logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Kommentarer

Tja til salg av Norge

Av Lars Birger Persen

 

salg av norge

 DOBBELTMORAL:
Ordfører i sjøsamiske Kvalsund, Ragnar Olsen, støtter «Nei til salg av Norge». Samtidig selges det lokale selskapet som selger lokalt produsert gass for 200 millioner uten at han protesterer med ett ord.     
(Faksimile fra Facebook)

 

Reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen har startet en aksjon mot «salg av Norge». Han reagerer, med rette, på at regjeringen Høyre/ FrP vil selge ut selskaper og eiendom vi oppfatter som et slags felleseie.
Det er svært mange gode grunner til å la være å selge offentlig eide eller deleide virksomheter til utlendingene. Så har da også den politiske opposisjonen visst å benytte seg av den folkeaksjonen Steen Jensen har satt i gang. Men er nå APs folk helt stuerene når det gjelder salg av Norge?
Om vi går til norsk del av Sápmi (Sameland) finner et nylig avlagt eksempel på at APs folk er minst like glade i å selge ut. Partiets støttespillere i pressen er imidlertid ikke like glade i å melde fra, så folk flest blir holdt uvitende om hva som skjer. Denne gang er det Barents Naturgass AS det gjelder.
APs ordfører i Kvalsund har støttet folkeaksjonen til Steen Jensen. Kommunen han leder er medeier (og næringssjefen er styremedlem) i Hammerfest Energi, sammen med Hammerfest og Hasvik kommuner. AP-styrte alle sammen, og de tre kommunene eier mer enn en tredjedel av Barents Naturgass. Troms fykeskommune og Tromsø kommune er også inne via sitt heleide Troms Kraft. Nå er selskapet vedtatt solgt til utlandet for 200 millioner kroner.
Vi har ikke fått med oss at AP-ordførerne i Kvalsund, Hammerfest og Hasvik, Ragnar Olsen, Alf E. Jacobsen eller Eva D. Husby, har åpnet munnen en eneste gang i protest.
Kanskje ikke så rart, aksjekapitalen på 25 millioner som var skutt inn, er nå forvandlet til 200 millioner i rede penger. En god handel, for alt vi vet.
Men problemet er kanskje at vi ikke vet. Barents Naturgass foredler samiske og norske verdier som kommer fra havbunnen. Om selskapet hadde forblitt på norske hender er det godt mulig at verdiene derfra i mye større grad hadde forblitt i Norge og Sápmi. Selskapets inntekter er bratt økende, fra 9 millioner i året i 2009, via nær 50 millioner i 2012 og 116 årlige millioner sist avlagte regnskapsår.
Det er betenkelig at kommuner som er delaktig i eierskap ikke tar en offentlig debatt, ei heller gir informasjon, om at de er i ferd med å selge Norge. Det holder ikke å dekke seg bak hensynet til andre private aksjonærer, det må være offentlighet rundt forvaltningen av det offentliges verdier både når det gjelder aksjer og verdier tatt opp av norsk og samisk jord.
Det er direkte dobbeltmoralsk av Ragnar Olsen å støtte Ingebrigt Steen Jensens aksjon på Facebook. APs ordfører kan godt være sosialdemokrat på sosiale medier. Men i saken om salg av Barents Naturgass har Olsen, Jacobsen og Husby vist at de bak lukkede dører er kanskje vel så mye blåruss som sine politiske motstandere. Det er politisk dobbeltmoral å kritisere Høyre og FrP for det man selv står for.

| 31.01.2015 |

Politisk brutalitet

Kommentar av Lars Birger Persen

I dagens avis kan Ságat melde at Porsanger kommune skal regulere budsjettet for 2015. Meldingen kommer kun én virkedag etter at budsjettet ble vedtatt. Det må være ny kommunal rekord i Norge.
Årsaken oppgis til å være at man vil forsøke å finne inndekning for å la elevene ved Børselv og Billefjord skoler være der de er ut skole­året. Som kjent vedtok kommunestyret torsdag å nedlegge hele Børselv skole samt ungdomstrinnet i Billefjord umiddelbart.
Det som på forfinet kommunalt språk kalles «budsjettregulering» er egentlig en ny budsjettbehandling. Realiteten er at det politiske flertallet, Høyre og Fremskrittspartiet, vedtok et budsjett som var ulovlig. Og de visste det selv.
Likevel ga de blaffen i administrasjonens klare melding om at man ikke kan gjennomføre nedleggingen av skolene fra nyttår. Både i møtet, og tidligere i artikkel i Ságat, har rådmann og oppvekstsjef gjort det klart at nedlegging fra nyttår av var umulig.
Ved å ignorere disse opplysningene vedtok Høyre og FrP et budsjett som ikke er realistisk. Det er ulovlig etter kommuneloven, og alene tilstrekkelig grunn til å ha en ny budsjettbehandling.
I tillegg er de formelle reglene rundt behandling av skolenedleggelser ettertrykkelig brutt. Saken er aldri vedtatt sendt ut på høring av noe politisk organ. I stedet sendte administrasjonen, som Høyre og FrPs forlengede arm, ut en «høring». Dette holder ikke, og dette er det politiske flertallet i Porsanger gjort oppmerksom på. De ignorerte denne opplysningen også, og nå er lovlighetsklagen fremmet. Den kommer helt sikkert til å bli tatt til følge. Når vi plusser på barnekonvensjonen, og norsk lovs bokstav om å ta hensyn til barnets beste, kan vi slå fast at de som protesterer på budsjettvedtaket er på trygg grunn.
Om foreldre, skolebarn og lærere til overmål skulle gå rettens vei, kan vi se for oss ytterligere tap for kommunen. Både juridisk og økonomisk. Omdømmet er dessverre langt på vei tapt allerede. At det åpenbart ikke er noe å spare på flyttevedtaket, blant annet fordi antallet fast ansatte er konstant, er også sett bort fra. De ansatte skal ha lønn, uansett. Første halvår 2015 vil flyttingen etter all sannsynlighet medføre merutgifter.
Samfunnsøkonomisk medfører forslaget økte utgifter til fylkeskommunen på om lag 1 million i skole­skyss. Det er grunn til å frykte at fylkekommunen vil finne inndekning for dette nettopp i Porsanger, for eksempel ved å kutte tilsvarende på Lakselv videregående skole. Fylkespolitikerne vil sikkert tenke at «om Porsanger er distriktsfiendtlig godtar de sikkert at vi også er det».
At Høyre og FrPs 10 kommunestyrerepresentanter åpenbart er villige til å ty til aktive lovbrudd for å få vedtatt sitt makkverk av et budsjett er så sin sak. Holdningene til disse politikerne er verre, om man skal dømme etter det de foreslo og fikk vedtatt.
Vedtaket om å flytte barna fra pultene sine allerede første kommende skoledag er ren politisk brutalitet. Høyre og FrP mener åpenbart at elever, foresatte og lærere skal benytte jule«ferien» til flytting og forberedelse. De kunne neppe ønsket «god jul» på en verre måte. Vedtaket er så ille, om det blir effektuert, at barnevernet bør kobles inn. Heldigvis vil ingen rådmann eller skoleadministrasjon en gang tenke på å gjøre det politikerne i Høyre og FrP i vedtaks form har pålagt dem. Politikerne kan begå slike lovbrudd ustraffet, de ansatte i kommunen kan det ikke. Rådmannen i Porsanger har allerede via Ságat varslet at elevene skal møte på sin nåværende skole 5. januar. Rådmann Lillebo og oppvekstsjef Johnsen utviser fornuft og menneskelighet, i skarp kontrast til Høyre og FrPs kommunestyrerepresentanter.
Om vi skal tro det tverrpolitiske Porsanger, er det enighet om at kommunen har et betydelig omstillingsbehov. Signalene fra politikerne tilsier en kommende gjennomgang av hele organisasjonen og alle gjøremål og stillinger. Arbeiderpartiet har allerede brukt uttrykket «overflødige».
Det er ut fra signalene naturlig å tro at en slik gjennomgang vil ende opp i reduksjoner i antall ansatte. En slik omstilling krever at det er samarbeid og et gjensidig tillitsforhold mellom ledelse og personalet. Hvordan Høyre og FrP skal fremstå som troverdige etter årets budsjettvedtak er en gåte. Ved å vedta tvangsflytting nærmest etter «Pol Pot-prinsippet», med kortest mulig tidsfrist og på tvers av lovverket, har partiene vist at de neppe er en seriøs og troverdig partner i omstillingsarbeidet.
Noe av skaden kan bli reparert om kommunestyret i det ekstraordinære møtet 15. januar gjør et budsjettvedtak der man legger brutaliteten til side og tar menneskelige hensyn. Kommunens politikere må forstå at de ikke kan sette seg over norsk lov. De må også se seg i speilet og besvare spørsmål om hva som er god politisk etikk, og hva som ikke er det. Rent formelt er kommunestyrerepresentantene valgt inn som personer, ikke som partirepresentanter. Det er altså opp til den enkeltes samvittighet om man vil opptre med fornuft, eller om man fortsatt vil ture frem slik Høyre og FrPs 10 representanter gjorde i kommunestyret i Porsanger 18. desember.

