logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Kommentarer

En skammens dag for Norge

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

På denne dag befinner jeg meg i Russland, i grensebyen Nikel. Der skal jeg dekke 70-årsfesten for den tyske kapitulasjonen 8. mai i Vest-Europa og 9. mai, grunnet tidsforskjellene i Russland.

I utgangspunktet burde jeg gledet meg til å skue feiringa av at Den store fedrelandskrigen, som russerne kaller den annen verdenskrig, og som kostet Sovjetunionen ufattelige 27 millioner menneskeliv eller 20 prosent av befolkninga. Til sammenlikning måtte 4.300 nordmenn bøte med livet, de fleste sjøfolk, og disse utgjorde 0,3 prosent av befolkninga.

Dessverre så er det ikke med noen god følelse at jeg befinner meg i Nikel, som journalist fra Norge. Isteden er det med en vond klump i magen og en ekkel følelse og lite stolthet over å være norsk.

Erna Solbergs nei til invitasjonen fra Moskva om å ta del i feiringa, har gjort at jeg lurer på hva russerne jeg møter egentlig tenker om oss nordmenn, som er så kjipe og uhøflige at de takker nei til å hedre de som falt i kampen for friheten og mot nazismen.

Nå er de russerne jeg treffer så høflige at de ikke har skjelt meg ut eller så mye antydet hva de tenker om vår mangel på dannelse. I særdeleshet også fordi jeg kommer fra Kirkenes, og kjenner historien om frigjøringa av deler av Øst-Finnmark og kampene på Litza, der 15.000 av Den Røde armés soldater ble drept

Som journalist blir noe av jobben min å spørre russere hva de synes om Norges nei, og forhåpentligvis vil de svare meg oppriktig.

De russerne jeg så langt har snakka med i Kirkenes er oppriktig lei og kan ikke fatte hvorfor nabo Norge, som fikk så mye hjelp på slutten av krigen, har en statsminister som bokstavelig talt ikke kjenner sin besøkelsestid.

For det er som den gamle Moskva-korrespondenten Jahn Otto Johansen sier det: Det er den vanlige russer vi sårer, ikke Putin.

Sterkt i minnet står ennå møtet med den 85 år gamle veteranen Ivan Moschovshenko (bildet), som gråtende fortalte om helvetet han opplevde under krigen i nordøst til statssekretær Øystein Bøe og andre ved Russemonumentet i Kirkenes. Han kunne fortelle om døde kamerater på rundt tjue år, som falt som fluer fra Litza og vestover.

Derfor synes jeg også det er noe veldig kaldt og ufølsomt over regjeringas nei.

En smule optimistisk med tanke på at Aps leder Jonas Gahr Støre har vært utenriksminister, og tilhører en annen politisk fløy enn dagens blå-blå, stilte jeg ham nylig et spørsmål om han ville dratt om han var statsminister.

Et rundt svar på over to minutter var såpass diffust at jeg måtte stille spørsmålet en gang til, og da svarte han nei. Selv om han gjerne skulle ønske at han hadde kunnet si ja. Skulle ønske, ja,- er det ikke bare å gjøre det da?

Hans begrunnelse var at han ikke ønsket å være tilstede på militærparader, og det er greit nok. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Nemlig å ta avstand fra Russlands aggresjon i Ukraina, og allikevel som god nabo vise vanlig høflighet.

I dag legger Tysklands Angela Merkel ned blomster på Den ukjente soldats grav.

I min hjerne burde også vår statsminister i all anstendighets navn gjort det samme. Da hadde jeg og mange nordmenn sluppet unna skammen.

I nord berges heldigvis litt av æren ved at sørvarangerordfører Cecilie Hansen og fylkesordfører Runar Sjåstad dra til henholdsvis Nikel og Murmansk med hver sin delegasjon.

