– Formentlig ikke lovlig adgang
Amtmannen avviste samiske rettighetskrav i Vuolajokdalen
FRA SLÅTTELIVET I VUOLAJOKDALEN:
Her er etterkommere av «urgubben» Sámmol-Sárre samlet til slåttearbeid i Vuolajokdalen. Klemet Johansen får slåttehjelp fra Opdahl-folket.
(Foto: Ingrid Opdahl Aleksandersens album)
– Det er formentlig ikke lovlig adgang til å innrømme boet bruken av de to setrene. Dette svaret ga amtmann N. Prebensen i Finnmark i 1896 til en samisk familie i Skoganvarre, som dokumenterte langvarig bruk av området. Da familien gjorde krav på andre utslåtter ble de beskyldt for å være så «vrien og ækkel» at det offentlige ikke ville ha befatning med dem. Resultatet ble at familien måtte forpakte sin egen grunn fra staten.
GEIR WULFF
Etter at svigerfaren Clement Andersen Hellander var død i 1892 overtok Johan Johansen d.y. (Pikku-Jussa) drifta av gården «Veinæs» i Skoganvarre. I den forbindelse ønsket han å få ordnet opp i hjemmelsforholdet til Vuolajokdalen. Selv var Jussa verken norskspråklig eller skrivekyndig. Med god hjelp fra lærer Salamon Nilsen (1859-1916) i Lakselv sendte han den 21. juli 1894 en høflig forespørsel til amtmannen i Finnmark om saken. Da han ikke fikk svar, tillot han seg minne om saken den 24. februar 1895. Dokumentene som belyser hvordan familien ble behandlet, har ligget godt forvart på Statsarkivet i Tromsø inntil Ságat tilfeldigvis kom over disse.
Rett til seterplasser
«Som svigersøn af nu afdøde Klemet Andersen Hellander Skoganvarre af Kistrand herred tillader jeg mig herved ærbødigst at spørge hr amtmanden, om ikke hans børn nu har ret til at slå de af deres fader hidtil benyttede sætre i Vuolajok i nærheden af Skoganvarre. Det kan bemærkes at der til ovennævnte pladse ikke eksisterer nogen dokumenter som hjemmel, men at Klemet Hellander havde benyttet omtalte steder til sommersæter hver sommer i 50-60 år, oppført huse (gammer) på stedet og ryddet jorden, samt at hans svigerfader, efter hvem han havde taget i brug, ligeledes havde benyttet det i en lang række af år».
Denne henvendelsen foranleget en omfattende saksbehandling hos amtmannen, fogden/sorenskriveren, skogvesenet og lensmannen. I alt 26 påtegninger er gjort på saken. Dokumentene vil bli lagt ut på Ságats hjemmeside www.sagat.no
Brukt i en årrekke
Amtmannen oversendte henvendelsen til fogden i Hammerfest, som igjen sendte saken til lensmannen i Kistrand og Kjelvik. Lensmannen fikk i oppdrag å innhente erklæringer fra pålitelige, upartiske personer om avdøde Clement Andersen Hellander og hans avdøde svigerfar virkelig hadde benyttet setra i den utstrekning og tid som påstått.
Lensmann Erik A. Grape kunne så bekrefte at Hellander hadde benyttet de to jordstykkene til seterplass fra han først på 1860-tallet (red. anmerkning: skal være 1850-tallet!) tilflyttet Skoganvarre og til sin død. Lensmannen bekreftet også at Hellanders svigerfar av første gifte, før Clement kom til Skoganvarre, i en årrekke benyttet disse plassene, hvor han bodde om sommeren.
Bør tilskjøtes
Fogd og sorenskriver Chr. Aall i Hammerfest ekspederte saken tilbake til amtmannen. Fogden viste til at avdøde Clement Hellander hadde amtsskjøte på plassen «Veinæs», men at dette skjøtet ikke inneholdt noe om benyttelse av sætre i Vuolajok. På grunn av langvarig bruk i mer enn hevdstid fant fogden det rimelig at dødsboet ble tilskjøtet bruken av setrene.
«Men da Klemet Hellander efter de af Lensmanden i Kistrand & Kjelvik ovenfor meddelte Oplysninger har benyttet disse Sætre ligefra han tilflyttede Skoganvarre (Veinæs) til sin Død i 1893, altsaa adskilligt over Hævdstid, og tillige sees at have opdyrket Jorden og opført Gamme der, forekommer det meg, at Billighed taler for at hans Dødsbo indrømmes Brugen af de 2 Sætre i samme Udstrækning som Klemet Hellander.» Dog tok fogden forbehold om at dødsboet måtte pålegges å bekoste oppmålings- og skyldsettingsforretning og øvrige omkostninger med tilskjøtningen.
Forpakte egen grunn
Men amtmann N. Prebensen i Finnmark var ikke like positiv som fogd og sorenskriver Aall i Hammerfest. Amtmannen sendte saken sporenstreks tilbake til fogden med bemerkning om at der «formedentlig ikke er lovlig adgang til at indrømme boet brugen af de to sætre». Derimot var amtmannen villig til å bortforpakte setrene til gården Skoganvarre, selvsagt mot betaling i henhold til jordsalgsreglementet.
Fogden sendte saken tjenestevei tilbake til lensmannen, og ba denne innhente erklæring fra Clement Hellanders arvinger om de måtte ønske å forpakte setrene.
Skogvesenet positiv
Lensmannen kontaktet imidlertid ikke arvingene, men sendte saken til forstmesteren i Troms. Han bemerket samtidig at det ikke er barna, hvorav to var mindreårige, men svigersønnen Pikku-Jussa som søker om å få benytte seterplassene.
Det nordlandske skoginspektoratet avga uttalelse til fogden med bemerkning om at det fra forstvesenets side ikke var noe til hinder for bortforpaktning av Vuolajok-setra etter at oppmålingsforretning har vært avholdt.
Minst 2 kr i året
Fogden oversendte saken på nytt til lensmannen, med anmodning om å klarlegge hvor stor forpaktningsavgift arvingene eller eieren av gården Skoganvarre ville yte. Lensmannen ble også bedt om å vurdere behovet for oppmåling, samt sørge for selvskyldnerkausjonist for oppmåling og forpaktningsavgift.
Lensmann Grape sparket ballen videre til Salamon Nilsen, som ble bedt om å avfordre Pikku-Jussa erklæring om han fremdeles ønsket å forpakte slåttene. Lensmannen bemerket at minsteavgift var kr 2 per år.
Krever all slåttemark
Den 3. juli 1896 får lensmannen svar fra Salamon Nilsen. Svaret viser at skolemesteren i Lakselv ikke var tapt bak en vogn, idet han indirekte tillater seg å betvile amtmannens lovoppfatning, noe som på denne tida nok ble oppfattet som «å banne i kirka».
I svaret tar Nilsen på vegne av Pikku-Jussa nemlig forbehold om at hvis det ikke skulle være lovlig adgang til å få de to setrene tillagt gården uten avgift, så ønsket han å forpakte såvel disse setrene som de øvrige av Clement Hellanders slåttemarker for en årlig avgift på 2 kroner.
Innkrevde 6 kr
Og lensmannen var tjenestevillig. Allerede den 27. juli 1896 kunne lensmann Grape sende saken til fogden vedlagt 6 kroner som var innbetalt av Pikku-Jussa. Av dette var 4 kroner gebyr for forpaktningsbrev og 2 kr var forpaktningsavgift for 1896.
Og lensmannen, som den gang holdt til i Kistrand kirkested, anså det for unødvendig og altfor kostbart nå oppmåle «disse smaa Flækker». Trolig fristet det ikke med en tur fra Kistrand til Skoganvarre i sommervarmen.
«Vrien og ekkel»
Utspillet fra Pikku-Jussa om rett til å benytte de andre av Clement Hellanders slåtter fikk fungerende fogd Th. Fredriksen til å tenne på alle plugger. Den 10. august 1896 sendte fogden et svært alvorlig brev til lensmannen.
«Da dette er en tale der fra først af ikke var taget med i beregningen bedes Johan Johansen yngre meddelt, at hans optræden anses for saa vrien og ækkel, at der ikke kan være tale om at det offentlige vil have mere befatning med ham i denne sag, hvis han ikke vil nøie sig med den meget omskrevne sæther i Vuolajok for den aftalte forpagtningsafgift. Det maa meget beklages at det ikke paasees at saadan vrien og vrang optræden ikke hindres, saa man kunde undgaa en masse skriveri om en bagatel», skriver fogd Fredriksen.
Ikke skrivekyndig
Og lensmann Grape må den 18. august 1896 pliktskyldigst viderersende saken til Salamon Nilsen med «godhetsfull» anmodning om å gjøre Pikku-Jussa oppmerksom på fogdens påtegning og «aveske» ham erklæring om at han kun gjør fordring på setrene i Vuolajok.
Men nå har også den gode skolemester i Lakselv fått nok. Den 1. september 1896 skriver han «tilbagesendes som mig uvedkommende, ærb(ødigst) hr. lensmanden i Kistrand & Kjelvik til direkte korrepondanse med Johan Johansen d.y. selv. Ved at negte en ikke skrivekyndig min assistance vil jeg gjøre mitt til for at lette skriveriet for det offentlige».
Makta rår
Derfra er det makta som rår. Stilt overfor fogdens trussel om å nøye seg med de to setrene eller ingenting er valget svært enkelt for analfabeten Pikku-Jussa. Den 22. september 1896 kunne lensmannen tilbakesende saken til fogden med opplysning om at Johansen har erklært kun å ville forpakte de to setrene ved Vuolajok.
16. oktober 1896 ber fogden det nordlandske skoginspektorat avklare om kravet om oppmåling fastholdes, noe skoginspektør Andr. Solem avkrefter. Deretter går saken til amtmannen, som godkjenner bortforpaktning, uten oppmåling og skyldsetting, og ringen er sluttet. Staten har tatt Vuolajokdalen fra Skoganvarre-folket, og de må heretter betale leie til staten for å bruke deler av sin egen slektsgrunn. Fordi amtmannen mente det «formedentlig ikke er lovlig adgang» til noe annet.
Kartskisse over utmarksslåtter, seterplasser og hytter etter Klemet Helander og Salamon Nilsen
