Karasjok: Den evige jakten på fiskelykken

Det har vært laber sesong hittil. Men som laksefisker må man alltid prøve seg. Laksen kan bite når man minst aner det. Tor Sæther smiler fra øre til øre når han forteller om den gangen han fikk rekordlaksen. Vi sitter ved Iešjohka, ankommet i båt til «rettsida». Bålet er tent, sommersola varmer og remedier mot mygg beskytter til en viss grad mot de irriterende, stikkende flygerne som surrer rundt. Elva glitrer i knallsol. Hundre meter lenger borte bruser det friskt i et stryk. Men for bare en halv time siden åpnet himmelens sluser seg, og vindusviskerne på bilen hadde store problemer med å ta unna vannet da Ságats utsendte kjørte fra Karasjok.
– Det skifter fort, sier Tor og ser mot den blå himmelen. Han har nettopp prøvd noen kast med fluestanga. Uten resultat. – I år har jeg faktisk ikke sett en eneste laks vake. Den erfarne fiskeren er ikke sikker, men antyder at det meste han har fått i løpet av en sesong, er 30 laks. I år har han nesten ikke vært i elva. Ifølge Sæther har det generelt vært nedgang i antall fiskere i Iešjohka og Kárášjohka de siste 10 årene. Årsaken er lite laks. – En og annen har jo fått i år, men flere svært ivrige fiskere jeg kjenner, har fått lite eller ingenting.

– Det kan være mange grunner; lite mat i havet, sykdommer, oppdrettsnæringen, selen nederst i Tana...Og sist, men ikke minst mener Tor at det er for stort fiskepress i elva. Det skyldes «diverse redskaper» som han sier, og mer enn antyder at det er not-, drivgarn- og stengselsfisket han vil til livs.
– Det er unødvendig å bruke slike redskaper nå for tiden. Særlig når det er så lite fisk. Loven om garnfisket er fra gamle dager da bønder langs elvedalen trengte å bruke garnredskaper for å brødfø familien og sine arbeidere. Den gangen var det nødvendig, men ikke i dag. Dessuten er de fleste som i dag driver med stengselsfisket heller ikke bønder.

| 2010-07-10 | Les mer i Ságat |