| 22.12.2014 |

Om å tenke på et tall

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Hvis man har fulgt med på politikeres gjøren og laden en stund, så vet man at politikerne liker å banke hverandre i hodet med tall. Tall er liksom noe man ikke kan diskutere. 2 ganger 2 er 4, uansett hva man måtte mene om det. Men politikernes bruk av tall omtales også til tid­er som «tallmagi», og det med god grunn. For politikerne er eksperter på å bruke tall for å få det som de ønsker. På samme måte bruker de også dårlig dokumenterte opplysninger og halvsannheter. For politikk er kamp, og da gjelder det å ikke være altfor nøye med virkemidlene. Hensikten helliger så å si middelet.

Jeg dekket i mange år Sa­me­tingets plenumsmøter i Ka­ras­jok, og der fikk jeg flere ganger bekreftet at politikere ikke alltid er så opptatt av fakta. Dette overrasker neppe noen, for eksempel i valgår, men jeg skal være konkret: I en sak som skulle behandles i et plen­umsmøte oppdaget jeg at faktagrunnlaget for et forslag som ble fremsatt i plenumsmøt­et, rett og slett var udiskutabelt galt. Jeg husker ikke lenger hvilken sak det gjaldt, men feil­opplysningen gjorde at grunnlaget for forslaget nærmest ble borte. 

Jeg forsøkte i en pause å gjøre flere politikere bak forslaget oppmerksomme på faktafeilen, for den var helt klar og udiskutabel. Men de var overhodet ikke interessert i å høre. De hadde bestemt seg for hva som var riktig, og ville ikke snakke om det. En annen gang var det en kollega fra en ann­en mediebedrift som var opprørt over at en kjent samepolitiker presenterte mildt sagt tvilsomme «fakta» fra talerstol­en. Vi snakket om dette i en pause, og jeg måtte minne min kollega om at politikere ikke er fagfolk, og derfor ikke alltid synes de trenger å være så nøye med fakta.

Dette må man alltid ha i bak­hodet når man skal vurdere politikernes påstander, som for eksempel når det gjelder turbulensen rundt forslaget til kommunebudsjett for Pors­ang­er for 2015. Som kjent ønsk­er fler­tallskonstellasjonen i kommunestyret, bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, blant annet å legge ned skol­en i Børselv og flytte elever fra skolen i Billefjord til Lakselv. Bakgrunnen er at kommunen må gjennom store økonomiske innstramninger, og Høyre og FrP hevder at man vil spare 4,3 millioner kroner til neste år ved å legge og ned/redusere skolene fra nyttår.

Nylig påpekte oppvekstsjef­en i Porsanger kommune at det ikke er mulig å legge ned skolen i Børselv på så kort varsel. Lover, avtaler og regler gjør ifølge ham at en nedleggelse vil måtte vente i alle fall til mars neste år, i stedet for å stenge dørene fra 1, januar. Dette fikk ordføreren til å bli rasende og skjelle ut oppvekstsjefen gjennom Ságat. Oppvekstsjefen hadde helt åpenbart forstyrr­et ordførerens egne «fakta» i saken, og det utløste ordfører­ens skandaløse utbrudd.

En utsettelse av nedlegg­elsen vil jo bety at man spar­er mindre på neste års budsjett enn det Høyre og FrP vil ha det til. Og det var et faktum som ordføreren tydelig ville ha seg frabedt. Det gjorde jo at argumentet for å legge ned skolen i Børselv ble svekket. Og sånt er jo fryktelig irriterende når det er noe man absolutt vil få til. Av og til må man nesten beundre den utrolige evnen politikere kan ha til å ikke la fakta eller virkeligheten forstyrre politikken unødig.

Ságat har i sin lederartikk­el sist lørdag pekt på at politikerne også lukker øynene for at kommunen uansett vil sitte igjen med omlag 10 «overtallige» ansatte ved de to distriktsskolene som alle har krav på lønn, selv om skolene legges ned eller reduseres. Dette faktum kolliderer også med flertallskonsstellasjonens påstander, og viser nok en gang at politikk ofte kan handle om å tenke på et tall som man bestemmer seg for skal inneholde den evige sannheten, uansett hva realitetene måtte være.

Når man vet dette, så er det slett ikke sikkert at den eneste løsningen er å redusere/legge ned distriktsskolene i Porsanger. At Porsanger kommune må spare penger, er det neppe tvil om. Men med den erfaringen mange av oss har med politikere og byråkrater, er det lov å være tvilende til de tallene som kommer frem. Av det følger det igjen at folk i distriktene i Porsanger mistenk­er både sentrale byråkrater og det politiske flertallet i kommunestyret for å ville oppføre seg slik at distriktene nærmest legges øde.

At skolene er viktige for lokalsamfunnene, ser man fra Olderfjord i Porsanger, hvor skolen ble lagt ned for en del år siden. Det er ifølge lokalkjente nesten ikke barn igjen i bygda, og da sier det seg selv hvilken vei det går med folketallet der. Derfor er skolens rolle for bygdesamfunnene i distrikt­ene udiskutabel: Uten skoler dør bygdene. Dermed blir skolespørsmålet til et spørsmål om man skal ha bosetting i distrikt­ene i Porsanger. Det er et så alvorlig spørsmål at man må kunne forlange at det gjøres et grundig forarbeid før man eventuelt bestemmer seg for et så drastisk skritt.

Og man skal være ualminnelig velvillig for å si at denne saken er godt forberedt. Ordførerens utskjelling av oppvekstsjefen viser at det politiske flertallet i kommunestyret ikke engang hadde sjekket helt elementære ting, som om det er lov å gå frem på denne måten, før de bestemte seg for å legge ned/redusere distriktsskolene i et budsjettvedtak.

De fleste vil være enige i at det må være prinsipper som styr­er budsjettet, og ikke omvendt. Fremgangsmåten i denne saken forsterker nok mistank­en i distriktene om at det man egentlig er ute etter er å styrke kommunesenteret Lakselv på bekostning av bygdene. Og den mistanken blir det ikke lett å fri seg fra hvis man ikke tar skjeen i en annen hånd.

| 12.12.2014 |

Vi er godt fornøyd!

Kommentar av Lars Birger Persen

Vi er godt fornøyd!

(Foto: Marius Thorsen)

Vi har fått høre fra folk tilknyttet snuhavnprosjektet at vi i Ságat er ensidig negative, og bare ute etter å lage huskestue. Det stemmer ikke.

Er den avisen du nå leser ensidig kritisk og negativ til nye tanker og initiativer? Forsøker vi å drepe gode ideer, og ta rotta på ildsjelene? Spørsmålet er reist etter artiklene våre om snuhavna i Porsanger.

Selvfølgelig ikke. Men enkelte ganger reagerer folk negativt på det vi skriver, og tror vi kun er på leting etter skandaler for å selge flere aviser. Sånn kritikk må man lytte til. Det finnes dessverre eksempler på at media jakter i flokk, og forårsaker skade i journalistisk blodtåke.

Kritikk skal man ta alvorlig. Tilbakemeldinger fra leserne er viktig for oss. Vi vil helst unngå feil, og vi vil gjerne utvikle oss og forbedre oss. Kritikk er bra.

Samtidig er det nok nødvendig å gi leserne vårt syn på saken. Vi synes ikke vi er verken ensidig negative eller en kritikk­løs heiagjeng. Sant å si synes vi at vi har gjort jobben vår.

På Ságat har vi tatt frem all­e artiklene vi har skrevet om snuhavnprosjektet siden ideen ble lansert sommeren 2012. Det dreier seg om totalt over 80 saker, derav åtte lederartikler. Snuhavna har enten vært hovedsak, eller har spilt en viktig rolle i det artiklene dreier seg om. I tillegg har vi laget en rekke notiser om emnet. Snuhavna har vært grundig dekket hos oss, og har høy prioritet fortsatt. Den kan bli et viktig tilskudd til nærings- og samfunnliv i denne delen av Sápmi. Snuhavna er for tiden det eneste realiserbare og igangsatte større næringsprosjektet i Indre Finnmark, og kan få stor regional effekt. Som samisk avis er det selvsagt vår jobb å følge prosjektet tett.

Vi har foretatt en litt uhøytidelig og intern vurdering av hva vi har skrevet, og hvordan vi har presentert stoffet. Selv synes vi at vi kommer godt ut. Noen vil vel til og med tenke at vi har vært i overkant positive. Andre kan konkludere annerledes, og det får vi bare respektere.

Av de 81 artiklene er om lag 62 «positivt» vinklet. Vi har fortalt om tilblivelsen av selskapet, om jakten på investorer, om tilsettingsprosesser og vi har belyst spørsmål om beliggenhet og havneforhold. Kommunen og etter hvert snuhavnselskapets folk (etter at selskapet NCTP ble etablert) har fått svært mye spalteplass i Ságat. 

5 artikler vil vi ikke karakterisere som verken det ene eller det andre, mens 14 artik­ler må sies å være kritisk vinklet, og kan tenkes å bli oppfattet som negative av enkelte. Da har vi tatt med artikler om at kun én av kommunestyremedlemmene stemt­e nei til snuhavna, og forklarte hvorfor gjennom vår avis. Vi har også tatt med artikkelen om amerikaneren John Kunkel, investoren som har hatt store økonomiske problemer. Mange vil kanskje mene at Ságats avsløring av dette er positivt for snuhavnprosjektet fordi det viser at samfunnet har et våkent øye på investorene i prosjektet.

Vi har også tatt med våre avsløringer av hemmeligholdet snuhavnselskapet bedriver som blant artikler som kan oppfattes som «negative». Noen vil kanskje si at det er positivt å sette søkelys på unødig hemmelighetskremmeri på tross av fylkesmannens avgjørelse om åpenhet. Det er tross alt folkets og fellesskapets penger som er satt i spill her.

Om Ságats engasjement i snuhavnsaka oppfattes positivt eller negativt kommer an på øynene som leser artiklene. Vårt mål er uansett å finne en balansert og riktig dekning av de faktiske forholdene rundt prosjektene. Vi går ikke inn i en sak for å finne «positivt» eller «negativt», men for å melde nyheter. Til dette hører selvsagt å granske aktørenes gjøren og laden med kritisk blikk, og ikke vær­e redd for å stille ubehagelige spørsmål.

To av våre journalister brukt­e uker på å avdekke en av de påmeldte investorenes vaklend­e økonomi. Ságat er stolt av at de gravde frem opplysning­e­r allmenheten fortjente å få kjennskap til. Vi tror det er et styrketegn for samfunnet at media har kompetente medarbeidere og tilstrekkelige ressurser til å avdekke slike forhold.

Ságat kommer også i fortsettelsen til å bringe nyheter om snuhavna, og ikke nødvendigvis bare de nyhetene initiativtakerne ønsker skal bli publisert.

Samtidig er vi og vår hoved­redaksjonen en del av lokalsamfunnet, et lokalsamfunn som ønsker og sårt trenger positiv utvikling. Selvfølgelig ønsker også vi at næringsetabler­ing­er skal lykkes og blomstre. Vi ser frem til at snuhavnselskapet fremskaffer atskillig mer aksjekapital til veie enn de hovedsaklig offentlige midlene som hittil er innbetalt. Vi vil juble når meldingene om inntjening tikker inn, slik at snuhavnas økonomi blir sunn og uten behov for ytterligere innskudd av kommunale penger.

Ságat ønsker sterkt at snuhavnprosjektet blir en suksess. Men vi vil ikke gjøre jobben vår om vi ikke også er forberedt på det motsatte av suksess. Derfor følger vi for eksempel med på om selskapet virkelig får inn den lovede aksjekapitalen. For om opplegget svikter, er Porsanger kommune, Porsanger i utvikling, Nordkapp og Porsanger havn, Porsanger boligstiftelse og Indre Finnmark investeringsselskap inne med en urovekkende høy grad av aksjekapitalen. Ansvaret blir tilsvarende om pengene begynner å renne ut. Dette kan bety at mine, dine og våre penger må benyttes til å dekke løpende underskudd i en reiselivsbedrift, i stedet for eldreomsorg og skole. 

Snuhavnselskapet har signalisert at de har kontroll, og at aksjekapitalen vil komme. Det er bra. Vi håper, og velger å tro, at presisjonen er større der enn på påstanden om at vi er ensidig negative. For vår del er vi godt fornøyd med dekningen vi har hatt av snuhavnsaka. Det håper vi at du som leser også er, men si gjerne fra til oss hva du synes vi bør bli bedre på. Det viktigste for oss er at du er fornøyd!

| 24.11.2014 |

Pressestøtte og Sápmi

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Regjeringa har foreslått å kutte pressestøtten til samiske avis­er med 4,1 millioner kr i 2015. Korrigert for forventa lønns- og prisstigning blir det reell­e kutt­et på rundt 5 millioner kr, eller nærmere 1/5 av driftsgrunn­lag­et for Ávvir og Ságat.

Dramatiske følger

Man behøver ikke være verken sivil­øko­nom eller spesielt oppvakt for å forstå at dette vil få svært dramatiske konsekvenser. Et slikt kutt vil nødvendigvis tvinge de to sameavis­ene til å redusere både utgivelseshyppighet og bemanning.
Dette drastiske kuttforslaget har rimelig nok vakt sterk­e reaksjoner fra Same­ting­et, samiske organisasjoner, pressemilj­ø og brede lag av det samiske samfunnet. Alle som er opptatt av demokrati og ytringsfrihet i Norge og Sápmi, reagerer med vantro og skuffelse over at regjeringa vil avslutte grunnlovsåret 2014 med å kneble urfolk­ets røst og skru klokka tilbake til en tid da samene sto med lua i handa overfor herrefolket.

Vil bagatellisere

Den politiske ledelse i Kultur­de­par­te­ment­et prøver å bagatellisere de samiske bekymring­ene som grunnløse. Hør bare hva statssekretær Bjørgulv Vin­je Borgundvaag (H) sier til NRK Sápmi:
«I flere år har samiske aviser nemlig fått adskillig størr­e økning i pressestøtten enn andre aviser i Norge, slik at de samiske avisene burde vær­e rustet for det kuttet som nå foreslås».
Statssekretæren har også sin ganske spesielle oppfatning av likebehandling og likeverd mellom majoritet og urfolk i dagens Norge:
«Når vi foreslår det samme andelsmessige kutt­et, reduksjonen for de samiske avisene og de andre avisene, så er det fordi vi mener det er rom for en slik moderat reduksjon».

På et lavmål

Statssekretær Borgundvaag prøver altså å rettferdiggjør­e kuttet i samisk pressestøtt­e med tilsvarende kutt i den gene­rell­e pressestøtten. Det er ganske utrolig at en statssekre­tær kan få seg til å argumentere på et slikt lavmål. Samene har kun to dagsaviser, mens det norske samfunnet har en bred og differensiert avisflora med ialt 227 dags­aviser, fådagers­aviser og uke­aviser.
Etter vår mening har ikke Norge en eneste avis for mye. Og alle aviser i Norge utfører et viktig samfunnsoppdrag som er med på å løfte landet fremover. Det er generelt dårlig samfunnsøkonomi å strupe den frie presse.

Dummer seg ut

Det seg sjøl at et kutt i Nor­ges to eneste urfolksaviser vil få svært dramatisk­e konsekvenser for det samiske samfunnet. Statssekretær Borg­undvaag dummer seg derfor ut når han svinger sin norske ostehøvel på en ganske anderledes samisk virkelighet.
Det beste vi kan si om statssekretæren i Kultur­depar­te­men­tet, er at han er totalt historieløs og kunnskapsløs når det gjelder samiske forhold generelt og samisk presse spesielt. Det er korrekt at den samiske pressestøtten fikk et stort løft i 2008/2009. Dette skjedde etter at et bredt flertall på Stortinget, inkludert Høyre, gjentatte ganger påla regjeringa å gi tilstrekkelige rammebetingelser til utgivelse av samiske dagsaviser både på samisk og på norsk. Dette i er­kjenn­elsen av det ikke finnes noe økonomisk marked for sam­isk avisdrift. Til det er vi for få og for spredt bosatt.

Stortingsvedtak

Pressestøtten til samiske dagsaviser er altså ikke en budsjettsak, men tverrpolitisk forankret i flere prinsippvedtak, blant annet Stortingets kommunal- og forvaltningskomité i Innst S nr 202 (2006-2007):
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Frem­skritts­partiet, mener at det nå er på høy tid at landsdekkende samiske dagsaviser både på samisk og norsk blir en realitet. Fler­tallet har merket seg at bl.a. flertallet i ulike kommunalkomiteer de fire siste årene har fremhevet det sterke ønsket og det store behovet som er i det samiske samfunnet for landsdekkende samiske dags­aviser både på samisk og norsk. Det er helt avgjørende for informasjonsformidling, identitetsutvikling og demokratiet i det samiske samfunnet at det nå blir gitt rammebetingelser for dette.
Bakgrunnen for at det er et så stort behov for landsdekkende samiske aviser både på norsk og samisk, er slik Same­ting­ets medieundersøkels­e fra 2000 viser. Om lag halv­part­en av velgerne ved valg til Sametinget forstår av ulik­e grunner ikke samisk, og om lag halvparten av de som snakker samisk, kan av ulike grunner ikke lese samisk. Opp mot 3/4 av Sametingets velgere er derfor helt avhengig av at skriftlig informasjon er tilgjengelig på norsk, dersom de skal kunne forstå innholdet i det de leser.»

Samepolitisk flaggsak

Med dette vedtaket innfridde Stor­ting­et en viktig flaggsak for Norges nasjonale samepolitikk. Kun FrP, som ikke vil anerkjenne at samene er urfolk i Norge, stemte imot. Vi er sterkt undrende til at regjeringa Solberg nå søker å reversere denne viktige del av same­poli­tikken, samtidig som Norge markerer seg aktivt i FN og verdenssamfunn­et som en varm forkjemper for menneskerettigheter, demokrati og ytringsfrihet, også for urfolk og minoriteter. Norge kan ikke si en ting i New York, og gjøre noe annet her hjemme.
Normalt fungerer et demokrati slik at regjeringa må innrette seg etter nasjonalforsamlingas vilje, og ikke omvendt. Hvis regjeringa nå virkelig ønsker å endre den nasjonal­e same­politikk­en til skade for det samiske folk, må dette på forhånd klareres med Stor­ting­et. Det må være slik at prinsippene for nasjonal samepolitikk styrer bud­sjett­ene, og ikke omvendt.

Stortingspresidenten

Ved åpninga av det 7. Same­tinget for ett år siden fastslo stortings­pre­sident Olemic Thommessen (H) i en knakend­e god tale at den nasjonale same­politikk­e­n står fast etter regjer­ingsskiftet. Han sa også til meg at vi kunne senke skuldrene når det gjelder pressestøtt­e, ford­i det aldri ville bli aktuelt å la FrP styre samepolitikken. Thom­mes­sen og Høyre var da også, i motsetning til FrP, blant de gode støtte­spillerne for prosjekt samiske dagsaviser.
De samiske avisene og den samiske forlegger- og avisfor­en­inga Sálas har alltid vært opptatt av å ha en god og gjen­sidig dialog med nasjonale myndigheter, både Stor­ting­et, Kul­turdepartementet og Medie­til­synet. Dette har vært situasjonen helt siden jeg startet i Ságat i 1975. Men nå har departementet tydeligvis fått en politisk led­else som mangler de samme gode ideal­er og verdie­r som alle deres forgjengere av ulik politisk kulør har hatt.

Knyttneve mot Sápmi

Vi trodde ærlig talt den tid­a for alltid var over, hvor ­norske myndigheter kunne og ville forfekte en knytt­nevepolitikk mot sitt samiske urfolk. Det bærer således bud om en ny same­poli­tisk istid i emning, stikk i strid med stortingspresident­ens forsikring, når Kul­tur­de­parte­men­tet fremmer kutt­forslag uten engang på forhånd å ha vært i kontakt med de direkte berørte for å klarlegge kon­se­kvens­ene av forslaget.
At slikt kan skje, forteller også noe om seriøsitet - ­eller mangel på sådan. Man kan også lure på om departementet har innhentet en nøytral og faglig konsekvensutredning fra Medie­tilsynet?

Etterslep på 1 million

Faktum er at nåværende bevilgning til samiske aviser er i underkant av behovet for å lag­e to landsdekk­ende samiske dags­aviser med kvalitets­jour­na­listikk og bredde i innholdet. Avisene var enige med Kul­tur­departementet om at rammen måtte indeksreguleres på 2009-nivå for at dags­avis­pro­sjektet skulle være liv laga. Til nå er det allerede opparbeidet et budsjettmessig etterslep på omlag 1 million kr i forhold til vår omforente forutsetning­:
• I 2010 ble 2 % av tilskudd­et øremerket en ny støtteordning for sørsamisk innstikk i lokal­avis, uten rammeøkning.
• I 2012 ble bare halve prisstigninga dekket med 1,6 %.

Ingen pengemaskin

Dertil kommer at også de samiske avisene i likhet med bransjen forøvrig merker en betydelig svikt i annonsesalget.
Samisk avisdrift er ikke noen penge­maskin. I fjor hadde Ávvir og Ságat tilsammen kr 593.000 i underskudd. Det er så vidt båt­en bærer økonomisk. Det gledelige er at opplaget er stabilt og svakt økende, noe som vitner om avisenes viktige funksjon i det samiske samfunnet.

Ett land - to folk

Prinsippene for norsk same­politikk er ganske klar­e. Kong Har­ald har som statsover­hode fastslått at staten Nor­ge er etablert på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Grunn­lov­ens § 108, som ble fornyet av et enstemmig Storting i år, pålegger staten å legge til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle språk, kultur og samfunnsliv.
Grunnlovens § 100 skal sikr­e ytringsfrihet samt en åpen og opplyst offentlig samtale. Gjen­tatte stortingsvedtak pålegger regjeringa å sørge for at det blir gitt ram­me­betingelser for utgiv­els­e av lands­dekkende samiske dags­aviser både på samisk og norsk.

Norske ekstremister

Samene ønsker å være en likeverdig del av det ­norske samfunnet. Ingen ansvarlig­e samer har tatt til orde for en samisk stats­dann­else. Slike tøvete tanker gjør seg kun gjeldende i hodet til heilnorske ekstremist­er og fundamentalister. Men for at det samiske folk skal vær­e likeverdig med våre norske landsmenn, har vi behov for våre egne institusjoner, rammebetingelser og ulike støttetiltak.
Det er ikke snakk om allmisser fra de rikes bord, men innfrielse av felles­skap­ets nasjonale og folkerettslige forpliktelser overfor sitt samiske urfolk. Man kan også kalle dette en rimelig rente for all den urett og all­e overgrep som er begått mot samene i den vonde fornorsk­nings­tida. Eller en rimelig leie for det enormt verdifulle land- og sjøterritoriet samene har tatt med seg inn i den norske stat.

Må ta konsekvensene

Hvis det virkelig er slik at krefter i den sittende regjeringa anser samene som en byrde for staten Norge, må man være beredt til å ta de fulle konsekvensene av et slikt totalt forkvaklet syn.
I 1814 ble Norge ­løsrevet fra Dan­mark og gikk i union med Sverige med felles kong­e. I 1905 ble union­en oppløst, og Norge fikk sin selvstendighet – basert på terri­toriet til det norske folk og territoriet til det samiske folk. Neste år feirer vi at 110 år er gått siden denn­e forhåpentligvis aller siste unions­oppløsninga.

| 25.10.2014 |

Skattefritt Ságat

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Ifølge skattelista tjente jeg 381.245 kroner i fjor. Så vet du det.

Og dermed har Ságat brakt den korteste skattelista noen gang. Som du sikkert har lagt merke til, så lar vi denne gangen være å publisere inntekts-  formue- og skattedata i form av lister og «topper». I år lar vi være å snoke i folks privatøkonomi for underholdningens skyld.

Hvorfor har vi valgt å gjøre dette?

Svaret på dét er ikke så enkelt. Det er mange gode grunner til at det skal være åpenhet om privatfolks økonomi og skatteforhold. Det gjør ingen ting at samfunnet diskuterer hvordan verdiene i landet fordeles, og hvem som bidrar til fellesskapet via skatteseddelen. Ságat er uenig i den innskrenkingen myndighetene har gjort de senere årene når det gjelder innsyn i og offentliggjøring av skatteforhold til private.

I Ságat konsentrerer vi vår journalistikk omkring samer, samiske saksfelter og samiske geografiske områder. Vi ønsker å bidra til demokrati og samfunnsdebatt, og da er åpenhet og innsyn helt nødvendig. Samtidig er det ofte små forhold vi snakker om, der bygdepraten i enkelte tilfeller går litt for lett.

Det er flott at folk snakker sammen. Og det er kjempeflott om det er oppslag fra vår avis som danner grunnlag for diskusjoner i de tusen samiske hjem, samt de mange tusen andre.

Men debatten vi bidrar til må være faktabasert. Dessverre er det slik at skattelistene som staten offentliggjør inneholder svært mange feilkilder, og slett ikke alltid gir et riktig bilde av hva personer tjener og eier av verdier. Det er for eksempel stor forskjell på å ha vunnet to millioner kroner i Lotto og sette pengene i banken, og å eie en driftsbygning i jordbruket verdisatt til samme beløp. I det ene tilfellet er pengene lett tilgjengelige for egne formål, i det andre er situasjonen mildt sagt  annerledes. Men Skatteetaten gir ingen opplysninger som kan belyse dette for interesserte.

De fleste nyhetsmedier i Norge satser stort på skatteopplysningene. At Ságat lar være å gjøre dette i år må ikke sees på som en kritikk av alle andre, men heller som et innspill i en pressedebatt som har pågått en stund. Det er ikke tvil om at medias årvåkenhet angående privatøkonomiske forhold har avdekket kritikkverdige forhold og har bidratt til demokratisk og fokelig innsyn og kontroll av inntekts- og formuesforhold i landet vårt. Åpenheten har i så måte vært et gode, og resultatene vi har sett tilsier fortsatt åpenhet i minst like stor grad.

Men innskjerpingen myndighetene har foretatt de senere årene har, i hvert fall offisielt, hatt sin begrunnelse i pressens påstått grafsing i folks privatliv. Og det må nok innrømmes at en del av de oppslag og søkemuligheter som tilbys mer har preg av undreholdning og profitt for mediene enn folkeopplysning og demokrati. Det er opp til oss i mediene å bidra til at den offentlige samtalen om disse viktige tingene foregår på ordentlig måte.

Ságat har, på samme måte som andre medier, kjøpt Skatteetatens database, og vi vil  komme til å gjøre bruk av den. Men denne gangen har vi bestemt oss for senere å benytte disse dataene som faktagrunnlag i artikler vi håper og tror har offentlig interesse. Dét er kanskje mindre underholdende for mange av våre lesere, som nok ønsker å se hva naboen, redaktøren, samepolitikeren eller kjendisen tjener.

Men denne gangen får du et skattefritt Ságat. Vi tror at mange liker det også.

| 17.10.2014 |

Pressestøtte og ideologi

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Det er et kjent triks i politikken å bruke vikarierende argumenter for noe man ønsker å gjøre av rent ideologiske grunner, når man skjønner at ideologien ikke holder som begrunnelse overfor andre. Dagens politikere er så drillet og trenet i å svare på vanskelige spørsmål at de som regel klarer å maskere sine egentlige motiver bak en tilsynelatende sympatisk ordflom.

Som kjent foreslår regjering­en å redusere den ordinær­e statsstøtten med 50 millioner kroner til neste år. Dess­uten skal pressestøtten til de samiske avisene skal reduseres med 4,1 millioner kroner. Onsdag fremsto kulturminister Thorhild Widvey på NRK Dagsrevyen og hevdet at det vil styrke pressen å bli mindre avhengig av statsstøtte. Da hun ble spurt hvordan det kan styrke pressen, presterte Widvey å si at det vil gi pressen bedre muligheter til å gjøre sine egne prioriteringer. Hun ble dessverre ikke bedt om å forklare denne tydelig desperate tåkepraten noe nærmere.

I en pressemelding om forslaget til statsbudsjett sier Widvey at regjeringen har som mål å redusere pressens avhengighet av statlige støttetiltak. – Avisene vil bli mer redaksjonelt uavhengige dersom de blir mindre økonomisk avhengige av staten, sier kulturministeren. Igjen nye tåkeprat, men i det minste et element av redelighet når hun her innrømmer at regjeringen har som mål å redusere pressestøtten. Altså er det snakk om en rent ideologisk beslutning, og ikke en aktverdig beslutning utfra rasjonelle grunner.

Mye mer oppriktig er til sammenligning parlamentarisk leder for Fremskrittspartiet i Same­tinget, Aud Helene Mar­thin­sen, når hun sier til Ságat at hun er veldig fornøyd med statsbudsjettet. At regjeringen foreslår reelle kutt til samiske formål på en rekke områder, ser hun ikke. Derimot hadde hun forventet at de kuttet mer, sier hun. At pressestøtten til samiske avviser reduseres, var som lovet, ifølge Mar­thinsen.

– De har hele tiden sagt de vil ta vekk pressestøtt­en. Det er ikke liv laget for samiske aviser om de ikke selger nok. Skal man leve på støtte eller skal man gi et budskap som gjør at folk vil ha dem? spør Aud Helene Marthinsen.

Det er ikke noen overrask­else at FrP, og også deres same­tingsgruppe, ønsker kutt i bevilgningene til samiske formål, herunder i ­pressestøtten. FrP har aldri gitt skinn av å vær­e tilhenger av ­pressestøtte, og har også vært klare på at de har latt seg velge inn i Same­tinget i den hensikt å få lagt ned Sametinget og slik ødelegge det samiske demokrati­et. Fra sentralt hold i FrP er det for lenge siden slått fast at Sametinget må betraktes som et illegitimt, det vil si et ulovlig organ. Dermed opptrer Aud Marthinsen på en mye mer redelig måte enn kulturminister Widvey gjør.

Høyre er også motstander av pressestøtte av ideologiske grunner, men prøver tydeligvis å skjule det. Hvorfor i all verden serverer Widvey dette tøvet når hun skal prøve å forklare hvorfor pressestøtten skal reduseres så drastisk, i stedet for bare å innrømme at hennes ideologi tilsier at pressestøtten skal vekk? Det er selvfølgelig fordi hun ser at hun har en svært dårlig sak. Forslaget om å kutte såvidt drastisk i pressestøtten er ikke begrunnet med noe annet enn synsing - med bakgrunn i ideologi Og synsing er ofte svært vanskelig å forklare på en vettug måte.

At forslaget om å redusere pressestøtten kommer på et tidspunkt hvor mange lokalaviser og nisjeaviser aviser strever med å klare seg, er mildt sagt dårlig timing. Dette blir da også sterkt kritisert i pressekretser, og er et helt klart brudd med en pressepolitikk som det har vært enighet om i mange år.

Pressestøtten ble opprettet i 1969 og har siden vært et sentralt virkemiddel for å opprettholde en allsidig og desentralisert presse i Norge. Nå vil den blåblå regjeringen og kulturminister Widvey starte avviklingen av den allsidige og desentraliserte pressen i Norge. Regjeringen forsøkte seg med det samme forslaget i forrige statsbudsjett, men stortingsflertallet ville da ikke være med på den galeien.

På toppen av dette skal de to samiske avisene få 4,1 millioner kroner mindre i pressestøtte til neste år, hvis regjeringen får det som de vil. Ja, vi i den samiske pressen kan selvfølgelig anklages for å «snakke for vår syke mor» i denne saken, men også sentrale samepolitikere har kommet med sterke reaksjoner på regjeringens forslag. Vår kollega Ávvir har allerede varslet færre utgivelser per uke hvis regjeringen får det som de vil.

Kulturministeren har ikke gjort eneste forsøk på å forklare hvorfor de samiske avisene skal få reduserte inntekter, annet enn at det også skal strammes inn for den øvrige pressen som får pressestøtte. Og da trenger hun åpenbart ikke å gi noen nærmere forklaring til den samiske pressen heller.

Tilskuddet til samiske avis­er og samiskspråklige avissid­er skal ifølge forskriften om dette «legge til rette for demokratisk debatt, meningsdanning og språkutvikling i det samiske samfunnet». Med samiske avis­er menes aviser som har den samiske befolkningen som hovedmålgruppe. Og det er altså snakk om to aviser - Ságat og Ávvir.

Inntil nå har ingen regjeringer antydet reduksjoner i den samiske pressestøtten. Tvert om har Stortinget gjentatte ganger sagt klart fra at man ønsker samiske dagsaviser. Dette er noe det har vært klar enighet om i det politiske miljøet. I Stortinget er det bare FrP som har flagget motstand mot bevilgninger til samiske formål. Derfor er det svært betenkelig at kulturministeren fra Høyre prøver seg med et slikt forslag, særlig når hun ikke klarere å levere noe annet enn det reneste sludder som forklaring.

Man kan ikke annet enn å undre seg over hvorfor en statsråd velger å fremstå som så lavpannet som kulturministeren gjør i denne saken. Det er en kjent sak at ideologier kan produsere svært farlige mennesker, fordi de blir så forelsket i sin egen ideologi at de ikke er i stand til å akseptere motforestillinger. Har vi å gjøre med en kulturminister som lar ideologien vinne over den rasjonelle tenkningen? I så fall kan hun bli en svært farlig minister.

| 11.10.2014 |

Da Sametinget kom

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Plenumsmøtene i Sametinget de første årene var først og fremst preget av at dette var en pionertid og av politikernes behov for å markere avstand til hverandre. I lang tid var politikerne opptatt av at Sametinget var opprettet, og enkelte var åpenbart nesten på gråten når de fikk ta ordet i Sametinget for første gang.

Det er ikke merkelig, med tanke på den rettighetskamp­en som hadde pågått i mange år forut for etableringen av Same­tinget. Det var med all mulig rett en høytidsstund for de 39 første representantene da de var samlet på kulturhuset i Karasjok under den offisielle åpningen av Sametinget i den 9. oktober 1989.

Åpningen foregikk med svært stram regi fra NRK Fjern­synet, som sendte åpningen direkte på den eneste landsdekkende TV-kanalen i den tiden. Jeg har mange ganger sagt at det i praksis var NRK Fjernsynet som åpnet Same­tinget. De bestyrte tilsynelatende alt, dirigerte oss andre mediefolk hit og dit, og klarte å irritere både meg og andre journalister som skulle prøve å formidle begivenheten i våre media.

I begynnelsen avholdt Sa­me­­tinget plenumsmøtene sine på kulturhuset i Karasjok, Og siden Sametinget var noe helt nytt, trengte de lang tid på å finne ut av sin plass i verden. Det var noe nytt at Norske Samers Riksforbund (NSR) plutselig var blitt et samepolitisk parti som stilte til valg. Før var NSR en samisk kulturorganisasjon, men absolutt ikke uten samepolitiske synspunkter. Nå var rollen blitt en annen. Det var også nytt at Arbeiderpartiet hadde etablert en egen samepolitisk enhet og stilte til valg til Sametinget.

NSR hadde hatt Samenes Landsforbund (SLF) som hovedopponent før Sametinget kom. Men SLF ville ikke stille egne lister ved sametingsvalgene, og ble derfor ikke formelt representert i Sametinget. Dermed ble det NSR og AP som ble hovedmotstanderne i Same­tinget. Og på begge sider var man nesten påfallende opptatt av å markere avstand til hverandre. Det gikk så langt at enkelte i NSR mente at såkalte «norske partier», som AP, ikke hadde noen rett til å være med i Sametinget, som var samenes folkevalgte organ. Fra AP-hold ble det svart at samer måtte kunne organisere seg hvor de ville. Det ble mye munnhuggeri av dette.

NSRs Ole Henrik Magga var den første sametingspresidenten, og det kunne ikke blitt noen andre enn ham. Han var en stjerne både innad i NSR og på den samepolitiske himmelen etter Alta-kampen. Den klare opposisjonslederen ble APs gruppeleder Steinar Pedersen. Han hadde tidligere vært nestleder i NSR, og nå hadde han jobben med å markere avstand til sine tidligere meningsfeller. Før etableringen av Sametinget hadde NSR hatt medlemmer av de fleste politiske avskygninger. Nå søkte en del av dem til de vanlige partiene som de følte sto dem nærmest.

Det er neppe galt å si at Steinar Pedersen og AP tok sin rolle som opponent til flertallet på Sametinget, anført av NSR, alvorlig. Det er kanskje ikke så galt heller å si at det enkelte ganger kunne bli litt voldsom og tilsynelatende påtatt uenighet mellom Steinar Pedersen og Ole Henrik Magga. Det var åpenbart viktig, kanskje for begge to, å markere at de var blitt politiske motstandere. Men noen personlig fiendtlighet var det ikke, for det hendte etter en lang møtedag i plenum vinterstid, så gikk de to på skitur sammen.

Det er nok også riktig å si at Sametinget ikke ble utsatt for mye av det som kalles for kritisk journalistikk de første årene. Etableringen av Same­tinget var en del av den samiske nasjonsbyggingen som begynte å ta form i kjølvannet av Alta-saken. Siden Sa­metinget var noe helt nytt, ble det kanskje like mye folkeopplysningsarbeid som jour­nalistikk i dekning­en av Sametingets virksomhet de første årene. Dette var i alle fall Ságat opptatt av dengang. Det var også på en måte viktig å ikke ødelegge for samenes eget folkevalgte organ, selv om det jo var høyst forskjellig hva sam­er mente om Sametinget.

Etter hvert som årene gikk, kom også hverdagen til Same­tinget. Det betydde blant annet at Stortinget flere ganger stilte spørsmål ved Sametingets legitimitet. Oppslutningen om Sametingets valgmanntall lå lenge under 10.000 velgere, og det ga ikke særlig tyngde innenfor politikken, hvor «kjøttvekta» ofte teller mest. Etter hvert ble sameloven endret slik at også minst én samisktalende oldefor­elder var nok for å kunne skrive seg inn i valgmanntallet, så sant man kjente seg som same. Det ble flere i manntallet etter hvert, men det tok svært lang tid før det monnet noe.

En årsak til at folk vegret seg for å skrive seg inn i manntallet, var nok at folk følte at de avskrev noe hvis de skrev seg inn. Var man same, kunne man liksom ikke være noe annet også, mente nok mange. Bakgrunnen for det igjen, var nok blant annet den harde debatten i Finn­mark om «retten til land og vann» som pågikk i mange år før finnmarksloven trådte i kraft 1. juli 2006. Loven var en oppfølging av Samerettsutvalgets andre delinnstilling som kom i 1997. Det tok altså mange år fra Samerettsutvalgets forslag til loven ble vedtatt, med flere utredninger og konsultasjoner underveis. Det var tydelig at sak­en var en varm potet i det norske politiske systemet.

Finnmarksloven slår fast at samer og andre finnmarkinger har rettigheter til land og vann i Finnmark. Grunn- og naturressursene i Finnmark skal ifølge loven forvaltes til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, bruk av utmark, næringsdrift og samfunnsliv.

Finnmarksloven og etableringen av Finnmarkseiendommen (FeFo) er altså i virkeligheten det kompromisset man endte med etter den lange striden om «retten til land og vann» i Finnmark. Det var ikke lett å forutse dette når det sto på som verst. Det som nå gjenstår er å avklare hvem som egentlig eier utmarka i Finnmark. Det er ikke nødvendigvis FeFo, som ba­ser­er sin rett på statens omstridte grunneierposisjon. Dette er Finnmarkskommisjonen nå i gang med å forsøke å finne ut av.

| 09.10.2014 |

Prinsippløst fra politi og politikere

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Ordfører Knut Roger Hanssen i Porsanger har fått bot fra politiet, og alle synes å være fornøyde med dét. 100.000 kroner må jo være en passelig straff for å bygge en ulovlig vei? Så enkel synes majoriteten å mene at saken er. Mindretallet holder kjeft. Og så er det vel «game over»?

Det bør det ikke være. Saka om utbedring av stien langs Brennelva i Porsanger reiser en hel del prinsipielle spørsmål som ikke er blitt besvart i og med at boten er vedtatt uten behandling i rettsapparatet. Der burde saken så absolutt ha havnet.

I stedet ble saken i realiteten avgjort av politiadvokat Thomas Eliassen Darell. Darell ble landskjent da han nylig la ut på Facebook sin frustrasjon over at politiet ikke kunne røre en åpenbart psykisk syk vanekriminell i Alta. Meldingen kunne oppfattes som en oppfordring til bruk av borgervern mot vedkommende, som ikke er strafferettslig tilregnelig.

Også i saken mot ­ordfører Hanssen benyttet politiadvokat Darell Face­book. Samme dag boten ble ilagt, og uten hensyn til ankefristen, la han ut melding om dette på det sosiale mediet. Publikum fikk full anledning til å henge seg på med kommentarer, noe som også ble gjort. Darell passet også på å gå ut i media med beskjed om at bot­en godt kunne vært mye større. Han antydet beløp opp mot en halv million.

Det er i utgangspunktet vanskelig å vinne en rettssak der staten er motpart. Domstolene har ofte en for krypende holdning her. Vi kan forstå at ordføreren så mørkt på en rettsbehandling der han allerede i utgangspunktet var truet med en mangedobling av boten om han skulle tape i retten. Da er det tross alt lettere å betale og bite seg i det. På den måten lyktes politiet i å true igjennom noe som i realiteten er et justismord i foreleggs form.

Om saken hadde kommet til doms i retten, ville dommen ikke blitt kunngjort på Face­book. Det er påfallende at politiinspektør Darell brukte internett som gapestokk i denne saken. Det er grunn til å minne om at det ikke er politiets oppgave å være dommer, bøddel og sladrehank.

Selve forelegget fra Darell er merkelig lesning, og fullt av feil som en forsvarsadvokat raskt ville avslørt i retten. Det påstås at det er bygget en traktorvei på 4,6 kilometer, med bredde på 2,7 meter. Det riktige ifølge vår egen gps-måling er at inngrepene er gjort over en strekning som totalt er en kilometer kortere. Det er heller ikke gjort terrenginngrep langs hele strekningen, men langs forskjellige strekk. Total lengde på opparbeidet trasé er atskillig kortere enn det forelegget beskriver.

Forelegget tar ikke hensyn til at kommunen er kontaktet, og at kommunens administrasjon har opplyst at tiltaket ikke var nødvendig å søke på da tillatelse tidligere var gitt. Hvordan kan man da gi 100.000 i bot fordi man ikke hadde søkt kommunen om tillatelse? Kommunen hadde jo selv opplyst at søknad ikke var nødvendig. Ordfører Hanssen kan ikke lastes for å ha fulgt anvisninger fra sin egen administrasjon, like lite som det er grunnlag for å gi en bot for noe som ikke er straffbart.

Politiinspektør Darell bommer også kapitalt på hvem han skulle straffeforfølge. Alle forhold i saken tilsier at privatpersonen Knut Roger Hanssen ikke var involvert, og dermed ikke kan straffes. All dokumentasjon som er fremskaffet tilsier derimot at samtlige vedtak og handlinger i saken er utført av Knut Roger Hanssen som folkevalgt, og av Porsanger kommune. Det er kommunen som har budsjettert og planlagt utbedringene, det er kommunen som har bestilt arbeidene fra entreprenør og det er kommunen som har vært fakturamottaker og som har betalt det hele. Om man er enig eller uenig i selve prosjektet, så kan det ikke reises tvil om at «traktorveien» i Brennelvdalen er et kommunalt prosjekt bestemt av politikerne.

I en slik sammenheng er det prinsipielt svært betenkelig å straffe ordføreren som privatperson. På Facebook skriver Darell til og med at etterforsk­ningen ikke har gitt grunnlag for kritikk eller foretaksstraff til kommunen, da det ikke er funnet bevis for at kommunen har noe med saken å gjøre.

Man må spørre seg om politiadvokaten har vært tilregnelig i skriveøyeblikket? Hvordan kan han overse at kommunen har deltatt i alle deler av saksbehandlingen, og likevel få seg til å skrive at kommunen ikke har noe med saken å gjøre? Dette er selvmotsigende og tøv.

I Porsanger kommune var særlig APs folk svært raske til å rope korsfest. Av de som eventuelt måtte støtte Hanssens syn på saken sto få åpent frem.

Kommunestyret i Porsanger bør så absolutt ta en runde med seg selv om denne saken. Representantene må spørre seg og hverandre om det virkelig er greit at politiet straffeforfølger en politiker for politiske vedtak. Man må heve seg over debatten om hvorvidt ut­bed­ring­ene i Brennelvdalen var riktig å gjøre eller ei. Parti­til­hørighet og valgtaktisk tenkning bør også vike plass.

Ordfører Knut Roger Hans­sens motiver for å akseptere forelegget får være hans sak. Men mange i Norge vil veg­r­e seg mot å ta opp en kamp mot staten og politiet i rettssalen, særlig når man via media trues med represalier i hundretusen­kronersklassen. Boten og fremgangsmåten fra politiets sid­e innebærer på den måten et retts­sikkerhetsproblem. Vi kan ikke ha et samfunn der politiet oppfører seg som både etterforsker, dommer og den som sender bøtelagte i gapestokk­en.

Mange kunne nok ønske seg at politikerne i større grad blir ansvarliggjort for det de foretar seg. Men dette må skje via at folket sier fra når det er valg, og på annen måte innenfor demokratiets rammeverk. En mildt sagt overivrig politijurist med skrivekløe og tilgang til Facebook må ikke boltre seg fritt på demokratiets bekostning uten at det påtales.

Som en enkelthendelse vil demokratiet helt sikkert leve vid­ere etter dette. Men kommunestyret i Porsanger bør så absolutt interessere seg for de grunnleggende og prinsipielle sidene ved å straffe en politiker for politiske handlinger. Et vedtak der man tar avstand fra politiets handlinger i denne saken hadde vært på sin plass.

| 08.10.2014 |

Ambisiøst sluttdokument

KOMMENTAR VED STEIN TORGER SVALA

UD beskriver sluttdoku­mentet fra FNs verdenskonferanse om urfolk som «ambisiøst», der Norge hevder å være i skarp rute.

Verdenskonferansen om urfolk i New York vedtok enstemmig et sluttdokument der statene forplikter seg til å fremme urfolks rettigheter.

Verdenskonferansen åpnet den såkalt­e høynivåuken i FN, hvor en rekke av verdens stats- og regjeringssjefer var tilstede, og det ga urfolksspørsmål tidenes største oppmerksomhet.

Utenriksdepartementet (UD) mener det bekrefter at FN tar urfolks situasjon på alvor. UD mener samtidig Norge langt på vei oppfyller sluttdokumentets intensjoner.

UD karakteriserer dokumentet som «ambisiøst, men med innhold i tråd med eksisterende norske urfolkspolitikk». Her ligger spiren til framtidige debatter, og myndighetene ønsker drøfte oppfølging­en av dokumentet fra New York med Sametinget.

Samtidig har det fra samisk side stadig vært vektlagt at Norge spilte en sentral rolle både for å få avholdt konferansen og i forhandlingene om slutt­doku­mentet.

Åpen og inkluderende

Det norske Utenriksdepartementet har gjort sin evaluering av sluttdokumentet fra konferansen, og finner dokumentet som et resultat av åpen og inkluderende prosess, hvor urfolk har vært svært aktive, noe UD understreker har vært viktig fra norsk side.

Fra norsk side bemerkes det også som spesielt positivt er at dokumentet også er akseptabelt for urfolkene.

At sluttdokumentet ble vedtatt av medlemsstatene ved konsensus, altså enstemmig, er et viktig fremskritt, mener Utenriksdepartementet.

Her viser man til at da FNs urfolkserklæring ble vedtatt i 2007, var det med 143 stemmer mot fire, og 11 avholdende.

Her var også Norge en sterk pådriver i prosessen.

Urfolkserklæringen i bunn

Dette sluttdokumentet, som ble vedtatt i form av en resolusjon fra generalforsamlingen, har hentet mye av innholdet fra nettopp urfolkserklæringen.

Medlemsstatene bekrefter her sin støtte til erklæringen, og forplikter seg til ulike tiltak for å iverksette den.

Utenriksdepartementet fremhever at erklæringen skal gjennomføres i samarbeid med urfolk.

Dette kan skje i form av handlings­plan­­er, strategier eller på andre passende måter.

Politisk elastitet

For statene er det bekvemt lagt opp til stor fleksibilitet til å tilpasse de konkrete tiltakene til forholdene i det enkelte land. Det er også noe norske myndigheter merker seg.

Fra norske myndigheters side ble det allerede da urfolkserklæringen ble vedtatt lagt til grunn at erklæringen er i tråd med allerede gjeldende politikk i Norge, og at den først og fremst har betydning internasjonalt.

– Norge har gode ordninger og mye å være stolte av, samtidig som også Norge bør være åpen for forbedringer. Her er det viktig med god dialog med Sametinget, framgår det av UDs hjemmesider.

ILO og Sápmi

Sluttdokumentet oppfordrer også stat­ene til å ratifisere ILO konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk, som Norge var det første land til å ratifisere.

Norske myndigheter lover å fortsette oppfordringene til andre land til å slutte seg til denne konvensjonen.

For samene handler det ennå om å få med Finland, Sverige og Russland, som ikke har ratifisert ILO-169.

Sluttdokumentet er politisk forpliktende, men det er ikke et folkerettslig bind­ende dokument.

Sett fra UDs side anses ikke sluttdokumentet å gå lenger enn urfolkserklær­ingen når det gjelder forpliktelser for Norge.

Norske myndigheter vil hevde at Norges folkerettslige forpliktelser på urfolksområdet i hovedsak er i tråd med intensjonene i ILO-konvensjon nr 169 og art. 27 i FN konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Deltakelse

Sluttdokumentet vektlegger urfolks del­takelse, både nasjonalt og i FN-system­et. Fra urfolkenes side handler det om en voldsom statushevelse i internasjonale sammenhenger.

Nasjonalt peker dokumentet på forpliktelsen statene har til å konsultere og samarbeide med urfolk med sikte på å oppnå enighet om løsninger.

Selv om norske myndigheter understreker at det det ikke er en plikt til å komme til enighet, er det en plikt å forsøke og prosessene for å få til det er verdifulle.

Norge er blant få land som har nedfelte prosedyrer for konsultasjoner, som gjelder mellom Sametinget og norske myndigheter.

Forutsigbare konsultasjoner

Ordningen forplikter staten til å konsultere, med formål om å oppnå enighet, i sak­er som kan berøre samiske interesser, og i Norge oppnås det stort sett enighet, viser erfaringene.

Untatt i noen av de viktigste og mest fundamentale sakene, der historisk rettigheter til ressursene i Sápmi ikke anerkjennes av myndighetene.

Støtter statusheving

Spesielt viktig for urfolkene er oppfordringen til generalsekretæren i FN om å utarbeide forslag om deltakelse i FN for urfolksrepresentanter og institusjoner, herunder urfolksmyndigheter.

Oppfølgningen av denne anmodningen vil bli høyt prioritert av Norge, blant annet for å sikre tilfredsstillende løsninger for valgte organer, som Sametinget.

Synnliggjøringen av urfolk i et verdensamfunn dominert av stater, har alltid vært et mål blant urfolkene selv.

Nå gjenstår det å se om Sametinget og norske myndigheter har den samme felles forståelse av sluttdokumentet.

| 02.10.2014 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail