Kommentarer

Meningsløst naturvern?

Folk i nord ofrer gjerne naturen for å få flere arbeidsplasser og vekst i nord. I Finnmark mener nesten halvparten av befolkninga at inngrep i naturen er greit - så lenge det betyr flere arbeidsplasser. – Hva skal vi med all denne naturen om ingen vil bo her eller har arbeid til å livnære seg her? spør Randi Karlsen i Hammerfest til NRK. Styreleder i Finnmarkseiendommen, Har­ald Larssen, er ikke overrasket.
– Jeg tror at folk ser at vi er avhengig av nye arbeidsplasser, og at det vil gå på bekostning av naturen, sier han.

Nei, det er ingen grunn til å være overrasket over dette. I mange år har finnmarkingene forsøkt å si i fra til myndighetene at det for lengst er nok vern av naturen i Finnmark. Protestene har økt i takt med statens vanvittig økende verneiver i Finnmark. Mange - inkludert samiske politikere - har spurt seg om den statlige verneiveren er det forsøk på å sikre seg kontroll over mest mulig av arealene i Finnmark, som i 2006 ble overført fra Statskog til Finnmarkseiendommen. Man kan slett ikke se bort fra en slik tanke, selv om en innrømmelse om det selvfølgelig aldri vil komme.

De fleste er enige om at naturvern kan ha noe for seg, men ikke når det utarter til den reneste feber. Randi Karlsens spørsmål om hva man skal med all denne naturen hvis ingen vil bo i Finnmark eller har arbeid her, er svært godt og noe som gir grunn til ettertanke. Det er ingen aktverdig grunn å verne mest mulig av Finnmark bare fordi det er mer natur her enn i andre fylker. Det er heller ikke en aktverdig grunn å verne og frede oss finnmarkinger i hjel bare fordi man har anrettet mye skade på naturen andre steder i landet. Det interesserer i utgangspunktet ikke oss finnmarkinger om søringene har ødelagt naturen sin så mye at de er nødt til å komme hit for å se såkalt «uberørt natur». Det skal ikke gjøres til et problem for oss her i Finnmark, som man prøver å få til via «lure» krokveier.

Det er dessuten svært lite egentlig «uberørt natur» i Finn­mark. Naturen her er absolutt brukt og «berørt» i årtusener av dem som har bodd her. Men de har satt svært lite spor etter seg, med noen unntak. Det skal ikke underslås at enkelte finnmarkinger oppfører seg som de er psykotiske når de er ute i naturen med kjøretøy. Men stort sett går det bra. Der er også derfor søringene synes at naturen ser uberørt ut. Vi har rett og slett tatt så godt vare på den at søringene nå kan komme med loven i hånd og nesten frede oss ut av fylket.

Men det ser heldigvis ikke ut til at de skal klare det. Ver­ne­fan­tastene i Direk­tora­tet for naturforvaltning og Mil­jø­vern­departementet har måtte trekke til seg klørne i enkelte saker på grunn av lokale protester. De samme fantastene har også måttet bakke litt ut når det gjelder bruk av motorkjøretøyer i naturen. Men de har vært særdeles tungnemme når det gjelder finnmarkingenes spesielle behov for å komme seg ut i naturen, også med moderne hjelpemidler.

Det er bare tullete å henvise oss i Finnmark til å gå mer, slik den nebbete fantasten og statssekretæren i Miljø­vern­de­par­te­ment­et, Heidi Sørensen, gjorde nylig. Etter det har hun og de andre fantastene oppdaget at det jo ikke finnes skogsbilveier i Finnmark, mens det er rene edderkoppnett av dem mange steder sørpå. Med mange slike veier trenger man ikke å kjøre ut i naturen for å komme seg ut i utmarka. Kanskje burde noen også fortelle dem at det er mer folk i Finnmark nå enn det var før folk begynte å bruke maskiner for å komme seg ut i naturen. Med en større befolkning trenges det også større arealer, og dermed kommer bruken av maskinene inn.

Igjen: Hva skal man med naturen hvis ingen skal bo her og bruke den? Kan vernefantastene i MD og DN ikke bare slutte å tulle?

| 2010-09-10 |

Porsangers elendighet

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Porsanger kommune har nå i flere år ligget i knestående på grunn av dårlig økonomi. Underskudd fra flere år tilbake har samlet seg opp, og ført kommunen inn i ROBEK (registeret for betinget kontroll), noe som betyr at kommunen er satt under statlig administrasjon. Nå nylig kunne Statistisk sentralbyrå fortelle at mens innbyggertallet i Finnmark økte med 151 personer i 1. halvår i år, så gikk det ned med 51 personer i Porsanger. Det har vært en langvarig tendens med nedgang i folketallet i Porsanger.
Riktignok flyttet 59 personer til Porsanger i 1. halvår, men det hjalp lite når 100 personer flyttet ut i samme periode. Samtidig ble det født 19 barn i kommunen, mens 29 personer døde i perioden. Dette tyder på at befolkningen blir stadig eldre. Det er alvorlig for en liten kommune når folketallet går så mye ned som det har gjort i Porsanger i år. Og det er spesielt alvorlig når hele 100 personer flytter ut av en kommune med under 4.000 innbyggere i løpet av et halvt år.

Sammenligner vi med den største kommunen i Finnmark, Alta, så ser vi at det flyttet 325 personer derfra i perioden. Det er 3,5 ganger flere utflyttere enn i Porsanger, men så er folketallet i Alta ca. 4,5 ganger større enn i Porsanger. I Alta var det et fødselsoverskudd på 77 personer i perioden. Mens 137 barn ble født, døde det 60 personer. Det viser en helt annen tendens enn i Porsanger. De fleste kommunene i Finnmark hadde negative «fødselsoverskudd» i perioden, men det var bare Berlevåg med sine 1.040 innbyggere som hadde like lavt «fødselsoverskudd» som Porsanger. Likevel var befolkningsnedgangen i Berlevåg på bare 4 personer på grunn av nettoinnflytting.

Det er neppe noen tvil om hva som er bakgrunnen for at det går så dårlig med Porsanger. Forsvarets nedbygging av sine aktiviteter i kommunen har medført tap av flere hundre arbeidsplasser siden rundt midten av 1990-tallet. Disse arbeidsplassene har staten ikke vært villig til å erstatte eller kompensere skikkelig for, og dermed har det gått nedover i Porsanger. Primærnæringene sysselsetter også stadig færre i Porsanger. Fjorden har vært nærmest fisketom i mange år, og jordbruket er det stadig færre som satser på. Og det er lite som tyder på at tendensen skal snu.

At det ikke er gått rett til bunns i stort fart, skyldes nok at man har lyktes i å etablere kommunesenteret Lakselv som et handelssenter i denne perioden. Når man ser på folketallet i Lakselv-området (Skoganvarre inkludert), som må være i overkant av 3.000 personer, så er det nesten utrolig hvilken mengde butikker som finnes i Lakselv. Fire av de store dagligvarekjedene er representert, og det ser ut til at de har tenkt å bli. Og folk fra midtfylket kommer til Lakselv for å handle. Det ser de som bor i Lakselv hver dag. På den annen side har Lakselv også handelslekkasje særlig til Alta, så det er intet som vokser inn i himmelen her.

Derfor er det også vanskelig å se hva som skulle kunne stoppe den negative utviklingen i Porsanger. For det skal mye til for at det skal snu. I Porsanger er det nesten ingen industri. Kommunen gikk i sin tid over fra å være et typisk fiskeri- og jordbrukssamfunn til å bli en forsvarskommune. Da Forsvaret trakk mesteparten av sin aktivitet ut av kommunen, måtte det komme smell. Og det var og er grenser for hva politikerne kan få til. Selv om politikerne ofte liker å innbille seg selv og andre at de nærmest er i stand til å utrette mirakler, så har ikke politikerne i Porsanger kunnet gjøre stort annet enn å administrere fattigdommen. Det er ikke lett å stampe arbeidsplasser opp av bakken.
Kommunen er også lik de fleste andre mindre kommunene i Finnmark. Den høyeste utdanningen de unge kan få i hjemkommunen, er videregående skole. Skal de ha høyere utdanning, må de reise bort, og de kommer ikke tilbake. I små kommuner i Finnmark er det jo slik at hvis man har høyere utdanning, så har man også utdannet seg vekk fra hjemstedet. Det er svært få interessante jobber for høyskole- og universitetsutdannede i slike kommuner. Det er sørpå, og særlig på Østlandet at mulighetene ligger. Og dit flytter de unge.

Når ungdommen drar, så blir gamlingene igjen. Det vil si; ikke riktig alle. Man ser etter hvert at også godt voksne mennesker pakker sammen og flytter etter barna sine, i alle fall når de er blitt pensjonister. Når alle er reist sørover, så er det ikke alle gamle og halvgamle foreldre som vi sitte alene igjen og se barn og barnebarn kanskje bare en gang i året. Dermed trekker enkelte av ungdommene med seg foreldrene sine sørover, og forsterker fraflyttingstendensen ytterligere. Det finnes ikke mye medisin mot slikt. Det hjelper ikke mye når man attpåtil ser at eldreomsorgen i små fraflyttingskommuner ikke akkurat blir bedre etter som årene går og eldrebølgen vokser mens kommunebudsjettet minker.

Det er ikke godt å si hvordan det skal gå med Porsanger. Men med mindre det skjer et mirakel, så synes det å gå bare en vei, nemlig nedover. Man kan bare håpe at tendensen kan bremses opp av prosjekter f.eks. Midt-Finnmark helsehus, hvor Porsanger kommune i samarbeid med kommunene Karasjok, Lebesby og Gamvik fått kr 500.000 til en forstudie. Helsehuset skal samordne felles tjenestebehov for kommunene i Midt-Finnmark. Planene om «Ressurs- og kompetansesenter for sikkerhet og beredskap i nordområdene» er en annen mulighet for Porsanger. Samhandlingsreformen bety­r som kjent at kommunene skal overta mer av den jobben sykehusene gjør i dag, så her kan det være noen arbeidsplasser, siden Porsanger ligger så sentralt i denne regionen. Men om det er nok til å bremse den negative utviklingen i Porsanger er det jo ingen som vet.

| 2010-08-24 |

Hellesvik og villfarelser

KOMMENTAR VED GEIR WULFF

Ságat skrev 22.05.2010 på lederplass om politimakt mot lokaldemokrati i Sápmi. Dette i anledning av politiets bøtelegg­ing av Tana kommune for påstått brudd på motorferdselslov­en. I et leserinnlegg i Ságat for 26.05.2010 beskylder yrkesdebattant Jarl Hellesvik Ságat for rettsvillfarelse.

I motsetning til Hellesvik ønsker ikke Ságat et samfunn hvor politietaten kan gripe inn mot lovlig politisk virksomhet. Før de første for­mannskapslovene kom i 1837 ble distrikts-Norge styrt av embetsveldet ved fogd og amtmann. Vi vil ikke tilbak­e til denne tida, men ønsker et sterkt kommunalt sjølstyre. Helles­viks oppfatning av demokrati synes å være en politistat, hvor statlige kommisærer kan bruke politimakt for å kneble folkestyret og forhindre positiv­e vedtak for befolkningen.

Ságat har oppfordret justisministeren til å tøyle den overivrige politimesteren i øst og at forelegget til Tana kommune trekkes tilbake med en beklag­else. Dette blant annet fordi forelegget fremstår som et bestillingsverk fra fylkesmannen, som er regjeringas representant i Finnmark. Hellesvik mener dette vil være en grunnlovsstridig inngripen i den dømmende makts virksomhet. Vi må her få minne om at ifølge grunnlove­n er den dømmende makt i Nor­ge tillagt domstolene - ikke politiet. Når regjeringas regionale representant kan gi signaler til politiet om lov og rett, må også regjeringa sjøl kunne gjøre det.

Det springende punkt i saken fra Tana er om kjøreformål tilknyttet jakt, fangst, fiske og sanking skal anses som «turkjøring» i forhold til nasjonal forskrift for motorferdsel i utmark. Her sier artikkel 23 i ILO-konvensjon nr 169 om urfolks rettigheter at «bygde- og lokalt basert virksomhet, naturalhusholdning og tradisjonell virksomhet for vedkommende folk, som jakt, fiske, fangst og sank­ing, skal anerkjennes som viktige faktorer for å opprettholde deres kultur, økonomiske bæreevne og utvikling. Når det er aktuelt, skal myndighetene sikre at slik virksomhet blir styrket og fremmet, med deltaking av disse folk».

I tråd med ILO-konvensjonen har kommunestyret i Tana vedtatt retningslinjer som åpner for at kommunen kan gi dispensa­sjon for nyttekjøring i tilknytning til jakt, fiske, fangst og bærsank­ing etter tradisjonell­e utmarks­veier. Det er således ikke snakk om nye traséer i jom­fruelig terr­eng, men kjøring på eksisterende veier i utmark.
Tana og andre samiske kommuner tolker nasjonal motorferdselsforskrift i samsvar med ILO-konvensjonen. Problemet er at statens regionale embetsvelde ved politi­mester og fylkes­mann tolker forskriften i strid med ILO-konvensjonen, samt at regjeringa ikke griper inn mot slik rettsstridig fremferd.

Ved vedtakelsen av ILO-kon­vensjonen forutsatte Stortinget at norsk lov ikke er i strid med konvensjonen. Dette er vesentlig i forhold til Tana kommunes rettsoppfatning. Hvis motorferdselsforskriften strider mot ILO-konvensjonen, må forskrift­en – og ikke konvensjonen – endres. Det må således ikke være tvil om at internasjonale konvensjoner ved motstrid har forrang fremfor nasjonal lovgivning. Det betyr også at nasjonal­e rettsoppfatninger i strid med folkeretten kan bringes inn for internasjonale organer og domstoler til avgjørelse.
ILO-konvensjonen og folke­retten forøvrig er således en viktig rettssikkerhetsgarant­i for samer og andre urfolk, da den setter grenser for statlig makt­(mis)­bruk.

| 2010-05-27 |

Reindrifta er samenes adel

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

NRL-leder Nils Henrik Sara setter et spørsmålstegn ved Ságats seriøsitet og troverdighet. Det gjør han i et leserinnlegg der han reagerer på Ságats utsagn: «Utøverne fremstår til tider som en adel som har alle rettigheter, men som selv nekter den øvrige befolkningen hvert minste tiltak».

Men aller først; det er ingen tvil om at det finnes en mengde seriøse og troverdige reineiere. De driver sin næring på en profesjonell og bærekraftig måte, og i godt samarbeid med lokalbefolkningen. At noen få bedriver godt gammeldags trollskap skal ikke det store flertallet angripes for.

NRL-lederen rett forventer at media underbygger sine påstander med fakta. Og fakta skal vi gjerne dele med NRL og leserne:
At reindrifta er samenes adel, og en adel i Norge, er lett å underbygge. Adel er særlige privilegier som overtas ved arv.

Retten til å drive reindrift er etter reindriftsloven forbeholdt personer av samisk ætt. Men loven sier også klart at ikke alle av samisk ætt, altså samer, kan drive denne næringen. Man må ha hatt foreldre eller besteforeldre som har drevet reindrift som hovednæring.

Man må også være tilknyttet siidasystemet etter nærmere regler. Om en ikke-reindriftssame skiller seg fra sin ektefelle, tapes retten til å eie rein.
Reindriftsloven har en rekke paragrafer som samlet sett gjør retten til å ha reinmerke og drive reindrift så eksklusiv at uttrykket adel er det eneste som stemmer i moderne språkbruk.

Man kan selvsagt diskutere om det er rett eller feil at det er slik. Men fakta er hevet over tvil, reindrift er samisk adel. Man kan også diskutere i hvor stor grad reindrifta og NRL misbruker sine privilegier, og der går det et markert skille mellom Finnmark og resten av landet.

Samenes adel har organisert seg i Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), der finnmarkingen Nils Henrik Sara er leder. Og det er spesielt for Finnmarks del Ságat har skrevet om reindrift på en måte som har fått NRL til å reagere negativt. «Adel forplikter» heter det seg, men spørsmålet er om reindriftas adel i Finnmark har benyttet seg av sin særstilling og sine privilegier på en god måte.

I sitt leserinnlegg legger NRL fram statistikk som formodentlig er ment å vise at NRL går imot bare en liten andel av arealsakene man får til behandling. Men tallene Sara selv legger fram sier at reindrifta gikk imot 261 av 776 saker fra 1998 til 2002. Det er 33,67 prosent, og sier altså at for hvert tredje tiltak en fastboende vil sette i verk vil det komme en protest fra reindrifta.

Dette vet folk, og dermed kan man regne med at svært mange fastboende ikke orker belastningen og merarbeidet det er å sende søknader om tiltak. At reindrifta i tillegg tradisjonelt har støtte innenfor byråkratiet hos fylkesmann og departement gjør ikke saken bedre. Et godt eksempel her kan være Toril Bakken Kåven fra Alta sin næringshytte, og problemene sametingsrepresentanten har i den forbindelse.

Et annet eksempel er en sak fra Porsanger nylig, der en søker fikk nei fra reindrifta til å sette opp et naust nedenfor huset sitt. Området har vært fredet for reindrift i decennier, men selv om det altså ikke skal være rein der presterer samenes adel å protestere. Om NRL-lederen tror at slike eksempler er med på å bygge lokal støtte til egen næring, tar han feil. I stedet for å stille spørsmål ved mediers troverdighet og seriøsitet bør reindrifta se seg selv i speilet. Kanskje næringen da innser at de har rettigheter de uten påviselig grunn nekter andre å ha?

For ikke lenge siden kom regjeringen med gladmeldingen om at motorferdselloven ikke innskjerpes. Dette skapte stor glede i Finnmark. Men ikke hos NRL og Nils Henrik Sara. Etter at nyheten ble kjent lovet han et møte med Miljøverndepartementet med sikte på å få omgjort vedtaket.

Sara og reindrifta kan i praksis kjøre omtrent hvor de vil. Men han vil nekte fastboende å kjøre selv etter et svært begrenset skuterløypenett. I et fylke som i svært liten grad har skogsbilveier vil han nekte andre folk enn reindriftsutøvere å kjøre ATV. Dispensasjonspraksisen må sies å være svært rigid for de fastboende, men selv denne lille rettigheten vil Sara fjerne.

Saras forgjenger i lederstolen i NRL var Aslak Johansen Eira. Eira foreslo i fullt alvor å gjøre hele Finnmark til landskapvernområde, slik at reindrifta fikk ha fylket for seg selv. Forslaget var intet annet enn ren kollektiv egoisme. All annen næringsutvikling, og store deler av den eksisterende virksomheten i fylket, ville stoppet opp. Kun reindrifta ville profittere på et slikt ytterliggående forslag.

Når en samisk avis registrerer slike ovegrep vil det være en unnlatelsessynd å la være å skrive om dem. Som regel støtter vi næringen, men reindrifta må også tåle å få kritikk på lederplass. Om NRL ønsker å bli kvitt sitt omdømme som en adel som nekter andre rettigheter de selv har, så kan organisasjonen gjøre noe med det. Man kan gå inn for endringer i reindriftloven slik at ALLE samer kan få ha reinmerke og ha rein om de vil det. Og man kan spille på lag med lokalbefolkninga ved å si ja til tiltak og aktivitet i utmarka i langt større grad.

Slik vi på Ságat tolker folkemeninga er det fortsatt stor støtte til reindriftsnæringa. Men de problemene enkelt i næringa selv skaper ved sin oppførsel gjør at oppslutningen daler. De utspillene vi har sett fra enkelte representanter på Sametinget kan synes å være en følge av dette. Bør ikke alle i reindrifta heller finne de gode løsningene, og holde liv i verddevuohta? Kanskje det er på tide å slutte med å oppføre seg som en adel, og å slutte med å nekte befolkningen tiltak man bevilger seg selv?

| 2010-05-26 |

Fiber i Porsanger

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Den norske kraftbransjen har levert fiberbredbånd til over 200.000 kunder, og det gir hodepine for Telenor. – Vi mener avkastningskravet energisektoren har lagt på fiber er for lavt, sier konsernsjef i Telenor, Jon Fredrik Baksaas til Dagensit.no. Telenor har holdt igjen investeringen fordi de mener det ikke er lønnsomt, men opplever samtidig at fiberaktørene forsyner seg med mange av de beste og mest lønnsomme kundene. Kundene lokkes over på fibernett - ofte fra Telenors ADSL-linjer, som bruker det eksisterende telefonnettet.

For å demme opp for dette vil Telenor satse på økte hastigheter, men de vil primært oppgradere teknologien som benytter det gamle telefonnettet. Telenor snakker om VDSL som gir nedlastingshastigheter på 40-50 Mb/s og opplasting på 10 Mb/s. VDSL fordrer bruk av flere enn to tråder i telefonkabelen, slik ADSL klarer seg med. En VSDL-forbindelse er derfor avhengig av at det finnes ledige trådpar fram til abonnenten. Men tross fremskritt innen kobberkabelteknologi kan fiber gi klart best ytelse. I nybygg er det også fiber Telenor satser på. Det viser at Telenor gjør sitt ytterste for å utnytte sine gamle telefonlinjer maksimalt før de går over til å bygge ut fiber.

Telenor sleper altså bevisst beina etter seg når det gjelder utbygging av fibernett, enda dette gir den absolutt beste ytelsen. Og Telenor ser ikke ut til å bry seg nevneverdig om at det ligger inne ganske mye penger på statsbudsjettet hvert å til utbygging av bredbånd. Man ser et eksempel på Telenors strategi når det gjelder utbyggingen av fiberforbinder i Finnmark. Telenor har tatt for seg den ytre traseen, som for det meste går i sjøen. Den indre traseen er overlatt til kraftbransjen gjennom Ishavslink AS. Så er det lagt opp til at Ishavlink AS og Telenor skal kunne bruke hverandres fiberkabler gjensidig, slik at begge operatørene har tilgang til hele nettet i Finnmark.

I forbindelse med denne utbyggingen er det også forutsatt en tverrforbindelse fra Karasjok, via Lakselv og ut til kysten. Det vil gi en ekstra sikkerhet for den «fiberringen» som går rundt Finnmark ved at ringen blir et slags «åttetall». Ishavslink AS skal i sommer legge fiber fra Karasjok til Lakselv. Men der stopper det. Telenor sier at de nok skal legge fiber videre fra Lakselv til kysten, men de vil ikke si når de kommer til å gjøre det. Trolig er dette bare et taktisk utspill for å sikre at ingen andre bygger den tverrforbindelsen før Telenor en eller annen gang finner det for godt å bygge den.

Og det kan ta sin tid. En slik forbindelse står nok ikke først i rekken når Telenor skal foreta sine lønnsomhetsberegninger. I mellomtiden vil forbindelsen til utenverdenen fra Porsanger gå via en enkelt fiber til Karasjok, som en blindtarm. Resten av fylket vil ha fiberforbindelse ut to veier, siden de vil «henge på» en ring av fiber. Og vi tror ikke Porsanger kommune skal vente på Telenor i denne saken. Telenor er ikke i fremste rekke når det gjelder utbygging av bredbånd. Det er det kraftbransjen som er. Derfor synes vi at Porsanger kommune snarest må undersøke mulighetene for å få strukket fiber utover Porsangerfjorden uten Telenors hjelp.

Man kan ikke vente at den fattige Porsanger kommune skal finansiere dette. Men det finnes altså statlige midler til slikt. Nylig er det bevilget 9,7 millioner kroner ekstra på statsbudsjettet bare til Finnmark for utbygging av bredbånd. Her er det muligheter. Kommunen kan også på eget initiativ søke om såkalte Høykom-midler fra staten til å bygge ut fiberforbindelse til tettstedene utover fjorden, slik vi foreslo i en lederartikkel for en tid siden. Kommunen selv har jo vyer om å etablere såkalte «virtuelle skoler» i Børselv og Indre Billefjord, i stedet for å legge dem ned. Og det er heller ikke noe i veien for at Ishavslink bygger denne tverrforbindelsen, mens Telenor somler.

En start kan derfor være å få ordnet med fiberforbindelse fra Lakselv til Børselv og Indre Billefjord. Derfra er ikke veien altfor lang til kystfiberen og en node (koblingspunkt) i Brenna. Da vil en få en forbindelse til de to bygdene som klarer det meste av datatrafikk, samtidig som skolene får virkelig «virtuelle» muligheter. Får man ikke til dette, må Porsanger kommune i alle fall se til at det etableres en fibernode i Børselv-området, slik at fiberen fra innlandet til kysten kan legges innom når den kommer. Da vil det være bedre muligheter for å legge en fiber også over fjorden til Billefjord, og derfra igjen utover fjorden til stedene på vestsiden av fjorden.

Kultur-, nærings- og samferdselsutvalget i Finnmark vedtok i juni i fjor at hvis Telenor eller annen utbygger etablerer fiberinfrastruktur mellom Lakselv og Brenna (ytre trase) innen fem år fra vedtaket, så er Ishavslink AS forpliktet, uten ytterligere offentlig støtte, å etablere nødvendig elektronikk slik at Lakselv koplet sammen med indre og ytre trase med samme løsning og pålitelighet som resten av fibernettet. En slik løsning er estimert til å koste rundt 2,5 mill. kroner. Dette vil si at 2,5 millioner kroner av kostnadene med å binde sammen indre og ytre fibertrasé allerede er finansiert.

Kostnaden ved å grave ned fiber i veiskulderen fra Karasjok til Lakselv er beregnet til rundt 9,5 millioner kroner. Det koster neppe mer å strekke en fiber i sjøen fra Lakselv til Brenna. Det er omtrent samme distanse. Det er altså ikke snakk om astronomiske kostnader for å løse dette og samtidig sørge for at også de mindre stedene langs Porsangerfjorden får en moderne bredbåndsforbindelse. Så får heller sjefene i Telenor fortsette å kose seg med sine kalkulatorer.

| 2010-05-19 |

Absurd i Porsanger

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Det er rystende å lese i onsdagens utgave av Ságat om Jan Oddvar Olsen fra Lakselv og hans årelange kamp mot byråkratene i Porsanger kommune. Man tror nesten ikke det man leser. Men faktisk mener teknisk sjef Idar Langmyr i Porsanger kommune at kommunen uten videre kan dele ut hyttetomter på Olsens eiendom i Kjerringvik på østsiden av Porsanger.

Når så grunneieren selv, dvs. Olsen, søker om byggetillatelse for en hytte på sin egen eiendom, så får han beskjed fra kommunen om at det står tre andre foran ham i køen! Olsen på sin side søkte altså ikke om tomt, men om byggetillatelse på sin egen eiendom. Porsanger kommunestyre hadde i 2000 vedtatt å legge ut tre hyttetomter på Olsens eiendom. Tomtene ble aldri utlyst, men likevel kom det av en eller annen mystisk grunn inn fire søknader på hyttetomter nettopp der.

Dette er i seg selv ille nok, men når man leser argumentasjonen fra teknisk sjef Idar Langmyr så blir saken totalt absurd. Langmyr mener faktisk at det ikke har noe å si at Jan Oddvar Olsen eier grunnen.

– Arealplanen tar ikke hensyn til eierforholdene. Om han eier eiendommene spiller ingen rolle for planstatus, sier byråkraten Langmyr. Han forklarer at kommunen har bedt Olsen om å søke om dispensasjon fra arealplanen for å få bygge hytte på sin egen eiendom! Samtidig mener kommunen at de nye tomtesøkerne ikke skal trenge dispensasjon for å bygge på Olsens eiendom. Det er virkelig vanskelig å tro det man leser. Slik argumenterer en ekte og gjennomført vrang byråkrat. Det synes ikke å være noen grenser for absurditeter og nonsens når man skal prøve å forsvare slike overgrep mot en av kommunens egne innbyggere. Hvordan i himmelens navn kan noen få seg til å argumentere på denne måten? Har Langmyr vært ansatt for lenge i Porsanger kommune? Eller er det her snakk om å «ordne» hyttetomter til noen spesielt utvalgte?

Det gjør slett ikke saken bedre at Porsanger kommune er pålagt av fylkesmannen å behandle en klage fra Jan Oddvar Olsen på kommunens vanvittige og uhørte saksbehandling. Klagen ble sendt inn i 2002, og i hele åtte år (!) har kommunen sittet på saken uten å være villige til å gjøre noe som helst. Langmyrs unnskyldning ser ut til å være at han har lagt saken i feil mappe! Det er så man snapper etter pusten. I åtte år har Langmyr og kommunen altså stått på sitt overfor Jan Oddvar Olsen og plaget ham med dette. At fylkesmannen har pålagt kommunen å behandle Olsens klage, har ikke gjort inntrykk på byråkratene i Porsanger kommune. Man har sittet på bakbeina, tilsynelatende helt fastlåst og inneklemt i sin egen forvridde byråkrat-tankegang.

Det er ikke tvil om at Jan Oddvar Olsens sak burde innebære en alvorlig personalsak på rådhuset i Lakselv. Slik behandler man bare ikke folk, selv om man har litt makt. Men vi har ikke hørt noe om en slik sak. Mener rådmann Gunnar Lillebo at dette skal kunne passere uten noen reaksjoner? Kan man virkelig holde på på denne måten? Er dette god saksbehandling? Holder det å si at det er en «glipp» for å slippe unna med å behandle folk på denne måten? Og er ordfører Mona Skanke fornøyd med at byråkratiet i hennes kommune ikke synes å ha noen respekt for verken kommunens innbyggere eller fylkesmannen? Man kan sikkert si at hyttetomter ikke er verdens viktige sak. Men det er likevel grenser for alt.

Porsanger kommune har arbeidet med et omdømme-prosjekt. Kanskje kan de starte med å rydde på skrivebordene hos enkelte maktglade byråkrater på rådhuset? Der kan det kanskje gjemme seg flere saker med kommunalt maktmisbruk?

| 2010-04-29 |

Fredriksen og manntallet

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

«Jeg føler meg ikke som same, men som finnmarking», sa stortingsrepresentant Jan-Henrik Fredriksen til Ságat. Dagen før svarte han slik på vårt spørsmål om han oppfatter seg som same: «Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er nordmann og finnmarking».
Isolert sett er dette helt kurante standpunkter - det er selvfølgelig legitimt å gi uttrykk for sin etniske tilhørighet på den måten Fredriksen har gjort.

Men bakgrunnen for utsagn­ene er ikke Fredriksens norskhet, det er hans eventuelle samiskhet. Stortingsrepresentanten for FrP fra Finnmark har nemlig meldt seg inn i Same­ting­ets valgmanntall. Her er det to kriterier som må oppfylles via en egenerklæring: Et objektivt språkkrav (som han oppgir å oppfylle gjennom sin oldemor), og er subjektivt krav om at han oppfatter seg som same (som han etter eget utsagn ikke oppfyller).

Uttalelsene fra Fredriksen reiser spørsmål om han har meldt seg inn i valgmanntallet under falske forutsetninger med viten og vilje? Målet med innmelding­en sier han klart fra om i Ságat den 18. februar, der han viser til et landsstyrevedtak i FrP. Fredriksen forklarer at vedtaket sier at medlemmer og sympatisører oppfordres til å melde seg inn. Fredriksen sier så: «FrP skal inn på Sametinget og de seter som vi har og får der ved framtidige valg, skal ingen andre ha».

Det er i utgangspunktet svært positivt at Fremskrittsparti­et via landsstyrevedtak oppfordrer til innmelding i Sametingets valgmanntall. Vi forutsetter, og tror, at partiet selvsagt legger til grunn at de som melder seg inn fyller kriteriene for å stå i manntallet.

Men Fredriksen forteller altså selv at han ikke oppfyller ett av to vilkår for innmeld­ing. Han har videre via Ságat blitt gjort oppmerksom på at hans hand­ling kan være et brudd på straffelov­ens paragraf 107. Den lyder slik: «Den, som ved usand­fær­digt Foregivende uberettiget forskaffer sig selv eller andre Anerkjendelse som stemmeberettiget i offentligt Anliggende, eller som tilsniger sig eller andre Adgang til uberettiget Deltag­else i Afstemning i saadant Anliggende, eller som medvirker hertil, straffes med Hefte indtil 3 Aar».

Fredriksen er stortingsrepresentant, og dermed lovmaker. Han må forutsettes å vit­e rekke­vidden av sin egen handlemåt­e. Han må vite at man ikke bør skrive under på en uriktig er­klær­ing om at man oppfatter seg som same. «Fusk» kaller jurist Ánde Somby dette.

Saken blir om mulig ennå verre når Fredriksen i Ságat den 20. februar forsvarer seg med at han har «forsøkt å være bunn ærlig i forhold til den han er».
«Bunn ærlig», Fredriksen? Ut­tal­elsen faller på egen urime­lig­het. Enten har Fredriksen, i strid med sameloven og straffe­loven, fusket til seg en stemme­rett gjennom å gi en uriktig skriftlig erklæring til en offentlig valgmyndighet. Eller så har han løpt fra sin egenerklæring som han ga i fjor vår om at han oppfatter seg som same. Kanskje fordi det å si at man er same ikke passer helt med det politikerbildet Fredriksen ønsker velgerne skal se?

Å ri to hester er ikke uvanlig i politikken, og det er nettopp denne øvelsen stortingsrepresentanten nå driver. Jan-Henrik Fredriksen må rett og slett bestemme seg: Om han oppfatter seg som same, og har en oldemor med samisk hjemmespråk, så har han full rett og er hjertelig velkommen til å stå i manntallet. Om han ikke oppfatter seg som same, må han ha redelighet nok til å tilbakekalle sin uriktige erklæring. Så enkelt er det.

Om Jan-Henrik Fredriksens mildt sagt merkverdige omgang med norsk lov og utrykket «ærlighet» er begrunnet i uenighet om hvem som skal kunne stå i Sametingets valgmanntall, så har han som stortingsrepresentant alle muligheter til å påvirke loven. Inntil så skjer har han plikt til å følge den.
Norge er et åpent land. Mye er basert på tillit til den enkelte borger, og egenerklæringen ved innmelding i Sametingets valgmanntall er et eksempel på dette. Det er ikke bra om denne tilliten uthules, og signaleffekten av denne saken kan bli svært uheldig.

Vi er klar over at kriteriene for innmelding i Sametingets valgmanntall er omstridte, og vår avis har gjentatte ganger kommet med konkrete forslag til endringer. Men inntil loven er forandret står den ved lag, og eventuelle fuskere må vite at det kan medføre konsekvenser å forsøke å «lure» seg inn. Derfor må stortingsrepresentant Jan-Henrik Fredriksen ta konsekvensen av sin egen opptreden.

Saken om Jan-Henrik Fredriksens innmelding i Sametingets valgmanntall kommer i et nytt perspektiv i kjølvannet av en reso­lu­sjon Fremskrittspartiets landsstyre vedtok på søndag. Her krever Fredriksens parti at man skal nekte statsborgerskap (og dermed også stemmerett) til personer som ikke deler grunnleggende norske verdier. Partiet tidligere har foreslått at man må ha ti års plettfri vandel, samt blant annet en bestått kunnskapstest, før statsborgerskap (og stemmerett) gis.

Det er et tankekors dersom FrP og partiets stortingsrepresentanter har mindre omsorg for å beskytte det samiske valgmanntallet mot urett­messig­e inntrengere enn man åpenbart har for det norske valg­manntall­et.

| 2010-02-23 |

En litt vindfull dag i Lakselv

KOMMENTAR VED BJØRN ARNE JOHANSEN

Stormen Ask var på sitt sterkeste i Lakselv rundt åtte-tiden tirsdag kveld. Skolen holdt stengt tidligere på dagen, da vi hadde en omtrent svak til middels vindfull dag i Lakselv. Tidene forandrer seg. Helt tydelig.

Noah (4), Mira (9) og Tara (13) ville alle sammen oppleve hvordan stormen «Ask» kjentes på kroppen, kledte på seg og gikk ut i den friske vinden.

«Polferden» varte ikke mange minuttene før stormjegerne trampet inn for å få varmen i kroppen og slippe unna vinden. Noah kunne i ettertid fortelle at han fikk «pigger i ansiktet». Og det var visst ikke noe særlig.
Denne gangen ble barneskolen i Lakselv stengt i frykt for hva stormen kunne finne på å gjøre med barna når de skulle hjem. Slik var det ikke før.

En gang på sytti-tallet når en lignende storm, aller helst sterkere, raste over Lakselv var det ikke snakk om å stenge skolen eller noe som helst annet. Barna skulle på skolen. Punktum. Noe som kunne by på problemer når barna skulle ut. Enten for å leke, noe de gjorde på den tiden, eller for å flytte seg mellom de forskjellige skolebygningene.
Vinden var naturlig nok ganske mye sterkere på den tiden enn nå til dags. Men dette hadde skolen en løsning på. Skoleledelsen, som kan tenkes at besto av rektor og vaktmester fordi alle barna vet at rektor er sjef, mens vaktmester er litt skummel og får dermed mye respekt, eller frykt om man vil, spente et tau fra barneskolen og over til ungdomskolen. Tauet måtte barna følge når de for eksempel skulle ha svømming eller kroppsøving. Svømmehallen skolen brukte, samt gymsalen, var lokalisert på ungdomsskolen på den tiden.

Barna holdt seg fast i tauet med blåfrosne småfingre, inni ullvotter som kladdet til store snøballer, mens de gikk, trakk eller slet seg over den enorme plassen mellom barneskolen og ungdomsskolen.
På den tiden fantes det solidaritet. Ihvertfall pålagt solidaritet. De store barna hadde oppgaven med å passe på de minste slik at disse ikke blåste bort. Noe de ofte gjorde. De formelig trillet bortover plassen der Porsangerhallen er i dag og endte ofte ikke ferden før de havnet i Lakselva. Og da var de ille ute. Hadde det ikke vært for de største barna som ofret liv og egen helse for å redde de små som blåste som løv i vinden.
Omkvedet blant de største var ofte:
– Hvor mange småunger har du redda i dag?

Lærerne før og nå
På den tiden var det ikke en læreroppgave å passe på barna når de var på utsiden av skolen. Uansett om det var i skolegården eller ikke. Eller i skoletiden. Da var barna foreldrenes ansvar. Det hadde lærerne fått presset gjennom av fagforeninga si som sto ganske sterkt i disse årene. Til stor forskjell fra nå. Gullalderen for fagforeninga til lærerne regnes omtrent fra steinalderen til slutten av 80-tallet. Da var det brått slutt. Da ble også lærerne veldig opptatt av verdslige goder som penger, bil og båt og hytte både ved sjøen og på fjellet.
Fram til da var det slik at når barna ble sparket ut i friminuttene, uansett om det var 40 minusgrader eller orkan, satt lærerne inne på sine pauserom og drakk varm kakao eller kaffe, røkte sine sigaretter inne og hadde dype samtaler om fagforening og hvor viktig det var med solidaritet og nestekjærlighet. Og med det menes ikke bibelsk nestekjærlighet.
I dag klager de bare på lønn, kort ferie, samt liten bemanning. Eller skaffer seg en ekstra fridag til å planlegge ved å skylde på Ask.

| 2010-01-28 |

En antikvænsk bok

KOMMENTAR VED ODDGEIR JOHANSEN

Like oppunder jul kom boken «Den finske arven», utgitt av Norsk-Finsk Forbund, med Thor Robertsen som redaktør. Dette er en samling artikler om den finske innvandringen til Øst-Finnmark, og er ikke noe annet enn et kampskrift mot den kvænske mobiliseringen som har skjedd de siste tiårene.

Det er en kjent sak at det ikke er enighet mellom etterkommerne av finsktalende migranter til Finmark på 1700- og 1800-tallet om hva man egentlig skal kalle seg. I grove trekk er dette en salgs øst-vest-konflikt, hvor man i Varanger i hovedsak ønsker å bli omtalt som «finske», mens man lenger vest, så som i Porsanger og Nord-Troms heller mot å bli kalt for «kvæner». Siden opprettelsen har Norske Kveners Forbund organisert de som kaller seg for kvæner, mens de «finske» har vært med i Norsk-Finsk Forbund.

Like grovt sett kan man si at begrepsforskjellene har sine historiske årsaker. De som kom fra Finland og Nord-Sverige til Vest-Finnmark og Troms fra midten av 1700-tallet kan vanskelig kalles for innvandrere, siden riksgrensene mot det som er dagens Sverige og FInland ikke var trukket. De var altså migranter og ikke immigranter. Den største innvandringen skjedde fra midten av 1800-tallet og til Øst-Finnmark. Da var riksgrensene fastsatt, og de finsktalende som kom til Finnmark da, var utvilsomt å betrakte som immigranter - dvs. innvandrere.

Innvandringen til f. eks. Porsanger, som er blitt et slags kraftsentrum for den kvænske bevegelsen, er altså ca. 100 år eldre enn den til Øst-Finnmark og Varanger. I begge disse områdene er kvænbegrepet kjent, men holdningene til det er forskjellige. I Øst-Finnmark oppfatter man kvænbegrepet som et skjellsord, og ønsker ikke at det skal brukes om denne gruppen. Lenger vest har man færre motforestillinger og begrepet oppfattes ikke som et skjellsord. Samtidig er det en kjent sak at mange kvæner har hatt og har problemer med å bruke ordet «kvæn» om seg selv, også i vest. Man har ikke kalt seg verken for kvæn eller finsk, og det har gjort det vanskelig når man syntes man måtte velge ett av begrepene. I øst er man også mye mer reserverte til å være definert som en nasjonal minoritet, og motsetter seg å bli plassert i det som omtales som en «etnopolitisk offerrolle».

Dette er altså en del av bakteppet for denne boken, som stort sett handler om den finske innvandringen til Øst-Finnmark, men som også har en skarp brodd mot det kvænske. Argumentene som brukes i boken er kjente, og er like legitime som de argumentene som brukes for kvænbegrepet og status som nasjonal minoritet lenger vest i «Ruija», som kvænene/finnene kalte det nye området i Norge for da de kom hit. Det som er problemet med denne boken, er at den synes å være utgitt med et formål for øye, nemlig å sabotere og ødelegge for de som ønsker å være definert som kvæner og ønsker å være omfattet av statens politikk overfor nasjonale minoriteter. Et slikt utgangspunkt er slett ikke legitimt, og det hjelper ikke å dynge på med tildels heroiske beretninger om de finske innvandrerne til Øst-Finnmark. At det ikke er gitt plass for motforestillinger sier også sitt om kvaliteten.

Det er selvfølgelig greit at man ikke ønsker å bli omfattet av statens politikk overfor nasjonale minoriteter. Men hva er problemet? Det er neppe vanskelig å unngå å bli behandlet som en del av en nasjonal minoritet hvis man vil. Man trenger ikke dermed å prøve å ødelegge for de som ønsker en slik politikk velkommen. Hittil har man ikke klart å overbevise om hvorfor man skal holde på slik. Det nytter heller ikke å argumentere med at kvænbegrepet er ukjent i Finland. Javel, men det er uinteressant. Det er et faktum at de finsktalende ble kalt for kvæn­er da de kom til Norge, og det er et faktum at den kvænske kulturen har utviklet seg i Norge til det den er i dag. Og den er ikke identisk med finsk kultur, selv om enkelte elementer fortsatt er med. Det skulle da være underlig om denne migrantkulturen skulle holdt seg uendret i flere hundre år, slik at den fortsatt kunne omtales som «finsk».

Det er heller ingen kompetente mennesker som i fullt alvor påstår at dagens kvæner er direkte etterkommere etter folket i det historiske Kvænland, slik det hevdes i boken at «akademikerne» sier. Kvænland lå på begge sider av Torneelven, ned mot Bottenvika, og er omtalt av vikingehøvdingen Ottar som reiste i dette området på vegne av kong Alfred av England rundt år 890. Boken «Den finske arven» er gjennomsyret av en sterk brodd mot «høyskolelærene i Alta og universitetslærerne i Tromsø», som man mener har skapt alle «problemene» for de finske i Norge. Det virker faktisk som om man er stolte av å ikke ha latt akademikerne og forskere som har interessert seg for dette emnet komme til orde i boken. I stedet nøyer man seg med nedlatende omtale av flere navngitte personer, så som historieprofessor Einar Niemi ved universitetet i Tromsø. Man synes å være direkte stolt av at man ikke har latt «akademikerne» komme til orde i boken. Det har altså vært viktig å holde unna de som kan ha god greie på dette. Det sier noe om kvaliteten på argumentene.

Som sagt, det er legitimt å ha en annen mening enn «høyskole­lærerne og universi­tetslærene», og kalle seg for både finne, finnlender og norgesfinne, som er et av de siste begrepene som er lansert. Det er like legitimt å la «vanlige folk» komme til orde, slik det sies i boken. Men denne boken, som nylig ble presentert med brask og bram også i Oslo, ligger på et lavmål fordi den er skrevet av aktivister, for menigheten i Varanger: De formår tilsynelatende ikke å se at det er både lovlig og viktig at det finnes andre meninger enn de en selv har. Det er forstemmende at Norsk-Finsk Forbund lar seg bruke til dette, og det er en skandale at den finske ambassa­døren til Norge gir boken sin velsignelse i et forord. Dette er en intern norsk sak, som finske myndigheter bør ligge langt unna, om ikke annet så fordi dette slett ikke handler som bare finske immigranter, men også om finsktalende som kom til Norge fra Nord-Sverige. At «finske» aktivister prøver å gjøre også disse menneskene til finske ligner mest på finsk kulturimperialisme og frister nesten til å ta fram begrepet «den finske fare».

Vi tror ikke en slik bok bringer noe godt med seg, men det er kanskje heller ikke målet for de intolerante og sneversynte kreftene som står bak denne boken. Disse kreftene har jo et erklært mål om å motarbeide kvænene fordi de selv ikke liker ordet. En svakere begrunnelse er det vanskelig å finne for så mye spetakkel. Og akkurat her er boken nesten sjarmerende ærlig når det slås fast at det er akkurat det som er hensikten med boken. Man vil rett og slett ikke være kvæner. Punktum. Men boken skaper neppe mer positive holdninger til de finske innvandrerne i Norge, om de nå er nye eller gamle. Det burde Norsk-Finsk Forbund ha tenkt på.

| 2010-01-21 |

«Sånn passe habil»

KOMMENTAR VED LARS BIRGER PERSEN

Kommunestyret i Porsanger har diskutert budsjett, og fått til et vedtak med knappest mulig flertall. Sånn sett fungerer lokaldemokratiet i kommunen som det skal. Budsjettdebatten var til forveksling lik fjorårets, naturlig nok siden det politiske bildet ikke har endret seg. Det er for så vidt greit, og vi lar denne gangen være å diskutere tallenes tale.

På samme måte som i fjor fikk vi også denne gang en debatt om habilitet. Og nærmest som en blåkopi av budsjettsaken i fjor, representantene ble erklært habile med knappest mulig flertall. Og det er ikke like greit.

Høyres Knut Roger Hanssen fremmet krav om at til sammen fire av de rødgrønnes representanter skulle kjennes ugilde av kommunestyret. Samtlige ble kjent habile til å være med på budsjettbehandlingen, men Hanssen har lagt inn lovlighetsklage slik at fylkesmannen i Finnmark får siste ord i de fire habilitetssakene.

Vi tar ikke stilling til om Hanssen har rett eller feil når det gjelder de fires habilitet. Men vi kan vel si såpass at det ser ut til å være på sin plass at en ekstern instans vurderer saken.

I utgangspunktet er det kommunestyret selv som skal avgjøre om en representant er gild eller ugild, som det heter. Man skulle tro at dette var en debatt der hver enkelt representant vurderte saken etter beste individuelle skjønn. Men avstemmingsresultatet tyder ikke på dét. I stedet delte kommunestyret seg etter partigrensene. For oss må det sies å virke svært tvilsomt at partipisken skal være et avgjørende moment angående en habilitetssak.

I og med at det kun var representanter fra de rødgrønne som ble vurdert, fratrådte disse én og én under behandlingen av hver enkelt habilitetsvurdering. Da Olaf Eliassens habilitetssak ble behandlet tiltrådte vara Jon Nikolaisen under avstemningen, han var ikke med under debatten. Uansett mistet de rødgrønne sin ene stemmes overvekt i kommunestyret, og alle habilitetssakene unntatt én ble dermed avgjort med ordførerens dobbeltstemme. Heller ikke dette må sies å være betryggende, ei heller klargjørende for framtidige debatter om habilitet i kommunestyret i Porsanger. For i realiteten betyr det som skjedde at tre av sakene ville fått et annet utfall om en rødgrønn representant ikke hadde møtt, og det ikke var mulig å skaffe vara. Så sent som i kommunestyremøtet i november møtte de rødgrønne med kun fem av ti representanter i en sak.

Altså; saker om habilitet må ikke behandles slik at en representant risikerer å bli gjort ugild i det ene møtet, og habil til å behandle saken i det neste avhengig av hvem som tilfeldigvis har flertall. Saken fortjener en grundigere behandling enn som så.
Slik vi forstår forvaltningslovens paragraf 8 er det også grunn til å mene at alle de rødgrønnes fire representanter skulle ha fratrådt møtet da habilitetssaken angående kommunebudsjettet ble reist. Lovteksten lyder slik: «Dersom det i en og samme sak oppstår spørsmål om ugildhet for flere medlemmer, kan ingen av dem delta ved avgjørelsen av sin egen eller et annet medlems habilitet ...». Om denne lovtolkningen er rett, vil det si at Høyre og FrP hadde flertallet blant de frammøtte representantene i saka om budsjett. Og det igjen betyr at de fire rødgrønne ville blitt erklært ugilde. Hvem som ville fått flertall angående kommunebudsjettet er likevel ikke gitt, fordi de rødgrønne muligvis kunne trommet sammen fire vararepresentanter på kort varsel.
Men altså: Behandlingen av habilitetssakene i kommunestyret var etter vårt syn langt fra fullgod. Det hadde vært mer ryddig om Høyre i god tid på forhånd hadde tilkjenngitt sitt syn på habiliteten til de fire. Da kunne kommunens administrasjon ha saksbehandlet påstandene på en skikkelig og betryggende måte, og eventuelt innhentet ekstern bistand ved behov. I stedet fikk vi om lag en times ørkesløs debatt, som i realiteten endte hos fylkesmannen i Finnmark. Vi er for så vidt ikke sikre på at noen endelig habilitetsavklaring vil komme derfra heller. Sivilombudsmannen har nylig kritisert fylkesmannen i Finnmark for overfladisk saksbehandling, så det vil ikke forundre oss mye om vi får en ny ørkenvandring om habilitet i kommunestyret under budsjettsaken også neste år.

| 2009-12-24 |