk, og ferdig med det. Renommeet skades ikke av at man utøver politikk i praksis.

Saken om Sametingets bevilgninger til NSR i Alta fikk en helt annen utgang enn avgjørelse i et habilitetsspørsmål. I stedet endte det opp med signaler fra både NSR og Árja om at et nytt sametingsråd vil bli dannet. Det er så sin sak, og vi venter i spenning. Mens sametingsråd kommer og går, kan vi konstatere at usikkerheten rundt NSR på Sametingets habilitet består.

| 06.03.2015 |

Tja til salg av Norge

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

 

salg av norge

 DOBBELTMORAL:
Ordfører i sjøsamiske Kvalsund, Ragnar Olsen, støtter «Nei til salg av Norge». Samtidig selges det lokale selskapet som selger lokalt produsert gass for 200 millioner uten at han protesterer med ett ord.     
(Faksimile fra Facebook)

 

Reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har startet en aksjon mot «salg av Norge». Han reagerer, med rette, på at regjeringen Høyre/ FrP vil selge ut selskaper og eiendom vi oppfatter som et slags felleseie.

Det er svært mange gode grunner til å la være å selge offentlig eide eller deleide virksomheter til utlendingene. Så har da også den politiske opposisjonen visst å benytte seg av den folkeaksjonen Steen Jensen har satt i gang. Men er nå APs folk helt stuerene når det gjelder salg av Norge?

Om vi går til norsk del av Sápmi (Sameland) finner et nylig avlagt eksempel på at APs folk er minst like glade i å selge ut. Partiets støttespillere i pressen er imidlertid ikke like glade i å melde fra, så folk flest blir holdt uvitende om hva som skjer. Denne gang er det Barents Naturgass AS det gjelder.

APs ordfører i Kvalsund har støttet folkeaksjonen til Steen Jensen. Kommunen han leder er medeier (og næringssjefen er styremedlem) i Hammerfest Energi, sammen med Hammerfest og Hasvik kommuner. AP-styrte alle sammen, og de tre kommunene eier mer enn en tredjedel av Barents Naturgass. Troms fykeskommune og Tromsø kommune er også inne via sitt heleide Troms Kraft. Nå er selskapet vedtatt solgt til utlandet for 200 millioner kroner.

Vi har ikke fått med oss at AP-ordførerne i Kvalsund, Hammerfest og Hasvik, Ragnar Olsen, Alf E. Jacobsen eller Eva D. Husby, har åpnet munnen en eneste gang i protest.

Kanskje ikke så rart, aksjekapitalen på 25 millioner som var skutt inn, er nå forvandlet til 200 millioner i rede penger. En god handel, for alt vi vet.
Men problemet er kanskje at vi ikke vet. Barents Naturgass foredler samiske og norske verdier som kommer fra havbunnen. Om selskapet hadde forblitt på norske hender er det godt mulig at verdiene derfra i mye større grad hadde forblitt i Norge og Sápmi. Selskapets inntekter er bratt økende, fra 9 millioner i året i 2009, via nær 50 millioner i 2012 og 116 årlige millioner sist avlagte regnskapsår.

Det er betenkelig at kommuner som er delaktig i eierskap ikke tar en offentlig debatt, ei heller gir informasjon, om at de er i ferd med å selge Norge. Det holder ikke å dekke seg bak hensynet til andre private aksjonærer, det må være offentlighet rundt forvaltningen av det offentliges verdier både når det gjelder aksjer og verdier tatt opp av norsk og samisk jord.

Det er direkte dobbeltmoralsk av Ragnar Olsen å støtte Ingebrigt Steen Jensens aksjon på Facebook. APs ordfører kan godt være sosialdemokrat på sosiale medier. Men i saken om salg av Barents Naturgass har Olsen, Jacobsen og Husby vist at de bak lukkede dører er kanskje vel så mye blåruss som sine politiske motstandere. Det er politisk dobbeltmoral å kritisere Høyre og FrP for det man selv står for.

| 31.01.2015 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail