logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Kommentarer

Vi er godt fornøyd!

Kommentar av Lars Birger Persen

Vi er godt fornøyd!

(Foto: Marius Thorsen)

Vi har fått høre fra folk tilknyttet snuhavnprosjektet at vi i Ságat er ensidig negative, og bare ute etter å lage huskestue. Det stemmer ikke.

Er den avisen du nå leser ensidig kritisk og negativ til nye tanker og initiativer? Forsøker vi å drepe gode ideer, og ta rotta på ildsjelene? Spørsmålet er reist etter artiklene våre om snuhavna i Porsanger.

Selvfølgelig ikke. Men enkelte ganger reagerer folk negativt på det vi skriver, og tror vi kun er på leting etter skandaler for å selge flere aviser. Sånn kritikk må man lytte til. Det finnes dessverre eksempler på at media jakter i flokk, og forårsaker skade i journalistisk blodtåke.

Kritikk skal man ta alvorlig. Tilbakemeldinger fra leserne er viktig for oss. Vi vil helst unngå feil, og vi vil gjerne utvikle oss og forbedre oss. Kritikk er bra.

Samtidig er det nok nødvendig å gi leserne vårt syn på saken. Vi synes ikke vi er verken ensidig negative eller en kritikk­løs heiagjeng. Sant å si synes vi at vi har gjort jobben vår.

På Ságat har vi tatt frem all­e artiklene vi har skrevet om snuhavnprosjektet siden ideen ble lansert sommeren 2012. Det dreier seg om totalt over 80 saker, derav åtte lederartikler. Snuhavna har enten vært hovedsak, eller har spilt en viktig rolle i det artiklene dreier seg om. I tillegg har vi laget en rekke notiser om emnet. Snuhavna har vært grundig dekket hos oss, og har høy prioritet fortsatt. Den kan bli et viktig tilskudd til nærings- og samfunnliv i denne delen av Sápmi. Snuhavna er for tiden det eneste realiserbare og igangsatte større næringsprosjektet i Indre Finnmark, og kan få stor regional effekt. Som samisk avis er det selvsagt vår jobb å følge prosjektet tett.

Vi har foretatt en litt uhøytidelig og intern vurdering av hva vi har skrevet, og hvordan vi har presentert stoffet. Selv synes vi at vi kommer godt ut. Noen vil vel til og med tenke at vi har vært i overkant positive. Andre kan konkludere annerledes, og det får vi bare respektere.

Av de 81 artiklene er om lag 62 «positivt» vinklet. Vi har fortalt om tilblivelsen av selskapet, om jakten på investorer, om tilsettingsprosesser og vi har belyst spørsmål om beliggenhet og havneforhold. Kommunen og etter hvert snuhavnselskapets folk (etter at selskapet NCTP ble etablert) har fått svært mye spalteplass i Ságat. 

5 artikler vil vi ikke karakterisere som verken det ene eller det andre, mens 14 artik­ler må sies å være kritisk vinklet, og kan tenkes å bli oppfattet som negative av enkelte. Da har vi tatt med artikler om at kun én av kommunestyremedlemmene stemt­e nei til snuhavna, og forklarte hvorfor gjennom vår avis. Vi har også tatt med artikkelen om amerikaneren John Kunkel, investoren som har hatt store økonomiske problemer. Mange vil kanskje mene at Ságats avsløring av dette er positivt for snuhavnprosjektet fordi det viser at samfunnet har et våkent øye på investorene i prosjektet.

Vi har også tatt med våre avsløringer av hemmeligholdet snuhavnselskapet bedriver som blant artikler som kan oppfattes som «negative». Noen vil kanskje si at det er positivt å sette søkelys på unødig hemmelighetskremmeri på tross av fylkesmannens avgjørelse om åpenhet. Det er tross alt folkets og fellesskapets penger som er satt i spill her.

Om Ságats engasjement i snuhavnsaka oppfattes positivt eller negativt kommer an på øynene som leser artiklene. Vårt mål er uansett å finne en balansert og riktig dekning av de faktiske forholdene rundt prosjektene. Vi går ikke inn i en sak for å finne «positivt» eller «negativt», men for å melde nyheter. Til dette hører selvsagt å granske aktørenes gjøren og laden med kritisk blikk, og ikke vær­e redd for å stille ubehagelige spørsmål.

To av våre journalister brukt­e uker på å avdekke en av de påmeldte investorenes vaklend­e økonomi. Ságat er stolt av at de gravde frem opplysning­e­r allmenheten fortjente å få kjennskap til. Vi tror det er et styrketegn for samfunnet at media har kompetente medarbeidere og tilstrekkelige ressurser til å avdekke slike forhold.

Ságat kommer også i fortsettelsen til å bringe nyheter om snuhavna, og ikke nødvendigvis bare de nyhetene initiativtakerne ønsker skal bli publisert.

Samtidig er vi og vår hoved­redaksjonen en del av lokalsamfunnet, et lokalsamfunn som ønsker og sårt trenger positiv utvikling. Selvfølgelig ønsker også vi at næringsetabler­ing­er skal lykkes og blomstre. Vi ser frem til at snuhavnselskapet fremskaffer atskillig mer aksjekapital til veie enn de hovedsaklig offentlige midlene som hittil er innbetalt. Vi vil juble når meldingene om inntjening tikker inn, slik at snuhavnas økonomi blir sunn og uten behov for ytterligere innskudd av kommunale penger.

Ságat ønsker sterkt at snuhavnprosjektet blir en suksess. Men vi vil ikke gjøre jobben vår om vi ikke også er forberedt på det motsatte av suksess. Derfor følger vi for eksempel med på om selskapet virkelig får inn den lovede aksjekapitalen. For om opplegget svikter, er Porsanger kommune, Porsanger i utvikling, Nordkapp og Porsanger havn, Porsanger boligstiftelse og Indre Finnmark investeringsselskap inne med en urovekkende høy grad av aksjekapitalen. Ansvaret blir tilsvarende om pengene begynner å renne ut. Dette kan bety at mine, dine og våre penger må benyttes til å dekke løpende underskudd i en reiselivsbedrift, i stedet for eldreomsorg og skole. 

Snuhavnselskapet har signalisert at de har kontroll, og at aksjekapitalen vil komme. Det er bra. Vi håper, og velger å tro, at presisjonen er større der enn på påstanden om at vi er ensidig negative. For vår del er vi godt fornøyd med dekningen vi har hatt av snuhavnsaka. Det håper vi at du som leser også er, men si gjerne fra til oss hva du synes vi bør bli bedre på. Det viktigste for oss er at du er fornøyd!

| 24.11.2014 |

Pressestøtte og Sápmi

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Regjeringa har foreslått å kutte pressestøtten til samiske avis­er med 4,1 millioner kr i 2015. Korrigert for forventa lønns- og prisstigning blir det reell­e kutt­et på rundt 5 millioner kr, eller nærmere 1/5 av driftsgrunn­lag­et for Ávvir og Ságat.

Dramatiske følger

Man behøver ikke være verken sivil­øko­nom eller spesielt oppvakt for å forstå at dette vil få svært dramatiske konsekvenser. Et slikt kutt vil nødvendigvis tvinge de to sameavis­ene til å redusere både utgivelseshyppighet og bemanning.
Dette drastiske kuttforslaget har rimelig nok vakt sterk­e reaksjoner fra Same­ting­et, samiske organisasjoner, pressemilj­ø og brede lag av det samiske samfunnet. Alle som er opptatt av demokrati og ytringsfrihet i Norge og Sápmi, reagerer med vantro og skuffelse over at regjeringa vil avslutte grunnlovsåret 2014 med å kneble urfolk­ets røst og skru klokka tilbake til en tid da samene sto med lua i handa overfor herrefolket.

Vil bagatellisere

Den politiske ledelse i Kultur­de­par­te­ment­et prøver å bagatellisere de samiske bekymring­ene som grunnløse. Hør bare hva statssekretær Bjørgulv Vin­je Borgundvaag (H) sier til NRK Sápmi:
«I flere år har samiske aviser nemlig fått adskillig størr­e økning i pressestøtten enn andre aviser i Norge, slik at de samiske avisene burde vær­e rustet for det kuttet som nå foreslås».
Statssekretæren har også sin ganske spesielle oppfatning av likebehandling og likeverd mellom majoritet og urfolk i dagens Norge:
«Når vi foreslår det samme andelsmessige kutt­et, reduksjonen for de samiske avisene og de andre avisene, så er det fordi vi mener det er rom for en slik moderat reduksjon».

På et lavmål

Statssekretær Borgundvaag prøver altså å rettferdiggjør­e kuttet i samisk pressestøtt­e med tilsvarende kutt i den gene­rell­e pressestøtten. Det er ganske utrolig at en statssekre­tær kan få seg til å argumentere på et slikt lavmål. Samene har kun to dagsaviser, mens det norske samfunnet har en bred og differensiert avisflora med ialt 227 dags­aviser, fådagers­aviser og uke­aviser.
Etter vår mening har ikke Norge en eneste avis for mye. Og alle aviser i Norge utfører et viktig samfunnsoppdrag som er med på å løfte landet fremover. Det er generelt dårlig samfunnsøkonomi å strupe den frie presse.

Dummer seg ut

Det seg sjøl at et kutt i Nor­ges to eneste urfolksaviser vil få svært dramatisk­e konsekvenser for det samiske samfunnet. Statssekretær Borg­undvaag dummer seg derfor ut når han svinger sin norske ostehøvel på en ganske anderledes samisk virkelighet.
Det beste vi kan si om statssekretæren i Kultur­depar­te­men­tet, er at han er totalt historieløs og kunnskapsløs når det gjelder samiske forhold generelt og samisk presse spesielt. Det er korrekt at den samiske pressestøtten fikk et stort løft i 2008/2009. Dette skjedde etter at et bredt flertall på Stortinget, inkludert Høyre, gjentatte ganger påla regjeringa å gi tilstrekkelige rammebetingelser til utgivelse av samiske dagsaviser både på samisk og på norsk. Dette i er­kjenn­elsen av det ikke finnes noe økonomisk marked for sam­isk avisdrift. Til det er vi for få og for spredt bosatt.

Stortingsvedtak

Pressestøtten til samiske dagsaviser er altså ikke en budsjettsak, men tverrpolitisk forankret i flere prinsippvedtak, blant annet Stortingets kommunal- og forvaltningskomité i Innst S nr 202 (2006-2007):
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Frem­skritts­partiet, mener at det nå er på høy tid at landsdekkende samiske dagsaviser både på samisk og norsk blir en realitet. Fler­tallet har merket seg at bl.a. flertallet i ulike kommunalkomiteer de fire siste årene har fremhevet det sterke ønsket og det store behovet som er i det samiske samfunnet for landsdekkende samiske dags­aviser både på samisk og norsk. Det er helt avgjørende for informasjonsformidling, identitetsutvikling og demokratiet i det samiske samfunnet at det nå blir gitt rammebetingelser for dette.
Bakgrunnen for at det er et så stort behov for landsdekkende samiske aviser både på norsk og samisk, er slik Same­ting­ets medieundersøkels­e fra 2000 viser. Om lag halv­part­en av velgerne ved valg til Sametinget forstår av ulik­e grunner ikke samisk, og om lag halvparten av de som snakker samisk, kan av ulike grunner ikke lese samisk. Opp mot 3/4 av Sametingets velgere er derfor helt avhengig av at skriftlig informasjon er tilgjengelig på norsk, dersom de skal kunne forstå innholdet i det de leser.»

Samepolitisk flaggsak

Med dette vedtaket innfridde Stor­ting­et en viktig flaggsak for Norges nasjonale samepolitikk. Kun FrP, som ikke vil anerkjenne at samene er urfolk i Norge, stemte imot. Vi er sterkt undrende til at regjeringa Solberg nå søker å reversere denne viktige del av same­poli­tikken, samtidig som Norge markerer seg aktivt i FN og verdenssamfunn­et som en varm forkjemper for menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet, også for urfolk og minoriteter. Norge kan ikke si en ting i New York, og gjøre noe annet her hjemme.
Normalt fungerer et demokrati slik at regjeringa må innrette seg etter nasjonalforsamlingas vilje, og ikke omvendt. Hvis regjeringa nå virkelig ønsker å endre den nasjonal­e same­politikk­en til skade for det samiske folk, må dette på forhånd klareres med Stor­ting­et. Det må være slik at prinsippene for nasjonal samepolitikk styrer bud­sjett­ene, og ikke omvendt.

Stortingspresidenten

Ved åpninga av det 7. Same­tinget for ett år siden fastslo stortings­pre­sident Olemic Thommessen (H) i en knakend­e god tale at den nasjonale same­politikk­e­n står fast etter regjer­ingsskiftet. Han sa også til meg at vi kunne senke skuldrene når det gjelder pressestøtt­e, ford­i det aldri ville bli aktuelt å la FrP styre samepolitikken. Thom­mes­sen og Høyre var da også, i motsetning til FrP, blant de gode støtte­spillerne for prosjekt samiske dagsaviser.
De samiske avisene og den samiske forlegger- og avisfor­en­inga Sálas har alltid vært opptatt av å ha en god og gjen­sidig dialog med nasjonale myndigheter, både Stor­ting­et, Kul­turdepartementet og Medie­til­synet. Dette har vært situasjonen helt siden jeg startet i Ságat i 1975. Men nå har departementet tydeligvis fått en politisk led­else som mangler de samme gode ideal­er og verdie­r som alle deres forgjengere av ulik politisk kulør har hatt.

Knyttneve mot Sápmi

Vi trodde ærlig talt den tid­a for alltid var over, hvor ­norske myndigheter kunne og ville forfekte en knytt­nevepolitikk mot sitt samiske urfolk. Det bærer således bud om en ny same­poli­tisk istid i emning, stikk i strid med stortingspresident­ens forsikring, når Kul­tur­de­parte­men­tet fremmer kutt­forslag uten engang på forhånd å ha vært i kontakt med de direkte berørte for å klarlegge kon­se­kvens­ene av forslaget.
At slikt kan skje, forteller også noe om seriøsitet - ­eller mangel på sådan. Man kan også lure på om departementet har innhentet en nøytral og faglig konsekvensutredning fra Medie­tilsynet?

Etterslep på 1 million

Faktum er at nåværende bevilgning til samiske aviser er i underkant av behovet for å lag­e to landsdekk­ende samiske dags­aviser med kvalitets­jour­na­listikk og bredde i innholdet. Avisene var enige med Kul­tur­departementet om at rammen måtte indeksreguleres på 2009-nivå for at dags­avis­pro­sjektet skulle være liv laga. Til nå er det allerede opparbeidet et budsjettmessig etterslep på omlag 1 million kr i forhold til vår omforente forutsetning­:
• I 2010 ble 2 % av tilskudd­et øremerket en ny støtteordning for sørsamisk innstikk i lokal­avis, uten rammeøkning.
• I 2012 ble bare halve prisstigninga dekket med 1,6 %.

Ingen pengemaskin

Dertil kommer at også de samiske avisene i likhet med bransjen forøvrig merker en betydelig svikt i annonsesalget.
Samisk avisdrift er ikke noen penge­maskin. I fjor hadde Ávvir og Ságat tilsammen kr 593.000 i underskudd. Det er så vidt båt­en bærer økonomisk. Det gledelige er at opplaget er stabilt og svakt økende, noe som vitner om avisenes viktige funksjon i det samiske samfunnet.

Ett land - to folk

Prinsippene for norsk same­politikk er ganske klar­e. Kong Har­ald har som statsover­hode fastslått at staten Nor­ge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Grunn­lov­ens § 108, som ble fornyet av et enstemmig Storting i år, pålegger staten å legge til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle språk, kultur og samfunnsliv.
Grunnlovens § 100 skal sikr­e ytringsfrihet samt en åpen og opplyst offentlig samtale. Gjen­tatte stortingsvedtak pålegger regjeringa å sørge for at det blir gitt ram­me­betingelser for utgiv­els­e av lands­dekkende samiske dags­aviser både på samisk og norsk.

Norske ekstremister

Samene ønsker å være en likeverdig del av det ­norske samfunnet. Ingen ansvarlig­e samer har tatt til orde for en samisk stats­dann­else. Slike tøvete tanker gjør seg kun gjeldende i hodet til heilnorske ekstremist­er og fundamentalister. Men for at det samiske folk skal vær­e likeverdig med våre norske landsmenn, har vi behov for våre egne institusjoner, rammebetingelser og ulike støttetiltak.
Det er ikke snakk om allmisser fra de rikes bord, men innfrielse av felles­skap­ets nasjonale og folkerettslige forpliktelser overfor sitt samiske urfolk. Man kan også kalle dette en rimelig rente for all den urett og all­e overgrep som er begått mot samene i den vonde fornorsk­nings­tida. Eller en rimelig leie for det enormt verdifulle land- og sjøterritoriet samene har tatt med seg inn i den norske stat.

Må ta konsekvensene

Hvis det virkelig er slik at krefter i den sittende regjeringa anser samene som en byrde for staten Norge, må man være beredt til å ta de fulle konsekvensene av et slikt totalt forkvaklet syn.
I 1814 ble Norge ­løsrevet fra Dan­mark og gikk i union med Sverige med felles kong­e. I 1905 ble union­en oppløst, og Norge fikk sin selvstendighet – basert på terri­toriet til det norske folk og territoriet til det samiske folk. Neste år feirer vi at 110 år er gått siden denn­e forhåpentligvis aller siste unions­oppløsninga.

| 25.10.2014 |

Skattefritt Ságat

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Ifølge skattelista tjente jeg 381.245 kroner i fjor. Så vet du det.

Og dermed har Ságat brakt den korteste skattelista noen gang. Som du sikkert har lagt merke til, så lar vi denne gangen være å publisere inntekts-  formue- og skattedata i form av lister og «topper». I år lar vi være å snoke i folks privatøkonomi for underholdningens skyld.

Hvorfor har vi valgt å gjøre dette?

Svaret på dét er ikke så enkelt. Det er mange gode grunner til at det skal være åpenhet om privatfolks økonomi og skatteforhold. Det gjør ingen ting at samfunnet diskuterer hvordan verdiene i landet fordeles, og hvem som bidrar til fellesskapet via skatteseddelen. Ságat er uenig i den innskrenkingen myndighetene har gjort de senere årene når det gjelder innsyn i og offentliggjøring av skatteforhold til private.

I Ságat konsentrerer vi vår journalistikk omkring samer, samiske saksfelter og samiske geografiske områder. Vi ønsker å bidra til demokrati og samfunnsdebatt, og da er åpenhet og innsyn helt nødvendig. Samtidig er det ofte små forhold vi snakker om, der bygdepraten i enkelte tilfeller går litt for lett.

Det er flott at folk snakker sammen. Og det er kjempeflott om det er oppslag fra vår avis som danner grunnlag for diskusjoner i de tusen samiske hjem, samt de mange tusen andre.

Men debatten vi bidrar til må være faktabasert. Dessverre er det slik at skattelistene som staten offentliggjør inneholder svært mange feilkilder, og slett ikke alltid gir et riktig bilde av hva personer tjener og eier av verdier. Det er for eksempel stor forskjell på å ha vunnet to millioner kroner i Lotto og sette pengene i banken, og å eie en driftsbygning i jordbruket verdisatt til samme beløp. I det ene tilfellet er pengene lett tilgjengelige for egne formål, i det andre er situasjonen mildt sagt  annerledes. Men Skatteetaten gir ingen opplysninger som kan belyse dette for interesserte.

De fleste nyhetsmedier i Norge satser stort på skatteopplysningene. At Ságat lar være å gjøre dette i år må ikke sees på som en kritikk av alle andre, men heller som et innspill i en pressedebatt som har pågått en stund. Det er ikke tvil om at medias årvåkenhet angående privatøkonomiske forhold har avdekket kritikkverdige forhold og har bidratt til demokratisk og fokelig innsyn og kontroll av inntekts- og formuesforhold i landet vårt. Åpenheten har i så måte vært et gode, og resultatene vi har sett tilsier fortsatt åpenhet i minst like stor grad.

Men innskjerpingen myndighetene har foretatt de senere årene har, i hvert fall offisielt, hatt sin begrunnelse i pressens påstått grafsing i folks privatliv. Og det må nok innrømmes at en del av de oppslag og søkemuligheter som tilbys mer har preg av undreholdning og profitt for mediene enn folkeopplysning og demokrati. Det er opp til oss i mediene å bidra til at den offentlige samtalen om disse viktige tingene foregår på ordentlig måte.

Ságat har, på samme måte som andre medier, kjøpt Skatteetatens database, og vi vil  komme til å gjøre bruk av den. Men denne gangen har vi bestemt oss for senere å benytte disse dataene som faktagrunnlag i artikler vi håper og tror har offentlig interesse. Dét er kanskje mindre underholdende for mange av våre lesere, som nok ønsker å se hva naboen, redaktøren, samepolitikeren eller kjendisen tjener.

Men denne gangen får du et skattefritt Ságat. Vi tror at mange liker det også.

| 17.10.2014 |

Pressestøtte og ideologi

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Det er et kjent triks i politikken å bruke vikarierende argumenter for noe man ønsker å gjøre av rent ideologiske grunner, når man skjønner at ideologien ikke holder som begrunnelse overfor andre. Dagens politikere er så drillet og trenet i å svare på vanskelige spørsmål at de som regel klarer å maskere sine egentlige motiver bak en tilsynelatende sympatisk ordflom.

Som kjent foreslår regjering­en å redusere den ordinær­e statsstøtten med 50 millioner kroner til neste år. Dess­uten skal pressestøtten til de samiske avisene skal reduseres med 4,1 millioner kroner. Onsdag fremsto kulturminister Thorhild Widvey på NRK Dagsrevyen og hevdet at det vil styrke pressen å bli mindre avhengig av statsstøtte. Da hun ble spurt hvordan det kan styrke pressen, presterte Widvey å si at det vil gi pressen bedre muligheter til å gjøre sine egne prioriteringer. Hun ble dessverre ikke bedt om å forklare denne tydelig desperate tåkepraten noe nærmere.

I en pressemelding om forslaget til statsbudsjett sier Widvey at regjeringen har som mål å redusere pressens avhengighet av statlige støttetiltak. – Avisene vil bli mer redaksjonelt uavhengige dersom de blir mindre økonomisk avhengige av staten, sier kulturministeren. Igjen nye tåkeprat, men i det minste et element av redelighet når hun her innrømmer at regjeringen har som mål å redusere pressestøtten. Altså er det snakk om en rent ideologisk beslutning, og ikke en aktverdig beslutning utfra rasjonelle grunner.

Mye mer oppriktig er til sammenligning parlamentarisk leder for Fremskrittspartiet i Same­tinget, Aud Helene Mar­thin­sen, når hun sier til Ságat at hun er veldig fornøyd med statsbudsjettet. At regjeringen foreslår reelle kutt til samiske formål på en rekke områder, ser hun ikke. Derimot hadde hun forventet at de kuttet mer, sier hun. At pressestøtten til samiske avviser reduseres, var som lovet, ifølge Mar­thinsen.

– De har hele tiden sagt de vil ta vekk pressestøtt­en. Det er ikke liv laget for samiske aviser om de ikke selger nok. Skal man leve på støtte eller skal man gi et budskap som gjør at folk vil ha dem? spør Aud Helene Marthinsen.

Det er ikke noen overrask­else at FrP, og også deres same­tingsgruppe, ønsker kutt i bevilgningene til samiske formål, herunder i ­pressestøtten. FrP har aldri gitt skinn av å vær­e tilhenger av ­pressestøtte, og har også vært klare på at de har latt seg velge inn i Same­tinget i den hensikt å få lagt ned Sametinget og slik ødelegge det samiske demokrati­et. Fra sentralt hold i FrP er det for lenge siden slått fast at Sametinget må betraktes som et illegitimt, det vil si et ulovlig organ. Dermed opptrer Aud Marthinsen på en mye mer redelig måte enn kulturminister Widvey gjør.

Høyre er også motstander av pressestøtte av ideologiske grunner, men prøver tydeligvis å skjule det. Hvorfor i all verden serverer Widvey dette tøvet når hun skal prøve å forklare hvorfor pressestøtten skal reduseres så drastisk, i stedet for bare å innrømme at hennes ideologi tilsier at pressestøtten skal vekk? Det er selvfølgelig fordi hun ser at hun har en svært dårlig sak. Forslaget om å kutte såvidt drastisk i pressestøtten er ikke begrunnet med noe annet enn synsing - med bakgrunn i ideologi Og synsing er ofte svært vanskelig å forklare på en vettug måte.

At forslaget om å redusere pressestøtten kommer på et tidspunkt hvor mange lokalaviser og nisjeaviser aviser strever med å klare seg, er mildt sagt dårlig timing. Dette blir da også sterkt kritisert i pressekretser, og er et helt klart brudd med en pressepolitikk som det har vært enighet om i mange år.

Pressestøtten ble opprettet i 1969 og har siden vært et sentralt virkemiddel for å opprettholde en allsidig og desentralisert presse i Norge. Nå vil den blåblå regjeringen og kulturminister Widvey starte avviklingen av den allsidige og desentraliserte pressen i Norge. Regjeringen forsøkte seg med det samme forslaget i forrige statsbudsjett, men stortingsflertallet ville da ikke være med på den galeien.

På toppen av dette skal de to samiske avisene få 4,1 millioner kroner mindre i pressestøtte til neste år, hvis regjeringen får det som de vil. Ja, vi i den samiske pressen kan selvfølgelig anklages for å «snakke for vår syke mor» i denne saken, men også sentrale samepolitikere har kommet med sterke reaksjoner på regjeringens forslag. Vår kollega Ávvir har allerede varslet færre utgivelser per uke hvis regjeringen får det som de vil.

Kulturministeren har ikke gjort eneste forsøk på å forklare hvorfor de samiske avisene skal få reduserte inntekter, annet enn at det også skal strammes inn for den øvrige pressen som får pressestøtte. Og da trenger hun åpenbart ikke å gi noen nærmere forklaring til den samiske pressen heller.

Tilskuddet til samiske avis­er og samiskspråklige avissid­er skal ifølge forskriften om dette «legge til rette for demokratisk debatt, meningsdanning og språkutvikling i det samiske samfunnet». Med samiske avis­er menes aviser som har den samiske befolkningen som hovedmålgruppe. Og det er altså snakk om to aviser - Ságat og Ávvir.

Inntil nå har ingen regjeringer antydet reduksjoner i den samiske pressestøtten. Tvert om har Stortinget gjentatte ganger sagt klart fra at man ønsker samiske dagsaviser. Dette er noe det har vært klar enighet om i det politiske miljøet. I Stortinget er det bare FrP som har flagget motstand mot bevilgninger til samiske formål. Derfor er det svært betenkelig at kulturministeren fra Høyre prøver seg med et slikt forslag, særlig når hun ikke klarere å levere noe annet enn det reneste sludder som forklaring.

Man kan ikke annet enn å undre seg over hvorfor en statsråd velger å fremstå som så lavpannet som kulturministeren gjør i denne saken. Det er en kjent sak at ideologier kan produsere svært farlige mennesker, fordi de blir så forelsket i sin egen ideologi at de ikke er i stand til å akseptere motforestillinger. Har vi å gjøre med en kulturminister som lar ideologien vinne over den rasjonelle tenkningen? I så fall kan hun bli en svært farlig minister.

| 11.10.2014 |

Da Sametinget kom

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Plenumsmøtene i Sametinget de første årene var først og fremst preget av at dette var en pionertid og av politikernes behov for å markere avstand til hverandre. I lang tid var politikerne opptatt av at Sametinget var opprettet, og enkelte var åpenbart nesten på gråten når de fikk ta ordet i Sametinget for første gang.

Det er ikke merkelig, med tanke på den rettighetskamp­en som hadde pågått i mange år forut for etableringen av Same­tinget. Det var med all mulig rett en høytidsstund for de 39 første representantene da de var samlet på kulturhuset i Karasjok under den offisielle åpningen av Sametinget i den 9. oktober 1989.

Åpningen foregikk med svært stram regi fra NRK Fjern­synet, som sendte åpningen direkte på den eneste landsdekkende TV-kanalen i den tiden. Jeg har mange ganger sagt at det i praksis var NRK Fjernsynet som åpnet Same­tinget. De bestyrte tilsynelatende alt, dirigerte oss andre mediefolk hit og dit, og klarte å irritere både meg og andre journalister som skulle prøve å formidle begivenheten i våre media.

I begynnelsen avholdt Sa­me­­tinget plenumsmøtene sine på kulturhuset i Karasjok, Og siden Sametinget var noe helt nytt, trengte de lang tid på å finne ut av sin plass i verden. Det var noe nytt at Norske Samers Riksforbund (NSR) plutselig var blitt et samepolitisk parti som stilte til valg. Før var NSR en samisk kulturorganisasjon, men absolutt ikke uten samepolitiske synspunkter. Nå var rollen blitt en annen. Det var også nytt at Arbeiderpartiet hadde etablert en egen samepolitisk enhet og stilte til valg til Sametinget.

NSR hadde hatt Samenes Landsforbund (SLF) som hovedopponent før Sametinget kom. Men SLF ville ikke stille egne lister ved sametingsvalgene, og ble derfor ikke formelt representert i Sametinget. Dermed ble det NSR og AP som ble hovedmotstanderne i Same­tinget. Og på begge sider var man nesten påfallende opptatt av å markere avstand til hverandre. Det gikk så langt at enkelte i NSR mente at såkalte «norske partier», som AP, ikke hadde noen rett til å være med i Sametinget, som var samenes folkevalgte organ. Fra AP-hold ble det svart at samer måtte kunne organisere seg hvor de ville. Det ble mye munnhuggeri av dette.

NSRs Ole Henrik Magga var den første sametingspresidenten, og det kunne ikke blitt noen andre enn ham. Han var en stjerne både innad i NSR og på den samepolitiske himmelen etter Alta-kampen. Den klare opposisjonslederen ble APs gruppeleder Steinar Pedersen. Han hadde tidligere vært nestleder i NSR, og nå hadde han jobben med å markere avstand til sine tidligere meningsfeller. Før etableringen av Sametinget hadde NSR hatt medlemmer av de fleste politiske avskygninger. Nå søkte en del av dem til de vanlige partiene som de følte sto dem nærmest.

Det er neppe galt å si at Steinar Pedersen og AP tok sin rolle som opponent til flertallet på Sametinget, anført av NSR, alvorlig. Det er kanskje ikke så galt heller å si at det enkelte ganger kunne bli litt voldsom og tilsynelatende påtatt uenighet mellom Steinar Pedersen og Ole Henrik Magga. Det var åpenbart viktig, kanskje for begge to, å markere at de var blitt politiske motstandere. Men noen personlig fiendtlighet var det ikke, for det hendte etter en lang møtedag i plenum vinterstid, så gikk de to på skitur sammen.

Det er nok også riktig å si at Sametinget ikke ble utsatt for mye av det som kalles for kritisk journalistikk de første årene. Etableringen av Same­tinget var en del av den samiske nasjonsbyggingen som begynte å ta form i kjølvannet av Alta-saken. Siden Sa­metinget var noe helt nytt, ble det kanskje like mye folkeopplysningsarbeid som jour­nalistikk i dekning­en av Sametingets virksomhet de første årene. Dette var i alle fall Ságat opptatt av dengang. Det var også på en måte viktig å ikke ødelegge for samenes eget folkevalgte organ, selv om det jo var høyst forskjellig hva sam­er mente om Sametinget.

Etter hvert som årene gikk, kom også hverdagen til Same­tinget. Det betydde blant annet at Stortinget flere ganger stilte spørsmål ved Sametingets legitimitet. Oppslutningen om Sametingets valgmanntall lå lenge under 10.000 velgere, og det ga ikke særlig tyngde innenfor politikken, hvor «kjøttvekta» ofte teller mest. Etter hvert ble sameloven endret slik at også minst én samisktalende oldefor­elder var nok for å kunne skrive seg inn i valgmanntallet, så sant man kjente seg som same. Det ble flere i manntallet etter hvert, men det tok svært lang tid før det monnet noe.

En årsak til at folk vegret seg for å skrive seg inn i manntallet, var nok at folk følte at de avskrev noe hvis de skrev seg inn. Var man same, kunne man liksom ikke være noe annet også, mente nok mange. Bakgrunnen for det igjen, var nok blant annet den harde debatten i Finn­mark om «retten til land og vann» som pågikk i mange år før finnmarksloven trådte i kraft 1. juli 2006. Loven var en oppfølging av Samerettsutvalgets andre delinnstilling som kom i 1997. Det tok altså mange år fra Samerettsutvalgets forslag til loven ble vedtatt, med flere utredninger og konsultasjoner underveis. Det var tydelig at sak­en var en varm potet i det norske politiske systemet.

Finnmarksloven slår fast at samer og andre finnmarkinger har rettigheter til land og vann i Finnmark. Grunn- og naturressursene i Finnmark skal ifølge loven forvaltes til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, bruk av utmark, næringsdrift og samfunnsliv.

Finnmarksloven og etableringen av Finnmarkseiendommen (FeFo) er altså i virkeligheten det kompromisset man endte med etter den lange striden om «retten til land og vann» i Finnmark. Det var ikke lett å forutse dette når det sto på som verst. Det som nå gjenstår er å avklare hvem som egentlig eier utmarka i Finnmark. Det er ikke nødvendigvis FeFo, som ba­ser­er sin rett på statens omstridte grunneierposisjon. Dette er Finnmarkskommisjonen nå i gang med å forsøke å finne ut av.

| 09.10.2014 |

Prinsippløst fra politi og politikere

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Ordfører Knut Roger Hanssen i Porsanger har fått bot fra politiet, og alle synes å være fornøyde med dét. 100.000 kroner må jo være en passelig straff for å bygge en ulovlig vei? Så enkel synes majoriteten å mene at saken er. Mindretallet holder kjeft. Og så er det vel «game over»?

Det bør det ikke være. Saka om utbedring av stien langs Brennelva i Porsanger reiser en hel del prinsipielle spørsmål som ikke er blitt besvart i og med at boten er vedtatt uten behandling i rettsapparatet. Der burde saken så absolutt ha havnet.

I stedet ble saken i realiteten avgjort av politiadvokat Thomas Eliassen Darell. Darell ble landskjent da han nylig la ut på Facebook sin frustrasjon over at politiet ikke kunne røre en åpenbart psykisk syk vanekriminell i Alta. Meldingen kunne oppfattes som en oppfordring til bruk av borgervern mot vedkommende, som ikke er strafferettslig tilregnelig.

Også i saken mot ­ordfører Hanssen benyttet politiadvokat Darell Face­book. Samme dag boten ble ilagt, og uten hensyn til ankefristen, la han ut melding om dette på det sosiale mediet. Publikum fikk full anledning til å henge seg på med kommentarer, noe som også ble gjort. Darell passet også på å gå ut i media med beskjed om at bot­en godt kunne vært mye større. Han antydet beløp opp mot en halv million.

Det er i utgangspunktet vanskelig å vinne en rettssak der staten er motpart. Domstolene har ofte en for krypende holdning her. Vi kan forstå at ordføreren så mørkt på en rettsbehandling der han allerede i utgangspunktet var truet med en mangedobling av boten om han skulle tape i retten. Da er det tross alt lettere å betale og bite seg i det. På den måten lyktes politiet i å true igjennom noe som i realiteten er et justismord i foreleggs form.

Om saken hadde kommet til doms i retten, ville dommen ikke blitt kunngjort på Face­book. Det er påfallende at politiinspektør Darell brukte internett som gapestokk i denne saken. Det er grunn til å minne om at det ikke er politiets oppgave å være dommer, bøddel og sladrehank.

Selve forelegget fra Darell er merkelig lesning, og fullt av feil som en forsvarsadvokat raskt ville avslørt i retten. Det påstås at det er bygget en traktorvei på 4,6 kilometer, med bredde på 2,7 meter. Det riktige ifølge vår egen gps-måling er at inngrepene er gjort over en strekning som totalt er en kilometer kortere. Det er heller ikke gjort terrenginngrep langs hele strekningen, men langs forskjellige strekk. Total lengde på opparbeidet trasé er atskillig kortere enn det forelegget beskriver.

Forelegget tar ikke hensyn til at kommunen er kontaktet, og at kommunens administrasjon har opplyst at tiltaket ikke var nødvendig å søke på da tillatelse tidligere var gitt. Hvordan kan man da gi 100.000 i bot fordi man ikke hadde søkt kommunen om tillatelse? Kommunen hadde jo selv opplyst at søknad ikke var nødvendig. Ordfører Hanssen kan ikke lastes for å ha fulgt anvisninger fra sin egen administrasjon, like lite som det er grunnlag for å gi en bot for noe som ikke er straffbart.

Politiinspektør Darell bommer også kapitalt på hvem han skulle straffeforfølge. Alle forhold i saken tilsier at privatpersonen Knut Roger Hanssen ikke var involvert, og dermed ikke kan straffes. All dokumentasjon som er fremskaffet tilsier derimot at samtlige vedtak og handlinger i saken er utført av Knut Roger Hanssen som folkevalgt, og av Porsanger kommune. Det er kommunen som har budsjettert og planlagt utbedringene, det er kommunen som har bestilt arbeidene fra entreprenør og det er kommunen som har vært fakturamottaker og som har betalt det hele. Om man er enig eller uenig i selve prosjektet, så kan det ikke reises tvil om at «traktorveien» i Brennelvdalen er et kommunalt prosjekt bestemt av politikerne.

I en slik sammenheng er det prinsipielt svært betenkelig å straffe ordføreren som privatperson. På Facebook skriver Darell til og med at etterforsk­ningen ikke har gitt grunnlag for kritikk eller foretaksstraff til kommunen, da det ikke er funnet bevis for at kommunen har noe med saken å gjøre.

Man må spørre seg om politiadvokaten har vært tilregnelig i skriveøyeblikket? Hvordan kan han overse at kommunen har deltatt i alle deler av saksbehandlingen, og likevel få seg til å skrive at kommunen ikke har noe med saken å gjøre? Dette er selvmotsigende og tøv.

I Porsanger kommune var særlig APs folk svært raske til å rope korsfest. Av de som eventuelt måtte støtte Hanssens syn på saken sto få åpent frem.

Kommunestyret i Porsanger bør så absolutt ta en runde med seg selv om denne saken. Representantene må spørre seg og hverandre om det virkelig er greit at politiet straffeforfølger en politiker for politiske vedtak. Man må heve seg over debatten om hvorvidt ut­bed­ring­ene i Brennelvdalen var riktig å gjøre eller ei. Parti­til­hørighet og valgtaktisk tenkning bør også vike plass.

Ordfører Knut Roger Hans­sens motiver for å akseptere forelegget får være hans sak. Men mange i Norge vil veg­r­e seg mot å ta opp en kamp mot staten og politiet i rettssalen, særlig når man via media trues med represalier i hundretusen­kronersklassen. Boten og fremgangsmåten fra politiets sid­e innebærer på den måten et retts­sikkerhetsproblem. Vi kan ikke ha et samfunn der politiet oppfører seg som både etterforsker, dommer og den som sender bøtelagte i gapestokk­en.

Mange kunne nok ønske seg at politikerne i større grad blir ansvarliggjort for det de foretar seg. Men dette må skje via at folket sier fra når det er valg, og på annen måte innenfor demokratiets rammeverk. En mildt sagt overivrig politijurist med skrivekløe og tilgang til Facebook må ikke boltre seg fritt på demokratiets bekostning uten at det påtales.

Som en enkelthendelse vil demokratiet helt sikkert leve vid­ere etter dette. Men kommunestyret i Porsanger bør så absolutt interessere seg for de grunnleggende og prinsipielle sidene ved å straffe en politiker for politiske handlinger. Et vedtak der man tar avstand fra politiets handlinger i denne saken hadde vært på sin plass.

| 08.10.2014 |

Ambisiøst sluttdokument

KOMMENTAR VED STEIN TORGER SVALA

UD beskriver sluttdoku­mentet fra FNs verdenskonferanse om urfolk som «ambisiøst», der Norge hevder å være i skarp rute.

Verdenskonferansen om urfolk i New York vedtok enstemmig et sluttdokument der statene forplikter seg til å fremme urfolks rettigheter.

Verdenskonferansen åpnet den såkalt­e høynivåuken i FN, hvor en rekke av verdens stats- og regjeringssjefer var tilstede, og det ga urfolksspørsmål tidenes største oppmerksomhet.

Utenriksdepartementet (UD) mener det bekrefter at FN tar urfolks situasjon på alvor. UD mener samtidig Norge langt på vei oppfyller sluttdokumentets intensjoner.

UD karakteriserer dokumentet som «ambisiøst, men med innhold i tråd med eksisterende norske urfolkspolitikk». Her ligger spiren til framtidige debatter, og myndighetene ønsker drøfte oppfølging­en av dokumentet fra New York med Sametinget.

Samtidig har det fra samisk side stadig vært vektlagt at Norge spilte en sentral rolle både for å få avholdt konferansen og i forhandlingene om slutt­doku­mentet.

Åpen og inkluderende

Det norske Utenriksdepartementet har gjort sin evaluering av sluttdokumentet fra konferansen, og finner dokumentet som et resultat av åpen og inkluderende prosess, hvor urfolk har vært svært aktive, noe UD understreker har vært viktig fra norsk side.

Fra norsk side bemerkes det også som spesielt positivt er at dokumentet også er akseptabelt for urfolkene.

At sluttdokumentet ble vedtatt av medlemsstatene ved konsensus, altså enstemmig, er et viktig fremskritt, mener Utenriksdepartementet.

Her viser man til at da FNs urfolkserklæring ble vedtatt i 2007, var det med 143 stemmer mot fire, og 11 avholdende.

Her var også Norge en sterk pådriver i prosessen.

Urfolkserklæringen i bunn

Dette sluttdokumentet, som ble vedtatt i form av en resolusjon fra generalforsamlingen, har hentet mye av innholdet fra nettopp urfolkserklæringen.

Medlemsstatene bekrefter her sin støtte til erklæringen, og forplikter seg til ulike tiltak for å iverksette den.

Utenriksdepartementet fremhever at erklæringen skal gjennomføres i samarbeid med urfolk.

Dette kan skje i form av handlings­plan­­er, strategier eller på andre passende måter.

Politisk elastitet

For statene er det bekvemt lagt opp til stor fleksibilitet til å tilpasse de konkrete tiltakene til forholdene i det enkelte land. Det er også noe norske myndigheter merker seg.

Fra norske myndigheters side ble det allerede da urfolkserklæringen ble vedtatt lagt til grunn at erklæringen er i tråd med allerede gjeldende politikk i Norge, og at den først og fremst har betydning internasjonalt.

– Norge har gode ordninger og mye å være stolte av, samtidig som også Norge bør være åpen for forbedringer. Her er det viktig med god dialog med Sametinget, framgår det av UDs hjemmesider.

ILO og Sápmi

Sluttdokumentet oppfordrer også stat­ene til å ratifisere ILO konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk, som Norge var det første land til å ratifisere.

Norske myndigheter lover å fortsette oppfordringene til andre land til å slutte seg til denne konvensjonen.

For samene handler det ennå om å få med Finland, Sverige og Russland, som ikke har ratifisert ILO-169.

Sluttdokumentet er politisk forpliktende, men det er ikke et folkerettslig bind­ende dokument.

Sett fra UDs side anses ikke sluttdokumentet å gå lenger enn urfolkserklær­ingen når det gjelder forpliktelser for Norge.

Norske myndigheter vil hevde at Norges folkerettslige forpliktelser på urfolksområdet i hovedsak er i tråd med intensjonene i ILO-konvensjon nr 169 og art. 27 i FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Deltakelse

Sluttdokumentet vektlegger urfolks del­takelse, både nasjonalt og i FN-system­et. Fra urfolkenes side handler det om en voldsom statushevelse i internasjonale sammenhenger.

Nasjonalt peker dokumentet på forpliktelsen statene har til å konsultere og samarbeide med urfolk med sikte på å oppnå enighet om løsninger.

Selv om norske myndigheter understreker at det det ikke er en plikt til å komme til enighet, er det en plikt å forsøke og prosessene for å få til det er verdifulle.

Norge er blant få land som har nedfelte prosedyrer for konsultasjoner, som gjelder mellom Sametinget og norske myndigheter.

Forutsigbare konsultasjoner

Ordningen forplikter staten til å konsultere, med formål om å oppnå enighet, i sak­er som kan berøre samiske interesser, og i Norge oppnås det stort sett enighet, viser erfaringene.

Untatt i noen av de viktigste og mest fundamentale sakene, der historisk rettigheter til ressursene i Sápmi ikke anerkjennes av myndighetene.

Støtter statusheving

Spesielt viktig for urfolkene er oppfordringen til generalsekretæren i FN om å utarbeide forslag om deltakelse i FN for urfolksrepresentanter og institusjoner, herunder urfolksmyndigheter.

Oppfølgningen av denne anmodningen vil bli høyt prioritert av Norge, blant annet for å sikre tilfredsstillende løsninger for valgte organer, som Sametinget.

Synnliggjøringen av urfolk i et verdensamfunn dominert av stater, har alltid vært et mål blant urfolkene selv.

Nå gjenstår det å se om Sametinget og norske myndigheter har den samme felles forståelse av sluttdokumentet.

| 02.10.2014 |

Solbrått - en gullgruve

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Porsanger kommune har bedt Solbrått aldershjem i Børselv om å komme med et tilbud når det gjelder å utføre kommunale hjemmetjenester på østsiden av Pors­­angerfjorden. Og Solbrått er - ikke uventet - svært villige til å ta den jobben. Faktisk har Sol­brått gjort en jobb med å ta vare på gamle mennesker siden 1930, da Dorothea Klem fra Åmot i Buskerud startet opp sitt private syke- og gamlehjem i Vittikkö i Børselv. Dorothea Klem var misjonær for De Frie Evan­ge­liske Forsamlinger i Norge (DFEF). Hun kom til Porsanger på 1920-tallet, og registrerte at enkelte gamle mennesker «er i veien selv for sine egne» som hun slo fast i et senere skriv.

Solbrått er altså etablert på en diakonal basis. Diakoni er definert som det sosiale arbeid­et som er drevet av kirkene. I dette ligger at diako­nal virksomhet ikke drives med sikte på å få profitt av driften. Dette igjen betyr at Solbrått sid­en 1930 har sørget for å tilføre kommunen mye penger, i form av gaver fra Solbråtts velgjørere i menigheter i Sør-Norge. At styret for Solbrått i dag består av folk fra DFEF-menighetene i Oslo og Drammen henger sammen med at disse menighetene i sin tid var de største bidragsyterne til Dorothea Klems private syke- og gamlehjem i Børselv. Dette bestemte Klem i sitt testamente.

I dag er situasjonen i stor grad endret. Porsanger kommune leier plasser for 14 beboere på Solbrått. Sammen med beboernes egenbetaling utgjør dette hovedinntekten for Sol­brått. Men fortsatt er det slik at Sol­bråtts eiere trår til med ekstra midler når de trenges. Nylig kunne styrer Arnulf Sanvik på Solbrått fortelle at styret har bevilget en halv million kroner til anskaffelse av ny heis og oppgradering av bygningsmassen i Børselv.

Det er en kjent sak at Sol­brått driver mye billigere, regnet per beboerplass, enn Pors­anger kommune klarer. Derfor lønner det seg for kommunen å kjøpe plasser på Solbrått. Og ingen faginstanser har stilt seg kritisk til det tilbudet Solbrått gir de gamle. Men fra Porsanger kommune kom det i mange år særdeles umusikalske signaler i forhold til Solbrått. Blant annet forsøkte kommunen å komme inn i styret til Solbrått, men dette ble forhindret av Dorothea Klems testamente, som klart anviser hvor styremedlemmene skal komme fra og hvor mange de skal være. Dette er det i praksis ikke mulig å omstøte.

Senere har Porsanger kommune, av en eller annen merkelig grunn som aldri er blitt forklart for offentligheten, ønsket å slutte å bruke Solbrått, til tross for at plassene der altså er mye billigere enn de Porsanger kommune selv har i Lakselv. Dette pågikk helt til Ságat dokumenterte denne forskjellen. Da fikk politikerne i kommunen seg omsider, og heller motvillig, til å vedta en tiårig avtale med Solbrått. Det var svært lett å mistenke litt for mange kommunepolitikere for ren og uforfalsket di­striktsfiendtlighet i denne saken, kamuflert med alskens merkverdige argumenter mot å bruke Solbrått.

Derfor er det gledelig at politikerne i Porsanger nå ser ut til å ville spare enda litt mer penger på å bruke Solbrått som base for den hjemmebaserte omsorgen på østsiden av Porsanger. Foreløpig skal Solbrått gi en pris for å gjøre dette i et halvt år, slik at begge parter ser hvordan det går. Vi er ikke i tvil om at dette vil lønne seg for Porsanger kommune, som er på felgen økonomisk. Det som er merkelig, er at man ikke har gjort dette før.

På Solbrått har man vist utrolig god vilje til å ­tilpasse seg kommunens behov. Da Pors­anger kommune drev på som verst og ville kutte ut Sol­brått for noen år siden, svarte styret i Sol­brått med å tilby seg å bygge omsorgsboliger i Børselv, uten kostnad for kommunen. Solbrått-styret forklarte at hvis det var slik at kommunen ikke ønsket å bruke aldershjemmet i Børselv, så kunne de gjerne erstatte dette med omsorgsboliger, hvis det var ønskelig. Styret i Solbrått kunne til og med vise fram ferdige tegning­er av mulige omsorgsboliger i Børselv. Det ble ikke noe av det, men det viste at Solbråtts eiere svært gjerne vil gjøre en diakonal innsats i Børselv, tilpasset dagens virkelighet.

En uunngåelig sammenfatning her er at Porsanger kommune og dens innbyggere bør være sjeleglade for at Solbrått eksisterer. Og de bør være ­like fornøyd med at Porsanger kommune ikke har klart å få lagt ned Solbrått, til tross for mange iherdige og vettløse forsøk fra ulike politiske konstellasjoner i kommunestyret gjennom årene. Og det er godt mulig at man kan takke Vårherre for at den kommunale toskeskapen ikke har ført fram.

| 13.06.2014 |

Njeaiddán-saken

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Indre Finnmark tingrett har straffedømt Tor Reidar Boland fra Lakselv for brudd på natur­mang­foldloven og motorferdsel­loven for skuterkjøring i Stab­bursdalen nasjonalpark. Bo­land mener seg ­uskyldig dømt og utsatt for ­justismord, idet kjøringen var et ledd i ut­øv­else av lovlig reindrift som dreng for Nils Anders Gutt­orm i Njeaiddán badjesii­da. Hålo­ga­land lagmannsrett har nekta å fremme anken. For­svarer advokat Trond P. Biti har anket saken videre til Høye­ste­rett. 

Saken er pikant, ikke minst fordi Boland både er en profilert og omstridt politiker for Frem­skritts­partiet samt Porsanger kom­munes medlem i nasjo­nal­parkstyret som forvalter verne­områdene i Stab­burs­dal­en. Bo­land er viden kjent for sin skarpe tunge, som i støytene nok kan terge på seg småstein.

Historisk dom

Dommen er historisk, ­fordi Tor Reidar Boland såvidt vites er den eneste i Norge som er dømt for å ha hjulpet reindrifta. Forøvrig gjelder denne saken ur­befolkningas rett til å ut­øve sin reindrift i Stabburs­dalen. 

Saken har stor prinsipiell betydning både for reindriftas rett til ferdsel i verneområder og for rettssikkerheten for befolkninga generelt og samisktal­ende spesielt. 

Vern uten legitimitet

Vernet av Stabbursdalen ble i 2002 tredd ned over hodet på områdets urfolk, trass i massiv motstand. Både Porsanger kommunestyre, Finnmark fylkesting, Sametingets plenum, reindrifta og mange ­andre instanser protesterte kraftig og unisont mot utvida vern, men ­forgjeves. Det er således åpenbart at det nasjonale vernet av dette tradisjonelle urfolksområ­det mangler legitimitet etter folkeretten. Det er således staten og ikke urfolket som rettelig burde ha sittet på tiltalebenken i Stabburs­dalen. 

Daværende miljøvernminister Børge Brende (Høyre) forsikret at vernet ikke skulle medføre noen innskrenkning i reindriftas og andre samers rett til tradisjonell bruk av Stabbursdalen. Tingretten og lagmannsretten har gjort denne «garantien» til kraftig skamme. 

Et makkverk

Dommen i Indre Finnmark tingrett er forfattet av dommerfull­mektig Lene Sandberg (for an­ledningen utlånt fra Alta tingrett) og meddommerne Øyvind Johansen og Mary Kristianna Boine, begge fra Porsanger. Dommen kan neppe betegnes som annet enn et makkverk. 

Riktignok starter retten med tunga meget beint i munnen når den fastslår at spørsmålet er om den aktuelle skuterkjøringa var lovlig fordi den skjedde som et nødvendig ledd i reindrift. Vurderingstema er således hva som var hovedformålet bak kjør­inga. Retten påpeker at det ikke foreligger noe forbud mot verken å kjøre sneskuter, fisk­e eller feste under utøvelse av reindrift, såfremt hovedformålet faktisk er reindrift. 

På villspor

Så havner tingretten bokstavelig talt på villspor. Retten fastslår at skuterkjøringa fant sted ved vannet Jeagil­skoah­pa­jávre, på tross av alle øvrig­e tilstedeværende i rettsmøtet forklart­e at åstedet rent faktisk var Ceak­koj­ávre, tre kilometer unna. Njeaiddán siida har forøvrig gjeterhytte ved Jeagil­skoah­pa­jáv­re. Hytta er strategisk plassert der, rett ved siidagrensa, av hensyn til driveplikten. 

Det korrekte åstedet Ceak­ko­jávre ble ifølge forsvarer Trond P. Biti nevnt kanskje 50 ganger i rettsmøtet. At retten likevel ikke har klart å oppfatte dette, taler sitt tydelige språk om dommerpanelets åndsnærværelse under rettsforhandling­ene. 

Lovlig reindrift

Deretter klargjør tingretten hva de oppfatter som lovlig utøv­else av reindrift. En mann fra Kar­as­jok tipset reinpolitiet om mulig ulovlig skuterkjøring. Tipseren har vokst opp i reindrifta, men avviklet sin drift i 1999 og har heller ikke sytingsrein. Ifølge advokat Biti har ved­kommend­e aldri jobbet med rein i Vuorje sii­da. 

Mannen forklarte ifølge rettsboka at han «over mange år ikke har sett rein i området» samt at dette ikke var et beiteområde for rein på denne årstida. Mannen fortalte at han sjøl var på fiske­tur med ­sneskuter sammen med sin kone og et tre­årig barnebarn, og hadde satt opp lávvu på vannet. Rett­en fant at vedkommende «oppholdt seg i dette området under utøvels­e av reindrift». 

Med andre ord er det lovlig reindrift når en utenfor reindrifta kjører sneskuter med familien på fiske­tur til et område i nasjonalparken hvor det angivelig ikke finnes rein. Er det mulig å komme mer ut på viddene for en rettsinstans? 

Rein i området?

Enhver badjesiida har en soleklar drive­plikt og rett til å hente tilbake egen rein til ­lovlig beite. Men tingretten mener at Boland og de andre reingjeterne var på fisketur, selv om ingen av dem hadde med seg isbor. Retten anser det som usannsynlig at det var rein i området den 3. mai 2013. Retten fester ikke lit til forklar­ing­ene fra vitnene fra Njeaiddán siida om at en reinflokk hadde trukket vestover og krysset siidagrensa til Vuorje sii­da. 

Bare tre uker i forveien for den aktuelle hendelsen, den 11. april 2013, skjedde det samme, og reingjetere fra Njeaiddán sii­da måtte hente tilbake rein som hadde trukket langt inn i Vuorje siida. Dette ble observert av en reinpolitipatrulj­e fra Lakselv. Under rettsmøtet krevde advokat Biti at de to rein­politibetjentene fra Lakselv måtte innkalles og avhøres som vitner. Dette skjedde ikke. Det er meget ille hvis påtalemyndigheten med vilje har søkt å holde bevis unna tingretten. 

Falsk forklaring?

Siidaandelseierne Nils Anders Guttorm, Mathis Per­sen Gutt­orm, Per Anders Guttorm og Jo­han­nes Guttorm fra Njeai­ddán siida avga detaljerte forklaringer i retten. Intet av deres utsagn er konkret protokollert i rettsboka. Tingretten har åpenbart ikke festet lit til disse fire vitnene og beskylder dem beint ut for falsk forklaring («etterfølg­ende konstruert»), uten engang å gjengi hva de faktisk sa. En slik oppførsel fra en domstol burde være utillatelig. 

Hvis det er mistanke om at noen forklarer seg usant for retten, er det svært viktig at forklaringen blir gjengitt mest mulig presist i rettsboka. Dette slik at man kan forfølge forholdet. Ingen bør kunne slippe ustraffet fra å lyve i retten. Tvert om må det slås hardt ned på alle som måtte snakke usant i retten. Men det må sjølsagt også vær­e et lik­e ufravikelig krav at retten sjøl holder seg til sannheten. 

Vitne-trakassering

I dette tilfellet føler de fire reindriftsutøverne seg stemplet av tingretten som «kriminelle og løgnaktige», for å sitere advokat Bitis anke til Høyesterett. Med god grunn føler de det totalt urimelig å bli beskyldt for falsk forklaring til retten, når de etter egen mening kun har forklart de faktiske forhold. Dette fremstår som en trakassering av vitner som er uverdig for norsk rettsvesen. 

De fire angjeldende reineierne fra Njeaiddán siida har mange tiårs erfaring fra reindrifta. De er kjent som seriøse, dyktige og ærlige næringsutøvere, som lever i fred og fordragelig­het med omgiv­el­sene både inn­en og utenfor reindrifta. De har også et godt verdde-forhold til de fastboende. 

Rettssikkerhet

Advokat Biti mener at rettstolk­ens manglende innsikt i reindriftas fagterminologi åpenbart kan ha ført til misforståelser. Dette gjelder både forklaring­ene fra Njeaiddán siida samt fra Karasjok-mann­en som tipset reinpolitiet, og siida­sjef Samuel John Lar­sen Anti i Vuorje siida, som forøvrig er tipserens søsk­enbarn. 

Vi minner om at det er en menneskerett å kunne ­bruke sitt morsmål i retten og bli korrekt og presist tolket. Indre Finn­mark tingrett ble etablert nettopp for å bedre rettssikker­heten for samisktalende. Vi er forundret over at den samiske tingretten i en reindriftssak med flere samisk­tal­ende kron­­vitner unnlater å bruke sin egen samiske spisskompetanse, men i stedet henter inn en norsktalend­e dommerfullmektig fra en nabodomstol. Vi er også forundret over at ingen av de tre oppnevnte dommerne har spesiell kyndighet i samisk reindrift. Man burde kunne forvente mer fra en samisk domstol. 

Harelabb

Det er også grunn til å kritisere Hålogaland lagmannsrett i denne saken. De tre lagdommerne Sissel Finstad, Stig-Ole Haug og Kari Mjølhus anfører kun at «Lagmannsretten finner at det ikke foreligger særlige grunner som taler for å fremme saken».

Dette standpunktet er ikke på noen måte begrunnet eller utdypet, og gir inntrykk av at lagmannsretten har tatt på saken med harelabb. Man kan faktisk lure på om de tre lagdommerne har giddet å lese gjennom sakens dokumenter. Både hensynet til etterprøving og den allmenne tillit til domstolene tilsier at alle rettslige beslutninger må tilfredsstillende begrunnes. Kun juryene er unntatt fra begrunn­el­sesplikten. 

Angrep på rettsstaten 

Ankeretten er en fundamental grunnstein i rettsstaten. Retten til bruk av rettsmidler er en klar menneskerett som må respekteres og ikke krenkes. Når en ankedomstol vil nekte en slik selvfølgelighet, må man i det minste kunne forvente at retten nøye overholder sin egen begrunnelsesplikt. 

Det heter seg at det er bedre at 10 skyldig­e går fri, enn at en uskyldig blir dømt. I en straffesak burde således den ankende parts begrunnede påstand om at det er avsagt en uriktig dom være tilstrekkelig særlig grunn for å fremme anken. Nektelse av ankerett kan legitimere justismord og er i så fall et ondsinnet angrep på det retts­sam­funnet Norge så gjerne vil være. 

«Den samiske løgner»

Alvoret i denne saken ­kommer frem i advokat Bitis anke til Høye­sterett: 

«Den norske rettsstat kan ikke la en dom som kriminaliser­er en gitt gruppe samer uten at det er gitt en begrunnelse for den kriminelle handling. Når enk­eltindivider opplever at dommen bygger på ­forutsetning­er om «den samiske løgner» og forestillinger om myter om løgnaktige samer, så bør beslutning­en oppheves»

Hvor rart det enn høres, er faktisk ikke Tor Reidar Boland hovedpersonen i denne saken. Han kan betale sin bot, hvor sur og uriktig den enn måtte føles, og dermed bli ferdig med saken. Mens reineierne i Njeaiddán siida må leve med avgjørelsen som kriminaliserer deres motor­ferdsel, med de konsekvenser dette medfører for fremtida. Det blir naturlig nok helt håpløst hvis andre enn reineierne sjøl skal avgjøre hva som er nødvendig motorferdsel i reindrifta.

| 15.05.2014 |

Støtende støtte

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Finnmark fylkeskommune har bevilget fire millioner kroner til sykkelløpet Arctic Race of Norway. Pengene skal ifølge vedtaket brukes til profilering, rådgivingstjenester og tilrettelegging for tv-produksjon. Før dette hadde fylkeskommunen på et tidligere tidspunkt bevilget en halv million til dette etapperittet på sykkel, der deltakerne kommer fra profflag vi kjenner fra for eksempel Tour de France.

Vedtaket om å støtte arran­ge­mentet er begrunnet med hen­synet til profilering av lands­delen og fylket. Spek­ta­ku­lære bilder av toppidrett i vakker natur skal lokke turistene hit, er håpet. I tillegg til reiseliv­et forteller saksframlegget om andre mulige effekter av bevilgningen.

I svulstige ordelag gjengir fylkeskommunen visjonen som sykkelløpet har presentert.

Uten motforestillinger skrives det om «styrket regional identitet». Man skal til og med «skape en arena for musikk, dans, håndtverk, husflid og mattradisjoner». Og ikke minst vil man «utløse synergier innenfor områdene landbruk, fiskeri, havbruk, reisesliv, kultur og annet næringsliv».

Intet mindre, altså!

Sykkelløpets totale offentlige støtte er ifølge sakspapirene til Finnmark fylkeskommune på nær 30 millioner kroner. Troms og Nordland skal være med, samt Innovasjon Norge. Det spørs om ikke disse million­ene kunne vært anvendt bedre påandre formål.

Den samfunnsmessige nytten av idrettsarrangementer er ikke særlig entydig. Og hvilke positive effekter kan vi vente oss?

Det er ikke tilfeldig at reiselivet i Oslo, med hotellkonge Petter Stordalen i spissen, vil at det offentlige skal sponse et OL til byen. Samtidig sponser jo fellesskapet Stordalens og andres hoteller i den perioden arr­angementet varer.

Et Arctic Race fungerer i prinsippet på samme måte som et OL. Næringlivet vil, i en kort­ere periode, tjene penger basert på innsats fra fellesskapet. Blant annet vil vi i media oppleve høykonjuktur under slike arrangementer, og her ligger nok årsaken til den lite kritiske journalistikken som blir slike arrangementer til del. I hvert fall hos medier som er lokalisert der arrangementer skjer.

Sykkelsport på et internasjonalt nivå med profesjonelle lag er ikke bærer av de verdiene det offentlige bør sponse. Det er heller legemiddelindustrien som bør bære kostnadene, industrien er jo åpenbart en hovedleverandør til denne sporeten allerede.

Profesjonell landeveissykling er synonymt med omfatt­ende, systematisert dopingbruk over år. De som blir tatt blå­nekter så lenge de kan, og selv lederne innen sporten (også i Norge) er tatt for dop­ing. Idrettsmedisinere mener de prestasjonene som gjøres umulig kan komme på lovlig vis. Hvert eneste år avsløres sykkelstjerner for doping. Dop­ingen har vært offentlig kjent i årtier, og foregår fortsatt.

Dette svineriet er ikke noe en fylkeskommune bør bevilge millioner til.

Sykkelsporten er svært populær. Men noen må sette fot­en ned, og varsle fra om hva man synes er greit og hva som ikke er greit. Doping er ikke greit.

Det finnes andre positive og byggende tiltak som vil gi langt bedre profilering. Om vi holder oss til sykkelsporten, hva med å gi en skikkelig håndstrekning til Skaidi Extreme? Et ypperlig arrangement, inklusive konstruktivt samarbeid med reindrifta, i sjøsamiske Kvalsund kommune.

Ingen i dét løpet er tatt i dop­ing.

Fylkestinget i Finnmark hadde ikke råd til å beholde en ferge stor nok til å dekke Hasvik kommunes behov. Fiskeindustrien på Sørøya tapte. Hvor i all verden er logikken i å sponse tv og rådgivingsbedrifter (i Vadsø?), mens man i samme møte kutter muligheten for lukrativ fiskeeksport? Sånt må man nok være fylkestingsrepresentant for å forstå. De som fortsatt lurer kan jo spørre hvem som helst av dem, fylketinget i Finnmark presterte å være enstemmig i vedtaket om å strø millioner av kroner over en dop-sport.

| 03.01.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail