Kommentarer

Samisk tilstedeværelse

KOMMENTAR VED PROFESSOR GUNNAR THORVALDSEN, UIT

En mindre gledelig sak bør og markeres ved inngangen til 2012: Søknaden om innlemming av Tromsø i det samiske språkforvaltningsområdet ble trukket tilbake etter den borgerlige valgseieren i fjor høst. Jeg hører til dem av byens innbyggere som gjerne nå skulle vært stolt over å bo i en offisielt fleretnisk by. Andre ser visst sin steds­identitet i et helt annet lys, enten de har fokus på det nasjonalt norske eller det lokale fotballaget. At identitet er følsomme saker som setter sinnene i kok var lett å se under fjorårets debatt. Men markering av etnisk tilhørighet for urbefolkninger er en for viktig rettighet til at vi bør la saken hvile, den bør forfølges både fordi samene har bodd i og dominert betydelige deler av dagens storkommune, og fordi Tromsø er hovedstad i den samiske landsdelen.

Dermed blir det og klart hva befolkningshistorie har med saken å gjøre. Enkelte debattanter forsøkte seg med påstander om at samene har spilt liten rolle i bysamfunnet Tromsø. De har et poeng, men det er bittelite, for de avgrenser temaet til det lille bysentrum som utgjorde Tromsø fram til kommunesammenslutningen i 1964. Nå omfatter byen både gamle Tromsøsund og deler av Ullsfjord (Sørfjorden) og Hillesøy kommune og strekker seg fra innlandets fjellvidder til kystens fiskevær. I Sørfjorden utgjorde samene godt over halvparten av befolkninga ifølge statistikk fra de nominative datautgavene av folketellingene 1866 til 1910. Det var og betydelige innslag av samer i Hillesøy og i Tromsøsund, f.eks i Kaldfjorden på Kvaløya, hvor stedsnavnene viser at det samiske har lange røtter.

På landsdelsnivå kan de nominative folketellingene suppleres med etnisk statistikk fra alle folketellingene i perioden 1845 til 1930. I en artikkel til Barentsleksikonet som er under utarbeidelse, blir det påvist at samisk eller blandet samisk befolkning utgjorde bortimot 40 000 individer slik det ble registrert i folketellingene for Nord-Norge tidlig på 1900-tallet. Dette var en periode hvor fornorskingen allerede hadde skutt fart, og vi snakker derfor om minimumstall – især i byene. Etter krigen ble spørsmål om etnisitet droppet i de fleste folketellingene, men vi har noen data fra 1950 og 1970 som viser kraftig nedgang i registrering av antallet med samisk tilknytning, dvs språkbakgrunn. Hvorfor ble det slik?

Ett svar er ganske enkelt: Fornorskingen fortsatte med økt styrke. Det er imidlertid påfallende i hvilken grad krigen ble et vannskille i tallfestingen av de etniske gruppene i Norge. Overskriften over tabellene med etnisk innhold fra folketellingene 1920 og 1930 var ikke lenger «Nationalitet» men «Rase». Følsomheten i slike spørsmål hadde mildt sagt økt etter krigen, og det er forståelig at SSB ønsket mindre oppmerksomhet om så sensitive saker, man risikerte jo å påvirke svar på andre deler av folketellingene også. Og hva tenkte folk med samisk bakgrunn kort tid etter Holocaust? Kanskje at det var sikrest å legge det etniske særpreget bak seg? Denne bloggeren ønsker selvsagt ikke å sidestille striden om samisk språkområde i Tromsø med utrenskningene under annen verdenskrig, men også indirekte historiske paralleller gir grunn til å stoppe opp og tenke seg om i kampens hete. Og de som har bestemt at etnisitet i liten grad skal være tema for norsk statistikk – ulikt en del andre land – bør og tenke seg om. Har de, mens de tenkte personvern, kommet i skade for å gjøre samene en bjørnetjeneste ved å bidra til usynliggjøring og fornorskning?

Opprettelse av samisk språkområde i Tromsø var del av bestrebelsene på å synliggjøre det fleretniske og gjøre området mer spennende, med mer aktivitet og mer dynamikk i bosetting, næringsliv og turisme. Folketellinger vil ikke kunne bidra til å påvise mangfoldet lenger, Norges siste skjemabaserte folketelling er avholdt for lengst. For å revitalisere prosjektet er det er viktig å bidra med andre typer etniske innslag. Blant annet bør enda flere synliggjøre egen etnisk bakgrunn, for eksempel gjennom slektsforskning, som er i ferd med å bli Norges mest populære hobby. På bakgrunn av etnisitetsmarkørene i de historiske folketellingene er det lettere å påvise samiske røtter her enn i nabolandene. NRK TVs populære «Hvem tror du at du er?» bør kjenne sin besøkelsestid i neste programrunde. Og Mari Boine, Ole Henrik Magga og andre, dere har å stille opp!

Gunnar Thorvaldsen er professor i historie og faglig leder på Registreringssentral for historiske data (RHD) ved Universitetet i Tromsø.
Innen feltet befolkningshistorie har han konsentrert seg om migrasjon og mortalitet. Han leder arbeidet med transkriberning av kilder ved RHD, og med å planlegge opprettelsen av et historisk befolkningsregister for perioden 1801 til 1965.
Kronikken er også gjengitt på forskning.no (Red. anm.)

| 2012-01-20 |

FrPs kritikk av Ságat

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Fremskrittspartiets sametingsrepresentanter irriterer seg i et leserinnlegg over at Ságat på lederplass kritiserer partiets samepolitikk. Der spurte vi blant annet om hva FrP ønsker å oppnå med sitt mas om å legge ned Sametinget og strupe sam­isk kulturliv. Vi anførte at dette er populistisk og at FrP presenterer en «enkel løsning» på noe kun rasister og andre ekstremister kan oppfatte som et problem, nemlig at samene og Sametinget eksisterer innenfor staten Norge.

FrP-representantene skriver at de ikke mener at det er et problem at det finnes samer i Norge. Hva mener FrPs medlemmer i Stortingets familie- og kulturkomite da i innstillingen til statsbudsjettet for 2012 når de sier at «det ikke er en offentlig oppgave å tilgodese barnehager med en spesiell kulturell eller etnisk tilknytning». Hvor langt er dette fra å beskrive det samiske som et problem?

FrP-representantene skriver videre at «Fremskrittspartiet ser det som viktig og berikende for Norge å opprettholde samisk språk, kultur og tradisjoner i de områder hvor samene tradisjonelt har vært bosatt, og hvor de har hatt sitt virke». Og «at det offentlige har et ansvar for å bidra til å holde samisk språk og kultur samt samiske tradisjoner i hevd».

Hvordan stemmer dette med at FrP vil legge ned Sametinget, som nettopp skal arbeide for dette? Hvordan stemmer dette med at FrP stemmer mot å bevilge 14 millioner kroner til samiske barnehager? Her sier FrP at «det ikke er en offentlig oppgave å tilgodese barnehager med en spesiell kulturell eller etnisk tilknytning».

Mener FrPs sametingsrepre­sen­tanter virkelig at dette ikke kan oppfattes som rasistisk? Eller det at de stemmer mot å bevilge 70 millioner kroner under posten allmenne kulturformål til Sametinget og hevde­r at Sametingets eksistens er «sterkt diskriminerende»?

FrP sier faktisk i sin budsjettinnstilling av Sametinget er et «illegitimt organ basert på etnisitet». Dette er svært sterk språk­bruk i landets nasjonalforsamling. Hvis FrPs sametingsre­pre­sentanter og stortingsre­pre­sentanter sjekker med frem­­medordboka, så vil de oppdage at hvis noe er illegitimt, så er det ulovlig eller lovstridig.

Det er vanskelig å tro at FrPs sametingsgruppe ikke har fått med seg at samelove­n, som danner lovgrunnlaget - eller den formelle legitimiteten for Sametinget, er vedtatt av et overveldende flertall i Stortinget, mot FrPs stemmer.

Videre grunnloven har en egen paragraf (110a) som pålegger staten å legge til rette for samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Men denne paragrafen kjenner FrPs sametingsgruppe kanskje ikke til?

Og hvordan stemmer sametingsgruppens ord med at FrPs representanter i den nevnte stortingskomiteen sier at «øremerkede tilskudd til språklig/etnisk baserte aviser er fundamentalt diskriminerende (...) Likebehandling må gjelde og (FrP) mener derfor at det ikke er grunnlag for at samiske aviser skal ha særordninger i forhold til andre medier».

For sikkerhets skyld vil partiet også fjerne distribusjonstilskuddet til avisene i Finnmark. Komiteens medlemmer i familie- og kulturkomiteen avviser «at en særordning for geografisk avgrenset distribusjon er en oppgave for staten», og understreker at «avisene har eget ansvar for å nå ut til sine kunder». Dette stemmer godt med en ekstremt liberalistisk politisk holdning, men det stemmer dårlig med et angivelig ønske om å opprettholde samisk språk og kultur.

FrPs sametingsrepresentant­er er også irritert over at Ságat påpeker at man må være intellektuelt svakt bemidlet for å tro at det å fjerne Sametinget vil gjøre verden bedre. FrP-re­presentantene påstår at det er et økt konfliktnivå mellom samer og nordmenn etter at Finn­marks­eien­dommen kom. Men hvilket politisk parti i Norge er det som mest har «hjulpet til» med å øke det påståtte konfliktnivået?

Her kan vi ikke gjøre annet enn å be leserne om å trekke sine egne slutninger.

Det mest ironiske i leserinnlegget fra FrPs sametingsrepresentanter er likevel at de kritiserer Ságat for å krysse «grensen for det som er akseptabel språkbruk om politiske motstandere». Vi skal vokte oss for å sitere et forholdsvis nylig opptrinn i Stortinget, der FrPs nestleder uttalte seg om AP og offerrollen. Men når finfølelsen ikke er bedre utviklet, føler ikke vi oss særlig truffet av kritikken fra FrPs sametingsgruppe.

Det å få kritikk for språkbruk fra et parti som ikke akkurat er kjent for sin diplomatiske språkbruk, det være seg i Stortinget eller på andre arenaer, er jo interessant, men ikke særlig oppdragende. Ságat er forøvrig ikke motstander eller tilhenge­r av noe politisk parti. Vi er en partipolitisk nøytral avis. Vi tillater oss bare å kritiser­e Frem­skrittspartiets samepolitikk.

FrPs sametingsrepresentanter spør også om Ságat mener at partiets samepolitikk er rasistisk. Her overlater vi til folk selv å lese FrPs egen budsjettinnstilling og andre antisamiske forslag i Stortinget og danne seg sin egen mening. Men utfra det omtalte leserinnlegget er vi litt usikre på om FrPs sametingsgruppe egentlig vet hva FrP foreslår i Stortinget.

Som avis er vi sterke tilhengere av ytringsfrihet og meningsmangfold. Derfor mener vi også at FrP må få ytre seg så mye de ønsker. Men vi mener også at ytringer som er mer basert på fordommer og populisme enn på kunnskap, må tåle å bli påpekt og motsagt.

| 2012-01-17 |

Skoler og boikott

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Vedtaket i kommunestyre­t i Porsanger om å legge ned skolen i Børselv og redusere skolen i Indre Billefjord fra 10 til 4 klasser har som kjent vakt til dels sterke reaksjoner i befolkningen, særlig i distriktene. Blant disse reaksjonene er forslag­et om å boikotte næringslivet i Lakselv. Tanken da synes å være at det for det meste er folk i næringslivet som stemmer på Høyre og Fremskrittspartiet, og at man gjennom en boikott vil kunne straffe de to partiene. Mesteparten av næringslivet i Porsanger befinner seg også i Lakselv, og det samme gjør nok mesteparten av velgerne til Høyre og FrP også, når man ser på folketallet.

Tanken om boikott er for det meste sablet ned i de fleste reaksjonene som er kommet på akkurat dette. Det sies med forskjellig ordvalg at en boikott er å gå for langt, og det spørres om hva man vil oppnå med en boikott av næringslivet i Lakselv. Her pekes det på at boikott bare vil forverre situasjonen i en økonomisk svekket kommune, ved at man handler i andre kommuner i stedet for i Lakselv. Her skal vi ikke prøve å konstruere noen svar på hva som er rett og galt i en slik situasjon, men reaksjonen fra distriktene er slett ikke bare uforståelig og ulogisk.

Det er ikke noe nytt i at det er en viss, nesten medfødt fiendtlighet fra de mindre bygdene i Porsanger rettet mot Lakselv, og kanskje særlig mot de «ekte­» lakselvværingene, dvs. de som er født og oppvokst i kommunesenteret. Og det er slett ikke fritt for at fiendtligheten går den andre veien også. Hva denne spenningen mellom kommunesenteret og bygdene skyldes, er ikke godt å si. Men siden situasjonen er slik, så skal det ikke rare gnisten til før det smeller. Og vedtaket om skolenedleggelsene er en stor slik gnist.

– Igjen er lakselvværingene ute etter oss, tenkes det nok ute i bygdene.

Og skal man være ærlig, så har kommunepolitikken i Porsanger ikke alltid utmerket seg med å arbeide for å bevare bygdene. Det er ikke mange årene siden Porsanger kommune var hektisk opptatt av å si opp avtalen med det private Solbrått aldershjem i Børselv og flytte beboerne til Lakselv. Bygdefolket mobiliserte kraftig, og en nedleggelse av Solbrått ble forhindret. Kommunen gjorde flere fremstøt for å si opp avtalen, og de ga seg ikke før Ságat dokumenterte at plassene på Solbrått var mye billigere enn sykehjemsplasser i Lakselv, mens tilbudet var omtrent like godt, med noen unntak.

I Olderfjord har man nokså nylig opplevd at skolen og barnehagen er lagt ned, og småbarnsforeldrene rømte fra bygda, blant annet til Kokelv i nabokommunen Kvalsund. I Indre Billefjord bygget Porsanger kommune i sin tid et bo- og servicesenter for eldre. Men det har aldri vært noen virkelig satsing på dette senteret fra kommunens side, og i dag brukes senteret til andre ting enn det var bygget for. At kommunen nærmest er usynlig på de mindre stedene i Porsanger er en ting. Men det er mye verre at når kommunen er synlig, så er det for å motarbeide bygdene, slik bygdefolket ser det.

Kommunetoppene i Lakselv kan like det eller ikke, men det er faktisk grunnlag for mishagsytringer fra de mindre stedene i Porsanger, slik det også er i mange andre kommuner. Og når kommunestyret da attpåtil vedtar å legge ned alle distriktsskolene, så er det nødt til å bli reaksjoner. Alle vet jo at å legge ned skolen er døden for bygdene. Når så reaksjonene kommer, f.eks. i form av å ville boikotte de som har stemt på skolenedleggerne, så nytter det lite å fordømme det og spørre etter hva man vil oppnå. For bygdene vet at de har tapt, og reaksjonene blir deretter.

Ordfører Knut Roger Hanssen har oppnevnt et utvalg som skal prøve å påvirke staten til å bevilge ekstra midler til den sjøsamiske skolen i Billefjord og den kvænske skolen i Børselv. Ordføreren har også sagt at hvis ikke staten griper inn, så vil de to skolene legges ned. Statssekretær Raimo Valle i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har gjort det klart at staten ikke kommer til å bevilge noen ekstra midler til Porsanger kommune. Valle har pekt på at skolestrukturen er kommunens sak, og at folk i Porsanger har fått det de stemte på ved valget i høst. Dette betyr ganske enkelt at ordførerens «påvirkningsutvalg» ikke har en sjanse til å oppnå noe, og at skolene vil bli lagt ned.

Når bygdene vet at slaget er tapt, så vet de også at de neppe vil oppnå noe uansett hva de gjør eller ikke gjør. Dermed blir tanken om å boikotte næringslivet i Lakselv ikke nødvendigvis rasjonell. Det er neppe slik at bygdefolket tror at en boikott vil gi bygdene skolene tilbake igjen. Det er heller snakk om å gi lakselvværingene en skikkelig smekk som straff for det de har gjort mot bygdene gjennom nedeggingsvedtaket. For en som har tapt, spiller det liten eller ingen rolle om den reaksjonen en kommer med er rasjonell eller ikke. Det viktigste blir å gi motstanderen er skikkelig ørefik. Dette er også en form for politisk debatt når intet annet nytter og alt er tapt. Det er ikke mer mystisk enn det.

| 2012-01-11 |

Distriktenes fiender

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Torsdag bestemte kommunestyret i Porsanger seg for å legge ned Børselv skole, Børselv SFO (skolefritidsordning), Silfar barnehage, Billefjord SFO, mellom- og ungdomstrinnet i Billefjord og Billefjord barnehage. Det foreløpige eneste som er igjen er første til fjerde klasse på det som er et rasert sjøsamisk oppvekstsenter i Indre Billefjord.

Vedtaket ble gjort med én stemmes overvekt, flertallet kom fra Høyre og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte mot.

Saksbehandlingen på forhånd har mildt sagt vært elendig, for ikke å si fraværende.

Dette er helt typisk arbeidsmåte for Porsanger kommune i viktige saker som gjelder barnas oppvekstvilkår i distriktene.

Om man skal tro debatten i kommunestyret, så er det Høyre og FrP, ledet av Knut Roger Hanssen og Thorvald Aspenes, som er de store og stygge ulvene som vil legge ned skoler og dermed bygdene. Det er en sannhet som må krydres litt.

Riktignok har FrP vært det eneste partiet, så vidt vi husker i farta, som har lansert skolenedlegging i distriktene som valgkampsak. Noen stemmesanker var utspillet nok ikke, men partiet sa i hver fall sin mening offentlig før valget.

Like redelig var ikke Arbeider­partiet foran forrige valg. Til valget i 2007 lovet man at skolestrukturen skulle bestå. Etter at partiet overtok for Høyre og Bjørn Søderholm var ikke ventetiden lang før AP gikk inn for å legge ned det sjøsamiske oppvekstsenteret i Russenes. Forut for dette ble det gjennomført en prosess med stadige nedleggingstrusler, flytting av ungdomstrinnet og flytting av barnehagen fram og tilbake i forskjellige lokaler. Folk i området fikk nok, mistet tilliten til kommunen og flyttet. Daværende ordfører Mona Skanke (AP) møtte opp på et foreldremøte, og lovet både konsekvensutredning og annen hjelp. Løftet ble brutt kun kort tid etterpå, og nedlegging ble vedtatt uten den kosekvensutredningen hun nå krever for sin hjembygd Børselvs del.

Senterpartiet stemte også for nedlegging av det sjøsamiske oppvekstsenteret i Russenes den gang. En av dem som støttet nedlegging var SPs Olaf Eliassen. Eliassen har, særlig som sametingsrepresentant, gjort seg til talsmann for samiske distriktsskoler. Da nedleggingsspøkelset truet Russenes var imidlertid Eliassen helt taus, og han tok aktivt del i angrepet på dette sjøsamiske området ved å stemme for å stenge skolen.

Også SVs Bente Moen var for nedlegging av barnehagen, SFO og skolen i Russenes. Noen konsekvensutredning fant heller ikke SV grunn til å be om. Mangelen på barnehageplass har blant annet medført at barn langt under skolealder har pendlet med buss fra Olderfjord til barnehagen i Billefjord. En slik ordning må betegnes som en dyp sprekk i SVs bilde av seg selv som et omsorgsparti.

Det kan godt være at de som hører til dagens rødgrønne opposisjon hevder sin oppfatning i beste mening. Men partienes historie, og de vedtak de rent faktisk har stått for, tilsier at Høyre og FrP i hvert fall ikke er distriktenes fiender alene.

Går man ennå lenger tilbake i tid, så kan man dra frem Høyres forslag til budsjett for 1999. Da foreslo partiet nedlegging i Billefjord. Partiets ordførerkandidat mente da at nedleggingen kunne foretas allerede fra nyttår, altså i løpet av to uker. Velgerne reagerte ikke spesielt på det. Bjørn Søderholm ble ordfører for Høyre, og gjennomførte deretter åtte år uten å legge ned skoler før de rødgrønne overtok i 2007.

De med riktig lang hukommelse angående porsangerpolitikken husker sikkert også arbeidet med kommunenplanen på slutten av åttitallet. Daværende ordfører Aina Hanssen fra AP var ingen varm tilhenger av utvikling i distriktene, og ga uttrykk for det på folkemøter. Den gangen var det både befolkning og aktivitet i bygdene, og angrepet ble slått tilbake. Hanssen fikk bare to år som ordfører, og ble avløst av Høyres Berit Oppegaard. Mange mener at årsaken til at en fra AP den gang brøt ut og stemte for en politisk motstander som ordfører var distriktspolitikken.

Men i det lange løp har distriktenes fiender vunnet. Alle partier som i dag sitter i kommunestyret i Porsanger, kan regnes blant disse fiendene fordi de alle har stemt for nedlegging av distriktsskolene.

| 2011-12-16 |

Samerett - evig debatt?

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

«Det må være lov å stille kritiske spørsmål til politikk og debatt uten å bli anklaget for å være samefiendtlig eller fordomsfull eller kunnskapsløs eller det som verre er.»

Dette skriver historieprofessor Einar Niemi i et leserinnlegg blant annet i Ságat som en kommentar til NRKs program om samiske rettigheter under etiketten «Brennpunkt» nylig. Programmet «Førsteretten» har skapt en ny runde med samepolitisk debatt i Finnmark, og den er nesten like intens som den forrige. Et underlig tillegg i denne runden er at det også er blitt en stor debatt om selve TV-programmet.

Det er påpekt faktafeil i programmet, men programskaperne nekter å innrømme dette, og har tatt kraftig til motmæle i en høyneset og belærende stil overfor de som har våget i kritisere programmet. Det er ikke vanlig at journalister hisser seg opp på denne måten. Hvorfor prøver de krampaktig å fremstå som supereksperter på samerett og gå i rette med dem som faktisk kan bedre enn dem, som for eksempel Steinar Pedersen? Dette er meget underlig, og kan kanskje handle om mer enn vanlig ærekjærhet hos en ­redaksjon.

Men programskapernes reaksjon er kanskje typisk for debatter om dette emnet. Det er nok å vise til den rasende debatten man har hatt i Tromsø da det var foreslått at Tromsø skulle bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Eller den like rasende debatten om «retten til land og vann» i Finnmark etter at Samerettsutvalget presenterte sine instillinger, og ikke minst senere, da finnmarks­loven omsider ble vedtatt.

Fra mer radikalt hold skal det ikke mye til før man stempler meningsmotstandere både som rasister, kunnskapsløse og fordomsfulle og som folk som ikke vil godta at det finnes noe som heter urfolksrett. Fra den andre siden svares det like skarpt at det er gått for langt med sameretten, som man der betrakter som både udemokratisk, urimelig og rasistisk. På begge sider mener man ofte at dette ikke er noe å diskutere mer, for de har rett og den andre siden har ikke skjønt noen ting.

Og det er her Einar Niemis ord kommer til sin rett. Det må være lov til å stille spørsmål, også når det gjelder ting som synes å være opplest og vedtatt. Faktisk er det tillatt å diskutere for eksempel den norske grunnloven, som er meget sentral for samfunnsystemets oppbygging, uten at noen hisser seg nevneverdig opp. Ikke engang den såkalte «sameparagrafen» i grunnloven (§ 110a) synes å terge opp noen. Men akkurat når det gjelder litt mer konkrete sider av samiske rettigheter, så synes begge sider å mene at det er helt greit å prøve å lukke munnen på motstanderen, slik at de selv skal få rett.

Urfolksrett/samerett har til dels ommøblert deler av det politiske landskapet på venstresiden. Der de mer radikale politiske partiene for ikke så mange år siden var sterke og entusiastiske tilhengere av samiske rettigheter, inkludert «retten til land og vann», er tonen nå en helt annen. Forklaringen synes å være at man på ett eller annet tidspunkt oppdaget at det nokså ulne begrepet «retten til land og vann» også kunne omfatte private rettigheter. Og slike rettigheter er gjerne en prinsipiell torn i øyet på de venstreradikale. På den mørkeblå høyresiden i politikken har man hele tiden nesten ikke villet høre snakk om samiske rettigheter, og nærmest avfeid dette som tull. Det er klart at det måtte bli bråk.

Og så har man et fenome­n, en forening, med navnet «Etnisk og Demokratisk Likeverd». De forsøker å organisere de sterke protestene mot finnmarksloven, blant annet gjennom 11.000 underskrifter mot loven for noen år siden. EDL mener at finnmarksloven har delt befolkningen i to etter etnisk tilhørighet. På sine nettsider finner EDL det nødvendig å forklare at de ikke er en rasistisk organisasjon, og at de ikke driver med samehets. Og det må være lov å være uenig i finnmarkslovens innhold og eksistens, uten å bli utpekt som rasister. Forutsetningen er at man holder seg innenfor rimelighetens grenser. Det må gjelde begge veier. Og det er ikke alltid tilfelle.
Oppsummert må det kunne sies at ingen av «partene» i spørsmålet om samiske rettigheter har noen rett til å slå fast at meningsmotstanderne tar feil og at de selv har rett, slik at det ikke er mer å diskutere. For det første er det ikke slik, og for det andre er dette et tema som nok kommer til å bli debattert mye i overskuelig fremtid. Det er og blir et vanskelig spørsmål, som det ikke alltid finnes noen lettvinte svar på. Skal man si det veldig enkelt, er det opplagt at samene, like lite som andre mennesker, ikke vil gi slipp på sine rettigheter, enten de er opparbeidet over lang tid eller fastsatt i lover. Hvis noen tror det, så har de ikke skjønt mye.

Og det er heller ikke slik at flertallet av befolkningen i Norge ønsker en utvidelse av samenes rettigheter, og særlig ikke territorielle rettigheter. Stortinget og regjeringen nølte lenge før de fikk vedtatt finnmarksloven. Det skjedde etter flere runder med utredninger etter at Samerettsutvalget hadde kommet med sin andre innstilling. Og finnmarksloven var faktisk det kompromisset mellom flertallets rettigheter i fylket, statens myndighet og urfolksrettigheter man fikk etter den lange og opprivende striden om «retten til land og vann» i Finnmark. Det er faktisk viktig å huske på når man diskuterer dette.

Myndighetene ville ikke gå lenger dengang. Sametinget aksepterte det kompromisset som lå i lovforslaget, og det er ingen grunn til å tro at myndighetene vil gå særlig lenger i overskuelig fremtid. Kompromisset satt øyensynlig langt inne hos de norske myndighetene. Slik det politiske landskapet i Norge er nå, er det heller sannsynlig at myndighetene vil holde igjen på dette området. Og hvis man tror at internasjonal påvirkning kan tvinge fram en annen politikk enn den landets nasjonalforsamling vil ha, så tar man feil. Også i Norge er det makta som rår. Den makta heter Stortinget, og det absolutte flertallet av norske velgere er ikke samer. Og det er som kjent krefter på Stortinget (les: Fremskrittspartiet) som vil si opp ILO-konvensjon nr. 169 og legge ned Sametinget.

| 2011-12-15 |

Riv hele ruklet! Bygg nytt!

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

På onsdag skal Porsanger kommunestyre behandle formannskapet forslag om å bruke 19,5 millioner kroner på Lakselv ungdomsskole. Så vidt vi skjønner er den gamle bygningen i elendig forfatning, og vi har kunnet lese om elever som sitter i klasserommet med boblejakka på mens utette vinduer er tettet med dopapir.

Nå skal man «rette opp alle feila fra i går» ved hjelp av 19,5 millioner. Hvilken beregning som ligger til grunn for dette tallet er per dato ukjent, sakspapirene til kommunestyret forteller oss fint lite. Det vil virke underlig om kommunepolitikerne vedtar å bruk så mye penger på bakgrunn av så lite viten.

Erfaringene fra rehabiliteringen av barneskolen, som pågår nå, er at kostnadsoverslaget sprekker. Dette er helt vanlig når det gjelder gamle bygg. Man vet aldri hva man finner når man begynner å rive i dem.

Det er veldig positivt at det borgerlige flertallet har satt ungdomsskolen på sakskartet. Tida for dette har vært overmoden lenge. Men samtidig må det være lov å bruke litt tid på vurdering og planlegging av så store og dyre prosjekter.

Hvorfor ikke tenke litt større? Andre steder i landet har man gjort det. I Midtre Gauldal kommune har de slått sammen ungdomsskolen, kulturskolen, voksenopplæringa, videregående skole, desentral høgskoleutdanning og en rekke andre funksjoner innenfor kompetanseoppbygging. Frivillighetssentralen har også tilhold der. Gauldal skole og kultursenter inneholder kultursal, sportshall, basseng, kino, bibliotek, kantine samt en rekke lokaler for forelesninger og skolering både innen allmenn- og yrkesfag samt høgskolestudier.

Det aller meste av dette er plassert i nybygg, som er bygget sammen med den gamle sportshallen/ bassenget. Bygget, som ligger på Støren fem mil sør for Trondheim, er blitt til i et samarbeid mellom Midtre Gauldal kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune. 600 elever og 100 ansatte har sitt virke der. Kostnadsrammen for bygget, som ble ferdigstilt i fjor, var på 290 millioner kroner.

Midtre Gauldal kommune var den første i landet til å slå sammen ungdomstrinnet og videregående skole på denne måten. Vi har sett bygget, og må si at det framstår som et innbydende lærested. Skikkelige og moderne fasiliteter er et gode for utdanning i seg selv, og bonusen blir at elever og ansatte ønsker å være der. Dette igjen er et bidrag til å hindre frafallet i videregående skole, samt å rekruttere og beholde dyktige ansatte.

Midtre Gauldal er en kommune med om lag 6.000 innbyggere. Det er altså ingen stor kommune som har tatt på seg et slikt løft, og Porsanger bør fint kunne klare en tilpasset utbygging i samarbeid med Finnmark fylkeskommune og andre.

Porsanger bør ta mål av seg til å være ledende innen samisk og kvænsk språkutvikling, herunder utvikling av læremidler. Kommunens posisjon som trespråklig og trekulturell bør utløse interesse fra andre finansieringskilder slik at man kan få til en betydelig nordområdesatsing på utdanning i Porsanger kommune. Her bør kommunestyret være offensivt, og tenke stort. Å flikke på Lakselv ungdomskole er det samme som å bøye nakken og tenke smått.

Men skal man få noe til, så betinger det at noen vil. Om kommunestyret bestemmer seg for å kaste bort 19,5 millioner kroner på et bygg som egentlig bør være bulldosermat, så dem om det. Et nybygg kan virke dyrt i utgangspunktet, men når det gjelder bygg kan man ikke tenke i korte tidsintervaller som fem til ti år. I et trettiårsperspektiv vil man imidlertid se mer av bildet. Da kan man regne inn hva man sparer i energiøkonomisering og andre fordeler som nytt har foran gammelt.

Om Porsanger skal komme ut av bakevja, og ta tilbake noe av de tapene Forsvarets faneflukt har gitt, må man tenke offensivt. Det gjør man ved å bygge nytt, og enten sletter ungdoms­skolen fra jordas overflate eller tilbyr den billig til de som vil ha den.

| 2011-12-13 |

Politikk framfor fornuft

KOMMENTAR VED BJØRN HILDONEN

Fredag kom meldingen fra Miljøvern­de­parte­ment­et om at forvalt­nings­knute­punktet for Var­ang­er­halv­øya nasjonalpark skal legges til Kiberg i Vardø kommune.

Det er for så vidt ikke noe galt med den fra­flyttingstruede bygda, der Vardø kommune for ca. tre år siden la ned skolen, og der det ikke er barnehage, ikke postkontor og heller ikke butikk. Avgjørelsen om å legge forvaltningsknutepunktet til en bygd ytterst på Varangerhavøya er nok ikke tilstrekkelig faglig forankret, men derimot er det tatt en politisk beslutning i Oslo.

Arktisk høyfjellslandskap
Det var i 2006 at nasjonalparken ble etablert. Den ligger i kommunene Båtsfjord, Nesseby, Vadsø og Vardø og den grenser opp til Persfjorden-Syltefjorden landskapsvernområde og Syltefjorddalen naturreservat. Parken dekker et areal på 1.804 kvadratkilometer.

Varangerhalvøya nasjonalpark ligger i et arktisk høyfjellslandskap mellom Sylte­fjorden og Varangerfjorden. Parken ble opprettet for å «bevare et stort i det vesentlige urørt naturområde, tilnærmet fritt for tekniske inngrep, som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander. I dette inngår blant annet å bevare den mest arktisk pregete del av fastlands-Norge med spesielle landformer og avsetninger etter istida, et plant­e- og dyreliv med østlige og arktiske innslag, et kjerneområde for fjellrev og unike samiske kulturminner».

Motstand
I forkant av opprettelse av nasjonal­park­en var det stor motstand mot å begrense aktiviteter og ferdselen i det meste av Varangerhalvøya. Også rein­drifts­nær­ingen var meget skeptisk til Miljø­vern­de­par­tementets verneplan. I utgangspunktet ble den skepsisen også støttet av Nes­seby kommune. Men tross motstanden, parken er i dag en realitet.

Da det ble kjent at det i tilknytning til nasjonalparken skulle etableres et forvaltningsknutepunkt ble det - nærmest som vanlig - en lokaliseringskrangel. Alle de fire kommunene som har avgitt areal­er til nasjonalparken, Båtsfjord, Vardø, Vadsø og Nesseby, ønsket seg knutepunktet.

For å kunne enes ble det i oktober 2010 opprettet et nasjonalparkstyre bestående av nettopp de fire kommuners ordførere i tillegg til to fra Sametinget og én fra Finnmark fylkesting. Det første møtet i styret ble avholdt i februar i år, uten at det ble oppnådd enighet. Så utover i år ble det avviklet flere møter for om mulig å kommet til enighet.

I juni møtte de fire ordførerne statssekretær Heidi Sørensen i Miljøvern­depar­te­mentet og i november møtte same­tingsråd Vibeke Larsen miljø- og utvik­lingsminister Erik Solheim. For nå var også Sametinget kommet sterkt på banen. Deres klare ønske var at knutepunktsenteret måtte legges til Nesseby. Ikke minst fordi forvaltningsknutepunkt­et skal ha et sterkt samisk perspektiv og forankring.

Politisk begrunnet
At Kiberg ble valgt som forvaltningsknutepunkt er politisk begrunnet. Det er nærliggende å tro at motstanden fra reindriftsnæringen - og i utgangspunktet også fra Nesseby kommune - har vært med på å svekke nettopp Nesseby som lokaliseringssted. Når så også fylkeskommunens utviklingssjef, i dag konstituert assi­sterende rådmann, Tore Gundersen og fylkeskommunens næringssjef, Målfrid Baik i juli måned i et brev til Miljø­vern­de­partementet anbefaler Kiberg som lokaliseringssted, var det et sterkt politisk innspill fra fylkeskommunen, selv om de to brevskriverne i ettertid tilbakevist at dette var et fylkeskommunalt innspill.

Faglig er det ingen tungtveiende grunner til å velge Kiberg framfor Nesseby eller for den del Vadsø eller Båtsfjord. Heller tvert imot, og det holder ikke å argu­mentere med at omlag 80 prosent av nasjonalparken ligger innenfor Vardø kommunes grenser.

Nå vil forvaltningsknutepunktet på mange måter bli «isolert», langt fra det samiske- og faglige miljøet. For det er heller ingen hemmelighet at flere fag­miljø­er - selv om det tidlig ble klart at ordførerne ikke kom til enighet om loka­li­seringssted, da ville departementet handle suverent - ikke ønsket Vardø kommune som lokaliseringssted. Det antar vi også den politiske ledelsen i Miljø­vern­departementet har fanget opp, og det burde i seg sjøl være svært tungtveiende grunn til å tenke seg om flere ganger før valget falt på Kiberg.

Nå har allerede to av de fremste søkerne til stillingen som nasjonalparkforvalter trukket seg, blant annet fordi de ikke ønsker å bosette seg i Kiberg, langt fra et faglig forvaltningsmiljø.

Miljøverndepartementet har tatt en politisk beslutning, og som et plaster på «såret» sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim at departementet nå vil arbeide for å få Mortensnes på verdensarv­lista. Egentlig er også det en faglig grunn til at forvaltningsknutepunktet burde vært lokalisert til Nesseby.

| 2011-11-30 |

Faktafeil i Brennpunkt

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

NRK1 sendte 15. november 2011 Brenn­punkt-­programmet «Første­­rett­en» om land­rettig­het­er i Finnmark, som har vakt sterke reak­sjoner i Sápmi.

NRKs påståtte «fakta»
NRK Fakta har sendt Ságat følg­ende utskrift fra faktadelen av Brenn­punkt-pro­gram­met:

«Finnmarkskommisjonen skal kart­legge hvilke områder som tilhører urfolket.
Kommisjonen er satt ned etter krav fra Same­tinget.
Finnmarkskommisjonen skal finne ut om samer eller andre kan ha opparbeidet eksklusiv eiendomsrett til Stjernøya, gjennom lang tids bruk.
Både samer og ikke-samer kan ha opparbeidet eiendomsrett i Finnmark.
Men bare samer kan kreve eiendomsrett som urfolk.
Det har Stortinget bestemt, da Norge i 1990, som første land i verden, vedtok ILO-konvensjon 169.
I teksten står det at urfolk har rett til å eie og besitte sine tradisjonelle områder.
Finnmarksloven skal behandle alle finnmarkinger likt.
Men samtidig er loven vedtatt for å oppfylle urfolkets eiendomsrett.
Og ved motstrid gjelder ILO-kon­ven­sjon­en foran loven.»

Flere feil og unøyaktigheter
Vi kan konstatere følgende feil og unøyaktigheter i NRKs såkalte «fakta»-frem­stilling:

1. Brennpunkt påstår at Finn­marks­kom­mi­sjonen er satt ned etter krav fra Same­tinget. Det riktige er at kommisjonen er nedsatt etter lovvedtak i Stortinget, jfr finnmarkslovens § 5.

2. Brennpunkt påstår at Finn­marks­kommi­sjon­en skal kartlegge vilke områder som tilhører urfolket. Det riktige er at kommisjonen skal «fastslå omfanget og innholdet av de rettigheter som samer og andre har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk eller på annet grunnlag», jfr finnmarkslovens § 5.

3. Brennpunkt påstår at Finn­marks­kommi­sjon­en skal finn­e ut om «samer eller andre» kan ha opparbeidet «eks­klu­siv eiendomsrett» til Stjernøya, gjennom lang tids bruk. Det riktige fremgår av punkt 2 overfor, og er ikke begrenset til «samer eller andre», men omfatter derimot «samer og andre», altså uten den påståtte eksklusivitet.

4. Brennpunkt påstår at bare samer kan kreve eiendomsrett som urfolk. Det er en kjensgjerning at også kvæner med røtter i Norge fra før riksgrensa ble fastsatt i 1751 og 1826 kan kreve – og også faktisk har krevd – status som urfolk.

5. Brennpunkt viser til at ILO-konvensjon 169 gir urfolk rett til å eie og besitte sine tradisjon­elle områder, og skaper et inntrykk av at konvensjon­en gir urfolk spesielle rettigheter fremfor andre i samme område. Det riktige er at konvensjonen pålegger nasjonalstat­ene å anerkjenne «vedkommende folks rett til å eie og besitte de landområder der de tradisjonelt lever», «å sikre vedkommende folks rett til å bruke landområder der de ikke er de eneste som lever, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle virksomhet» samt «sikre effektivt vern av deres eiendomsrett og rett til besittelse». Konvensjonen gir altså ikke urfolk nye landrettighet­er, men sikrer vern av eksisterende rettigheter uten fortrengsel av andre rettshavere i samme område.

6. Brennpunkt påstår at finnmarkslove­n skal behandle alle finnmarkinger likt. Dette er galt. Loven beskriver detaljert at ulike grupper av finnmarkinger har ulike rettigheter. Derimot er finnmarksloven etnisk nøytral.

7. Brennpunkt påstår at finnmarksloven er vedtatt for å oppfylle «urfolkets eiendomsrett». Det riktige er at loven er vedtatt for å bringe norsk lov i samsvar med folkeretten.

8. Brennpunkt påstår at ved motstrid gjelder ILO-kon­ven­sjon­en foran loven. Det riktige er at loven gjelder med de begrensninger som følger av denne konvensjonen, samt at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoritet­er og bestemmelser i overenskomster med fremmede stater, jfr. finnmarkslovens § 3.

NRK bør unnskylde
Det er positivt at NRK har satt kritisk søke­lys på retten til land og vann i Finnmark. Men deler av Brenn­punkt-programmet fikk dessverre en form og et innhold som delvis er misvisende og lite folke­opplysende, og som kan være egnet til å vekke vonde minner om en forgangen tid med raseskille som ingen normale mennesker vil tilbake til.

Verken finnmarksloven eller ILO-kon­ven­sjonen medfører at samer eller andre urfolk kan fortrenge andr­e mennesker i samme område og/eller frata dem eksisterende historisk­e og juri­diske rettigheter som er tuftet på hevd, alders tids bruk eller annet grunnlag. Tvert om har all­e finnmarkinger krav på å få anerkjent sine eksisterende rettigheter uavhengig av etnisk bakgrunn.

Når NRK fremstiller faktiske forhold uriktig er dette egnet til å skape en grunnløs samehets/frykt i samfunnet. At enkelte reineiere og deres advokat fremstår med ekstreme innspill og krav i debatten fritar ikke statskanalen for samfunnsansvar for det samiske folk forøvrig.

NRK Fakta bør be det samiske folk om unnskyldning for faktafeil og unøyaktighet­er i Brennpunkt-programmet. Hvis ikke er det fristende å foreslå at man bør vurdere navne­skifte til NRK Fleip eller fakta?

| 2011-11-29 |

Gener og rettigheter

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Hvem er samer? var et av spørsmålene som ble stilt til sametingspresident Egil Olli i NRK-programmet «Brennpunkt» tirsdag. Bakgrunnen for spørsmålet var å få vite hvem som tilhører denne folkegruppen som har rettigheter etter ILO-konvensjon 169.

Selvsagt kunne presidenten ikke svare på det. Det er det ingen som kan. Og man satt igjen med et inntrykk av han heller ikke ønsket at det skulle finnes noe svar på dette.
Han fortalte at Sametinget er helt imot forskning på genene i gamle samiske skjeletter. Programskaperne syntes å tro på slik forskning som en løsning på å finne ut hvem samene er. Og presidenten istemte: – Hva skal man bruke den forsk­ningen til? Politisk, eller for å bevise at samer ikke er samer? spurte han. Men både programskaperne og presidenten var på villspor her.

I den grad det var mulig å trekke noen konklusjoner av det presidenten sa i programmet, så må en av dem være at han ga inntrykk av at samene er de eneste som har rettigheter til land og vann i Finnmark, siden de er urfolk. Seerne fikk også rimelig klar beskjed om at den dagen samene får styringen i fylket, så skal de andre folkegruppene, som nordmenn og kvæner, ikke uroe seg, for samene vil ta vare på dem!

Stort mer arrogant og nedlatende er det vel vanskelig å være når man er samenes fremste folkevalgte. Det er sånt som kan antenne en ny, rasende debatt om retten til land og vann i Finnmark. Og ansvaret for det vil ligge hos presidenten. Det ble ikke bedre av at presidenten omtalte den kvænske folkegruppen som «innvandrere», og omtalte språket deres som «finsk». Når arroganse blandes med uvitenhet, ser det sjelden bra ut.

Og så viser det seg at presidenten heller ikke visste hva han snakket om når det gjaldt forskning på samiske gener. Brennpunkt-programmet konkluderte blant annet med at Sametinget sier tvert nei til å sammenlikne DNA fra nålevende samisk befolkning og eldgamle samiske skjeletter. Programskaperne syntes å mene at genforskning ville kunne fortelle hvem som er samer. Men etnisitet handler ikke om gener. Audhild Schanche, som er Sametingets ekspert på området, er blitt intervjuet av Brennpunkt. Men intet av det hun sa, ble sendt. Og hun sier noe helt annet enn presidenten.
– Vi har presisert overfor Brennpunkt at vi ikke tar avstand fra DNA-forskning, og heller ikke forskning på skjeletter. Det er den enkelte forskningssøknad man tar utgangspunkt i, og det er ikke noen automatikk den ene eller andre veien. Det er den faglige og forskningsetiske standarden som er avgjørende, sier hun til Finnmark Dagblad. Schanche mener ellers at en sammenblanding av rettighetsspørsmål og genetikk er problematisk.

Akkurat dette er et kjent synspunkt på offisielt samisk hold, for genetikk og rettigheter er to forskjellige størrelser. Men avstamning, altså gener, er omtalt i ILO-konvensjon 169, som i stor grad danner grunnlaget for formaliseringen av samiske rettigheter i Norge. Konvensjonen etablerer ikke noen nye rettigheter, men foreskriver at etablerte rettigheter skal respekteres. Og konvensjonsteksten er laget med sterk medvirkning fra norsk og samisk hold i Norge.

I finnmarksloven sies det i paragraf 3 at «Loven gjelder med de begrensninger som følger av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater». Det vil si at konvensjonen går foran finnmarksloven. Denne loven, som ikke trekker opp noen skiller mellom folk på etnisk grunnlag, er det kompromisset man fikk mellom samiske rettighetskrav i fylket og hvor langt norske myndigheter ville strekke seg for å innfri disse kravene. ILO-169 står altså som en slags overordnet sikring av de etablerte samiske rettighetene i Norge.

I den offisielle norske oversettelsen av ILO-konvensjonens artikkel 1 står det i punkt b:
Denne konvensjonen gjelder for... folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

Det er ordet «nedstammer» som kan ha ledet folkene bak Brennpunkt-programmet inn i en misforståelse om at genforskning kan skape avklaringer når det gjelder samiske rettigheter. Ordet «nedstammer» gjør at det ikke kan bortforklares at det også handler om gener og avstamning i konvensjonen, selv om ordet «gener» ikke står i konvensjonsteksten.

I sameloven bruker man en annen definisjon, ikke på samer, men på hvem som har stemmerett ved valg til Sametinget. Der heter de at den som kjenner seg som same og som har minst en oldeforelder som har/hadde samisk som hjemmespråk, kan melde seg inn i Sametingets valgmanntall, og slik få stemmerett og også være valgbar til Sametinget. Slik får man en slags indirekte definisjon av hvem som i hvert fall er samer, altså de som står i Sametingets valgmanntall. For man antar jo at Sametinget skal bestå av bare samer.

Det gjør ikke ting mindre komplisert at etnisitet ikke nødvendigvis har noe med gener å gjøre. Store norske leksikon definerer etnisk gruppe på denne måten:
«Gruppe som innenfor en større sosial enhet selv betrakter seg som en gruppe i forholdet til andre, og som også blir identifisert som en egen folkegruppe av andre. Etnisitet viser altså ikke til objektive kulturforskjeller, men er sosialt og kulturelt definert. Grunnlaget for etnisk kategorisering er det som oppfattes som medlemmenes mest grunnleggende og allmenne identitet: opprinnelse og (kultur-) bakgrunn...»
I sameloven, som altså er det nærmeste vi kommer til en definisjon av samer i Norge, kreves det både noe i forhold til forfedres språk og at en selv definerer seg som same. Her er man altså på linje med definisjonen på etnisitet. Men i denne loven er det ikke snakk om gener og avstamning, bare om språk og egen identifisering.

Det genetiske («nedstammer») finner man bare i ILO-konvensjon 169, og verken norske lovgivere eller Sametinget har ønsket å ta dette med videre i politikk og lovgivning. Gener og avstamning svever på en måte «over vannene» som en unevnelig, men svært viktig del av grunnlaget for å sikre de rettighetene som samer har som urfolk har i Norge. Men egentlig er dette ikke mer komplisert enn det arveloven sier om at livsarvinger skal arve sine forfedre.

Det er derfor ikke så merkelig at spørsmålet om samiske rettigheter er og forblir svært følsomt. Det gjør det også vanskelig å føre grundige og saklige debatter om spørsmålet. For før eller siden kommer man inn på spørsmålet om «hvem som kom først». Det hjelper ikke å vise til at ILO-konvensjonen ikke sier noe om det. Den sier bare noe om at man må nedstamme fra de som bebodd et område «da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt».

Det er altså statsgrensene som teller, og disse ble trukket mellom Norge og dagens Sverige og deler av Finland i 1752, og mellom Norge, Finland og Russland i 1826. Og det må bety at også andre som bodde i Finnmark på disse tidspunktene, som kvænene, må betraktes om urfolk. Men det ønsker man absolutt ikke på samisk hold, og en slik holdning tar seg dårlig ut, mildt sagt.

I Indre Finnmark, hvor sametings­presidenten bor, synes det å være spesielt liten forståelse for kvænske rettigheter. Samtidig er det jo slik at de mange i dette området selv har sterke kvænske røtter, eller gener om man vil. Slik sett reflekterer presidenten et miljø hvor man er mest opptatt av seg selv og å mele sin egen (samiske) kake. Solidaritet med andre mennesker står ikke akkurat i høysetet, bare man selv har det bra. «Etnosentrisme» er et ord som beskriver fenomenet, selv om man kan fristes til å hente fram andre, adskillig mer ubehagelige ord på fenomenet.

Skal man forsøke å sammenfatte her, må det kunne sies at temaet «samiske rettigheter» ikke handler om hvem som kom først og heller ikke om hva slags gener man har. Det handler heller ikke om gamle bein fra Neiden eller om reindriftens rettigheter, innbilte som reelle. Dypest sett handler dette om enkeltmenneskers rett til å bo og leve i fred, bruke naturens ressurser og få lov til å ta vare på sin kultur, slik deres forfedre har gjort, uansett hvilken gruppe man tilhører. Så enkelt og så vanskelig er det.

| 2011-11-19 |

Demokratiet i praksis

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

EU og verdens børser og politikere gikk nærmest inn i en slags sjokktilstand da den greske statsministeren Giorgos Pa­pan­dreou sa at han ønsket en folkeavstemning om innholdet i redningspakken for Hellas fra EU. Skulle virkelig folket bestemme i en så viktig sak? Det var jo uansvarlig, for dette hadde ikke folket greie på, fikk vi høre fra flere sentrale politikere.

«Jeg hører i radio og på TV at blant andre vår egen statsminister er overgitt over at grekerne selv skal få bestemme over hva de ønsker om fremtiden. Det virker nesten som om en statsminister som legger skjebnen i folkets hender, er ubrukelig. Er det ikke det som er demokrati?», skriver Erna Fjelldahl fra Tana i et leserinnlegg i Ságat nylig. Og hun stiller et meget viktig prinsipielt spørsmål.

Riktignok ante man, og fikk senere sterke indikasjoner på, at forslaget om folkeavstemning bare var et politisk spill fra den greske statsministeren. Men uansett er reaksjonene på statsministerens utspill interessante. Det er kanskje ikke overraskende at ledende politikere både i Norge og Europa, og resten av verden for den del, rett og slett er redde for at folket skal bestemme i viktige saker. Men det er svært interessant å registrere.

Det er heller ikke overraskende at politikere flest klamrer seg til det såkalte «fullmaktsdemokratiet», som praktiseres i de fleste land som kaller seg demokratiske. Dette gir politikerne et stort armslag til å gå sine egne veier, i alle fall helt til neste valgdag kommer.

I svært mange land er regjeringen ikke direkte valgt av folket, men indirekte valgt f. eks. av landets nasjonalforsamling. Regjeringen er da den utøvende makt i systemet av statsmakter, mens nasjonalforsamlingen er den lovgivende. I Norge for eksempel, er altså den utøvende makt valgt av Stortinget, som igjen i prinsippet er valgt av folket. Dette er det som omtales som parlamentarisme. I praksis er det de politiske partiene som for en stor del bestemmer sammensetningen av Stortinget gjennom å sette opp valglister med utvalgte kandidater. Folket bestemmer så hvor mange stemmer de enkelte partiene skal få ved valget, og altså bare til en viss grad hvem som skal velges.

Dette fullmaktsdemokratiet har altså sine sider, blant annet den at «folk flest» har begrenset innflytelse på politikken. Og det er slik politikerne ønsker å ha det. Det viser reaksjonene på utspillet fra den greske statsministeren svært tydelig. Den klare holdningen er at folket ikke skal styre direkte. Man må ha en politisk elite som tar seg av det, fordi folket ikke har greie på hvordan man styrer et land. Så får folket heller la høre fra seg når det er valg. Men det skal skje med begrenset innflytelse på politikken.

Og rent praktisk ville det være kronglete å ha folkeavstemninger om den minste ting. Men det ikke poenget her. I saken om Hellas sin fremtid i EU var det et svært viktig spørsmål som ble foreslått avgjort i en folkeavstemning, selv om det viste seg at forslaget ikke var alvorlig ment. For dette var et spørsmål på linje med de to folkeavstemningene vi har hatt i Norge om norsk EU-medlemsskap. Den politiske eliten tapte begge avstemningene, og folket fikk vist sin vilje. Kanskje var det dette som fikk politikere over hele Europa til nærmest å fråde over forslaget? Man kunne jo risikere at folket gikk i mot den politiske eliten i Europa!

Det er lett å trekke dette for langt, men likevel: Det var påtakelig hvor engstelige og nervøse både pengenflytterne på børsene og den politiske eliten i hele Europa - Norge inkludert - ble da det ble foreslått at det greske folket skulle få stemme over hjelpepakken fra EU.

Det viste seg også etter hvert at grekerne selv ikke ønsket en slik folkeavstemning. Dette var rett og slett et spørsmål den jevne greker ikke ville bli stilt. Slik sett var de på linje med den politiske eliten i Europa. Men vi andre kan uansett slå fast at vår politiske elite rett og slett er redde for hva folket kan finne på hvis de blir spurt på ramme alvor. Og det er faktisk ikke spesielt betryggende.

| 2011-11-09 |