logo
Ságats eAvis Laatasveien, PB 53, 9711 LAKSELV  -  Tlf: 78 46 59 00  -  Fax: 78 46 59 01  -  E-post: avisa@sagat.no

Kommentarer

Solbrått - en gullgruve

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Porsanger kommune har bedt Solbrått aldershjem i Børselv om å komme med et tilbud når det gjelder å utføre kommunale hjemmetjenester på østsiden av Pors­­angerfjorden. Og Solbrått er - ikke uventet - svært villige til å ta den jobben. Faktisk har Sol­brått gjort en jobb med å ta vare på gamle mennesker siden 1930, da Dorothea Klem fra Åmot i Buskerud startet opp sitt private syke- og gamlehjem i Vittikkö i Børselv. Dorothea Klem var misjonær for De Frie Evan­ge­liske Forsamlinger i Norge (DFEF). Hun kom til Porsanger på 1920-tallet, og registrerte at enkelte gamle mennesker «er i veien selv for sine egne» som hun slo fast i et senere skriv.

Solbrått er altså etablert på en diakonal basis. Diakoni er definert som det sosiale arbeid­et som er drevet av kirkene. I dette ligger at diako­nal virksomhet ikke drives med sikte på å få profitt av driften. Dette igjen betyr at Solbrått sid­en 1930 har sørget for å tilføre kommunen mye penger, i form av gaver fra Solbråtts velgjørere i menigheter i Sør-Norge. At styret for Solbrått i dag består av folk fra DFEF-menighetene i Oslo og Drammen henger sammen med at disse menighetene i sin tid var de største bidragsyterne til Dorothea Klems private syke- og gamlehjem i Børselv. Dette bestemte Klem i sitt testamente.

I dag er situasjonen i stor grad endret. Porsanger kommune leier plasser for 14 beboere på Solbrått. Sammen med beboernes egenbetaling utgjør dette hovedinntekten for Sol­brått. Men fortsatt er det slik at Sol­bråtts eiere trår til med ekstra midler når de trenges. Nylig kunne styrer Arnulf Sanvik på Solbrått fortelle at styret har bevilget en halv million kroner til anskaffelse av ny heis og oppgradering av bygningsmassen i Børselv.

Det er en kjent sak at Sol­brått driver mye billigere, regnet per beboerplass, enn Pors­anger kommune klarer. Derfor lønner det seg for kommunen å kjøpe plasser på Solbrått. Og ingen faginstanser har stilt seg kritisk til det tilbudet Solbrått gir de gamle. Men fra Porsanger kommune kom det i mange år særdeles umusikalske signaler i forhold til Solbrått. Blant annet forsøkte kommunen å komme inn i styret til Solbrått, men dette ble forhindret av Dorothea Klems testamente, som klart anviser hvor styremedlemmene skal komme fra og hvor mange de skal være. Dette er det i praksis ikke mulig å omstøte.

Senere har Porsanger kommune, av en eller annen merkelig grunn som aldri er blitt forklart for offentligheten, ønsket å slutte å bruke Solbrått, til tross for at plassene der altså er mye billigere enn de Porsanger kommune selv har i Lakselv. Dette pågikk helt til Ságat dokumenterte denne forskjellen. Da fikk politikerne i kommunen seg omsider, og heller motvillig, til å vedta en tiårig avtale med Solbrått. Det var svært lett å mistenke litt for mange kommunepolitikere for ren og uforfalsket di­striktsfiendtlighet i denne saken, kamuflert med alskens merkverdige argumenter mot å bruke Solbrått.

Derfor er det gledelig at politikerne i Porsanger nå ser ut til å ville spare enda litt mer penger på å bruke Solbrått som base for den hjemmebaserte omsorgen på østsiden av Porsanger. Foreløpig skal Solbrått gi en pris for å gjøre dette i et halvt år, slik at begge parter ser hvordan det går. Vi er ikke i tvil om at dette vil lønne seg for Porsanger kommune, som er på felgen økonomisk. Det som er merkelig, er at man ikke har gjort dette før.

På Solbrått har man vist utrolig god vilje til å ­tilpasse seg kommunens behov. Da Pors­anger kommune drev på som verst og ville kutte ut Sol­brått for noen år siden, svarte styret i Sol­brått med å tilby seg å bygge omsorgsboliger i Børselv, uten kostnad for kommunen. Solbrått-styret forklarte at hvis det var slik at kommunen ikke ønsket å bruke aldershjemmet i Børselv, så kunne de gjerne erstatte dette med omsorgsboliger, hvis det var ønskelig. Styret i Solbrått kunne til og med vise fram ferdige tegning­er av mulige omsorgsboliger i Børselv. Det ble ikke noe av det, men det viste at Solbråtts eiere svært gjerne vil gjøre en diakonal innsats i Børselv, tilpasset dagens virkelighet.

En uunngåelig sammenfatning her er at Porsanger kommune og dens innbyggere bør være sjeleglade for at Solbrått eksisterer. Og de bør være ­like fornøyd med at Porsanger kommune ikke har klart å få lagt ned Solbrått, til tross for mange iherdige og vettløse forsøk fra ulike politiske konstellasjoner i kommunestyret gjennom årene. Og det er godt mulig at man kan takke Vårherre for at den kommunale toskeskapen ikke har ført fram.

| 13.06.2014 |

Njeaiddán-saken

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Indre Finnmark tingrett har straffedømt Tor Reidar Boland fra Lakselv for brudd på natur­mang­foldloven og motorferdsel­loven for skuterkjøring i Stab­bursdalen nasjonalpark. Bo­land mener seg ­uskyldig dømt og utsatt for ­justismord, idet kjøringen var et ledd i ut­øv­else av lovlig reindrift som dreng for Nils Anders Gutt­orm i Njeaiddán badjesii­da. Hålo­ga­land lagmannsrett har nekta å fremme anken. For­svarer advokat Trond P. Biti har anket saken videre til Høye­ste­rett. 

Saken er pikant, ikke minst fordi Boland både er en profilert og omstridt politiker for Frem­skritts­partiet samt Porsanger kom­munes medlem i nasjo­nal­parkstyret som forvalter verne­områdene i Stab­burs­dal­en. Bo­land er viden kjent for sin skarpe tunge, som i støytene nok kan terge på seg småstein.

Historisk dom

Dommen er historisk, ­fordi Tor Reidar Boland såvidt vites er den eneste i Norge som er dømt for å ha hjulpet reindrifta. Forøvrig gjelder denne saken ur­befolkningas rett til å ut­øve sin reindrift i Stabburs­dalen. 

Saken har stor prinsipiell betydning både for reindriftas rett til ferdsel i verneområder og for rettssikkerheten for befolkninga generelt og samisktal­ende spesielt. 

Vern uten legitimitet

Vernet av Stabbursdalen ble i 2002 tredd ned over hodet på områdets urfolk, trass i massiv motstand. Både Porsanger kommunestyre, Finnmark fylkesting, Sametingets plenum, reindrifta og mange ­andre instanser protesterte kraftig og unisont mot utvida vern, men ­forgjeves. Det er således åpenbart at det nasjonale vernet av dette tradisjonelle urfolksområ­det mangler legitimitet etter folkeretten. Det er således staten og ikke urfolket som rettelig burde ha sittet på tiltalebenken i Stabburs­dalen. 

Daværende miljøvernminister Børge Brende (Høyre) forsikret at vernet ikke skulle medføre noen innskrenkning i reindriftas og andre samers rett til tradisjonell bruk av Stabbursdalen. Tingretten og lagmannsretten har gjort denne «garantien» til kraftig skamme. 

Et makkverk

Dommen i Indre Finnmark tingrett er forfattet av dommerfull­mektig Lene Sandberg (for an­ledningen utlånt fra Alta tingrett) og meddommerne Øyvind Johansen og Mary Kristianna Boine, begge fra Porsanger. Dommen kan neppe betegnes som annet enn et makkverk. 

Riktignok starter retten med tunga meget beint i munnen når den fastslår at spørsmålet er om den aktuelle skuterkjøringa var lovlig fordi den skjedde som et nødvendig ledd i reindrift. Vurderingstema er således hva som var hovedformålet bak kjør­inga. Retten påpeker at det ikke foreligger noe forbud mot verken å kjøre sneskuter, fisk­e eller feste under utøvelse av reindrift, såfremt hovedformålet faktisk er reindrift. 

På villspor

Så havner tingretten bokstavelig talt på villspor. Retten fastslår at skuterkjøringa fant sted ved vannet Jeagil­skoah­pa­jávre, på tross av alle øvrig­e tilstedeværende i rettsmøtet forklart­e at åstedet rent faktisk var Ceak­koj­ávre, tre kilometer unna. Njeaiddán siida har forøvrig gjeterhytte ved Jeagil­skoah­pa­jáv­re. Hytta er strategisk plassert der, rett ved siidagrensa, av hensyn til driveplikten. 

Det korrekte åstedet Ceak­ko­jávre ble ifølge forsvarer Trond P. Biti nevnt kanskje 50 ganger i rettsmøtet. At retten likevel ikke har klart å oppfatte dette, taler sitt tydelige språk om dommerpanelets åndsnærværelse under rettsforhandling­ene. 

Lovlig reindrift

Deretter klargjør tingretten hva de oppfatter som lovlig utøv­else av reindrift. En mann fra Kar­as­jok tipset reinpolitiet om mulig ulovlig skuterkjøring. Tipseren har vokst opp i reindrifta, men avviklet sin drift i 1999 og har heller ikke sytingsrein. Ifølge advokat Biti har ved­kommend­e aldri jobbet med rein i Vuorje sii­da. 

Mannen forklarte ifølge rettsboka at han «over mange år ikke har sett rein i området» samt at dette ikke var et beiteområde for rein på denne årstida. Mannen fortalte at han sjøl var på fiske­tur med ­sneskuter sammen med sin kone og et tre­årig barnebarn, og hadde satt opp lávvu på vannet. Rett­en fant at vedkommende «oppholdt seg i dette området under utøvels­e av reindrift». 

Med andre ord er det lovlig reindrift når en utenfor reindrifta kjører sneskuter med familien på fiske­tur til et område i nasjonalparken hvor det angivelig ikke finnes rein. Er det mulig å komme mer ut på viddene for en rettsinstans? 

Rein i området?

Enhver badjesiida har en soleklar drive­plikt og rett til å hente tilbake egen rein til ­lovlig beite. Men tingretten mener at Boland og de andre reingjeterne var på fisketur, selv om ingen av dem hadde med seg isbor. Retten anser det som usannsynlig at det var rein i området den 3. mai 2013. Retten fester ikke lit til forklar­ing­ene fra vitnene fra Njeaiddán siida om at en reinflokk hadde trukket vestover og krysset siidagrensa til Vuorje sii­da. 

Bare tre uker i forveien for den aktuelle hendelsen, den 11. april 2013, skjedde det samme, og reingjetere fra Njeaiddán sii­da måtte hente tilbake rein som hadde trukket langt inn i Vuorje siida. Dette ble observert av en reinpolitipatrulj­e fra Lakselv. Under rettsmøtet krevde advokat Biti at de to rein­politibetjentene fra Lakselv måtte innkalles og avhøres som vitner. Dette skjedde ikke. Det er meget ille hvis påtalemyndigheten med vilje har søkt å holde bevis unna tingretten. 

Falsk forklaring?

Siidaandelseierne Nils Anders Guttorm, Mathis Per­sen Gutt­orm, Per Anders Guttorm og Jo­han­nes Guttorm fra Njeai­ddán siida avga detaljerte forklaringer i retten. Intet av deres utsagn er konkret protokollert i rettsboka. Tingretten har åpenbart ikke festet lit til disse fire vitnene og beskylder dem beint ut for falsk forklaring («etterfølg­ende konstruert»), uten engang å gjengi hva de faktisk sa. En slik oppførsel fra en domstol burde være utillatelig. 

Hvis det er mistanke om at noen forklarer seg usant for retten, er det svært viktig at forklaringen blir gjengitt mest mulig presist i rettsboka. Dette slik at man kan forfølge forholdet. Ingen bør kunne slippe ustraffet fra å lyve i retten. Tvert om må det slås hardt ned på alle som måtte snakke usant i retten. Men det må sjølsagt også vær­e et lik­e ufravikelig krav at retten sjøl holder seg til sannheten. 

Vitne-trakassering

I dette tilfellet føler de fire reindriftsutøverne seg stemplet av tingretten som «kriminelle og løgnaktige», for å sitere advokat Bitis anke til Høyesterett. Med god grunn føler de det totalt urimelig å bli beskyldt for falsk forklaring til retten, når de etter egen mening kun har forklart de faktiske forhold. Dette fremstår som en trakassering av vitner som er uverdig for norsk rettsvesen. 

De fire angjeldende reineierne fra Njeaiddán siida har mange tiårs erfaring fra reindrifta. De er kjent som seriøse, dyktige og ærlige næringsutøvere, som lever i fred og fordragelig­het med omgiv­el­sene både inn­en og utenfor reindrifta. De har også et godt verdde-forhold til de fastboende. 

Rettssikkerhet

Advokat Biti mener at rettstolk­ens manglende innsikt i reindriftas fagterminologi åpenbart kan ha ført til misforståelser. Dette gjelder både forklaring­ene fra Njeaiddán siida samt fra Karasjok-mann­en som tipset reinpolitiet, og siida­sjef Samuel John Lar­sen Anti i Vuorje siida, som forøvrig er tipserens søsk­enbarn. 

Vi minner om at det er en menneskerett å kunne ­bruke sitt morsmål i retten og bli korrekt og presist tolket. Indre Finn­mark tingrett ble etablert nettopp for å bedre rettssikker­heten for samisktalende. Vi er forundret over at den samiske tingretten i en reindriftssak med flere samisk­tal­ende kron­­vitner unnlater å bruke sin egen samiske spisskompetanse, men i stedet henter inn en norsktalend­e dommerfullmektig fra en nabodomstol. Vi er også forundret over at ingen av de tre oppnevnte dommerne har spesiell kyndighet i samisk reindrift. Man burde kunne forvente mer fra en samisk domstol. 

Harelabb

Det er også grunn til å kritisere Hålogaland lagmannsrett i denne saken. De tre lagdommerne Sissel Finstad, Stig-Ole Haug og Kari Mjølhus anfører kun at «Lagmannsretten finner at det ikke foreligger særlige grunner som taler for å fremme saken».

Dette standpunktet er ikke på noen måte begrunnet eller utdypet, og gir inntrykk av at lagmannsretten har tatt på saken med harelabb. Man kan faktisk lure på om de tre lagdommerne har giddet å lese gjennom sakens dokumenter. Både hensynet til etterprøving og den allmenne tillit til domstolene tilsier at alle rettslige beslutninger må tilfredsstillende begrunnes. Kun juryene er unntatt fra begrunn­el­sesplikten. 

Angrep på rettsstaten 

Ankeretten er en fundamental grunnstein i rettsstaten. Retten til bruk av rettsmidler er en klar menneskerett som må respekteres og ikke krenkes. Når en ankedomstol vil nekte en slik selvfølgelighet, må man i det minste kunne forvente at retten nøye overholder sin egen begrunnelsesplikt. 

Det heter seg at det er bedre at 10 skyldig­e går fri, enn at en uskyldig blir dømt. I en straffesak burde således den ankende parts begrunnede påstand om at det er avsagt en uriktig dom være tilstrekkelig særlig grunn for å fremme anken. Nektelse av ankerett kan legitimere justismord og er i så fall et ondsinnet angrep på det retts­sam­funnet Norge så gjerne vil være. 

«Den samiske løgner»

Alvoret i denne saken ­kommer frem i advokat Bitis anke til Høye­sterett: 

«Den norske rettsstat kan ikke la en dom som kriminaliser­er en gitt gruppe samer uten at det er gitt en begrunnelse for den kriminelle handling. Når enk­eltindivider opplever at dommen bygger på ­forutsetning­er om «den samiske løgner» og forestillinger om myter om løgnaktige samer, så bør beslutning­en oppheves»

Hvor rart det enn høres, er faktisk ikke Tor Reidar Boland hovedpersonen i denne saken. Han kan betale sin bot, hvor sur og uriktig den enn måtte føles, og dermed bli ferdig med saken. Mens reineierne i Njeaiddán siida må leve med avgjørelsen som kriminaliserer deres motor­ferdsel, med de konsekvenser dette medfører for fremtida. Det blir naturlig nok helt håpløst hvis andre enn reineierne sjøl skal avgjøre hva som er nødvendig motorferdsel i reindrifta.

| 15.05.2014 |

Støtende støtte

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Finnmark fylkeskommune har bevilget fire millioner kroner til sykkelløpet Arctic Race of Norway. Pengene skal ifølge vedtaket brukes til profilering, rådgivingstjenester og tilrettelegging for tv-produksjon. Før dette hadde fylkeskommunen på et tidligere tidspunkt bevilget en halv million til dette etapperittet på sykkel, der deltakerne kommer fra profflag vi kjenner fra for eksempel Tour de France.

Vedtaket om å støtte arran­ge­mentet er begrunnet med hen­synet til profilering av lands­delen og fylket. Spek­ta­ku­lære bilder av toppidrett i vakker natur skal lokke turistene hit, er håpet. I tillegg til reiseliv­et forteller saksframlegget om andre mulige effekter av bevilgningen.

I svulstige ordelag gjengir fylkeskommunen visjonen som sykkelløpet har presentert.

Uten motforestillinger skrives det om «styrket regional identitet». Man skal til og med «skape en arena for musikk, dans, håndtverk, husflid og mattradisjoner». Og ikke minst vil man «utløse synergier innenfor områdene landbruk, fiskeri, havbruk, reisesliv, kultur og annet næringsliv».

Intet mindre, altså!

Sykkelløpets totale offentlige støtte er ifølge sakspapirene til Finnmark fylkeskommune på nær 30 millioner kroner. Troms og Nordland skal være med, samt Innovasjon Norge. Det spørs om ikke disse million­ene kunne vært anvendt bedre påandre formål.

Den samfunnsmessige nytten av idrettsarrangementer er ikke særlig entydig. Og hvilke positive effekter kan vi vente oss?

Det er ikke tilfeldig at reiselivet i Oslo, med hotellkonge Petter Stordalen i spissen, vil at det offentlige skal sponse et OL til byen. Samtidig sponser jo fellesskapet Stordalens og andres hoteller i den perioden arr­angementet varer.

Et Arctic Race fungerer i prinsippet på samme måte som et OL. Næringlivet vil, i en kort­ere periode, tjene penger basert på innsats fra fellesskapet. Blant annet vil vi i media oppleve høykonjuktur under slike arrangementer, og her ligger nok årsaken til den lite kritiske journalistikken som blir slike arrangementer til del. I hvert fall hos medier som er lokalisert der arrangementer skjer.

Sykkelsport på et internasjonalt nivå med profesjonelle lag er ikke bærer av de verdiene det offentlige bør sponse. Det er heller legemiddelindustrien som bør bære kostnadene, industrien er jo åpenbart en hovedleverandør til denne sporeten allerede.

Profesjonell landeveissykling er synonymt med omfatt­ende, systematisert dopingbruk over år. De som blir tatt blå­nekter så lenge de kan, og selv lederne innen sporten (også i Norge) er tatt for dop­ing. Idrettsmedisinere mener de prestasjonene som gjøres umulig kan komme på lovlig vis. Hvert eneste år avsløres sykkelstjerner for doping. Dop­ingen har vært offentlig kjent i årtier, og foregår fortsatt.

Dette svineriet er ikke noe en fylkeskommune bør bevilge millioner til.

Sykkelsporten er svært populær. Men noen må sette fot­en ned, og varsle fra om hva man synes er greit og hva som ikke er greit. Doping er ikke greit.

Det finnes andre positive og byggende tiltak som vil gi langt bedre profilering. Om vi holder oss til sykkelsporten, hva med å gi en skikkelig håndstrekning til Skaidi Extreme? Et ypperlig arrangement, inklusive konstruktivt samarbeid med reindrifta, i sjøsamiske Kvalsund kommune.

Ingen i dét løpet er tatt i dop­ing.

Fylkestinget i Finnmark hadde ikke råd til å beholde en ferge stor nok til å dekke Hasvik kommunes behov. Fiskeindustrien på Sørøya tapte. Hvor i all verden er logikken i å sponse tv og rådgivingsbedrifter (i Vadsø?), mens man i samme møte kutter muligheten for lukrativ fiskeeksport? Sånt må man nok være fylkestingsrepresentant for å forstå. De som fortsatt lurer kan jo spørre hvem som helst av dem, fylketinget i Finnmark presterte å være enstemmig i vedtaket om å strø millioner av kroner over en dop-sport.

| 03.01.2014 |

Digitalradio i Finnmark

KOMMENTAR VED: ODDGEIR JOHANSEN

Planene for utbyggingen av DAB digitalradio i Finnmark viser at stedene Mehamn, Gam­vik, Kjøllefjord, Berlevåg, Båts­fjord og Vardø kan få en mini­mums­dek­ning av DAB-ka­nal­er, det vil si bare NRKs kanaler. Det påpeker Frank Ingilæ, tanaordfører og leder i Øst-Finnmark regionråd. FM-nettet skal slukk­es i 2017 - hvis mange nok skaffer seg DAB-radio, og Ingil­æ mener det kan se ut til at man heller ikke vil få radio­dekning på Båtsfjordfjellet eller Kongsfjordfjellet. – Er ikke vi også en del av Norge? Er vi annenrangs innbyggere som ikke skal ha tilgang på hele digi­­tal­radio­til­budet? Omtrent 8-9.000 mennesker i Finnmark vil ikke ha tilgang til de kommersielle kanalene i DAB-nettet, sier Ingilæ til Ságat.

Ingilæ har helt rett i sin påpekning, men saken er enda verre enn som så. De kommersielle aktørene har bestemt seg for å plassere sine sendere bare på de gamle hoved­sender­punkt­ene som NRK eta­blerte da de bygget ut sitt FM-nett. Det vil si at de kommersielle radiokanalene vil bli å høre i områdene rundt hoved­send­er­ne i Alta, Hammerfest, Honn­ings­våg, Karas­jok (Iš­ku­ras), Kau­tokeino, nedre Tana (Al­geš­várre), og Vadsø (Tors­var­de).

Hvor langt disse senderne vil nå, er avhengig av både avstand til senderne, av terreng­et mellom sender og mottaker, og av hvor store mottaker­antenner folk eventuelt måtte sette opp. Dette betyr i praksis at de kommersielle kanalene i alle fall ikke vil bli å høre i indre Porsanger, inklusive Lakselv, som er det sjette største stedet i Finnmark, i hele Laksefjord, i deler av Kvalsund kommune, blant annet Kokelv, indre del­er av Nesseby kommune, samt øvre deler av Tana kommune, i tillegg til de områdene Ingilæ omtaler. Dette ifølge dekningskartet fra Digital­ra­dio Norge AS, som er operatør for DAB-nettet.

Så kan man innvende at 13 radiokanaler fra NRK, slik NRK selv skryter av, i disse områdene skulle være et bra tilbud for dem som ikke vil få inn de kommersielle kanalene, som for eksempel P4 og Radio Norge. DAB-nettet er delt opp i to såkalte «blokker». I teorien skal alle NRK sine kanaler sendes ut i Regionblokka, mens de kommersielle kanal­ene skal sendes i Riks­blokka. Navnene på disse «blokkene« er forøvrig svært forvirrende. Regionblokka skal ha tilnærmet samme områdedekning som NRK P1 har i dag, mens Riksblokka med de kommersielle kanalene, skal dekke 90 prosent av befolkningen.

Men i praksis blir det ikke slik før i 2017, ifølge NRKs distribusjonssjef for radio, Petter Hox. Frem til 2017 skal nemlig 4 av NRK sine kanaler bare sendes på Riks­­blokka, det vil si sammen med de kom­mersielle kanalene. Dette gjelder NRK Jazz, NRK Sport, NRK Sápmi og NRK nyhet­er. Ka­pa­si­tetsproblemer er oppgitt som årsak. I Finnmark bety­r dette at disse 4 kanalene bare blir å høre på DAB i de om­rådene hvor de kommersielle kanalene kan tas inn, dvs. i områdene rundt de såkalte hovedsenderpunkt­ene.

Først i 2017 skal de 4 NRK-ka­nal­ene flyttes over til Re­gi­on­­­blokka, som NRK disponer­e­r alene. I Finnmark inneholder Regi­onblokka i dag NRK P1 Finnmark, NRK P2, NRK P3, NRK P1+, NRK mP3, NRK Sup­er, NRK Klassisk, NRK Fol­ke­musikk, NRK Vær, samt NRK P1 Nordland, NRK P1 Troms og NRK P1 i bil.

Frem til 2017 blir det i praksis bare 8 av NRK sine 13 ra­dio­kanal­er som blir å høre på DAB i det området hvor man i dag kan ta inn NRK P1. At man får inn NRK P1 for Troms og Nordland i Finnmark kan jo vanskelig regnes som en egen radiokanal. Ei heller kanalen NRK P1 i bil, som er vanskelig å finne en forståelig forklaring på, men som ser ut til å ha noe å gjøre med mottaksproblemer på Østlandet. NRK Super og NRK Fol­ke­mu­sikk deler på en kanal, hvor Super sendes om dagen og folkemusikken om kvelden. Og dermed sitter man igjen med 8 NRK-kanaler på Regionblokka, den som de fleste kan få inn, frem til 2017.

Stortinget bestemte i sin tid at både utbyggingen av det nye digitale sendernettet for TV og det nye digitale radiosendernettet skulle overlates til markedet. Og «markedet», det vil si Digitalradio Norge AS, har sett til at det blir svært få sendere for de kommersielle radioka­nal­ene for DAB i Finnmark, når man ser på fylkets geografiske størrelse. Det er Norkring som bygger, eier og driver de nasjonale DAB-nettene, mens det er Digitalradio Norge AS, som eies av P4 og NRK, som er operatøren på DAB-nettet. Norkring eies av Telenor.

Digitaliseringen av radio er strengt tatt en revolusjon som få har bedt om. Årsaken til digi­ta­li­seringen er ganske enkelt penger. Det er mye billigere å sende på DAB, regnet per kanal. Og så er det dyrt å sende både på FM og DAB, slik man gjør i dag. Og fordelen med DAB er at det er plass til mange kanaler på en sender. Særlig i Oslo-området er det så mange radiokanaler som vil ha plass på FM-nettet at det er overfylt. Problemer med å skaffe deler til FM-senderne er oppgitt som en annen årsak til omleggingen.

Når det så ikke gjøres en fullverdig utbygging av DAB, slik at alle kan få inn alle kanal­ene, så har også det selvfølgelig med penger å gjøre. De kommersielle kanalene bygger ikke ut mer enn de må. Og dermed blir det som med TV, hvor antallet TV-sendere er sterkt redusert etter digitaliseringen av TV. I stedet for å bygge TV-sendere har man overlatt til folk å skaffe seg parabolantenne og mottaker, eller å knytte seg til kabel-TV eller fiber for å kunne se TV, der det er mulig.

Ifølge kommunikasjonssje­f Mari Hagerup i Digitalradio Norge, er målet for dekningen med DAB, at alle de såkalte «riks­dekkende» kanalene får like god dekning som Radio Norge har i dag. Det er lett å slå fast at dette ikke stemmer. Det mest nærliggende eksempelet er indre Porsanger, hvor man i dag kan høre Radio Norge på FM, men hvor verken Radio Norge eller de andre kommersielle radiokanalene blir å høre når FM-nettet slukkes. Det er derfor ren desinformasjon når Hagerup i neste øyeblikk overfor nettstedet na24.no hevder at «folk i Norge vil med andre ord oppleve et langt rikere radiotilbud ettersom det riksdekkende kanalutvalget øker fra fem til 20 kanaler».

Man kan også høre de digitale radiokanal­ene både på det digitale bakkenettet for TV (RiksTV), kabel-TV og på parabolanlegg i tillegg til DAB-send­erne. Men mange steder i Finnmark blir det altså slik at man ikke lenger kan høre alle radiokanalene på et radioapparat. Det er også en del som mener at DAB er gårsdag­ens teknologi. Men kritikerne har ikke klart å vise til et brukbart alternativ til DAB.

Nettradio kan ikke erstatte kringkastet lyd fullt ut. Blant annet gjelder det radiolytting i bil og annen mobil lytting. Og radiolytting på mobiltelefon er ikke gratis.

Mobiltelefonnettet vil heller ikke tåle kapasitetsbelastningen ved at mange lytter samtidig. Dette nettet har en begrenset kapasitet som alle brukere må dele på. Med DAB og andre kringkastingsteknologier kan i prinsippet et ubegrenset antall personer høre på radio samtidig. DAB er også den teknologien som NRK og de andre kringkasterne i Norge har valgt å gå over til, og som folk flest må forholde seg til.

| 25.10.2013 |

Nei til sør

Kommentar ved Lars Birger Persen

Sametingsvalget diskuteres flittig for tiden, dessverre ikke med positivt fortegn. Det kan virke som om det blir mer rot og uklarhet for hvert valg som avholdes, noe som etter hvert er blitt et demokratisk problem.

Det er åpenbart at valgsystemet til samenes parlament er overmodent for grundig evaluering og revisjon. Man må ikke være fremmed for igangsetting av politietterforskning av årets valgoppgjør. Valgfusk er en alvorlig sak, og uklarhetene er nå så mange og store at det er nødvendig å få avklart hva som har skjedd, en gang for alle.

Men uansett om årets valg har vært beheftet med kritikkverdige forhold, så må hele valgordningen opp til revisjon. Vi samer må stille oss spørs­mål­et om vårt parlament er sammensatt på en måte som gjenspeiler det samiske samfunnet på en god nok måte, og her er det mangler.

Sametinget har 39 representanter. Slik systemet er nå vil i praksis østsamene for alltid bli nektet å ha en stemme der, slik det har vært siden opprettelsen i 1989. Den lulesamiske stemmen er også i ferd med å forsvinne fra Sametinget. Det er utflyttede nordsamer og samer fra Narvik/Harstad-området som dominerer i Vesthavet valg­krets som lulesamene tilhører.

Samtidig ser vi at valgkrets Sør-Norge, altså de ikke-samiske områdene, får stadig større innflytelse via økt representasjon på Sametinget. Nå har kretsen hele seks representanter inne. Det er altfor mange.

Man kan med god grunn stille spørsmål ved nødvendigheten av så mange sametingsrepresentanter fra et område der det samiske ikke er fremtredende. Bysamer har selvfølgelig sine behov de også, men den urbane samiske stemmen kan like godt fremmes av en eller to representanter i parlamentet. Særdeles lav valgdeltakelse er heller ikke med på å styrke behovet for denne valgkretsen.

Det kan i utgangspunktet virke brutalt å ta rettigheter fra samer i Sør-Norge. Men det faktiske forhold er at de, eller deres opphav, har valgt å forlate de samiske områdene. Da kan de ikke forvente å beholde samme rettigheter fullt ut. På samme måte har de også forlatt de rettigheter de i sin tid hadde i utmarka. Nærhet må gi rett, også i samepolitikken.

Om man «frigjør» minst fire representanter (eller alle seks) fra valgkrets Sør-Norge vil det være mulig å innføre utjevningsmandater uten å øke antallet sametingsrepresentanter fra dagens 39.

Årets valg viste at det er mulig å komme inn på Sametinget med kun 86 stemmer bak seg. I seg selv er det en styrke for Sametinget og det samiske demokratiet at lister og partier med særinteresser kommer inn. Samtidig er det en svakhet at partier med stor støtte blant samene ikke får representasjon. At eksempelvis Senterpartiet, med over 400 stemmer bak seg, er uten representasjon er ikke bra. Høyre med 637 stemmer har kun én representant, mens mange partier er representert på Sametinget med langt færre stemmer bak seg.

Å innføre en sperregrense til sametingsvalget vil kunne stenge ute samiske partier som er lokalt forankret. Det er ikke ønskelig. Men å innføre utjevningsmandater er en god måte å sikre at partier samene støtter vil bli representert i parlamentet, ved at den politiske viljen til samene gjenspeiles der gjennom valg. I dag er det ikke slik.

| 26.09.2013 |

Digitalradio-skryt

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Den storstilte utbyggingen av DAB - digitalradio, som nå er i gang og som NRK reklamerer for i alle kanaler, er kanskje ikke så storstilet likevel. I Finnmark skal det riktignok settes opp i alt 55 DAB-sendere, men det er bare noen få av dem som vil formidle alle de kanalene som blir tilgjengelige på DAB-nettet. DAB-utbyggingen baserer seg på at det bare er de som bor i nærheten av en såkalt «hoved­sender» som skal få fullt radiotilbud. Begrepet hovedsender ble innført i forbindelse med utbyggingen av FM på 1960-tall­et, og er senere brukt ved utbygging­en av TV. Hovedsenderne var effektsterke senderpunkter som skulle formidle signal over større områder. Så skulle mange frekvensomformere rundt omkring formidle signal til steder hvor signalene fra hovedsenderne ikke rakk fram i det krong­lete norske landskapet.

I forbindelse med DAB-ut­bygg­ingen brukes fortsatt begrepet «hovedsender» om effektsterke sendere som er ment å dekke større områder. I Finnmark er det såkalte hovedsendere i Alta, Karasjok, Kautokeino, Hammerfest, Honn­ings­våg, Tana og Varanger. Forskjellen til den gamle FM-teknologien er imidlertid at man med DAB ikke opererer med frekvensomformere for å dekke områder hvor hovedsenderne ikke når fram.

På stedene som ikke dekkes av hovedsenderne setter man i stedet opp egne, svake­re DAB-sendere, som bare formidler NRK sine kanaler. Det vil si at hvis man ikke bor innenfor rekkevidde av en hovedsender, så får man heller ikke tilgang til kommersielle kanaler som Radio Norge, P4, P5, NRJ, Klem FM eller Radio Rock. Man må nøye seg med NRK. Forklaringen på dette er at mens NRK sine kanaler skal nå fram til så å si 100 prosent av befolkningen, skal de kommersielle kanalene nå fram til 90 prosent.

NRK sender 13 kanaler på DAB, og det kan innvendes at så mange kanaler fra NRK skulle være bra nok for mange. Ja, kanskje, hvis det var så vel. Det viser seg nemlig at de såkalte NRK-senderne slett ikke skal sende alle NRK-kanalene før i 2017. Frem til den tid skal disse senderne nemlig bare formidle 9 av NRKs radiokanaler. Dette gjelder kanalene P1. P2, P3, NRK Gull, NRK mP3, NRK Super/NRK Folkemusikk og NRK Båtvær.

De resterende 4 NRK kanalene kan man fram til 2017 bare få inn på DAB over en av hoved­senderne, hvis man ikke setter opp store antenner. Dette gjelder NRK Sport, NRK Jazz, NRK Sápmi og NRK nyheter, sammen med de kommersielle kanalene.

Kapasitetsproblemer en oppgitt som forklaring på at det gjøres på denne måten. Dette er svært vanskelig å forstå, med tanke på den teknologiske utviklingen. Og hvis det er slik at NRK ikke har kapasitet til å gjøre dette ordentlig, hvorfor har man ikke ventet med utbyggingen til den kan gjøres skikkelig?

Dette gir en del interessante resultater. NRK Sápmi vil for eksempel ikke vil kunne tas inn på DAB i øvre del av Tana kommune før i 2017. I Tana står hovedsenderen på Algešvarre, helt nede i fjordbunnen. Dette gir ifølge dekningskartene en fantastisk dekning i Tanafjorden, men problemet er at det nesten ikke bor folk langs Tanafjorden.

I Nesseby kommune blir det også vanskelig med NRK Sápmi før 2017, siden den nærmeste anvendelige hovedsend­eren står på Torsvarde ved Vadsø. NRK Sápmi blir heller ikke tilgjengelig i indre del av Porsanger kommune, inklusive Lakselv, hvor den nærmeste hovedsenderen er på Honningsvågfjellet i Nordkapp, 120 km unna. Det står riktignok en hovedsender på Iškuras i Karasjok, rundt 70 km unna, men det er litt vel mye terreng mellom den og fjordbunnen i Porsanger til at man kan være sikker på å få inn et godt signal.

Heller ikke befolkningen i Laksefjord vil kunne få inn NRK Sápmi på DAB før i 2017, uten å anstrenge seg kraftig. Det samme gjelder befolkningen i Kvalsund kommune, inklusive i Kokelv.

Så må det legges til at disse områdene i dag stort sett får inn NRK Sápmi på FM via NRK P2, og vil fortsette med det fram til 2017. På DAB vil NRK Sápmi ikke være å finne på NRK P2. Der har NRK Sápmi en egen kanal. Hvis man anskaffer en DAB-radio og bor i de områdene som ikke dekkes av hovedsenderne, vil man måtte sjonglere mellom FM og DAB for å få inn NRK Sápmi. På noen DAB-radioer kan dette være litt krong­lete. På DAB-radioen får folk som bor utenfor rekkevidde for hovedsenderne i Finnmark inn kanaler som NRK mP3 og barnekanalen NRK Super som deler senderplass med NRK Folkemusikk.

Dette viser en merkelig prioritering fra NRKs side. Det burde være en enkel sak å bytte ut begge disse kanalene med NRK Sápmi og NRK Nyheter, for eksempel. En annen merkelig prioritering er at NRK har bestemt seg for å legge ut P1 med lokalsendingene både for Troms og Nordland på sitt nett i Finnmark i den såkalte «Regionblokka›.

Bakgrunnen for dette er at man mange steder i landet ikke kan bygge ut dekning etter fylkesgrensene. I Nord-Norge er dette aktuelt for eksempel når det gjelder fylkesgrensa mellom Troms og Nordland. Da er det greit å kunne velge riktig kanal for å høre sine lokale nyheter. Men i Finnmark er fylkesgrensa ikke noe problem. Kunne ikke NRK i stedet for å gi finnmarkingene mulighet til å velge lokalsendinger fra NRK Nordland, legge ut NRK Sápmi på sitt nett i Finnmark? I den digitale verden burde dette ikke være noe uoverkommelig problem.

| 17.07.2013 |

Dagene derpå

KOMMENTAR VED STEIN TORGER SVALA

Litt på overtid avsluttet verdens urfolk sin konferanse i Alta med en enstemmig deklarasjon. Den bærer med seg håp på reisen gjennom urfolkenes mangfoldige verden.

De nordamerikanske indianerne er ikke helt erobret ennå, og kjempet hardt for å få sine hjertebarn inn i deklarasjonen som nå starter reisen mot neste års Verdenskongress for urfolk i New York.

Enstemmigheten, konsensuskulturen lever blant urfolk. Når man bivåner en konferanse som Alta 2013 så er det nesten vanskelig å forstå at det kan være krig i verden.

For hvordan er det mulig at hundrevis av mennesker fra svært forskjellige kulturer med ulike språk og religioner kan sitte sammen og føre fredelige, og gemyttlige politiske forhandlinger i lag uten at helvete bryter løs? De kan til og med ha det moro sammen i ledige stunder.

Er det slik bare fordi de ikke har makt, liten innflytelsder og nesten ikke penger?

Lysende eksempel

Uansett fremstår Alta 2013 som et lysende eksempel på at menneskeheten kan snakke sammen. Det trenger en verden der staten og pengekreftene fører an blodige konflikter.

Så kommer man heller ikke utenom paradoksene. Cree-folket i Alberta i Canada, opplever at den norske stat er passiv støttespiller til at deres barn forgiftes og sykdom og elendighet brer seg.

Den norske drapsmaskinen I

Det dreier seg om det gigantiske tjæresandprosjektet der Statoil og andre oljeselskaper skal grave vekk naturen i et område på størrelse med halve Finnmark. Skogene forsvinner, viltet blir borte og vannet og fisken blir forgiftet.

Staten Norge er neppe urfolkenes venn. Både historie og nåtid viser det. Til det er både den norske stats og norske privatinteresser, for dypt involvert i urfolksødeleggende, miljøfiendtlige, men ofte svært så innbringende prosjekter rundt om i verden.

I tillegg kan urfolksfiendtligheten lett spores i norsk innenrikspolitikk. Særlig i et valgår.

Den norske drapsmaskinen II

For urfolk som blir ofre for den norske stats utenriks­ambisjoner og militære engasjement, som nå også omhandler bombing av de fattigste blant de fattige i Nord-Mali,– amazighenes land, så er det ingen trøst i at Statoils rikdom havner i den norske statskassa.

Den statskassa finansierer Sametinget og alle samiske institusjoner i Norge, halvparten av inntektene til norsk reindrift og store deler av urfolkskongressen i Alta.

Dette paradokset går lengere, for mens oljepengene strømmer inn, endrer klimaet seg. For øyrikene og kyststatene i verden medfører det enorme skader.

I Alaska er landsbyer i ferd med å vaskes bort fordi sjøisen uteblir og bølgene som banker mot sandstrendene stadig blir større.

Bare «penger», eller blodpenger?

Mange av stillehavskulturene med hele deres verden er i ferd med å slukes av det stigende havet, som er en konsekvens av klimaendringene som igjen er en konsekvens av olje- og gassforbruket på jorden.

I Fjellene i Venezuela har urfolk i lengere tid pekt på at isbreene forsvinner, og elvene tørker ut for første gang i deres meget lange historie.

Disse faktum endrer ikke samenes situasjon, for oljepengene kan vi ikke leve uten lengere.

Bilen, firehjulingen, båten, sneskuteren, flyet som tar oss til Kanariøyene, matvarene som er kjørt halve kloden rundt for å havne i diskene i Karasjok. Alt dette er blitt ting vi ikke kan se for oss å være foruten. Det er blitt en del av vår kultur også, som det er blitt vår kultur å ikke bry oss med de virkelig alvorlige sider av tilværelsen.

Sånn er det bare, og da får de andre lide.

Gull- og sølvpyntede motstandere

Selvfølgelig er mange naturelskende samer bergverksmotstandere, for gruver ødelegger, stort sett, naturen for alltid.

Her er paradokset at gruvemotstanderne gjerne er tungt pyntet med mineraler gravd fram et annet sted. Gruvemotstanderne transporteres i kjøretøy og bor i hus der mineralindustriens produkter er til stede overalt. Dagens verden er bare skrudd sammen av paradokser.

All den oljebaserte luksusen vi omgir oss med gjør noe med oss.

Er det den som er årsaken til at samisk solidaritet med andre urfolk knapt kan spores?

Et lysende eksempel

I en tid der hele det smellrike samiske samfunn er finansielt i lomma på staten, står Mama Sara som det eneste lysende eksempel på solidaritetsarbeid rettet mot andre urfolk.

Det er mange definerte og udefinerte urfolk som lever moderne liv. I Nord-Amerika er både olje, gass, mineraler og kasinodrift blant inntektskilder hos noe av urfolkene.

I Alaska deler storkapitalen halvparten av overskuddet med urfolket som eier landet der Red Dog-gruva ligger. Disse urfolkene deler ofte av overskuddet med de som mindre har.

Selvbestemmelse

Samene har ingen «overskudd» av sine gjennomført statsfinansierte liv og organisasjoner. Det er umuliggjort siden statene hevder samene ikke eier de viktigste naturressursene i sine områder, og dessuten ikke har tilstrekkelig selvbestemmelse til selv å styre skattepolitikken der de bor.

Alta-deklarasjonen kan bli viktig for samene, for den forsøker å få styrket FNs urfolksdekarasjon og urfolkenes rett til selvbestemmelse i saker som angår deres liv og land.

Når det gjeldert miljøet så er mange urfolk med på overgrepene mot jordans miljø. Hva er merkelig med det? Svaret ga en urfolksrepresentant i Alta:

– Det er ikke bare hvite menn som har rett til å forurense og til å ødelegge natur.

| 14.06.2013 |

Coop og den nye tid

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

«Samvirketanken er bygd på en historieforståelse og et menneskesyn hvor kollektive løsninger og samarbeid er viktigere enn enkeltindivider og konkurranse», kan vi lese på nettsidene til Coop Norge. Det var forskjellen mellom fattig og rik som førte til starten på samvirkebevegelsens historie i England på 1800-tallet. Med utspring i nød og idealisme og industriarbeidernes små lønninger ble det dannet forbrukerforeninger. Litt av lønna ble spart for å bygge opp nok kapital for å kunne overta varefordelingen og vareproduksjonen selv. Dette ble starten for det første samvirkelaget.

I Norge ble samvirketanken og ideologien formidlet av ildsjeler. På det meste i 1961 var det nærmere 1.100 samvirkelag og over 2.100 utsalg i Norge. I dag er det rundt 100 selvstendige samvirkelag i Norge, ifølge Coop Norges nettsider. Sam­vir­ke­lag­ene har samordnet seg stadig tettere i Coop Norge SA, men hvert samvirkelag er en selv­stendig enhet med eget styre.

Det er svært langt fra den opp­rinnelige samvirketanken til de mer eller mindre høystemte ordene som man kan lese på Coop Norge sine nettsider. I Norge har kooperasjonen innenfor varehandelen tradisjonelt vært sterkt forbund­et med arbeiderklassen, slik den opprinnelig var i England. Samvirketanken finner man også innenfor andre næringer, men det er varehandelen vi skal holde oss til her. Og vi kan trygt slå fast at det i praksis er lite som skiller Coop Norge fra de andre store butikkkjedene. Alle synes de å være like opptatt av å tjene mest mulig penger.

I Porsanger var det i sin tid litt støy fordi Coop Finnmark for ikke så lenge siden overtok det som en gang var Porsanger Sam­­vir­­ke­­lag, senere Coop Pors­ang­er. Porsanger S-lag igjen var bygget på en sammenslåing av det opprinnelige Pors­ang­er Sam­vir­ke­lag i Indre Bille­fjord, Lakselv og Brenn­elv Samvirkelag, og Børs­elv og om­­egn Sam­vir­ke­lag. Sam­men­slå­ingene ble gjennomført for å få en sterkere organisasjon, på samme måte som Coop Finnmark har vokst gjennom å innlemme mindre samvirkelag i Finnmark for å bli sterkere.

Blant noen av dem som i sin tid var med på å danne samvirkelag i Lakselv var den bist­re kommentaren da Coop Finnmark overtok Coop Pors­anger: «Ja, nå har Alta Samvirkelag overtatt samvirkelaget vårt!» (Coop Finnmark har hovedkontor i Alta). Coop Porsanger ble hevdet å være på konkursens rand. Men skeptikere har pekt på at det ikke er presentert noen klare tall som viste hvordan det sto til. Andre skeptikere har vært lettere forundret over hvorfor Coop Finnmark var så interessert i å overta det de selv mer eller mindre karakteriserte som et konkursbo. Det hadde nok vært ønskelig om Coop Finnmark hadde dokumentert begrunnelsen for overtakelsen noe bedre.

Hvis det er riktig at Coop Porsanger var i ferd med å gå under økonomisk, kan man ikke si mye annet enn at Coop-med­lem­mene i Porsanger og styret der kunne takke seg selv. Styret for at de hadde drevet samvirkelaget så dårlig at det gikk under, og medlemmene for at de ikke støttet sin egen butikk nok gjennom å handle mest mulig der. I sin tid var Samvirkelaget den suverent største dagligvarebutikken i Lakselv. Men så økte konkurransen ved at andre store butikk-kjeder meldte sin ankomst i bygda.

I dag er både ICA-Gruppen (Rimi), Norgesgruppen (Spar) og Reitan-gruppen (Rema) representert i Lakselv, og Coop, representert ved sin Mega-butikk er kommet litt på hælen­e i bygda. Coop Finnmark er i tvil om de skal fortsette med Mega-konseptet i Lakselv eller nedgradere butikken til en Prix-butikk, slik de har gjort i Karasjok. Foreløpig ser det ikke ut til å være avklart hva Coop vil foreta seg i Lakselv. Men hva de vil gjøre i resten av Porsanger fremstår som lysende klart, selv om Coop Finnmark prøver å uttrykke seg litt uklart angående dette.

Coop Finnmark ønsker å legge ned butikkene i Indre Billefjord og Børselv. Dette begrunnes med at folk på disse to stedene ikke handler nok i nærbutikken sin til at det lønner seg å opprettholde den. Coop Finnmark sier at de to nærbutikkenes liv avhenger av om bygdefolket i Billefjord og Børselv begynner å handle mer lokalt eller ikke. Men skeptikerne her tror at Coop Finnmark vil legge ned de to butikkene for å skaffe penger til å bygge nytt i Alta, hvor Coop Finnmark har store planer, eller kanskje i beste fall satse på bedre lokaler i Lakselv.

I Vestre Jakobselv legger Coop Finnmark også ned den lokale butikken. Dette begrunn­er man med at butikken de siste fire årene har gått med 300.000 kroner i underskudd. Samtidig kan eiendomssjef­en i Coop Finnmark fortelle til avi­sa Finnmarken at butikken i Vestre Jakobselv har en husleie på 400.000 kroner i året. Eien­doms­sjefen sier at det ikke er husleia som er årsaken til nedleggelsen der.

Men hvorfor er det så høy hus­leie på et bygg som Coop Finnmark fikk gratis da de overtok Vestre Jakobselv Sam­vir­ke­lag i 2001? Det viser seg at Coop har et internt system som gjør at alle Coop-butikker har en stipulert «husleie» som er satt til 400.000 kroner. Dette er altså ikke reelle tall, og det angivelige underskuddet i Vestre Jakobselv er en bløff. Slik blir det når blårussen flytter inn på Samvirkelaget.

Fra Coop Finnmark er det ved alle butikknedleggelser en påstand som synes å gjelde, nemlig at folk ikke handler nok i den lokale Coop-butikken. Nei, de gjør vel ikke det når man også skal dekke en fiktiv husleie på 400.000 kroner. Men utenom dette kan årsakene være mange til at folk svikter Coop på mindre steder. De mindre butikkene i Coop-sy­stem­et har høyere priser en de store. Coop opererer med mange butikkonsepter, og salgsprisene på en og samme vare kan være høyst forskjellige. Hvis Coop, som også er grossist, holder seg med et internt faktureringssystem som gjør varene dyrere i de mindre butikkene i Coop-systemet, skal de ikke forundre seg over at folk søker til de kjente lavpriskjedenes butikker i stedet. Og da lukter det nokså vondt av klag­ingen over at folk ikke handler nok i nærbutikken.

På sine egne nettsider omtaler Coop seg selv som «land­ets største interesseorganisa­sjon for forbrukere». Man sier neppe noe galt om man be­teg­ner dette som nokså drøy kost, i alle fall sett fra småsteder

som Vestre Jakobselv, Ind­r­e Bille­fjord og Børselv. Her seiler Coop helt klart unde­r falskt flagg. Coop er i dag ikke noe annet enn en av land­ets største butik­­k­jed­er,

og har lite å gjøre med det gamle Sam­vir­ke­lag­e­t eller det gamle Nor­ges Ko­ope­ra­tive Landsfor­en­ing (NKL). Coop lider av akkurat den samme voksesyken som de andre butikkkjede­ne, og kan ikke forventes å oppføre seg annerledes enn dem.

Man kan like det eller ikke, men verden har forandret seg, og det som en gang var Sam­vir­ke­lag­et, styres i dag på de samme forretningsmessige prinsippene som alle privatdrevne dagligvarebutikker. Derfor kan man heller ikke vente at Coop Finnmark skal «subsidiere» nærbutikker som ikke har inntjening nok. Coop har i praksis ikke noe større samfunnsansvar på dette området enn andre dagligvarekjeder.

Derfor klinger det hult når Coop reklamerer med «Litt ditt» og skryter av utbetaling av utbytte til sine medlemmer. De få prosentene dette utbyttet utgjør, er ikke mer enn det man lett kan tjene på å handle hos Coop sine lavpriskonkurrenter, på større tettsteder.

Det er på tide å dempe sine forventninger til det som en gang for mange var det trygge og gode Samvirkelaget. Og det er også på tide å lære seg at det ikke er forskjell på Coop og de andre dagligvarekjedene. Og i forlengelsen av det igjen, er det ikke så interessant hva Coop holder på med, heller ikke for medlemmene. Som man reder, så ligger man, heter det.

| 12.06.2013 |

Nå kommer verden til Sápmi

KOMMENTAR VED STEIN TORGER SVALA

Urfolk fra hele verden samles i disse dager i Alta i FN-regi. Her legges premissene for kommende års internasjonal urfolkspolitikk. Og der er selvstyreretten første sak på

agendaen.

«Den globale urfolks forberedende konferanse for høynivåplenumsmøte» er den omstendige tittel Alta-konferansen har fått.

Denne forberedende Verdenskonferansen for urfolk omfatter deltakere fra verdens syv geopolitiske områder, også med representanter fra kvinner og ungdom.

Det er i Alta at dagsorden settes for Verdenskonferansen for urfolk i FN i New York, i september neste år.

Historien

I bunnen av dette arbeidet ligger historien. En historie som oftest handler om erobringer, pavebuller, kongelige dekreter, kolonisering og dens konsekvenser og fortsettelse samt de alvorlige miljøproblemer urfolk over hele verden ser komme.

Gjennomgangstonen fra urfolkene er erobrernes energiske forsøk på å undertrykke og utrydde territoriers opprinnelige befolkninger. Svært ofte i en voldelig og overgripende kontekst. Alt i den hensikt å frarøve folk deres naturressurser og menneskeverd.

FN-deklarasjonen om urfolks rettigheter fordømmer denne groteske historien og den «hvite manns» doktriner om rett til overherredømme som både falsk, ulovlig, moralsk fordømmelig og sosialt urettferdig.

USA er snart det eneste land som står utenfor deklarasjonen.

Likeverdige

En fundamental erkjennelse i dette forum er at urfolk er likeverdige andre folk, og samtidig har rett til å være annerledes og respekteres for det.

I dette ligger at urfolk skal slippe diskriminering av noe slag basert på identitet eller kjønn.

FN charteret legger opp til fredelig sameksistens mellom folkeslagene og respekt for prinsippet om like rettigheter og folkenes interne selvstyre. Dette folkerettslige argumentet har fulgt FN siden fødselen etter siste verdenskrig.

Verdens urfolk har en felles forståelse og vilje til å utvikle internasjonalt samarbeide for å løse utfordringer innen økonomi, sosiale, kulturelle og humanitære områder.

Naturlig nok er fremme av økt respekt for menneskerettighetene og de fundamentale friheter for alle på denne jord, av sentral betydning.

Felleshåpet

Felleshåpet til 350 millioner urfolk verden over er at nasjonalstatene opprettholder sine forpliktelser på alle disse områdene, inkludert landrettigheter og rettigheter til ressursene.

For at denne virkeligheten skal vokse fram, er det et ubetinget krav fra urfolksverdenen at selvbestemmelse respekteres av statene.

I Alta legges grunnlaget for det som vil bli prøvesteinen på hvor sterkt menneskerettigheter står i dagens verdenssamfunn.

| 08.06.2013 |

Kvænene og makten

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Det har lenge vært et ønske innen den kvænske minoriteten om at kvænsk språk må få den samme status som samisk språk i forhold til den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (Mino­ri­tetsspråkpakten). Den ble vedtatt i 1992 av Europarådet med formål å verne minoritetsspråk. Pakten forplikter nasjonalstatene til å gjennomføre konkrete tiltak for å bevare regions- og minoritetsspråk, slik at de blir synlige både i politikken, i lovgivning­en og i praksis.

Del II i pakten fastsetter en rekke formål og prinsipper når det gjelder statenes plikt til å sikre vern av minoritetsspråkene. Del III i pakten inneholder mer omfattende og detaljerte regler som legger konkrete plikter på myndighetene på ulike felter, blant annet innen områder som utdanning, rettsvesen og offentlig forvaltning. For Norge er del III i pakten gitt virkning for nordsamisk.

Landsmøtet i Norske Kveners Forbund krevde i 2010 at den norske regjeringen, «så fort som mulig, hever statusen på kvænsk språk fra nivå II til nivå III». Det har ikke skjedd, og kommer neppe til å skje. Dette er det en forholdsvis enkel forklaring på: Norske myndigheter betrakter kvænsk som et innvandrerspråk, mens samisk er definert som et opprinnelig språk i Norge. Å la et minoritetsspråk omfattes av nivå III i språkpakten vil ikke bare bety en verbal heving av språkets status. Det vil også bety større utgifter for staten. Og så er det gode grunner til å tro at myndighetene har prøvd å se inn i fremtiden i denne saken.

I Norge er det i dag mange innvandrerminoriteter fra fjerne strøk. Da blir det fort et spørsmål om hvor mange generasjoner av dem det skal til før også de må defineres som en nasjonal minoritet på linje med kvæn­ene. For å skille kvænene fra nyinnvandrede finlendere, er det trukket en grense ved innvandring før andre verdenkrig. En slik grense vil trolig også måtte trekkes når det gjelder nyere innvandrerspråk i Norge. Spørsmålet blir derfor rett og slett: Når vil for eksempel urdu måtte defineres som språket til en nasjonal minoritet i Norge, med de rettigheter det gir?

At norske myndigheter betrakter kvænene som innvandrere er et faktum. Daværende kommunalminister Gunnar Berge sa allerede tidlig på 1990-tallet at «kvænene er innvandrere». Og ingen andre statsråder med ansvar for politikken overfor kvænene har sagt noe annet siden. Med et slikt utgangspunkt nytter det ikke å argumenter­e med at kvænene er en nabolands­minoritet som har vært i Norge i alle fall siden begynnelsen av 1700-tallet. Innvandrerdefinisjonen setter bom for utvidede rettigheter.

Enkelte innenfor det kvænske miljøet har også ønsket at kvænene skal defineres som et urfolk i Norge, for at staten skal ha like store forpliktelser overfor kvænsk språk og kultur som overfor samisk språk og kultur. Disse argumenter­er gjerne med at kvænene har vært på Nordkalotten før de norske statsgrensene ble fastsatt, som er ett av kriteriene for en urfolksdefinisjon. Det er enkelt å slå fast at dette er et fullstendig håpløst prosjekt, så lenge kvæn­ene betraktes som innvandrere og ikke et opprinnelig folk i Norge.

Det nytter også lite å henvise til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Den er rett og slett altfor uforpliktende i en slik sammenheng. Artikkel 5 konvensjonen sier at «Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv». Resten av konvensjonsteksten er like uforpliktende.

Konvensjonen handler nemlig hovedsakelig om at nasjo­nale minoriteter ikke skal hind­res i sin kulturutfoldelse. Det ligger ingen konkrete pålegg til staten(e) om tiltak for å bevare språket, slik man finner i del III i minoritetsspråkpakten, som altså ikke omfatter kvænene i Norge. Det er begrenset hva staten er villig til å gjøre for den kvænske kulturen og det kvænske språket. Det ser heller ikke ut til å spille noen rolle for myndighetene at mange samer har kvænske røtter og mange kvæner har samiske røtter. Det er den samiske kulturen og dens overlevelse og utvikling som er prioritert av myndighetene, ikke enkeltpersonenes genetiske arv.

Betyr så dette at kvænene bare skal gi opp kampen for å bevare sitt språk og sin kultur? Dette må kvænene selv ta stilling til, gjennom sine organisasjoner. Men man må nok kon­sta­tere et engasjementet blant kvæner flest ikke akkurat er overveldende. Riktignok er det noen flere yngre kvæner som viser engasjement, men stort sett blir det altfor puslete til å gjøre inntrykk på myndighet­ene. Kvænene tale­r heller ikke med en stemme. De er splittet i tre organisasjoner. Det er jo legitimt, siden kvænene er akkurat like uenige som andre mennesker. Men det styrker ikke deres sak overfor staten.

| 16.05.2013 |

google plusfacebooklinkedintwitteremail