Kommentarer

Kvænene og makten

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Det har lenge vært et ønske innen den kvænske minoriteten om at kvænsk språk må få den samme status som samisk språk i forhold til den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (Mino­ri­tetsspråkpakten). Den ble vedtatt i 1992 av Europarådet med formål å verne minoritetsspråk. Pakten forplikter nasjonalstatene til å gjennomføre konkrete tiltak for å bevare regions- og minoritetsspråk, slik at de blir synlige både i politikken, i lovgivning­en og i praksis.

Del II i pakten fastsetter en rekke formål og prinsipper når det gjelder statenes plikt til å sikre vern av minoritetsspråkene. Del III i pakten inneholder mer omfattende og detaljerte regler som legger konkrete plikter på myndighetene på ulike felter, blant annet innen områder som utdanning, rettsvesen og offentlig forvaltning. For Norge er del III i pakten gitt virkning for nordsamisk.

Landsmøtet i Norske Kveners Forbund krevde i 2010 at den norske regjeringen, «så fort som mulig, hever statusen på kvænsk språk fra nivå II til nivå III». Det har ikke skjedd, og kommer neppe til å skje. Dette er det en forholdsvis enkel forklaring på: Norske myndigheter betrakter kvænsk som et innvandrerspråk, mens samisk er definert som et opprinnelig språk i Norge. Å la et minoritetsspråk omfattes av nivå III i språkpakten vil ikke bare bety en verbal heving av språkets status. Det vil også bety større utgifter for staten. Og så er det gode grunner til å tro at myndighetene har prøvd å se inn i fremtiden i denne saken.

I Norge er det i dag mange innvandrerminoriteter fra fjerne strøk. Da blir det fort et spørsmål om hvor mange generasjoner av dem det skal til før også de må defineres som en nasjonal minoritet på linje med kvæn­ene. For å skille kvænene fra nyinnvandrede finlendere, er det trukket en grense ved innvandring før andre verdenkrig. En slik grense vil trolig også måtte trekkes når det gjelder nyere innvandrerspråk i Norge. Spørsmålet blir derfor rett og slett: Når vil for eksempel urdu måtte defineres som språket til en nasjonal minoritet i Norge, med de rettigheter det gir?

At norske myndigheter betrakter kvænene som innvandrere er et faktum. Daværende kommunalminister Gunnar Berge sa allerede tidlig på 1990-tallet at «kvænene er innvandrere». Og ingen andre statsråder med ansvar for politikken overfor kvænene har sagt noe annet siden. Med et slikt utgangspunkt nytter det ikke å argumenter­e med at kvænene er en nabolands­minoritet som har vært i Norge i alle fall siden begynnelsen av 1700-tallet. Innvandrerdefinisjonen setter bom for utvidede rettigheter.

Enkelte innenfor det kvænske miljøet har også ønsket at kvænene skal defineres som et urfolk i Norge, for at staten skal ha like store forpliktelser overfor kvænsk språk og kultur som overfor samisk språk og kultur. Disse argumenter­er gjerne med at kvænene har vært på Nordkalotten før de norske statsgrensene ble fastsatt, som er ett av kriteriene for en urfolksdefinisjon. Det er enkelt å slå fast at dette er et fullstendig håpløst prosjekt, så lenge kvæn­ene betraktes som innvandrere og ikke et opprinnelig folk i Norge.

Det nytter også lite å henvise til Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Den er rett og slett altfor uforpliktende i en slik sammenheng. Artikkel 5 konvensjonen sier at «Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil si deres religion, språk, tradisjoner og kulturarv». Resten av konvensjonsteksten er like uforpliktende.

Konvensjonen handler nemlig hovedsakelig om at nasjo­nale minoriteter ikke skal hind­res i sin kulturutfoldelse. Det ligger ingen konkrete pålegg til staten(e) om tiltak for å bevare språket, slik man finner i del III i minoritetsspråkpakten, som altså ikke omfatter kvænene i Norge. Det er begrenset hva staten er villig til å gjøre for den kvænske kulturen og det kvænske språket. Det ser heller ikke ut til å spille noen rolle for myndighetene at mange samer har kvænske røtter og mange kvæner har samiske røtter. Det er den samiske kulturen og dens overlevelse og utvikling som er prioritert av myndighetene, ikke enkeltpersonenes genetiske arv.

Betyr så dette at kvænene bare skal gi opp kampen for å bevare sitt språk og sin kultur? Dette må kvænene selv ta stilling til, gjennom sine organisasjoner. Men man må nok kon­sta­tere et engasjementet blant kvæner flest ikke akkurat er overveldende. Riktignok er det noen flere yngre kvæner som viser engasjement, men stort sett blir det altfor puslete til å gjøre inntrykk på myndighet­ene. Kvænene tale­r heller ikke med en stemme. De er splittet i tre organisasjoner. Det er jo legitimt, siden kvænene er akkurat like uenige som andre mennesker. Men det styrker ikke deres sak overfor staten.

| 2013-05-16 |

Når Røkke truer staten

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

– Regjeringens forslag til innskjerping av leveringsplikten for trålere bryter med EØS-avtalen og er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK. Det skriver advokatfirmaet Wikborg Rein en høringsuttal­else. Advokatfirmaet, som opptrer på vegne av Aker Seafoods ASA, kommer med et juridisk slakt av forslaget, skriver Dagbladet.

Wikborg Rein mener konkret at forslaget om skjerping av tilbudsplikten, bearbeidingsplikten og endring av leveringssted, samt forslaget om kjøpsplikt, er i strid med EØS-avtalen. Advokatfirmaet påstår også at innstrammingen i leveringsplikten er «uforholdsmessige inngrep fra staten som rammes av tilleggsprotokollen til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon».

– Jeg trodde det hadde rab­let for Aker Seafood, skriver stortingsrepresentant og leder i Finnmark AP, Ingalill Olsen om dette oppslaget i Dagbladet, i et leserinnlegg i Ságat tirsdag. Og slike tanker er Olsen neppe alene om. Dette dreier seg om en av Norges rikeste menn, som har hyret advokater til å sutre og true for ham når han ikke får viljen sin.

Det hører med i bildet at styret i Aker ASA foreslår et utbytte på 12 kroner per aksje for 2012. Det opplyser selskapet i forbindelse med fremleggelse av fjerdekvartalsrapporten. Det betyr at hovedeier Kjell Inge Røkke får utbetalt 585 millioner kroner fra det børsnoterte investeringsselskapet, hvor han kontrollerer 67,79 prosent av aksjene. Røkke kontrollerer Aker-posten gjennom The Resource Group TRG AS. Røkke eier selv 98 prosent av dette selskapet, mens kona Anne Grete Eidsvig eier to prosent. For 2011 fikk Røkke og Eidsvig 536,8 millioner kroner i utbytte fra Aker ASA. Alt dette ifølge ABC-Nyheter.