| 11.05.2015 |

En overdose Møllers tran og fanden på veggen

I et innlegg publisert hos Ságat, Altaposten og tvillingavis­ene Finnmark Dagblad/Finnmarken maler nordlysredaktør Anders Møller Opdahl fanden på veggen. Med brede strøk forsøk­er han å ufarliggjøre en nyhet i Ságat om Finnmark Dagblads reduksjoner i Hammerfest. Innlegget bærer preg av en overdose Møllers tran, så litt fakta er på sin plass for å korrigere inntrykket som søk­es skapt.
Dessverre har Ságat få lesere i Hammerfest. Av hensyn til de som kun har lest Op­dahls innlegg, har vi lagt ut vår­e artikler på www.sagat.no. Les disse, og Opdahls innlegg, og gjør deg opp din egen mening om hvem som påkaller fanden.
Vi beklager at Ságat opp­fat­t­es som en «brysom kon­kurr­ent». Sjøl ser vi på oss som gode kolleger. Ifølge Aviskatalogen har Ságat et opplag på 28 i Hammerfest. Om dette oppfatt­es som brysom konkurranse, står det vel dårligere til enn antatt.
Kollega Opdahl bruker mange og store ord uten å påvise en eneste faktafeil i Ságats artikler.
Det er korrekt at avisbud­ene skal slutte samt at det pågår en prosess for å flytte trykkingen til Alta. Det er ikke Ságat, men redaktør Arne Regi­niussen selv som i et inter­vju med Alta­post­en har opplyst at hans kontorsted er Alta. Finnmark Dagblad har selv annonsert etter nye lokaler på 200 kvadratmeter. Det er altså full dekning for overskriften «FD-huset tømmes». Forøvrig har Ságat intervjuet to lokale AP-politikere, som mener Hammerfest har sovet i tim­en. Samtidig har selvsagt også kollega Reginiussen fått bred spalteplass for sitt syn.
Vær Varsom-plakaten pålegger pressen å sette kritisk søke­lys på medias samfunnsrolle. Da er det trist å regi­strere at en redaktør i Amedia overreager­er så til de grader når søke­lys­et rettes mot dem selv. Ságat har ikke brukt retorikk, men kun omtalt aktuelle utfordring­er for Finnmark Dagblad.
Det er utidig å men­e at en samisk avis ikke skal opplyse sin­e lesere om hva som skjer. Når mediestøtten til overmål bringes inn som moment for at Ságat må tie stille, blir det hele bar­e usigelig trist, nå rett før pressefrihetens dag. Særlig når man behendig glemmer å nevne hvor mye Amedias hel- og del­eide avis­er mottar i pressestøtte, også i Finn­mark.
Vi skal vokte oss vel for å trette leserne med lange og intetsigende innlegg. Kort oppsummert avviser vi blankt at Ságat kommer med skrekk­retorikk. Vi har vel heller forskrekket noen med fakta.

Geir Wulff
sjefredaktør i dagsavisa Ságat

| 30.04.2015 |

Skammelig jobb av Sør-Varanger kommune

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

Det har vært endel rabalder etter at alle som eier bygg i Sør-Varanger fikk brev og krav om eiendomsskatten tidligere i vinter. For dem som allerede hadde betalt eiendomsskatt i sentrale strøk, kom en stor påplussing i regninga. Samtidig ble det sendt ut krav om betal­inga av eiendomsskatt til alle som eier registrerte bygg i Sør-Varanger.

Ingen liker å betale slike skatter eller avgifter, og selvsagt har endel protestert etter at regninga dumpa ned i postkassa, sjøl om de visste at den ville komme.

Det kan ikke herske tvil om at eiendomsskatten ble innført for å rette opp en skakkjørt kommunal økonomi. Viljen til å tekkes velgerne med populær­e utbygginger i gigantklassen var større enn evnen til moderasjon, og da går det gjerne galt. At renta er så lav som nå berger kommunen, som har ei gjeld på godt over en milliard.

I Sør-Varanger har uttrykket «Gaikonen betale» vært kjent siden en mann fra Neiden vant en større sum i tipping og deretter dro på heisatur med alle pengene og spanderte vilt helt til pengeboka var tom.

– Gaikonen betale, var ut­sagn­et, som ble kjent langs kysten, der Gaikonen festet med sine svirebrødre. Til slutt kunne selvsagt ikke Gaikonen betale mer, og han måtte være kreativ for å komme seg hjem.

At Sør-Varanger kommune over tid har levd over evne kan det ikke herske tvil om. De 120 millionene kommunen fikk fra staten etter sydvaranger­salg­et i 1997 og andelen av salget av samme bedrift til Nord­berg og senere Tschudi fra Var­anger Kraft, er bare for småpenger å regne.

Moderasjon har vært et frem­medord, og nå merker kommunens innbyggere den sure kløe etter at ansvarsløse politikere langt på vei har kjørt økonomien i grøfta.

Nå har klagestormen blitt så stor at klagefristen er utvida og ordfører Cecilie Hansen ber om at kortene skal legges på bordet og avsløre hvorvidt jobben med takseringa er gjort skikkelig.

Når falleferdige hus med råte og taklekkasje samt en falleferdig mur ettert takser­ingsselskapets vurdering har en salgsverdi på 600.000, stemmer ikke kartet med terrenget. Og det hele fortoner seg som en dårlig spøk.

Mye tyder altså på at jobben ikke er gjort som man skull­e forvente, og at befaringa har vært fraværende med ett unntak!

I beste isfisketid i april i fjor dro takstmennene til det populære fiskeområdet Gállok og var der flere dager! Så hyttene og gammene i Gállok risikerer å få riktig takst, mens lett tilgjengelige hus ved ulike veier ikke har fått optisk oppmerksomhet.

Ságat har avdekket at mange mennesker, spesielt eldre folk med lite skolering og skrive­evne, ikke helt skjønner hva de skal klage på. Flere av disse har også samisk og kvænsk (finsk) som hjemmespråk.

Det er enkelt å si at klagefristen utvides, men det hjelper svært lite for dem som ikke har ressurser til å skrive en klage. Her må man huske at det er snakk om innfløkte arealberegningsregler, blant annet for vurdering av vilke arealer som er måleverdige, forskjellen mellom hovedetasje 2 og loftetasje, spesielle måleregler for skråtak med videre.

De fleste som ikke er takstingeniører, vil nok kunne stange hodet i veggen. Alle mennesker bruker ikke datamaskin, og for mange blir det faktisk vanskelig å dra på rådhuset for å få hjelp. Hvis man får det?

