Ledere

Personalsak mot politimesteren

Politibetjent Arvid Næss har søkt om, og fått tillatelse til, kjøring med ATV i utmarka hvert år siden han ble politi i 1997. Men fra i år skulle han og alle andre ansatte i Østfinnmark politidistrikt nektes å søke om dette. Avgjørelsen ble tatt av distriktets poltimester Håkon Skulstad.

Næss nektet å finne seg i at hans demokratiske rettigheter innskrenkes av politimesteren uten lovlig hjemmel. Politiets Fellesforbund og dets mektige leder Arne Johannessen har tatt politimesteren kraftig i nakken i denne saka, og nå bakker politimester Skulstad ut. Til Ságat sier Skulstad den 26. august at «det ikke er tvil om» at politifolk kan søke disp. Politimesteren avviser også at han har truet sine ansatte med straff.

Det siste synes ikke å være korrekt. Politimester Skulstad har tidligere truet med personalsak mot tjenestemenn som søker dispensasjon fra motorferdselloven til slike formål som Næss har gjort. Både Næss, andre polititjenestemenn og Politiets Fellesforbund har helt klart forstått Skulstad sine utsagn som trusler om disiplinærforføyning.

Politibetjent Næss i Karasjok har ikke gjort noe galt i denne saka. Næss har tvert imot vært en varsler, som ved sin kontante og korrekte opptreden har satt søkelys på sin overordnedes gjøren og laden. Næss fortjener ubetinget ros for sin ryddige opptreden, ikke at det trues med personalsak.
Noe annet er tilfelle med politimesteren. Håkon Skulstad har så absolutt oppført seg på en måte som gjør at politidirektør Ingelin Killengren og justisminister Knut Storberget bør ta fram regelboka for sine embetsmenn. Etter vårt syn har politimester Håkon Skulstad utvist i grov uforstand i tjenesten når han har truet sine ansatte med personsak og disiplinærstraff.
Ved å nekte sine ansatte de samme demokratiske rettighetene som andre, og ved på en slik uhjemlet måte forsøke å regulere hva ansatte gjør på sin fritid, har politimisteren trådt milevidt over grensen for det akseptable. Vi forutsetter at hans overordnede reagerer sterkt på dette.

Men Skulstad har også vist grov uforstand når det gjelder forholdet statsmaktene i mellom. Det er ikke lenge siden en amerikansk general måtte gå av fordi han ikke respekterte politikerne som sine overordnede. På lignende måte, om enn i mindre skala, har Skulstad utvist en utålelig arroganse overfor kommunale folkevalgtes vedtak og skjønnsutøvelse.

Man er på marsj bort fra demo­­kratiet når politiet bøtelegger kommuner for positive vedtak som fattes av legale politiske organer. Hva blir det neste? At regjeringa og/eller Stortinget bøtelegges og straffes hvis det fattes politiske vedtak som politidirektøren ikke liker? I et demokrati kan man ikke leve med et embetsverk som ikke respekterer demokratiske spilleregler.

For folket i Østfinnmark er det meget viktig å ha en politimester som kjenner sin rolle, oppgave og plass. Vi forutsetter at politi­direktøren og justisminister­en iverksetter tiltak som fjerner all tvil om at de ansvarlige myndigheter ønsker nettopp dette.
Forøvrig er tida nå overmoden for etablering av et samisk politidistrikt i Indre Finnmark. Både Sametinget og kommunene bør snarest kreve at regjeringa følger opp de gode erfaringer med Indre Finnmark tingrett og oppretter et politidistrikt med sete i Indre Finnmark.

| 2010-09-02 |

Skammelig datasommel rammer samer

Vi skriver 2010 og datateknolo­gi­en utvikler seg i rekordfart. Få, om noen, grenser synes uoverkommelige. Men på et område henger vi igjen i steinalderen. Nemlig det faktum at offentlige registre i Norge fremdeles ikke takler samiske bokstaver. Det er nesten ikke til å tro. Det er en skam at dette ikke er ordnet for lenge siden. Og det vitner om en nedprioritering av samisk språk som ikke er akseptabel.

Det har gjennom et par tiår vært kjent at samer og samiske virksomheter blir utstyrt med fiktive navn slik at de kan regi­streres i norske registre som ikke forstår eller vil forstå samiske skriftfonter. Opplysningen er oppsiktsvekkende og skandaløs. Det er uhørt at samer fortsatt skal bli utsatt for slike overgrep i 2010.

Brønnøysundregistrene er sammen med folkeregisteret og matrikkelen de tre store og viktige basisregistene i Nor­g­e. De burde vært pådrivere i arbeidet med å sikre at personer, bedrifter og eiendommer kan registre­res med sitt samiske navn. Det burde vært en selvfølge, men er det altså ikke. Man må fikle med navnet før registrering kan skje. Samtidig som straffeloven setter forbud mot bruk av fiktive eller uriktige navn. Tenk det! Horribelt!

Det antydes at Brønnøysund­registrene tidligst kan lese samiske bokstaver i 2015. Å måtte vente i ytterligere fem år med å ordne en selvfølgelighet er intet mindre enn en falitterklæring.

Statssekretær Raimo Valle (AP) lover bot og bedring i Ságat tirsdag. Han sier regjeringa jobber hardt med saken. Noe lignende sa også Valles forgjenger, Anders J. H. Eira (Høyre), for flere år siden. Tomt prat har vi hørt nok av, nå forventer vi konkrete resultat­er, ikke flere tomme lovnader.
– Vi kommer til å sette krav til offentlige registre og etater om en begrenset løsning på dette innen 2012. Men større endringer fordrer nye systemer, og det må være på plass innen 2015, sier Raimo Valle.

Det er viktig at regjeringa nå holder skikkelig trøkk på denne saken, slik at ingen kan «lure» seg unna nødvendige oppgrader­inger. Teknologien er forlengst til stede. Det er å takle samiske fonter er selvsagt ikke verre enn norske særbokstaver som æ, ø og å. Det som mangler er politisk vilje og/eller evne til å skjære igjennom den uviljen som åpenbar har stoppet utviklinga.

| 2010-09-01 |

FeFos forretningsvirksomhet

Finnmarkseiendommen (FeFo), sysler med planer om å begynne med å bygge nøkkelferdige hytter for salg. Venstres fylkestingsrepresentant i Finnmark, Klemet Klemetsen, mener det blir feil av FeFo å drive forretning på den måten. – Det vil bli slik at FeFo som eier av marka i Finnmark, vil kunne plukke ut de aller beste stedene for sine hyttefelt, sier Klemetsen til NRK.

NSR-leder Aili Keskitalo synes dette smaker av en voldsom forretnings-kåthet fra FeFo sin side. – Og er det egentlig FeFos oppgave å forsøke å tjene så mye penger som mulig? spør Keskitalo. Og vi synes at det er godt at hun spør. For så langt har Sametinget tilsynelatende ikke vært særlig interessert i hva FeFo holder på med. At en sentral samepolitiker som NSR-lederen uttrykker en mening om FeFo er dessverre nesten overraskende. Det burde det ikke være.

Men vi er enige med både Klemet Klemetsen og Aili Keskitalo når de uttrykker betenkeligheter med FeFos planer. Det er ikke meningen at FeFo skal være en viltvoksende plante som gror i alle retninger bare for å tjene mest mulig penger. For det FeFo tar inn av penger, er det stort sett vi som bor i Finnmark som må skaffe til veie. Og FeFo er ikke opprettet for å suge mest mulig penger ut av befolkningen i Finnmark gjennom alle mulige slags utstuderte påskudd.

Man må ikke glemme at finnmarksloven, og derfor også FeFo, er det kompromisset man etter mye spetakkel kom fram til når det gjelder ivaretakelse av samiske rettigheter i Finnmark. Derfor er det viktig at Sametinget og fylkestinget i Finnmark ikke bare nøyer seg med å oppnevne medlemmene i FeFo-styret. De må også sørge for å holde FeFo kraftig i ørene, slik at de ikke får altfor storsnutede ideer om sin misjon her i verden. Dette kan fylkestinget og Sametinget gjøre ved å oppnevne styremedlemmer som passer på at admini­stra­sjonen i FeFo ikke angripes av forretnings-kåthet, slik Keskitalo sier det.

FeFos oppgave er ifølge finnmarksloven å forvalte land og vann i Finnmark til beste for alle innbyggerne i fylket, og som grunnlag for samisk kultur. Det er rimelig at FeFo tjener penger slik at de har romslig økonomi til å drive sin egen virksomhet best mulig. Men det er neppe meningen at lønnsomhet og store overskudd skal være hovedmålet, og særlig ikke når det er finnmarkingene som må skaffe mesteparten av pengene. Utsugere har finnmarkingene hatt nok av i flere hundre år. Vi trenger ikke noen nye.

| 2010-08-31 |

Nominasjonen starter

Neste høst er det kommune- og fylkestingsvalg i Norge. På senvinteren 2011 skal alle valglistene være levert valgstyrene, med partienes kandidater i prioritert rekkefølge. Prosessen med å velge ut kandidater og prioritere rekke­følgen er allerede godt i gang.
Noen partier satser på å være tidlig ferdige, så som Finnmark Arbeiderparti. Deres liste er klar allerede i desember, tre og en halv måned før fristen går ut. Andre venter til siste liten.

For den som vil påvirke hvilke politikere som skal styre lokalt og regionalt er tida altså inne allerede nå. Derfor oppfordrer vi alle som ønsker det å melde seg inn i partier eller på annen måte aktivisere seg i partienes og liste­nes prosesser. Når fristen den 31. mars er passert, så leverer parti­ene en «ferdig pakke», og de navn som da ikke står på listen, er uaktuelle.

Også rekkefølgen, og da også hvem som kommer inn i kommunestyrer og fylkesting, er vanskelig å endre via kumulering på valgseddel­en. Det meste når det gjelder personvalg avgjøres nå i disse nominasjonstider, og derfor må flest mulig være aktive nettopp nå. Selve valget neste høst har mest betydning når det gjelder styrkeforholdet mellom partiene som kommer inn i fylkestingene og kommunestyrene, ikke hvilke personer som skal bekle vervene.

Valgordningen i Norge er også slik at både ordfører- og fylkesordførervalget ikke foretas av velgerne, men av politikerne i konstituerende møte etter valget. Det har vært avviklet prøve­ordninger med direkte ordførervalg i flere kommuner de tre foregående valgene, uten at man kan si at utfallet ble spesielt vellykket.

Valgordningen til kommune- og fylkestingsvalget er altså slik at velgerne har mindre innvirkning på personvalget enn parti­oppslutningen. Særlig i kommu­nevalget kan dette være et pro­blem. Lokalpolitikken er ofte mer preget av konkrete saker, og mindre av partienes ideologier sentralt. I kommunene stilles det også lokale lister, som i langt større grad enn i for eksempel stortingsvalget har mulighet til å få makt og posisjoner. I tillegg til lokale kampsaker og geografiske hensyn er det ofte personvalg som ligger bak dannelsen av lokale lister.

Men hvilke personer man skal ha å velge i på valgdagen neste år avgjøres altså i månedene fremover. De som vil påvirke, må påvirke nå.

| 2010-08-28 |

Rovdyr fortrenger husdyr

Sauebonde Odd Reidar Kvålshagen i Porsanger vurderer å gi opp drifta. Han er lei av å kjempe mot spesielt rovdyr, men også i noen grad mot reindrift og hyttefolk. Kvålshagen har prøvd å tilpasse seg rovdyrplagen ved å flytte til mindre rovdyrbelastede områder. Men fortsatt opplever sauebonden store tap.

Det er trist at en primærnær­ingsutøver i jordbruksfylket Finnmark skal oppleve så mye vanskeligheter i hverdagen. Verst er den statlig påførte rovdyrplag­en. At det er for mange rovdyr synes helt åpenbart. Det vitner store årlige tapstall for, både innen reindrifta og saue­næringen. Både jerv, gaupe, bjørn og ørn volder betydelig skade og tap for primærnæringene i Sápmi.

Ifølge Kvålshagen er det nå rovdyrbestander også utenfor de fastsatte forvaltningsområde­ne for rovdyr. Det er i såfall totalt uakseptabelt. En plass må også de som driver med husdyrhold kunne få være i fred. Det som skjer nå, vitner om statlig arroganse, en total mangel på respekt for hardtarbeidende primærnæringsutøvere. Friområdene skal ikke ha rovdyr. Basta.

Finnmark er et stort primærnæringsfylke, med stort antall rein og sau. Mange familier lever av dette. Ringvirkningene er betydelige. Det burde tilsi restriktiv rovdyrpolitikk. Det er rett og slett ikke plass til masse rovdyr i Sápmi.

Bestandene må reguleres bedre og holdes under kontroll. Skadedyr må tas ut og det må ikke tillates rovdyr i områder hvor de ikke skal være. Ingenting av dette fungerer godt nok i dag, og det er ene og alene statens ansvar. Staten må også være villig til å betale det det koster å ha rovdyr i områder hvor rein og sau beiter i utmark. Det gjelder både i forhold til erstatninger og tiltak som flytting av rovdyr som oppholder seg i husdyrtette områder.

Det er mange tiltak som kan iverksettes, men det koster penger. Og det må vår rike stat ha råd til, all den tid man sverger til feilslått rovdyrpolitikk.

| 2010-08-27 |

Ypperlig bibliotektilbud i Tana

Biblioteket i Tana låner ut mer enn bøker. Her kan du eksempelvis også låne diverse turutstyr, alt fra en liten fiskestang til svær og kostbar lavvo. Dette er et tiltak som vi har sansen for. Initiativtakerne fortjener honnør for nytenkning. Dette bør flere bibliotek kopiere.

Turutstyr kan være dyrt, og mange begrenses av dette. Bruk i forhold til kostnad kan ofte være en vurdering som må foretas. Stort og tungt turutstyr kan også være vanskelig å lagre hjemme.
Men bor du i Tana så slipper du altså slike utfordringer. Da kan du stikke innom biblioteket og låne deg kano for eksempel. Eller en sykkel, lavvo, feltseng og fiskestang. Fantastisk.

Rulleskøyter og skateboard tilbys også. Et flott tilbud til de som ikke ser seg råd til å anskaffe slikt, eller bare vil prøve det ut uten store utlegg.
Om vinteren tilbyr biblioteket blant annet skøyter, ski, snowboard og pulk. Også det populære produkter, men som kan være dyrt å kjøpe om man ikke er veldig aktiv bruker.

– Dette tilbudet er til de som ikke har råd til å kjøpe utstyr, eller kanskje er på besøk hos besteforeldre, sier biblioteksjef Ragnhild Måsø til Ságat.
NAV har støttet pionerprosjektet i Tana. Dette er absolutt noe også andre bibliotek i samiske områder bør vurdere seriøst. Og gjerne med støtte fra det offentlige.
For dette er virkelig et godt og nyttig tilbud. Og det trenger distriktene. Gode tilbud, som letter hverdagen til innbyggerne, kan vi aldri få nok av.

| 2010-08-26 |

Farlig svekkelse av politiet

Politiet rykket ikke ut til en gara­sjebrann i Tana nylig, enda brannvesenet ba om det. Eksplosjonsfare gjorde at brannvesenet måtte opprette en sikkerhetssone rundt bygget, og under slukkingen kunne man høre mindre eksplosjoner inne i den brennende garasjen. En ambulanse som ble tilkalt, ble brukt til å sikre veien til brannstedet. Dette er noe politiet skulle ha gjort. Men de møtte altså ikke opp, og årsaken er innstramninger i Østfinnmark politidistrikt. I praksis betyr dette at det skal mer til for at politiet skal rykke ut.

Vi tror at folk flest i distriktene begynner å bli nokså lei av alle problemene med og rundt politiet. Er det ikke for lite politifolk, så er det for lite penger. Og er det ikke noen av delene, så er det alltid en omorganisering eller andre påfunn som gjør det stadig vanskeligere for politiet å fungere. Det går igjen ut over vanlige mennesker, som føler større utrygghet i hverdagen. Kriminaliteten har ikke akkurat gått nedover, og da burde man kunne forvente at politiet også styrkes tilsvarende.

Dessverre er det ikke slik. I det lokale politidistrikt skal det spares penger, og dermed prioriterer politiet saker som gjelder liv og helse. For folk flest gir dette et bilde av at andre saker i beste fall får vente til kontortida, eller helst henlegges. Midt i dette har justisminister Knut Storberget prestert å gå ut og klage over at folk roper for mye på politiet. Hva mener justisministeren at folk skal gjøre når de får problemer som det er ordensmaktens ansvar å løse? Skal folk ta saken i egne hender?

Det blir nokså absurd hvis justisministeren, i alle fall mellom linjene, nærmest oppfordrer til borgervern der politiet ikke strekker til, om det nå er på grunn av for lite penger eller andre bortforklaringer som kommer. Dette gir også signaler om at de politiske myndighetene ikke ønsker å prioritere politiets arbeid høyere.

Hvis justisministeren mener at vi skal ha et samfunn hvor vanlige mennesker selv skal ordne opp hvis de f. eks. får besøk av en innbruddtyv eller blir ranet, så må han si klart i fra om det. Da får folk i det minste en mulighet til å innrette seg. Men da må ikke justisministeren og den lokale politimesteren bli altfor opphisset hvis det blir vanlig at folk skyter innbruddstyver for å sikre liv og eiendom. Vi husker alle hva slags bråk det ble da en kjøpmann i Lyngen for noen år siden skadeskjøt en innbruddstyv. Det er den slags tilstander et stadig mer bundet og tafatt politikorps kan lede til.

Det er også et tankekors at mens den ordinære politietaten i distriktene går på sparebluss, så har Statens naturoppsyn flust med midler til sin virksomhet.

| 2010-08-25 |

Kommunen versus innbyggerne

I forrige uke skrev Ságat om Karasjok kommune som har ligget i rettstvist med en av sine egne innbyggere. Bakgrunnen for tvisten var at den kommunale feireren gjorde skade på innbyggerens kjeller grunnet slurv. Kommunen tapte i tingretten så det sang.
Vi skal ikke her gå inn i detalj­ene i den angjeldende saka. Likevel må det være på sin plass å fastslå at «pipesaken» i Karasjok aldri burde vært ført for domstol­en. Karasjok kommune burde utvist en langt smidigere og publikumsvennlig holdning enn tilfellet synes å være. Å anke denne saken fra kommunenes side vil være et nytt feilgrep.

En kommune bør etter vårt syn ha en svært høy terskel for å kjøre rettssaker mot egne innbyggere eller virksomheter i egen kommune. En kommune skal ikke være en motspiller til sine egne, den skal være en medspiller. I et lokalsamfunn bør det være gode muligheter for å samtale eller megle seg til gode løsninger som virker samlende og rettferdige.

Unntaksvis kan det dessverre nødvendig å søke domstolenes hjelp for å få avsluttet saker. Men det må være en klar forutsetning at saker som føres for retten er av en viss vesentlighet. Kommunen må ikke misbruke sin stilling til å kjøre unødvendige rettssprosesser, slik vi dessverre har sett flere tilfeller av.

Vi må også unngå situasjoner der kommunene bruker sin økonomisk overlegne stilling til å anke saker som normalt knapt ville vært prosederbare, fordi motparten ikke har like god råd. Det er et paradoks at kommuner som hevder man har svak økonomi likevel ser seg råd til dyre advokathonorarer i utide.

Å gå til rettssak mot «sine egne» er en prinsippavgjørelse som ikke må overlates til kommuneadministrasjonen ved rådmannen. En slik beslutning er det knyttet så stort alvor til at det må være politikerne i kommunestyret som tar avgjørelsen. Helst hadde vi sett at en slik bestemmelse ble tatt inn i kommune­lov­en, og da med klausul om at beslutningsmyndigheten ikke skal kunne delegeres.

| 2010-08-24 |

Dyster folketallsutvikling

Befolkningstallene fra Statistisk Sentralbyrå er dyster lesning for samekommunene i Finnmark. Med Nesseby som et lite, men hederlig unntak, så fortsetter den negative trenden med innbyggerflukt i denne regionen. Samlet sett mistet Indre Finnmark hele 60 innbyggere i løpet av årets seks første måneder. Det er mange. Altfor mange.

Porsanger mistet hele 51 innbyggere i løpet av de to første kvartalene i 2010. Hele 100 personer har flyttet ut av kommunen hittil i år. Det er kritisk mange. Innbyggertallet er nå under 4.000, med 3.940 personer pr 1. juli 2010. Dette vil også få konsekvenser i form av reduserte overføringer fra staten. Og det er et problem, for kommunen blir ikke nødvendigvis så mye billigere å drive om folketallet går ned. Kutt kan tvinge seg fram.
Også i Tana og Karasjok er trenden negativ. Kommunen har nå henholdsvis 2.905 og 2.784 innbyggere. For bare noen år siden hadde Tana over 3.000 innbyggere.

Kautokeino kommune ligger for tiden stabilt på rundt 2.950 innbyggere, mens vesle Nesseby kommune kan vise til en vekst på fem personer hittil i år. Folketallet er på 889, altså ikke avskrekkende langt fra det magiske 900-tallet.
Kanskje er det offensiv satsing som betaler seg. Nesseby er en av få kommuner som virkelig har forsøkt ulike tiltak for å lokke til seg innbyggere. Eksempelvis billige boligtomter og fødselstilskudd. Kanskje noe å tenke på for en del andre samekommuner også?

Alta er den desiderte vekstkommunen i Finnmark. Også i vårt nordligste fylke lever altså sentraliseringen i beste velgående. Alta vokste med hele 151 innbyggere i løpet av årets seks første måneder. Fødselsoverskuddet var på pene 77 personer, noe som vitner om en relativt ung befolkning. Hele 15 av 19 finnmarkskommuner har negativ fødselsoverskudd hittil i år. Altså flere døde enn nyfødte.

Alta har nå 18.831 innbyggere. Finnmark har 73.007. Det vil si at hver fjerde finnmarking (25,7 %) bor i Alta. Over halvparten (52,5 %) av innbyggerne bor i de tre største kommune; Alta, Hammerfest og Sør-Varanger. Og alle har befolkningsvekst hittil i år. Disse kommunene fremstår dermed som mer og mer mektige i finnmarkssammenheng.

Hva kan så gjøres for å snu folkeflukten fra mange utsatte finnmarkskommuner. At finnmarkinger flytter til sentra som Alta, er kanskje ikke så mye å gjøre med. Det har blant annet med tilbud å gjøre, i forhold til eksempelvis utdanning, jobb og kultur.
Det største ansvaret bærer sentrale myndigheter. Det må, som Ságat mange ganger har påpekt på lederplass, bli slutt på trakassering av lokale tradisjoner og levesett. Det skjer, gang på gang, enten det dreier seg om motorferdsel i utmark, hyttebygging, utmarkshøsting eller laksefiske i fjord og elv. Staten griper inn og lager restriksjoner og vanskeligheter, ofte i strid med innbyggernes rettsoppfatninger og lokale tradisjoner.
Slikt blir det ikke flere innbyggere av, snarere tvert imot.

| 2010-08-21 |

Privat brannvesen - en utopi?

Hva i all verden er det som rir politikerne i Porsanger når de som den eneste kommunen i Norge snakker om å privatisere brannvesenet sitt? Svaret på dette spørsmålet er penger og atter penger. Porsanger kommune klarer ikke å oppfylle kravene til et kommunalt brannvern i den vidstrakte kommunen når det gjelder Olderfjord og Børselv. Kravet er nemlig at brannvesenet skal nå å rykke ut til en brann innen 30 minutter utenfor tettsteder. Det klarer man ikke med bare å ha brannfolk i Lakselv. For å oppfylle forskriftens krav vil deltidsmannskaper uten vakt være tilstrekkelig. Disse må, for å oppfylle krav til innsatstider, være lokalisert til Lakselv, Olderfjord og Børselv.
Dagens ordning er ifølge brannsjefen ikke tilfredsstillende siden det er altfor stor usikkerhet knyttet til fremmøte ved hendelser. Brannsjefen mener at det må etableres hjemmevaktordning, slik at man i fremtiden er sikret at det møter personell i forbindelse med utrykninger. Brannsjefen har foreslått at brannvesenet i Porsanger organiseres med samarbeidsavtale med Kvalsund kommune om beredskapen i Olderfjord/Russenes og fire mannskaper på hjemmevakt i Lakselv. Merkostnader i forhold til dagens ordning vil beløpe seg minst 1,3 millioner kroner i tillegg til eventuelle kostnader forbundet med samarbeidsavtale med Kvalsund kommune.

Formannskapet var ikke interessert i dette forslaget. Politikerne er ute etter å spare penger. Porsangerpolitikernes privatiseringsiver er nok mye et resultat av at man er blitt overrasket av nye krav til brannvern og hva det vil koste. Det er antydet at en organisering av brannvernet slik at man er innenfor de nye reglenes krav, kan koste 2,7 millioner kroner mer i året, med kommunal drift. I tillegg kommer 3,5 millioner kroner i investeringer det første året.

Men vi tror likevel ikke privatisering er veien å gå her. Det er ingen grunn til å tro at privatansatte brannfolk skal klare seg med dårligere lønn enn kommunalt ansatte. Det er heller ingen grunn til å tro at en privat brannvernbedrift kan kjøpe utstyr billigere enn en kommune kan. Hva man da skal spare på, er ikke så lett å finne ut. Det som er antydet som en mulighet, er at kommunen kan konkurranseutsette, dvs., privatisere, den forebyggende delen av brannvernet. Da er det snakk om f.eks. feiing, tilsyn, forebyggende arbeid osv.

I så fall vil Porsanger kommune tråkke opp helt nye stier, for ingen annen kommune har gjort dette før. Når man gjør det, så må man også vite hva man holder på med. Det er ikke sikkert at det er tilfelle i denne saken, som mest synes å være preget av et desperat ønske om å holde utgiftene ned i en kommune som er på knærne økonomisk. Det er kanskje en trøst at man foreløpig er på utredningsstadiet.

| 2010-08-20 |