Det er altså majoritetsaksjonæren i Aker-konsernet som betaler advokater til å klage over at det går ut over hans menneskerettigheter hvis staten skjerper reguleringsforpliktelsene for trålerne til Aker Seafoods ASA! Her kjenner frekkheten og grådigheten ingen grenser, og det er så man må lete etter ord for å beskrive det røverkapitalisten Røkke holder på med.

Her i Ságat har vi også tidligere omtalt hvordan Røkkes medløpere i Aker Seafoods har vridd seg som makk på kroken og til og med bløffet om at trålerne deres hadde levert fisk til Mehamn, mens det i virkeligheten ikke var levert en eneste fisk der. Det var nesten ikke til å tro hva sjefene i Aker Seafoods kunne vrenge ut av seg etter at det gikk opp for diverse politikere i Finnmark at de var blitt grundig lurt av Røkke og hans kumpaner da de fikk tildelt trålerkvoter på billigsalg. Som kjent var disse kvotene beheftet med leveringsforpliktelser, som Røkke og hans folk hele tiden har prøvd å vri seg unna.

Når så Røkke nå gjennom advokater prøver å argumentere at menneskerettighetene hans er brutt fordi han ikke får herje som han vil med ressursene, så det ikke bare komisk. Det tegner seg også et enda tydelig­ere bilde av en kynisk person som er ute etter en ting, og det er å tjene mest mulig penger, uten hensyn til noen andre enn seg selv. Røkke har selv nokså direkte bekreftet sine arbeidsmetoder for mange år siden, da han på TV erklærte at han hadde sin opplæring fra «gutter university», dvs. «grøftens universitet» i USA, røverkapitalismens hjemland.

En person som personlig henter ut 585 millioner kroner i aksjeutbytte, delvis opptjent gjennom Aker Seafoods ASA, må jo tro at verden rundt ham består av undermålere og idioter når han prøver seg med at staten bryter både EØS-avtalen og menneskerettighetene når den prøver å regulere fiskeriene på en måte som han ikke liker. Advokater er ofte kjent for at de mener det de er betalt for å mene. At advokatene i Wikborg Rein får seg til å skrive slikt nonsens i en høringsuttalelse, kan ikke skyldes noe annet enn at de har fått klekkelig betalt for tøvet fra Røkke og Aker-systemet.
Advokatfirmaet kan neppe være særlig redde for sitt eventuelle gode navn og rykte.

Men uansett hva Røkke og folkene hans finner på i denne saken, så står det fast at Røkkes selskap gikk inn i dette med åpne øyne. Trålerkvotene hadde den ubetingede forutsetning at fisken skulle leveres til landanlegg i Finnmark. Trolig satset Røkke på at det skulle være mulig å vri seg ut av de forpliktelsene som lå ved kvotene. Og gudene skal vite at han har forsøkt.

Vi har tidligere skrevet i Ságat at hvis disse trålerkvotene er sånn en enorm byrde for Røkke og Aker, så går det an å levere fra seg kvotene og la andre prøve seg. Men nå er vi på nippet til å mene at Røkke og Aker burde fratas kvotene med tvang. Om ikke annet, så bør regjeringen innføre en avgift for hver kilo fisk som ikke er ført i land slik som forutsatt i trålerkvotene. Det er gått for langt når en stor kapitalist prøver å tvinge landets regjering i kne for å få viljen sin.

| 2013-03-01 |

«Lapp taler kvænsk»

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

– Er det meningen at andre folkegrupper skal miste sin identitet og raderes ut fra historien her nord? Pågår det en villet nasjonal historieforfalskning? Hvem tjener på at norrøne, kvenske og andre gruppers fornminner blir tatt fra dem og registrert som samiske? spurte Dora Odinsdatter fra Olderdalen i Lyngen nylig i et leserinnlegg i Ságat. Ikke uventet har innlegget skapt reaksjoner, og Odinsdatter kritiseres bl.a. for feilinformasjon og faktafeil.

Det er ikke uvanlig at det er uenighet om kulturminner i Troms og Finnmark skal betraktes som samiske eller kvenske. Odinsdatter nevner selv et eksempel, nemlig det såkalte «Augusthuset» i Storfjord som det ble stor debatt om i 2011. Lokalt var det flere som mente at dette huset måtte betraktes som kvensk og ikke samisk. De viste til at huset har vært eid av kvener. Sametinget på sin side mente at huset er samisk.

Årsaken til at Sametinget betraktet dette som et samisk kulturminne var at dette er et sjøsamisk område. Etter hvert viste det seg at materialene i huset var for unge til at huset kunne defineres som et automatisk fredet samisk kulturminne.

Uten å ta stilling til innholdet i leserinnlegget fra Dora Odinsdatter, kan man slå fast at innlegget reflekterer det en god del kvener mener. Det er slett ikke noe nytt at man på det som kanskje kan kalles for «kvensk side» mener at «samene» er ute etter å «samifisere» alt som er kvensk, om det er mennesker eller gjenstander. Dette oppfattes å være en del av den samiske nasjonsbyggingen, samtidig som det beskrives som et identitetsrøveri. Det har ikke gjort saken bedre at litt for mange, særlig i indre strøk av Finnmark, ennå har store problemer med å akseptere kvenene som en egen folkegruppe i Norge, og stadig henviser dem til Finland.

Det er heller ikke noe nytt at det kan foregå en kamp om historien. Et av de verste utslag­ene av dette i vår tid så man i det tidligere Jugoslavia, hvor historien og diverse omskrivninger av den ble svært viktig for mange i de ulike folkegruppene, med en blodig krig som resultat. «Kampen om historien» i Nord-Norge har heldigvis vært mye fredeligere. Men likevel har ens egen historie stor betydning for mange mennesker. Den er en del av identiteten, og det kjennes ofte ubehagelig når man opplever at noen forsøker å omdefinere grunnlaget for en egen identitet.

Det er heller ikke noe nytt at etnisitet kan være en vanskelig materie å hanskes med.

Fra gamle folketellinger kjenner man begrepet «Lapp taler kvænsk». Den tidens folketellere så tilsynelatende ikke forskjellen mellom samer og kvener. For det første var etnisitet neppe viktig for de menneskene som levde på den tiden. For det andre var det mange steder umulig å se noen forskjeller i levemåte mellom samer og kven­er i flerkulturelle områder.

Dette var ofte tilfelle i Porsanger, hvor kvenene brukte samiske klær. Men at kofta ikke nødvendigvis var et etnisk plagg i Porsanger for 100 år siden, bekreftes av at jeg personlig har kjent flere mennesker som var født for 120-130 år siden som brukte samekofte, men som ikke hadde samisk, men kvensk som hjemmespråk. Samisk hadde de lært seg i voksen alder. Det var også vanlig at folk byttet språk når det flyttet fra en del av kommunen til en annen.

Det er vanskelig å tro at det skal pågå et institusjonalisert identitetstyveri fra kvenene på «samisk side». Man kan ikke se bort i fra at enkeltindivider og enkeltgrupper kan ha slike tanker, men systematisk er det neppe. Til det er samfunnet for åpent og kunnskapsnivået blant folk flest for høy. Ting lar seg rett og slett lettere kontrollere enn før, ikke minst på grunn av den voldsomme informasjonstilgangen man i dag har på internett. Men blant enkelte kvener er det altså en sterk mistanke om at man på «samisk hold» er ute etter å gjøre alt samisk. Hvis da samiske institusjoner eller sentrale personer opptrer på en måte som synes å bekrefte en slik mistanke, er det svært uheldig. Derfor er det viktig å trå varsomt, også om man selv mener å være «i det godes tjeneste». Da kan det ofte være ekstra lett å tråkke uforvarende på andre mennesker.

| 2013-02-13 |

Reduksjon av reintallet

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

– Dersom alle rettslige forhold er ivaretatt, så må reduksjonen i reintall skje så fort som mulig. Stortinget kan ikke gang på gang behandle den samme saken, og gang på gang vedta det samme, uten at noe skjer, sa APs Martin Kolberg da Stortinget nylig behandlet reduksjon i reintallet.

Leder Nils Henrik Sara i Norske Reindriftsamers Lands­for­bund (NRL) sa til NRK at dersom tvangstiltak blir gjennomført, må staten regne med rettsprosesser i etterkant som kan vare i opptil til år. Martin Kolberg, som er andre nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité svarte at rettslige forhold vil være avklart før en eventuell tvangsslakting av rein, «slik at staten ikke vil måtte håndtere rettsprosesser i etterkant».

Disse to uttalelsene viser for det første at Stortinget er i ferd med å miste tålmodigheten med det altfor høye reintallet i deler av Finnmark. Kolbergs uttalelser reflekterer godt den totale enigheten som er i Stortinget når det gjelder dette. Samtidig viser Nils Henrik Sara sin uttalelse at reindrifta ikke akter å finne seg i en tvangsmessig reduksjon av reintallet i Finnmark. Det er neppe et godt utgangspunkt for å komme særlig videre i denne saken.

Høyres Per Kristian Foss, som var saksordfører i denne saken, pekte på det som riktignok ikke nevnes så ofte, men som er en viktig del av dette:

– Jeg tror problemet ligger veldig mye i at man viker tilbake for sterk virkemiddelbruk i iverksettelsen av blant annet reindriftsavtalen, fordi det ofte blir et storsamfunn som står mot en minoritet, sa Foss i debatten.

Reindriftslovens paragraf 60 sier at hvis en siida overstiger det fastsatte reintallet, men ikke klarer å lage eller gjennomføre en reduksjonsplan, så skal hver siidaandel «redusere det overskytende antall forholdsmessig». Det kan også fastsettes et øvre reintall pr. siidaandel. En reduksjon av siidaens reintall skal i så fall skje ved at de siidaandeler som har et reintall som overstiger det fastsatte reintall for siidaandelen, først reduserer ned til det fastsatte reintallet.

NRL-leder Sara har pekt på at en prosentvis, dvs. en forholdsmessig reduksjon av reintallet vil kunne medføre at mange mister livsgrunnlaget sitt, og må finne annet utkomme. Det er ingen grunn til å tvile på NRL-lederens ord her.

Derfor burde myndighetene heller se på hvordan de skal kunne pålegge de største reineierne å redusere sitt reintall først. Det er ofte disse som har økt reintallet sitt for å posisjonere seg for en tvangsreduksjon, nettopp med utgangspunkt i reindriftslovens paragraf 60.

Alle rimelighetshensyn tilsier at de store reineierne ikke skal belønnes for posisjonering­en ved at man lar det gå hardest utover de små reineierne. Da ville man gjøre som det ble gjort i fiskeriene da det ble innført kvoter på torsk, og de minste båtene, ofte samiske fiskere, ble kastet loddrett ut av næringen. En slik tabbe kan myndighetene rett og slett ikke koste på seg en gang til.

Samtidig er det jo slik at også reindrifta må kunne tåle reguleringer som andre pri­mær­nær­ing­er når det er fare for å ødelegge naturgrunnlaget, ikke bare for reindrifta, men også for hele den samiske befolkningen. Dette burde vært løst gjennom reindriftsavtalen for lenge siden.

Og så er det viktig å huske at selv om reindriften er en samisk næring, så er retten til reindrift forbeholdt en begrenset gruppe av samer. Dette må nødvendigvis ha noe å si for myndighetenes holdning til næringen.

Reindriftsloven paragraf 32 sier at personer «av samisk ætt» som ved reindriftslovens ikrafttredelse hadde reindrift som hovednæring i reinbeitedistrikt, samt deres ektefeller og samboere, har rett til reindriftsmerke, dvs rett til å drive med reindrift. Disse beholder også sin personlige rett hvis ektefellen eller samboeren dør, men ikke ved samlivsbrudd. Retten gjelder også de som har foreldre eller besteforeldre som har hatt reindrift som hovednæring, samt adoptivbarn. Reindriftsretten er altså forbeholdt visse familier.

På en slik bakgrunn fremstår det ensidige fokuset på og den tidvise glorifisering av reindrifta som en slags «supersamisk næring» som Sametinget og enkelte politikere eller står for, som direkte uansvarlig. Disse påtar seg et stort ansvar når det gjelder den øvrige delen av den samiske befolkningen, som ikke har adgang til denne heller eksklusive næringen, men som likevel er med på å bevare samisk kultur.

Det er mye som taler for at denne glorifiseringen også har vært med på å bremse de sentrale myndighetenes lyst til å gjennomføre tvangstiltak overfor reindrifta, selv om den i enkelte områder er i ferd med å ødelegge seg selv.

| 2013-02-06 |

Kristendommen og staten

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Norge bør få et klarere skill­e mellom stat og religion, fastslo det såkalte Livssynsutvalget nylig. Finansieringen av trossamfunn var fastslått på forhånd gjennom det såkalt­e kirke­for­lik­et på Stortinget i 2008. Det ble derfor ikke tema nå. Men det burde ha vært det, mener mindretallet i utvalget. Skatte­be­tal­er­ne kommer fortsatt til å betale milliarder for å støtte religiøse samfunn og kirker i Norge. Det er urimelig, mener et mindretall i Livssynsutvalget.

Både flertallets forslag om bemerkningene fra mindretallet reflekterer at det norske samfunnet blir stadig mer sekularisert, eller avkristnet, om man vil bruke et slikt uttrykk. Mange samfunnstopper, og kanskje særlig folk med høy utdannelse­, gir da også rett som det er uttrykk for en tilsynelatende blind og ureflektert ateisme eller mangel på tro, gjerne sammen med en heller ukledelig mangel på respekt for dem som har en personlig tro. Samtidig snakker disse menneskene gjerne om toleranse og respekt i alle andre sammenhenger.

Det er ikke noe nytt at folk innenfor det vi kan kalle for «ånds­eliten» og den politisk­e eliten er skeptiske til religion. Dette er svært gammelt nytt, som filosofer har beskjeftiget seg med like lenge som kristen­dom­men har eksistert. Lenin omtalte for eksempel kristendommen som «opium for folket». Et litt nyere eksempel er et foredrag som forfatter­en Arnulf Øverland holdt i Stu­dent­ersamfunnet i Oslo i januar 1933. Foredraget hadde tittelen «Kristendommen - den tiende landeplage», og vakte stor oppstandelse, særlig på kirkelig hold. Det hadde sine grunner.

I foredraget, hvor Øverland harselerte kraftig med kristendommen slo han også fast at «Kristendommen er en konservativ, en samfundsbevarende faktor. Gud bevarer fedrelandet, og da er det heller ikke mere enn rimelig at fedrelandet bevarer Gud». Videre sa Øverland at «Den tiende landeplage (kristendommen, vår anm.) var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har vart i 1900 år». Arnulf Øverland ble etter foredraget anklaget for blasfemi etter straffelovens §142, men ble frikjent etter reg­lene om ytringsfrihet.

Uansett hva Øverland måtte ha ment i 1933, og uansett hva dagens religionskritikere måtte mene i dag, så er det et faktum at kristendommen har en spesiell plass i det norske samfunnet. Årsaken er selvfølgelig at kristendommen har eksistert i Norge i 1.000 år, og har derfor satt et sterkt preg på samfunnet, både på godt og vondt. Man trenger ikke å være troende for å se det. Derfor kan kristendommen heller ikke avfeie­s som «gammel overtro» som ikke hører hjemme i dagens sam­funn. Og uansett hvor lite politisk korrekt det måtte være: Kristendommen har en spesiell plass i det norske samfunnet som ingen andre religioner har. Det må selvsagt gjenspeil­es i politikken på området.

Går man tilbake noen hundre år, så var det en selvfølge at Gud eksisterte. Det var stort sett ikke gjenstand for diskusjon blant vanlige mennesker. I dagens verden er det altså slik at stadig færre mennesker tror på Gud. Dette vil nødvendigvis også måtte prege samfunnet. Det som avgjør om overgangen fra en «kristen» stat til en «ikke-kristen» stat og et mindre kristens land skal bli turbulent og konfliktpreget eller om det skal være en fredfull overgang, vil nok i stor grad bestemmes av tempoet i overgangen.

Det er også slik at kristendommen har en spesiell plass i det samiske samfunnet. For­slag­ene fra Livssynsutvalget har da heller ikke vakt noen begeistring blant sentrale samiske politikere. Om kristendommen ble innført med sverd og tvang av Olav den hellige i Norge, og med tvang og til dels svært tvilsomme midler ovenfor samene, er det ingen grunn til å ta i bruk press og hastverk når den eventuelt skal avskaffes eller i alle fall gis en mindre viktig posisjon i det offentlige liv.

Tro er ikke en privat sak, men absolutt en personlig sak, og troen er derfor viktig for dem som har den. Derfor kan ikke den blinde og ureflektert­e ateismen styre utvikling­en på dette området alene. En lang debatt om forholdet mellom staten og kirken endte altså i det kirkeforliket på Stortinget i 2008. Livssynsutvalget synes å ha mer hastverk enn Stortinget med å redusere kristendommens rolle i samfunnet. Men det må være rom for toleranse også når det gjelder troende kristne, uansett hvor håpløs man måtte synes at deres tro er. Så får det vel heller være at enkelte kristnes holdninger overfor de som ikke tror ikke alltid er preget av toleranse.

| 2013-01-12 |

Mobbing og foreldreansvar

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

– Mobbing blant barn ser ikke ut til minke til tross for all satsing mot mobbing i skole og barnehage. Det er derfor på tide å sette søkelys på andre arenaer hvor barn oppholder seg. Barn lærer mobbeadferd av foreldrene. Snakker man mye om andre, havner ofte i trøbbel eller krangler om småting, vil barna lære at det er i orden å samhandle med andre på denne måten, mener Ingrid Grimsmo Jørgensen fra Høgskolen i Lille­ham­mer. Hun er en mye brukt foredragsholder på foreldremøt­er og foreldreutvalg (FAU) hvor hun snakker om hvordan foreldre kan forebygge mobbing blant barn og unge, skriver forskning.no.

– Foreldre er viktige rollemodeller. Hvis barnet gir klart uttrykk for negative oppfatninger om noe eller noen, kan det være viktig å forsøke å justere barn­ets perspektiv i positiv retning, og hjelpe barnet til å forstå både hva det føler og hva den andre føler. Det kan være lett å si at det ikke er lov til å være slem mot andre, men hvis voksne selv snakker nedsettende om andre, så tar gjerne barna etter, forklarer Jørgensen.

– Hva som skjer innenfor hus­ets fire vegger har stor betydning for hva slags samspillmønster barn utvikler. Hvis mor og far stadig krangler om småting, havner i trøbbel med naboen, eller har en væremåte som forteller at det er greit å snakke nedsettende om andre, lærer barna av det. Dette tar barnet med seg på skolen og på fritidsaktiviteter. Det kan føre til at barnet stadig havner i konflikter, ikke klarer å løse konflikter, forutser dårlig konsekvenser av egne handlinger, og tar lite ansvar for sitt eget bidrag til konflikter. Disse barna kan utvikle mobbeatferd, påpeker Grimsmo Jørgensen.

Her er Grimsmo Jørgensen inne på en svært viktig side av det store problemet som mobb­ing representerer, nemlig ansvarliggjøring av hjemmet. Hun bekrefter en kjent mistanke blant folk flest om at der hvor foreldre snakker dritt om andre mennesker, skapes det også grunnlag for mobbing av dem som omtales på en negativ og nedsettende måte. Dette er neppe den eneste årsaken til at barn plager andre barn, men er opplagt en del av bildet.

Det Grimsmo Jørgensen egentlig sier, er at oppdragelsen har en viktig betydning for om barn blir mobbere. Det igjen betyr at foreldre til mobbere ikke kan fraskrive seg alt ansvar for at deres barn plager andre barn og gjør livet vanskelig for dem. Riktignok vil også andre omstendigheter, som barnets egen personlighet, påvirkning fra omgivelsene osv., kunne forklare hvorfor barn blir mobbere. Men det Grimsmo Jørgensen her påpeker, er altfor viktig til at det kan overses. Uansett hvor ubehagelig det måtte være, må også dette tas opp med foreldre til mobbere.

– Hvis barn mobber andre, har de voksnes reaksjon også stor betydning for om mobbing­en fortsetter. Går du i skyttergraven og forsvarer deg, eller går du i deg selv når du som forelder får tilbakemelding om at barnet ditt mobber andre? spør Grimsmo Jørgensen. Hun peker på at det skal stor modenhet og refleksjon til å innrømme at ens egne barn plager andre og være villig til å ta grep for å hindre at dette fortsetter.

– Dette er et svært sårbart område og viser at foreldre også trenger kompetanse i hva de skal gjøre hvis barnet deres er i ferd med å utvikle mobbeatferd. Denne kompetanseutviklingen tilbys i liten grad i dag. Våre holdninger, lekenhet, nysgjerrighet, moral og interesse for hva som ligger bak menneskers handlinger, er nøkler til sosial læring hos barna, mener Grimsmo Jørgensen.

Det er ikke enkelt å se hvordan for eksempel skolene skal kunne ta fatt i dette. Deres mandat strekker seg ikke lenger enn til skoleporten. Hva barn og foreldre gjør hjemme er ikke noe skolen forholder seg til. Vi har tidligere tatt til orde for at problemer med mobbing må tas opp av andre instanser enn skolen, som for eksempel at skolen sender bekymringsmeldinger om mobberne til barnevernet. En henvendelse derfra, med varsel om tiltak, kan være en kraftig vekker for foreldre til mobbere, og særlig for dem som nekter å innse problemet.

Selv om Ingrid Grimsmo Jørgensens i sine uttalelser ikke direkte henviser til barne­vern­et, er dette et offentlig hjel­pe­apparat som må kunne brukes når det er nødvendig. Samfunnet kan ikke være bekjent av at enkelte barn skal plages og pines i årevis uten at noen grip­er inn. Mobbing kan faktisk handle om å berge liv og helse for de som er verst utsatt eller dårligst rustet til å tåle det. Det er på tide at man tar i bruk de midlene som er tilgjengelige for å begrense de store skadevirkningene som mobbing kan medføre.

| 2013-01-04 |

Språklige rettigheter

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Ennå er det slik at enkelte mennesker synes å ha problemer med å forstå hvorfor samer og kvæner kan ha et ønske om at deres barn skal ha opplæring i morsmålet på skolen. De samme menneskene strev­er åpenbart også med å godta at samer og kvæner kan ha et ønske om å bruke sitt eget språk i kontakt med det offentlige. Slike krav provoserer ofte voldsomt, fordi man rett og slett ikke forstår hva dette dreier seg om. I stedet begynner man ofte å snakke om «særrettigheter». Men hvordan kan det å få bruke sitt morsmål i sitt eget land være en «særrettighet»?

Nordmenn med norsk som morsmål har en selvsagt rett til lære morsmålet på skolen og en like selvsagt rett til å bruke morsmålet i kontakt med det offentlige og i alle andre sammenhenger. De fleste norskspråklige nordmenn tenker trolig aldri på dette, fordi det er en selvfølge at de kan bruke sitt eget språk i sitt eget land. Men slik er det altså ikke for alle nordmenn. Å få opplær­ing i morsmålet på skolen og bruke morsmålet i kontakt med det offentlige er i praksis bare en selvfølgelighet, ja, en «særrettighet» for nordmenn med norsk som morsmål.

Fra de som er motstander­e av at samer og kvæner skal kunne lære og bruke morsmålet sitt pekes det ofte på at «alle kan jo norsk». Og det er jo for det meste riktig. De aller fleste samer og kvæner kan norsk. Men de som har et annet morsmål enn norsk har ikke alltid det samme forholdet til de norske språket som f.eks. en norskspråklig nordmann fra Egersund, Lillehammer eller Åle­sund. Det skjønner man om man tenker seg litt om. Så skaper det gjerne ekstra problem­er for denne forståelsen når folk med høyere utdannelse i norsk, eller andre som behersker norsk til fulle, krever å snakke morsmålet for eksempel i rettssaker eller i politiske forsamlinger.

Språk er jo ikke bare et instrument for å kunne kommunisere med andre mennesker. Språk er i høyeste grad også følelser og identitet, og et tillært språk kan ikke alltid bære i seg følelser og tanker på samme måte som morsmålet kan. Morsmålet har man hatt med seg siden man begynte å lære å snakke og eksperimentere med ordene for å finne ut hvordan de virker. Et tillært språk er ikke det samme om man har studert det aldri så lenge, og vil for mange aldri kunne fungere på samme måte som morsmålet kan.

Så, ja, «alle» kan norsk, men hva det betyr i praksis er noe svevende. I dagens verden er det slik at alle under ca. 60-65 år har hatt undervisning i engelsk på skolen. Det engelske språket svirrer også rundt oss hele tiden, og nordmenn er kjent for å kunne engelsk godt. Betyr det at man like godt kunne avskaffe det norske språket, i alle fall om noen år, fordi «alle» kan engelsk? Det er jo allerede sånn at mange frykter for det norske språkets fremtid fordi engelsk er så sterkt. Og så ville det jo være svært praktisk om alle nordmenn kunne bli med i den store engelskspråklige familien, med et enormt tilfang av informasjon og litteratur.

De aller fleste, også de som er i mot at samer og kvæner skal kunne få lære og bruke sitt eget morsmål, vil reservere seg mot å fjerne det norske språket. Hva er det som stritter i mot, om ikke nettopp følelsen av at det er helt galt? At det rett og slett handler om følelser og ikke nødvendigvis om fornuftsbaserte argumenter. Hvor mange av dem som er i mot «særrettigheter» for samer og kvæner ville føle seg vel hvis de måtte snakke engelsk når de oppsøkte NAV eller rådhuset i Stavanger, Hamar eller Hammerfest? «Alle» kan jo engelsk i dag, så hva er problemet? Jo, først og fremst følelsene - ikke fornuften.

Nå er det ennå ikke aktuelt å gå over til engelsk, og problemet i Norge i dag er at folk med små språk som morsmål går over til norsk som dagligspråk. Det er omtrent de samme mekanismene som man så i min hjemkommune Porsanger før i tiden. Jeg hadde selv en samisktalende mormor fra Stabbursnes som gikk over til kvænsk dagligspråk da hun giftet seg med en kar fra Børselv. Min mormors mor var opprinnelig fra Børselv, og hadde bytt­et dagligspråk fra kvænsk til samisk.

Min morfar fra Børselv hadde en søst­er som giftet seg med en fra Indre Billefjord, og gikk over fra kvænsk til samisk som dagligspråk. Alle disse gjorde dette for å kunne fungere i det samfunnet de flyttet til, hvor majoritetsspråket var et annet enn morsmålet deres. Språkbytte er altså ikke noe nytt, og fremsto neppe som særlig dramatisk i den tiden. Dette var selvfølgelig ikke noe som bare skjedde i min slekt. Ja, språk er identitet, men bare inntil en viss grense kan det se ut til.

I dag er situasjonen en annen. For kvænenes del er det opplagt for sent å redde språk­et. Og kvænene har heller ikke de samme formelle rettighetene når det gjelder morsmålet som samene har. Men utviklingen har nå gått så langt at dette knapt spiller noen rolle for det kvænske språket lenger. De yngste som har kvænsk som morsmål i Norge i dag er stort sett i midten av 50-årene og eldre. Jeg har selv kvænsk som morsmål, men jeg kunne ikke drømme om å kreve å få bruke det i noen offentlig sammenheng. Jeg kan rett og slett norsk mye bedre enn morsmål­et mitt, og uttrykker meg absolutt best på norsk. Jeg er neppe alene om det, så dette er en problemstilling med mange fasetter.

Når det gjelder samene, gjelder samelovens språkbestemmelser bare i noen utvalgte områder, og samisk vil aldri i praksis få den samme stillingen i Norge som det norske språk­et har. Her er det de uskrevne «kjøttvekt-reglene» om flertall og mindretall som gjelder. Og så er det nok en god del samer med samisk som morsmål som kan norsk bedre enn morsmål­et sitt, akkurat som jeg. Når noen av dem krever bruk av tolk på grunn av et prinsipp og ikke av nødvendighet, så møter det som regel liten forståelse. Selv ville jeg aldri i verden tatt sjans­en på å bli misforstått ved å insistere på å bruke morsmålet og bli gjengitt feil på norsk av en tolk. Men så har jeg, med mitt kvænske morsmål, heller ingen rett til bruk av morsmålet i offentlige sammenhenger eller i politiske forsamlinger.

| 2012-12-15 |

Mobbingen i skolen

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Ságat har nylig omtalt flere tilfeller av alvorlig mobbing ved Lakselv skole. Tidligere har det vært tilsvarende tilfeller i Karasjok. Og mobbing er ikke noe nytt. Mennesket er et rovdyr som ofte jager i flokk, og da går det gjerne ut over de som ikke passer inn i flokken. Det som heller ikke er noe nytt, er at skolene synes å være totalt hjelpeløse når det gjelder å forhindre eller stoppe mobbing. For det er skolen som har et hovedansvar, siden det er skoleplikt her i landet.

Foreldre pålegges gjennom opplæringsloven å anbringe sine barn i en institusjon hvor de må kunne forvente at det er trygt for deres barn å være. Det er riktignok åpnet for «tilsvarende opp­lær­ing», men for de fleste er de offentlige skolene eneste alternativ. Det gir også skoleledere og lærere et ansvar å sørge for et godt skolemiljø for alle. Dette fritar likevel ikke foreldre fra å se til at deres egne barn ikke blir mobbere.

Når man ser alle de tilfellene av alvorlig mobbing som så å si regelmessig kommer til overflaten ved ulike skoler, så frist­es man til å slå fast at rektorer og lærere enten har hatt for liten kompetanse eller for svak vilje til å gjøre noe som virkelig nytter mot mobbing. Skyldes dette i så fall et hull i utdanning­en? Kanskje er det slik at ulike reg­ler forhindrer effektive tiltak? Eller snakker vi verste fall om mangel på vilje og forståelse?

– Vi kan dokumentere at vi følg­er skolens vedtatte plan mot mobbing når det gjelder forebygging og handling overfor elever som plager andre, sa rektor Rune Røksland ved Lakselv skole nylig til Ságat. Javel, det er sikkert utmerket at man følg­er en plan, men de mobbehistoriene som Ságat har omtalt, viser jo at det ikke synes å hjelpe. Dermed må man kunne se på andre muligheter.

Hva er for eksempel i veien for at skolen kan sende en bekymringsmelding til barne­vern­et når noen mobbes? Bar­ne­vernlovens formålsparagraf åpner for det. Der står det at formålet med loven er «å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid» og «å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår».

Barnevernlovens paragraf 3-1 er like klar: «Kommunen skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer. Barneverntjenesten har spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette.»

Det at man plager andre barn må absolutt kunne karateriseres som et adferdsproblem. Og det er ikke uvanlig å anta at en uheldig adferd hos et barn kan ha en årsak i hjemmemiljøet.

Hvis foreldrene til en mobber får en innkalling til et alvorlig møte med barnevernet, så kan det kanskje hende at ting retter seg. Eller hva med å flytte mobberne til en annen skole, slik Ságat nylig har foreslått i en lederartikkel? Kanskje et pøbelfrø fra Lakselv blir litt spakere når han/hun må gå på skole i Billefjord eller i Børselv? Tilsvarende kan mobbere fra andre steder i kommunen sendes til Lakselv på skole. Hvis det ikke er nødvendige hjemler for dette i lover og regler, så må det innføres snarest.

Det ser dessverre ut som at man heller velger å sette inn tiltak overfor den som blir mobbet og ikke overfor mobberme, hvis noe i det hele tatt gjøres. Det er virkelig på tide å spørre om hvorfor det offentlige gjennom skolesystemet tillater at enkelte barn skal bli herjet med og plaget, kanskje gjennom alle skoleårene.

En av årsakene er utvilsomt at opplæringsloven ikke sier et ord om hvordan det enkelte barns interesser skal ivaretas utenom det rent faglige i skolen. Det kan gi skolenes personell en følelse av at mobbing ikke er deres ansvar. Det er uforståelig hvorfor det ikke er en hjemmel i opplæringslov­en for å fjerne problemelever fra undervisningen og sende dem hjem, slik at andre kan få den undervisningen de skal ha i et miljø som ikke er skadelig for dem. Så får det bli et problem for mobbernes foreldre hvor de skal gjøre av problembarnet når det ikke lenger er ønsket på skolen. Man må være åpen for å bruke litt mer drastiske metoder når det er så åpenbart at det man har gjort hittil ikke er nok.

Nylig kunne Ságat fortelle om en fortvilet far som selv var blitt mobbet da han gikk på skolen. Nå blir sønnen mobbet ved Lakselv skole, og han gjorde det klart at han vil ta saken i sine egne hender hvis noe ikke blir gjort for å stoppe mobbing­en av sønnen. Han viste til at han selv var kommet «skjevt ut» på grunn av mobbingen.

Det er ikke vanskelig å ha forståelse for denne faren­. Uansett hvor fine ord som bruk­es av politikere, byråkrater, skoleledere og lærere, så har skol­en ikke stort annet enn nettopp bare fine ord å tilby foreldre som opplever at barnet deres blir plaget og herjet med på skolen. Det er absolutt mulig å gjøre noe med dette. Men da er man nødt til å ta i bruk sterkere virkemidler enn dem man hittil har brukt. Og det er bare et spørsmål om vilje. Tiden vil vise om de som sitter med ansvaret virkelig ønsker å gjøre noe.

| 2012-12-01 |

FeFo på ville veier

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Sverre Pavel, tidligere jordsalgs­sjef i Statskog Finnmark og nåværende leder for grunn og rett­igheter i Finn­marks­eien­dom­men (FeFo), har gått høyt ut i media med påstand om at Pors­anger kommune har bygget en «ulovlig» vei i Brennelvdalen. Ordfører Knut Roger Hanssen avviser beskyldningene og viser til at kommunen kun har foretatt en nødvendig utbed­ring av en tradisjonell ferdselstrasé, i tråd med en tillatelse fra Finn­mark jordsalgskontor fra 1992.

Kjente toner
Dette er kjente toner for meg. For 12 år siden ble jeg båd­e saksøkt og politi­anmeldt av Stat­skog i egenskap mitt verv som leder i Rohči veilag. Også den gang hevdet Sverre Pavel & co. at det var bygd en «ulovlig» vei og krevde at traseen skulle tilså­s og beplantes med trær. Vi ble beskyldt for å ha utført histo­riens største naturinngrep i Finnmark i fredstid, og Statskog krevde endog bistand fra For­svaret mot oss. Det veilag­et rent faktisk hadde gjort var å utføre nødvendig og skånsom vedlikehold/utbedring av en offentlig godkjent bilvei.
Enden på den visa ble at en enstemmig lagmannsrett i en rettskraftig dom fra 2001 avviste påstanden om ulovlig vei­bygg­ing og frifant de privat­e part­er inkludert meg for Stat­skogs øvrige krav. Også politi­an­meld­elsen ble henlagt. For ordens skyld skal presiseres at jeg ikke på noen måte er involvert i det aktuelle saken i Brenn­elvdalen.

Hva eier FeFo?
Den umatrikulerte grunnen i Finnmark var frem til 2006 forvaltet etter en kolonilov. Fra 1. juli 2006 trådte den nye finnmarksloven i kraft, og den nye konstruksjonen FeFo overtok forvaltninga. Fra da av skulle finnmarkingene i prinsipp­et bli «herrer i eget hus». Mange trodde at vi skulle bli kvitt herre­folks­­mentaliteten, men mye tyder på at nissen flyttet med på lasset og tildels er blitt mer aggressiv og mannevond enn før.
Sentralt i finnmarksloven er rettsvern for befolkninga og kart­legging av eksisterende rettigheter. Omfanget av FeFos eventuelle rettigheter i tradisjonelle bygde­bruksområder, som Brenn­elv­dal­en, er således juridisk uavklart og rettslig tvilsomt inntil kartleggingsprosessen er gjennomført.

Alders tids bruk
Et spørsmål er om trase­e­n er en vei eller en sti. Etter veilov­ens system omfatter begrepet privat vei mer enn den alminnelige forståelse av «vei». I veilovens § 53 er det uttrykkelig nevnt at dette omfatter gangsti, kløvvei og lignende, altså en presiser­ing av at slike ferdselsveier også kan anses som privat vei.
Den aktuelle traseen på ca fem kilometer mellom Alga­sen­outa/Álgaš­vuovdi og Rohči har vært brukt av lokalbefolkningen i Indre Porsanger i svært lang tid, beviselig gjennom flere århundrer. Denne ferdselsveien må således anses å tilhøre den lokale allmennheten i områd­et. All­mennheten har altså ved hevd og alders tids bruk ervervet en tinglig rettighet (servitutt) til denne ferdselstraseen.
Det foreligger dermed kollektive rettigheter som FeFo er juri­disk forpliktet til å respektere ifølge finnmarksloven. Ettersom majoriteten av den lokale all­menn­het tilhører områdets sam­isk/kvænske urbefolkning, er disse rettigheter folkerettslig beskyttet av ILO-konvensjon nr 169, noe som er uttrykkelig presisert i finnmarkslovens § 3.

Hvem bryter loven?
Etter alminnelig rettsoppfatning medfører en ferdselsrett eller veirett normalt adgang til å holde traseen i forsvarlig og bruk­ende stand for rettshaver­n­e, i pakt med tida og forholdene. I dette konkret­e tilfelle har Brennelv bygdelag allered­e i 1992 innhentet en skriftlig tillat­else fra den daværende statlig­e grunnforvalter. Her erklæres høy­tidelig at «Finnmark jordsalgskontor har ingen innvend­inger til at omsøkte anlegg og vedlikehold blir gjort».
Denne erklæringa stadfester en eksisterende tinglig rettighet som nå har rettsvern i finn­marks­lov­en, og som er juridisk bind­ende for FeFo. Det er ikke noe poeng at erklæringa er stilet til bygdelaget, mens tiltaket er utført av kommunen. I denne sam­menheng er ikke kommunen en utenforstående, men representerer tvert om allmennheten som rettshaver.
Det er således ikke Pors­ang­er kommune, men FeFo som er på tynn is når man unnlat­er å respektere eksisterende rett­ig­het­er som er lovbeskytte­t i blant annet finnmarksloven. Hvis Fe­Fo ønsker å erverve eksi­ster­en­de rettigheter, det vil si frata allmennheten dens rettigheter, kan dett­e ikke gjøres gjennom ensidige vedtak. FeFo må i så fall i samsvar med gjeldende rettsreg­ler enten anlegge sak om avløsning eller sak om eks­propriasjon.

Samfunnsnytte
Den foretatte utbedring av ferdselstraseen har stor samfunnsnytte. Området blir nå bedre tilrettelagt for friluftsliv og annen nytteaktivitet. Langs traseen var det tidligere tre farlige punkter, hvor elva gikk helt inntil berget. Ved at kommunen nå har ut­bed­ret dette, har man sikret området og dermed forebygget sannsynlige ulykker.
Brennelva er også offentlig sneskuterløype. Tidvis er ferdselen vanskeliggjort og tildels direkte farlig ved overvann eller glatt isholke. Ut­bed­ring­en medfører at folk nå i kritiske tilfeller kan bruke ferdsels­veien på land som avlastningstrasé.

Bør ta sjølkritikk
FeFo mangler saklig grunnlag for å kritisere Pors­anger kommune for å ha gjenn­omført et påkrevd samfunnsnyttig til­rette­legg­ings- og sik­ringstiltak i tråd med eksisterende rettigheter. Tiltaket samsvarer dessuten godt med FeFos egen strategiplan.
Derfor bør FeFo foreta en betydelig sjølkritikk for sin egen opptreden med uholdbar forhåndsdømming av kommunen i media. Privat­retts­lig er kommun­en i sin gode rett. Hvis FeFo ikke innser dette, illu­stre­rer det bare behovet for omorganiser­ing og faglig kompetanse­heving i avdel­inga for grunn og rettigheter. Dess­ut­en er det uansett ikke FeFos oppgave å krige og herje med kommuner og befolkning i Finnmark fylke.

Formaliteter
Neste spørsmål er om kommun­en har husket å melde tiltaket til seg sjøl i tråd med plan- og bygningslovens regler. Dette er et offentligrettslig forhold som ikke berører det private rettssubjektet FeFo. Vi forutsetter at dette er i orden, men en eventuell forglemmelse vil kun være en formalitet uten praktisk betydning. Det finnes ingen samfunnsmessige eller andre tungtveiende interesser som tilsier at kommunen skulle ha nektet seg sjøl å gjennomføre dette tiltaket.
Vi har friskt i minne hvordan fylkesmannen i Finnmark høst­en 2009 igangsatte veiutbed­ring i Stabbursdalen landskapsvernområde med massiv felling av et par hundre freda furu­trær, uten å søke seg sjøl om tillatelse på forhånd. Denne forglemmelsen var en ren formalitet uten reell betydning.

Positiv handlekraft
Fylkesmannen fikk ingen straff for sitt formelle regelbrudd vedrørende utbedring av Lompola­vei­en i Stabbursdalen. Det vill­e vært misbruk av offentlige ressurser å lage sak av dette. Den gang berømmet vi fylkesmannen for å ha igangsatt en nødvendig veiutbedring, sjøl om man nok gikk litt vel drastisk til verks i den øvre del av furu­skog­en langs veien.

Ordfører Knut Roger Hans­sen og Pors­­anger kommune fortjener ros for positiv handle­kraft til å gjennomføre et leng­e etterlengta samfunnstil­tak. På samme måte som i Stab­burs­dal­en, kan man heller ikke i Brenn­elv­dal­en lag­e omelett uten å knuse egg.

| 2012-11-27 |

Samisk selvbestemmelse

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Under Glo­ba­li­ser­ings­kon­fe­ran­sen i Oslo nylig sa leder i Norske Samers Riksforbund (NSR) Aili Keskitalo at Sametinget skal ha vetorett i arealsaker, som for eksempel planlegging av en eventuell gruvedrift. Utenriksminister Espen Barth Eide var ikke begeistret.

– Jeg tror ikke at Sametinget alene skal få vetorett i arealbruk i Finnmark. Det er mange mennesker i Finnmark som er i mot dette. Man skal ta Sametinget på alvor hvis de er i mot utbygging av en gruvedrift, men jeg tror det er veldig langt til vi innfører et samisk selvstyre som trumfer andre myndighetsorganer i for eksempel Finnmark eller andre steder i Norge. Det skal jobbes hardt for å få til et politisk flertall for vetorett for samer, sier Eide.

Aili Keskitalo var inne på selvbestemmelse i sin tale til landsmøtet i NSR for ikke så lenge siden. Der forsøkte hun å forklare hva hun mener selvbestemmelse er.

– Jeg tror at mange samiske velgere bryr seg om at barna deres har et samisk barnehagetilbud, eller at de lærer samisk på skolen. At áhkku og áddjá får snakke samisk hos legen. Jeg tror de bryr seg om at man kan få støtte til duodjikurs. At bygda de bor i har et skilt som viser det samiske stedsnavnet. At det er mulig å skyte den ulv­en som tatt for mange rein. At de kan fiske i den elva áddjá fisket. At dattera får tilskudd til å ta over melkebruket. Alt dette er saker som Sametinget arbeider med, alle disse sakene er knyttet til at vi selv vet best hva vi trenger for å forme den samiske framtiden. Det er dette selvbestemmelse handler om, sa Keskitalo.

Siden opprettelsen av Sametinget i 1989, har det vært debatt om Sametinget egentlig har noen reell makt. Offisielt er Sametinget et rådgivende organ for sentrale myndigheter, men gradvis har det også fått beslutningsmyndighet på enkelte områder. I samepolitiske miljøer stiller en nå spørsmål om tiden er moden for at Sametinget bør få indre selvstyre. Det har blant annet Arbeiderpartiets gruppe i Sametinget signalisert ved forrige valgperiode. Et slikt krav - og en slik formulering ble dengang kontant avvist av statsminister Jens Stoltenberg og leder Erna Solberg i Høyre.

Arbeiderpartiets samepolitiske konferanse programfestet nylig at samene bør få mulighet til større selvbestemmelse i saker som angår deres hverdag og fremtid. Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersen har problemer med begrepet «indre selvstyre for samene». – Jeg vil være varsom med å bruke et slikt begrep siden det er en politisk formulering som fort kan skape misforståelser, sier Pedersen til NRK.
Men når det gjelder begrepet «selvbestemmelse» er hun på linje med Aili Keskitalo.

– Når APs samepolitiske konferanse programfester mer selvbestemmelse, så handler det om at samer skal få være med å bestemme over sin egen hverdag og framtid, og ikke at man legger noe i det om at Sameland skal løsrives fra staten eller andre separatistiske motiver. Jeg føler meg veldig trygg på at det innholdet som den samepolitiske konferansen legger i ordet «selvbestemmelse», også er i tråd med Arbeiderpartiets prinsipper, sier Helga Pedersen.

I svært mange år har sametingspolitikere snakket om selvbestemmelse for samene og Sametinget. I like mange år har sentrale politikere avvist problemstillingen. Begrunnelsen for det har mer eller mindre åpenbart vært den som utenriksminister Barth Eide kom med: Man ønsker ikke «et samisk selvstyre som trumfer andre myndighetsorganer i for eksempel Finnmark eller andre steder i Norge».

Det er ikke blitt bedre av at man fra samisk side har insistert på å få selvbestemmelse først, og definere innholdet i den etterpå. Man har med andre ord krevd noe som en selv ikke har visst innholdet i. Man trenger ikke å være statsviter for å se at dette har vært en umulig situasjon.

Nå kan det se ut som sentrale samepolitikere i APs samepolitiske konferanse har klart å fortelle både Helga Pedersen og resten av omverdenen at samisk selvbestemmelse ikke handler om samisk veto og separatisme, men om samenes hverdag. Dette er akkurat det samme som Aili Keskitalo var inne på i sin landsmøtetale. Man er altså i gang med å definere hva den selvbestemmelsesretten man har krevd i så mange år skal inneholde. Man sier neppe noe galt hvis man sier at det var på tide.

Det har lenge vært klart at regjeringen har satt bremsene på når det gjelder samepolitikken. I et slikt klima er det helt umulig å fortsette å kreve en udefinert rettighet. Uttalelsene fra Stoltenberg, Pedersen, Solberg og Barth Eide viser med all mulig tydelighet at den politiske eliten i Norge helt tydelig har koblet kravet om selvbestemmelse med separatisme og overkjøring av andre myndighetsorganer.

En slik uheldig kobling kan de samiske politikerne trolig takke seg selv for, ved at de ikke har vært villige til å si noe om hva samisk selvbestemmelse skulle bety i praksis. Men man kan heller ikke se bort i fra at den politiske eliten har brukt separatisme og andre uheldige tolkninger av begrepet selvbestemmelse for å unngå å komme med flere samepolitiske innrømmelser. Behendig har den politiske eliten forholdt seg mest til begrepet «selvstyre», som fremstår som mer radikalt enn «selvbestemmelse». Derfor kan det få stor betydning at det samepolitiske miljøet nå ser ut til å ville gi begrepet «selvbestemmelse» et tydelig innhold.

| 2012-11-08 |