Folket og politikken
Norske Samers Riksforbund (NSR) hadde nylig landsmøte i Narvik, og det var en redusert organisasjon som møttes. Medlemstallet er gått ned med 458 medlemmer til 692 medlemmer totalt. Inntektene er også gått ned fra vel 2,1 millioner kroner til ca. 1,5 millioner kroner.
NSR-leder Aili Keskitalo forklarer dette forsøksvis med dårlige innkrevingsrutiner for medlemsavgiften. Det kan kanskje være en del av forklaringen, men det er mange grunner til at de samiske «hovedorganisasjonene» er krympet med årene. Det er jo en generell tendens i samfunnet at organisasjonsarbeidet går nedover. De vanlige politiske partiene er redusert som politiske verksteder, og er mest blitt støtteorganisasjoner for politikerne. De samiske organisasjonene har også fått merke denne generelle tendensen.
Etter Sametingets etablering i 1989 har det år for år blitt mer og mer tydelig at politikkutformingen i de organisasjonene som stiller til sametingsvalg mer og mer skjer i sametingsgruppene, mens resten av organisasjonen fungerer mer som en moralsk støtte. I NSR er nok grunnplanet enda synlig på årsmøtene. Det så man blant annet på landsmøtet i Narvik, hvor «grasrota» så absolutt lot høre fra seg. Men samtidig vet man at det innad i NSRs rekker har vært påtalt mange ganger at mesteparten av NSRs politikkutforming foregår i sametingsgruppa.
Samenes Folkeforbund (SFF) er den andre samiske «hovedorganisasjonen». De har aldri vært representert på Sametinget under eget navn, og har dermed også blitt lite synlige i samepolitikken. SFF har også i mange år lidd under interne stridigheter og konflikter, og har aldri utviklet seg til et alternativ til NSR som et samisk politisk verksted. Den rollen har Arbeiderpartiets sametingsgruppe inntatt fra første dag på Sametinget. Og heller ikke i AP er det de brede grupper som står for initiativet når det gjelder samepolitikken.
Denne konsentrasjonen av politikkutformingen i de samepolitiske organisasjonene og partiene har selvsagt vært med på å redusere interessen blant de menige medlemmene i organisasjonene. Og manglende engasjement medfører nødvendigvis også en redusert medlemsmasse. At de største samepolitiske sakene også har funnet sin løsning har selvsagt også vært med på å redusere engasjementet blant den jevne same.
Den samme mekanismen ser man altså i den reduserte interesssen for politisk arbeid generelt i det norske samfunnet. Det er ingen store kampsaker lenger, og den politiske eliten, om de nå sitter på Stortinget eller på Sametinget, holder for det meste på med kjekling om mer eller mindre oppkonstruerte og søkte problemstillinger. Det engasjerer ingen.
I Sametinget er vel engasjementet blant representantene aldri større enn når de diskuterer saker som angår Sametinget selv. Det forteller at Sametinget kan komme til å slite stadig mer med å forsvare sin eksistens. Et folkevalgt organ som ikke har viktige saker å arbeide med, risikerer å bli glemt av dem de ideelt sett skulle være til for, nemlig folket selv.
| 2010-09-09 | Les mer i Ságat |