En god del mennesker, som har ressurser og skjønner at noe er feil, vil nå sende sin­e godt begrunna klager og få gjenn­omslag for disse.

Atter andre vil sitte igjen med svarteper og betale for mye i eiendomsskatt. I så måte er denne skatten ekstra usosial ved at slurv rammer de svakeste i samfunnet.

Alt kunne selvsagt vært unngått om kommunen hadde gjort jobben sin, og sørget for at takseringsjobben ble gjort som en kunne forvente.

Det blir også for galt å påføre kommunes innbyggere arbeid kommunen selvsagt burde gjort sjøl.

Vår oppfordring til Sør-Var­anger kommune er klar: Sørg for at kravet innbyggerne har fått bygger på reelle opplysninger og ikke bare på flyfoto.

Det er vanskelig å se fra lufta om kjelleren har takhøyde nok til å være måleverdig!

| 17.04.2015 |

De gamle er eldst!

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

Jeg har fisket på isen i rundt femti år når, og har fulgt utviklinga sånn noenlunde. Idag synes det å være en oppfatning at man ikke kan dra på isfiske uten maggot, og slik synes det å ha vært i noen tiår.

I yngre år var det ingen som brukte maggot. Selv husker jeg at jeg fisket med en minikopi av en svenspilk med ei trekrokers flue og fikk masse fisk på den. I tillegg brukte vi flesk og tørka kjøtt som agn, eller kun rød ulltråd.
Etterhvert kom Rautoskjea, og foran den festet man ei flue. For min del falt valget på March Brown silver, og jeg husker jeg hadde ei flue i så mange år at det til slutt nesten bare var kroppen igjen, men fisket gjorde den. Jeg bruker ennå March brown, og det skjer at jeg fester en maggot på dobbelkroken.
I vår hjernevaska verden, hvor de fleste tror at man må ha maggot for å få fisk, var det svært gledelig at ei nyinnkjøpt March brown gjorde jobben nok engang på fisketur forleden.

Bittet var ikke all verdens, noe som betød mye smått. Først da jeg satte på MB slo det til med ordentlig fisk, og jeg fikk i tillegg flere flotte steikfisk på March brown, denne gang som oppheng.
Så alle isfiskere; Husk March brown silver! Zulu silver er også ei god isfiskeflue, og krok nr 12 skulle passe bra.

| 09.04.2015 |

Fra stolthet til tristhet

KOMMENTAR VED HALLGEIR HENRIKSEN

Innkjørselen fra Hesseng inn mot Kirkenes er flott, med tre vann, som ligger langs de siste kilometerne av livsnerva E6. Spesielt vakkert er det nå vannet speiler seg, og de små vakene av sik sprer ringer i vannet. Storstilt tynning av skogen har også bidratt til at det er blitt veldig fint.

For noen år siden anla Sør-Varanger kommune også et stort kommunevåpen på en plen med fri himmel bak. Et stort skilt, bygd av entusiaster, som ønsker velkommen til Kirkenes, bidro også til at mange i Sør-Varanger så med stolthet på synet, som møtte bilistene før de kjørte ned til byen.

I dag er det ikke så mange som er stolte av innkjørselen til sin kjære by.

Et stort handelssenter har reist seg, og dermed er førsteinntrykket av Kirkenes totalt forandret.

Plenen, kommunevåpenet og det store skiltet «drukner» i den særdeles grå og triste byggeklossen, som nå blir blikkfang for alle som kjører inn til Kirkenes. Den verneverdige Lokstallen blir også fortrengt, og blir som linselus å regne.

Opprinnelig skulle bygget settes opp lenger inn på Sydvarangers, eller Tschudis område, og dermed ikke ta all himmel bak velkommen-skiltet.

Men som vanlig er i Sør-Varanger så ble det gitt dispensasjon, og Coop og Barlindhaug fikk det som de ville. Resultatet forarger idag mange i Sør-Varanger, uten at man kan gjøre noe.

Dispensasjoner har tidligere bidratt til at eksempelvis Thon-hotellet ble bygd seks meter lenger inn mot veien enn opprinnelig planlagt, slik at det store hotellet i dag ligger helt inn til en av de mest trafikkerte veiene i Kirkenes.

Det som også forarger mange er at de synes Coop-bygget ved Førstevann er blitt så ufattelig stygt. Og stoltheten man følte over det fine inngangspartiet er snudd til grå tristhet. 

Jeg kan ikke si meg annet enn enig i at estetikken er totalt fraværende her, og det gjelder også mange andre næringsbygg, som er satt opp over tid, ikke bare i Sør-Varanger.

Av og til lurer jeg om lokale politikere helt vet hva de gjør, når de gir slike dispensasjoner, som får negative følger.

Er det den kroniske redselen for at utbyggerne skal trekke seg om de ikke får viljen sin som råder grunnen, eller gidder man ikke lese sakene og sette seg inn i hvordan det til slutt blir seende ut?

På tide at Skjønnhetsrådet gjenoppstår eller at politikerne får baller?

| 20.03.2015 |

Stedsnavn i Sør-Varanger

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Sør-Varanger kommune har gjennom mange år arbeidet med å avklare samiske og finske (kvænske) stednavn i kommunen. Arbeidet har trukket i langdrag, dels fordi kommunen mangler samiskspråklig kompetanse, og dels fordi man har unnlatt å benytte seg av pålitelige historiske kilder som finnes. 

En særdeles troverdig kilde av gjennomgående høy kvalitet er boka «De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylker», basert på nitidige lokale språkstudier av den legen­dar­iske språkprofessoren Just K. Qvig­stad. På 1970-tallet hadde jeg gleden av å undersøke mang­e navn i Østre Sør-Varanger hos eldre personer, blant annet min bestefar Thoralv Leonard Aker­mann (1900-1978), som var opp­vokst i Jarfjord med skolte­samisk og norsk som sine hjem­mespråk. 

Sør-Varanger er unik i sam­isk sammenheng. Den opprinnelige befolkninga øst for Bug­øy­fjord var skoltesamer eller østsamer (nuerttalažžak). Dag­ens Sør-Varanger omfatter deler av to gamle skoltebyer (siit), Njávddám/Neiden og Báh­če­­veaj/Pasvik. Fortsatt bor det et par hundre skolteætlinger i Sør-Varanger. 

Sør-Varanger har også en stor sjøsamisk befolkning, og mange etterkommere etter finske (kvænske) innvandrere. En god del av de siste hadde også sterke samiske røtter. Alt dette tilsier at kommunen bør skilte på tre eller fire språk. 

Det samiske språket i Sør-Varanger er unikt. Østsamisk eller skoltesamisk er omtrent utdødd, og det lokale sjøsamiske språket er sterkt utrydningstruet. Nettopp derfor er det utfra et kulturvernperspektiv særlig viktig at de offisielle stednavn­ene gjenspeiler den tradisjonelle språkkulturen på en tilbørlig måte. Det er ikke akseptabelt at ærverdige lokale stedsnavn skal normeres til «rikssamisk» og skrives i tråd med «høysam­isk» uttale i indre Finnmark. 

Navnekomiteen har fler­e ganger fremmet forslag til navn. Felles for mange av disse er at de synes å være ført i pennen av personer uten lokalt språkøre. Dog med hederlige unntak for stedsnavn i Vestre Sør-Varanger. Her er navnefor­slag­ene av god kvalitet og i tråd med lokale navnetradisjoner. Det kan tyde på at komiteen har hatt kyndige informanter i dette området. 

Ságat trykket 5. mars 2015 det siste utkastet fra navnekomitéen. Her ser vi til vår glede at det er funnet plass for noen østsamiske navn. Blant annet er det forkvakla «Badjenjávdán» heldigvis endret til skoltesamiske «Pâ’jjel Njauddâm». Her kunne det også vært rom for sjøsamisk Bajje Njávdám (uttales Bejje Njævdæm). 

Men også det nye ­forslag­et har flere skjønnhetsplett­er, feil og mangler. Blant annet fore­slås Pasvikdalen om­døpt til Paats­joki på finsk og Paačč­jokk på østsam­isk. Pro­blem­et er bar­e at dette ikke er navn på Pas­vik­dalen, men på Pasvik­elva. Dalen heter Báhče­veaj på sjøsamisk og Bäčče­vij på skoltesamisk. 

En tilsvarende feil gjør seg gjeldende for Ropelv. Har foreslås Juranjohka som stedsnavn, men dette er navnet på elva, og ikke på bygda. Stedsnavnet er Juramgohppe. 

Grense Jakobselv foreslås som Vuorjánjohka på samisk og Vuoremijoki på finsk. Men også dette er navnet på elva, og ikke stedsnavnet. Stedet heter Vuor­jám eller Ruošša-Vuorjám på samisk og Vuoremi på finsk. Og lokal samisk uttale er Vuerjæm. 

Noen steder slår det rikssamiske helt igjennom. For eksempel når Uhcavuonna (Lang­fjord) blir til Uhcavuotna, eller Goađa/Goađak (Sandnes) blir til Goađat. Dette i kontrast til Reai­savuonna (Bug­øy­fjord) og Buođggák (Bug­øy­nes), hvor det lokale språket er godtatt. 

Et annet eksempel på nordsamisk språkimperalisme er Vag­ga­tem i Pasvikdalen. Her er det samiske navnet Vaga­tem eller Vaga­tem­jávre blitt «nor­ma­li­sert» til rikssamisk Vaga­han­jáv­ri

Et par av navneforslagene er direkte i fornorskningas navn. Det gjelder Bjørnsund i Pasvik­dal­en og Kjerrisnes i Jar­fjord. 

Bjørnsund heter Guvža­čoal­m­me eller Guvžen­čoalmme på skoltesamisk. Men de norske kolonistene som kom til i Pas­vik­dalen etter 1826, misforsto guvža (sjøørret) som guov­ža (bjørn). Dermed ble Sjø­ørret­sund hetende Bjørn­sund på norsk. Således gjør navne­komi­te­en galskapen kom­plett når de nå foreslår å omdøp­e Guv­ža­čoalmme til Guov­ža­čoal­bmi. Det ærverdige skolte­samiske navnet skal skiftes ut med en norskbasert hybrid, og til overmål i en språkdrakt fra indre Finn­mark. 

En lignende kulturell voldtekt skjer også på Kjerrisnes i Jarfjord. Her er en tradisjonell skol­tesamisk boplass, hvor vår­e forfedre pleide å lagre sine pulker (geres) i sommerhalv­år­et. Det er også et hellig sted, med en gammel østsamisk grav­plass, som visstnok var i bruk helt til begynnelsen av 1800-tallet. Det urgamle skol­te­sam­iske navnet på Kjer­ris­nes er Beaze­njárga (furunes). Dette stedsnavnet gjenfinnes også i Beazenjáraláš (Kjer­ris­nes­høyda), uttales Biets­njær­elæsj.

De norske kolonist­ene som kom til Jarfjord etter 1826, kalte Beazenjárga for Kjer­ris­nes, etter de skoltesamiske pulk­ene der. Nå foreslår navne­komiteen at østsamiske Beaze­njár­ga skal vrakes til fordel for Geres­njárga, som er en direkte oversettelse av det norske navnet. 

Hele vitsen med samiske navneskilt må selvsagt være å gjøre ære på samiske navnetradisjoner, ikke å tråkke på dem. Da er det nesten bedre å la vær­e enn å begå nye overgrep mot områdets urbefolkning. 

| 12.03.2015 |

Snørr, barter og mistillit

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Onsdagens drama på Same­ting­et var på mange måter ventet.

NSRs påståtte dobbeltrolle har vært flittig debattert i samepolitikken i årevis. Særlig AP har vært ivrig til å påpek­e at NSR mottar statlig støtte båd­e som politisk parti og opplysnings- og kulturorganisasjon. AP har bare ikke kommet så langt som til å sette saken på spissen der den hører hjemme, altså i Sametingets plenum. Den biffen ordnet parti­ets nye samarbeidspartner Frem­skritts­partiet onsdag. Da fremmet FrP mistillitsforslaget partiet hadde varslet, og AP støttet som lovet opp sammen med Nord­kalott­folk­et og Samer sørpå.

FrPs forslag og begrunnels­e var for så vidt ryddig nok. Parti­et tolket de opplysningene sametingsråd Ann Mari Tho­mas­sen tidligere hadde gitt plenum, og konkluderte med at de etter deres syn var så misvisende at mistillit var på sin plass. Hadde debatten dreid seg om dette, hadde alt vært såre vel uansett utfall. Så begynte man imidlertid å mikse snørr og barter.

Men debatten tok en annen lei enn å drøfte spørsmålet om NSRs habilitet i forhold til den samiske barnehagen og språksenteret i Alta. Betegnelser som «politisk kaos» og «Same­ting­ets renommé» tilkjennega at vettet var på vei ut av saken for å bli erstattet av politikk.

Det hadde vært svært inte­ressant å få en grundig vurder­ing av om det faktum at NSRs lokalforening i Alta eier alle aksjene i en barnehage betyr noe for NSR på Sametingets habi­li­tet når Sametinget bevilger penger dit. Så lenge NSR har presidenten må man kunne si at de har betydelig makt, og avgjørende innflytelse over beslutningene. Sametinget er parlamentarisk styrt, noe som betyr at NSR for tiden er ansvarlig for alle beslutninger i sametingsrådet og i administrasjonen. NSR er samtidig også forpliktet av alle ple­numsvedtak. NSR kan altså ikke «skylde på andre», noe som er en kjent øvelse i politikken.

NSR kan heller ikke fri seg fra at alle politikerne deres på Same­tinget har sitt utspring i lokal­foreningene. Lokal­for­en­ing­ene (sameforeningene) er riktig nok selvstendige juridisk­e enheter, og kan eie aksjer og andeler selv. Like fullt er NSRs hovedorganisasjon en sum av lokalforeningene, og på den måten kan man slutte at NSR sentralt og lokalt er ett.

Om denne måten å resonnere på er rett, er det likevel ikke gitt at NSR på Sametinget er inhabil i budsjett og bevilgningssaker. En uavhengig juri­disk betenkning, muligens med tillegg av en utredning fra rett departement, ville gitt et bedre beslutningsgrunnlag for Same­tinget. Men dette fordrer at plenum virkelig ønsker å behandle realitetene i saken. Det var få andre enn Fremskrittspartiet som ville dette onsdag.

I stedet kom den dårlig skjul­te trusselen om «politisk kaos». Politisk kaos har ingen ting med habilitetsspørsmålet å gjøre. 

Like lite er det passende å dra frem kortet om at Same­ting­ets renommé skades ved at et mistillitsforslag behandles. Det faktiske forhold er at Same­ting­et har et parlamentarisk system, der mistillit er en naturlig del av det politiske arbeidet. FrP hadde ikke tillit, og tok konsekvensen av det. Saken var avgjort da klubba gikk, og ferdig med det. Renommeet skades ikke av at man utøver politikk i praksis.

Saken om Sametingets bevilgninger til NSR i Alta fikk en helt annen utgang enn avgjørelse i et habilitetsspørsmål. I stedet endte det opp med signaler fra både NSR og Árja om at et nytt sametingsråd vil bli dannet. Det er så sin sak, og vi venter i spenning. Mens sametingsråd kommer og går, kan vi konstatere at usikkerheten rundt NSR på Sametingets habilitet består.

| 06.03.2015 |

Tja til salg av Norge

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

 

salg av norge

 DOBBELTMORAL:
Ordfører i sjøsamiske Kvalsund, Ragnar Olsen, støtter «Nei til salg av Norge». Samtidig selges det lokale selskapet som selger lokalt produsert gass for 200 millioner uten at han protesterer med ett ord.     
(Faksimile fra Facebook)

 

Reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har startet en aksjon mot «salg av Norge». Han reagerer, med rette, på at regjeringen Høyre/ FrP vil selge ut selskaper og eiendom vi oppfatter som et slags felleseie.

Det er svært mange gode grunner til å la være å selge offentlig eide eller deleide virksomheter til utlendingene. Så har da også den politiske opposisjonen visst å benytte seg av den folkeaksjonen Steen Jensen har satt i gang. Men er nå APs folk helt stuerene når det gjelder salg av Norge?

Om vi går til norsk del av Sápmi (Sameland) finner et nylig avlagt eksempel på at APs folk er minst like glade i å selge ut. Partiets støttespillere i pressen er imidlertid ikke like glade i å melde fra, så folk flest blir holdt uvitende om hva som skjer. Denne gang er det Barents Naturgass AS det gjelder.

APs ordfører i Kvalsund har støttet folkeaksjonen til Steen Jensen. Kommunen han leder er medeier (og næringssjefen er styremedlem) i Hammerfest Energi, sammen med Hammerfest og Hasvik kommuner. AP-styrte alle sammen, og de tre kommunene eier mer enn en tredjedel av Barents Naturgass. Troms fykeskommune og Tromsø kommune er også inne via sitt heleide Troms Kraft. Nå er selskapet vedtatt solgt til utlandet for 200 millioner kroner.

Vi har ikke fått med oss at AP-ordførerne i Kvalsund, Hammerfest og Hasvik, Ragnar Olsen, Alf E. Jacobsen eller Eva D. Husby, har åpnet munnen en eneste gang i protest.

Kanskje ikke så rart, aksjekapitalen på 25 millioner som var skutt inn, er nå forvandlet til 200 millioner i rede penger. En god handel, for alt vi vet.
Men problemet er kanskje at vi ikke vet. Barents Naturgass foredler samiske og norske verdier som kommer fra havbunnen. Om selskapet hadde forblitt på norske hender er det godt mulig at verdiene derfra i mye større grad hadde forblitt i Norge og Sápmi. Selskapets inntekter er bratt økende, fra 9 millioner i året i 2009, via nær 50 millioner i 2012 og 116 årlige millioner sist avlagte regnskapsår.

Det er betenkelig at kommuner som er delaktig i eierskap ikke tar en offentlig debatt, ei heller gir informasjon, om at de er i ferd med å selge Norge. Det holder ikke å dekke seg bak hensynet til andre private aksjonærer, det må være offentlighet rundt forvaltningen av det offentliges verdier både når det gjelder aksjer og verdier tatt opp av norsk og samisk jord.

Det er direkte dobbeltmoralsk av Ragnar Olsen å støtte Ingebrigt Steen Jensens aksjon på Facebook. APs ordfører kan godt være sosialdemokrat på sosiale medier. Men i saken om salg av Barents Naturgass har Olsen, Jacobsen og Husby vist at de bak lukkede dører er kanskje vel så mye blåruss som sine politiske motstandere. Det er politisk dobbeltmoral å kritisere Høyre og FrP for det man selv står for.

| 31.01.2015 |

Politisk brutalitet

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

I dagens avis kan Ságat melde at Porsanger kommune skal regulere budsjettet for 2015. Meldingen kommer kun én virkedag etter at budsjettet ble vedtatt. Det må være ny kommunal rekord i Norge.

Årsaken oppgis til å være at man vil forsøke å finne inndekning for å la elevene ved Børselv og Billefjord skoler være der de er ut skole­året. Som kjent vedtok kommunestyret torsdag å nedlegge hele Børselv skole samt ungdomstrinnet i Billefjord umiddelbart.

Det som på forfinet kommunalt språk kalles «budsjettregulering» er egentlig en ny budsjettbehandling. Realiteten er at det politiske flertallet, Høyre og Fremskrittspartiet, vedtok et budsjett som var ulovlig. Og de visste det selv.

Likevel ga de blaffen i administrasjonens klare melding om at man ikke kan gjennomføre nedleggingen av skolene fra nyttår. Både i møtet, og tidligere i artikkel i Ságat, har rådmann og oppvekstsjef gjort det klart at nedlegging fra nyttår av var umulig.

Ved å ignorere disse opplysningene vedtok Høyre og FrP et budsjett som ikke er realistisk. Det er ulovlig etter kommuneloven, og alene tilstrekkelig grunn til å ha en ny budsjettbehandling.

I tillegg er de formelle reglene rundt behandling av skolenedleggelser ettertrykkelig brutt. Saken er aldri vedtatt sendt ut på høring av noe politisk organ. I stedet sendte administrasjonen, som Høyre og FrPs forlengede arm, ut en «høring». Dette holder ikke, og dette er det politiske flertallet i Porsanger gjort oppmerksom på. De ignorerte denne opplysningen også, og nå er lovlighetsklagen fremmet. Den kommer helt sikkert til å bli tatt til følge. Når vi plusser på barnekonvensjonen, og norsk lovs bokstav om å ta hensyn til barnets beste, kan vi slå fast at de som protesterer på budsjettvedtaket er på trygg grunn.

Om foreldre, skolebarn og lærere til overmål skulle gå rettens vei, kan vi se for oss ytterligere tap for kommunen. Både juridisk og økonomisk. Omdømmet er dessverre langt på vei tapt allerede. At det åpenbart ikke er noe å spare på flyttevedtaket, blant annet fordi antallet fast ansatte er konstant, er også sett bort fra. De ansatte skal ha lønn, uansett. Første halvår 2015 vil flyttingen etter all sannsynlighet medføre merutgifter.

Samfunnsøkonomisk medfører forslaget økte utgifter til fylkeskommunen på om lag 1 million i skole­skyss. Det er grunn til å frykte at fylkekommunen vil finne inndekning for dette nettopp i Porsanger, for eksempel ved å kutte tilsvarende på Lakselv videregående skole. Fylkespolitikerne vil sikkert tenke at «om Porsanger er distriktsfiendtlig godtar de sikkert at vi også er det».

At Høyre og FrPs 10 kommunestyrerepresentanter åpenbart er villige til å ty til aktive lovbrudd for å få vedtatt sitt makkverk av et budsjett er så sin sak. Holdningene til disse politikerne er verre, om man skal dømme etter det de foreslo og fikk vedtatt.

Vedtaket om å flytte barna fra pultene sine allerede første kommende skoledag er ren politisk brutalitet. Høyre og FrP mener åpenbart at elever, foresatte og lærere skal benytte jule«ferien» til flytting og forberedelse. De kunne neppe ønsket «god jul» på en verre måte. Vedtaket er så ille, om det blir effektuert, at barnevernet bør kobles inn. Heldigvis vil ingen rådmann eller skoleadministrasjon en gang tenke på å gjøre det politikerne i Høyre og FrP i vedtaks form har pålagt dem. Politikerne kan begå slike lovbrudd ustraffet, de ansatte i kommunen kan det ikke. Rådmannen i Porsanger har allerede via Ságat varslet at elevene skal møte på sin nåværende skole 5. januar. Rådmann Lillebo og oppvekstsjef Johnsen utviser fornuft og menneskelighet, i skarp kontrast til Høyre og FrPs kommunestyrerepresentanter.

Om vi skal tro det tverrpolitiske Porsanger, er det enighet om at kommunen har et betydelig omstillingsbehov. Signalene fra politikerne tilsier en kommende gjennomgang av hele organisasjonen og alle gjøremål og stillinger. Arbeiderpartiet har allerede brukt uttrykket «overflødige».

Det er ut fra signalene naturlig å tro at en slik gjennomgang vil ende opp i reduksjoner i antall ansatte. En slik omstilling krever at det er samarbeid og et gjensidig tillitsforhold mellom ledelse og personalet. Hvordan Høyre og FrP skal fremstå som troverdige etter årets budsjettvedtak er en gåte. Ved å vedta tvangsflytting nærmest etter «Pol Pot-prinsippet», med kortest mulig tidsfrist og på tvers av lovverket, har partiene vist at de neppe er en seriøs og troverdig partner i omstillingsarbeidet.

Noe av skaden kan bli reparert om kommunestyret i det ekstraordinære møtet 15. januar gjør et budsjettvedtak der man legger brutaliteten til side og tar menneskelige hensyn. Kommunens politikere må forstå at de ikke kan sette seg over norsk lov. De må også se seg i speilet og besvare spørsmål om hva som er god politisk etikk, og hva som ikke er det. Rent formelt er kommunestyrerepresentantene valgt inn som personer, ikke som partirepresentanter. Det er altså opp til den enkeltes samvittighet om man vil opptre med fornuft, eller om man fortsatt vil ture frem slik Høyre og FrPs 10 representanter gjorde i kommunestyret i Porsanger 18. desember.

| 22.12.2014 |

Om å tenke på et tall

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Hvis man har fulgt med på politikeres gjøren og laden en stund, så vet man at politikerne liker å banke hverandre i hodet med tall. Tall er liksom noe man ikke kan diskutere. 2 ganger 2 er 4, uansett hva man måtte mene om det. Men politikernes bruk av tall omtales også til tid­er som «tallmagi», og det med god grunn. For politikerne er eksperter på å bruke tall for å få det som de ønsker. På samme måte bruker de også dårlig dokumenterte opplysninger og halvsannheter. For politikk er kamp, og da gjelder det å ikke være altfor nøye med virkemidlene. Hensikten helliger så å si middelet.

Jeg dekket i mange år Sa­me­tingets plenumsmøter i Ka­ras­jok, og der fikk jeg flere ganger bekreftet at politikere ikke alltid er så opptatt av fakta. Dette overrasker neppe noen, for eksempel i valgår, men jeg skal være konkret: I en sak som skulle behandles i et plen­umsmøte oppdaget jeg at faktagrunnlaget for et forslag som ble fremsatt i plenumsmøt­et, rett og slett var udiskutabelt galt. Jeg husker ikke lenger hvilken sak det gjaldt, men feil­opplysningen gjorde at grunnlaget for forslaget nærmest ble borte. 

Jeg forsøkte i en pause å gjøre flere politikere bak forslaget oppmerksomme på faktafeilen, for den var helt klar og udiskutabel. Men de var overhodet ikke interessert i å høre. De hadde bestemt seg for hva som var riktig, og ville ikke snakke om det. En annen gang var det en kollega fra en ann­en mediebedrift som var opprørt over at en kjent samepolitiker presenterte mildt sagt tvilsomme «fakta» fra talerstol­en. Vi snakket om dette i en pause, og jeg måtte minne min kollega om at politikere ikke er fagfolk, og derfor ikke alltid synes de trenger å være så nøye med fakta.

Dette må man alltid ha i bak­hodet når man skal vurdere politikernes påstander, som for eksempel når det gjelder turbulensen rundt forslaget til kommunebudsjett for Pors­ang­er for 2015. Som kjent ønsk­er fler­tallskonstellasjonen i kommunestyret, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, blant annet å legge ned skol­en i Børselv og flytte elever fra skolen i Billefjord til Lakselv. Bakgrunnen er at kommunen må gjennom store økonomiske innstramninger, og Høyre og FrP hevder at man vil spare 4,3 millioner kroner til neste år ved å legge og ned/redusere skolene fra nyttår.

Nylig påpekte oppvekstsjef­en i Porsanger kommune at det ikke er mulig å legge ned skolen i Børselv på så kort varsel. Lover, avtaler og regler gjør ifølge ham at en nedleggelse vil måtte vente i alle fall til mars neste år, i stedet for å stenge dørene fra 1, januar. Dette fikk ordføreren til å bli rasende og skjelle ut oppvekstsjefen gjennom Ságat. Oppvekstsjefen hadde helt åpenbart forstyrr­et ordførerens egne «fakta» i saken, og det utløste ordfører­ens skandaløse utbrudd.

En utsettelse av nedlegg­elsen vil jo bety at man spar­er mindre på neste års budsjett enn det Høyre og FrP vil ha det til. Og det var et faktum som ordføreren tydelig ville ha seg frabedt. Det gjorde jo at argumentet for å legge ned skolen i Børselv ble svekket. Og sånt er jo fryktelig irriterende når det er noe man absolutt vil få til. Av og til må man nesten beundre den utrolige evnen politikere kan ha til å ikke la fakta eller virkeligheten forstyrre politikken unødig.

Ságat har i sin lederartikk­el sist lørdag pekt på at politikerne også lukker øynene for at kommunen uansett vil sitte igjen med omlag 10 «overtallige» ansatte ved de to distriktsskolene som alle har krav på lønn, selv om skolene legges ned eller reduseres. Dette faktum kolliderer også med flertallskonsstellasjonens påstander, og viser nok en gang at politikk ofte kan handle om å tenke på et tall som man bestemmer seg for skal inneholde den evige sannheten, uansett hva realitetene måtte være.

Når man vet dette, så er det slett ikke sikkert at den eneste løsningen er å redusere/legge ned distriktsskolene i Porsanger. At Porsanger kommune må spare penger, er det neppe tvil om. Men med den erfaringen mange av oss har med politikere og byråkrater, er det lov å være tvilende til de tallene som kommer frem. Av det følger det igjen at folk i distriktene i Porsanger mistenk­er både sentrale byråkrater og det politiske flertallet i kommunestyret for å ville oppføre seg slik at distriktene nærmest legges øde.

At skolene er viktige for lokalsamfunnene, ser man fra Olderfjord i Porsanger, hvor skolen ble lagt ned for en del år siden. Det er ifølge lokalkjente nesten ikke barn igjen i bygda, og da sier det seg selv hvilken vei det går med folketallet der. Derfor er skolens rolle for bygdesamfunnene i distrikt­ene udiskutabel: Uten skoler dør bygdene. Dermed blir skolespørsmålet til et spørsmål om man skal ha bosetting i distrikt­ene i Porsanger. Det er et så alvorlig spørsmål at man må kunne forlange at det gjøres et grundig forarbeid før man eventuelt bestemmer seg for et så drastisk skritt.

Og man skal være ualminnelig velvillig for å si at denne saken er godt forberedt. Ordførerens utskjelling av oppvekstsjefen viser at det politiske flertallet i kommunestyret ikke engang hadde sjekket helt elementære ting, som om det er lov å gå frem på denne måten, før de bestemte seg for å legge ned/redusere distriktsskolene i et budsjettvedtak.

De fleste vil være enige i at det må være prinsipper som styr­er budsjettet, og ikke omvendt. Fremgangsmåten i denne saken forsterker nok mistank­en i distriktene om at det man egentlig er ute etter er å styrke kommunesenteret Lakselv på bekostning av bygdene. Og den mistanken blir det ikke lett å fri seg fra hvis man ikke tar skjeen i en annen hånd.

| 12.12.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail