Brukt i minst 200 år
Langvarig samisk bruk av Vuolajokdalen
LIVET PÅ VUOLAJOK-SETRA:
Pikku-Jussas sønn Klemet Johansen (1897-1959) sammen med kona Inga (1902-1969) og barna Johannes (1926-2002) og Anne Kirsten (1927-1937) foreviget på sommersetra i Vuolajokdalen i 1928.
(Foto utlånt av Porsanger lokalhistorisk samling)
Bruken av utmarka i Vuolajokdalen som sommerseter og slåttemark kan dokumenteres gjennom snart 200 år. Men trolig er bruken av betydelig eldre dato.
GEIR WULFF
Skoganvarre er en liten samisk grend ved Øvrevann/Bajitjávre øverst i Lakselvelvdalen i nåværende Porsanger kommune.
Svensk til 1751
Inntil 1751 var Skoganvarre et fellesområde under svensk jurisdiksjon. Fjellet Gágga var fra gammelt av regnet som skillet mellom dansk/norsk og svensk myndighetsutøvelse. Først da riksgrensa mellom Danmark/Norge og Sverige ble fastsatt i 1751, ble Skoganvarre innlemmet i det dansk-norske tvillingriket.
I motsetning til danskekongen gjorde ikke svenskekongen krav på privat eiendomsrett til sin del av dagens Finnmark. Og danskekongen fikk ikke noe eiendomsskjøte fra sin svenske kollega ved riksgrensefastsettelsen i 1751. Juridiske eksperter har derfor konkludert med at samiske eiendomskrav står sterkere i de deler av Finnmark som tidligere var under svensk jurisdiksjon, enn i fylket forøvrig.
Urbefolkningen
Den eldste kjente bruker av Vuolajokdalen vest for Skoganvarre er Samuel Samuelsen Måsø (1788-1867). Hans far var Samuel Saraksen (1724-1803), på samisk kalt Sárre-Sámmol. Mora var Marit Nilsdatter Porsanger (ca. 1740-1811). Begge disse tilhørte den samiske urbefolkninga i Vestre Porsanger.
Samuel Samuelsen Måsø eller Sámmol-Sárre var reineier og småbruker, og det kan dokumenteres at han brukte Vuolajokdalen som sommerboplass i alle fall fra begynnelsen av 1800-tallet. Her hadde han både sommersetre og utmarksslåtter. Det må dog tas forbehold om at bruken av området høyst sannsynlig er av betydelig eldre dato.
Stávrron-Lemet
I 1813 ble Samuel ble gift med Margeta Aslaksdatter Boine (1791-1862), fjellsamejente fra Utsjok, men med røtter i Porsanger. De fikk 7 barn. Yngst av disse var Berith Samuelsdatter Måsø (1828-1861), samisk Sárre-Biret, som i 1853 ble gift med Clement Andersen Hellander (1828-1892) eller Stávrron-Lemet fra Utsjok.
Berith og Clement ble fastboende på plassen «Veinæs (Skuvvanvarre maddanjarg)», og de fortsatte den tradisjonelle bruken av setrene, utmarksslåttene og gammene i Vuolajokdalen. Men Berith døde allerede i 1861 på barselseng, og Clement ble alene med fire små barn.
Allerede samme år han ble enkemann giftet Clement seg på nytt med Marith Larsdatter Måsø (1837-1894), på samisk kalt Láve-Lásse-Máret. Hun var niese av hans første kone og datterdatter av gamle Samuel Samuelsen Måsø. Mariths foreldre var Lars Pedersen Måsø (1805-1881) og hustru Maria Samuelsdatter Måsø (1814-1882). I dette andre ekteskapet var det 7 barn.
Pikku-Jussa
Gården «Veinæs» ble etter Clement Hellanders død overtatt av svigersønnen Johan Johansen den yngre (1855-1934) fra Lakselv, kjent som Pikku-Jussa eller Uhca-Johán. Han var gift med Inger Klemetsdatter Hellander (1858-1930), kalt Stávrron-Lemet-I∫gá.
Inga og Pikku-Jussa fikk også 7 barn. Det var Marit Johansen (1879-1963), Anne Sofie Mikkelsen (1885-1965), Lovise Johansen (1887-1902), Brita Margrethe Opdahl (1889-1943), Inger Kristine Eira (1892-1980), Simon Peder Johansen (1894-1975) og Klemet Johansen (1897-1959). Av disse ble Brita Margrethe, Simon Peder og Klemet å fortsette den tradisjonelle bruken av Vuolajokdalen.
